Bokhøsten 2018 – del 1

Høsthalvdelen av året er perioden det kommer ut flest nye norske bøker, og vi snakker gjerne om bokhøsten, selv om den strengt tatt starter på sommeren. Årets bokhøst ser utrolig sterk ut, med mange spennende titler rundt hjørnet og noen bøker som allerede har kommet.

Av allerede utgitte bøker finner vi blant annet Simon Strangers Leksikon om lys og mørke og Trude Marsteins Så mye hadde jeg, førstnevnte holder jeg på å lese mens sistnevnte venter jeg tålmodig på fra biblioteket.

I Leksikon om lys og mørke skriver Stranger i romanform om sin jødiske svigerfamilies historie, etter å ha funnet ut at konas familie i en periode har bodd i huset der Rinnan-banden holdt til. Aschehoug skriver om boka: “Arbeidet stiller ham overfor menneskeheten på sitt mørkeste, og romanens nedslag i livet til Henry Rinnan viser hvilke konsekvenser ydmykelser, utenforskap og sinne kan få. Samtidig vokser en annen fortelling frem, om overlevelse, samhold og hvordan leve videre”. Romanen har allerede fått strålende anmeldelser, og jeg gleder meg til å fullføre den.

Så mye hadde jeg blir av Gyldendal forlag beskrevet som en roman om den aldri hvilende lengselen etter et liv rikt på tilhørighet, lidenskap og mening – men også om følelsen av at alt glipper, at ingenting kan holdes fast, at man kanskje verken vil eller klarer å høre sammen med noen.” Den har også allerede rukket å høste fantastiske anmeldelser, og jeg står som mange andre på venteliste på biblioteket. Jeg har aldri lest noe av Marstein før, men skal jeg tro på anmeldelsene bør jeg absolutt sette i gang!

Ellers er det utrolig mye spennende som ikke er utgitt ennå, men som ikke er langt unna. I august kan man se frem til blant annet fortsettelsen på Byens spor-serien til Lars Saabye Christensen, oppfølgeren til en av mine favorittbøker fra i fjor. Den har undertittelen Maj og forventes utgitt 21. august. Gaute Heivoll kommer også med en splitter ny bok som også er satt tilbake i tid, Sang for sekstiåtte forrædere – en bok der vi blir kjent med et lite bygdesamfunn der 68 av bygdas innbyggere melder seg inn i NS under krigen. Boka kommer ut senere denne måneden. Når vi snakker om bøker satt i krigstiden må jeg selvfølgelig også trekke frem siste bind av Jon Michelets En sjøens helt! Krigerens hjemkomst er forventet utgitt i midten av september en gang, og markerer sluttet på det som virkelig har blitt en episk bokserie. Jeg er utrolig glad for at Michelet rakk å skrive ferdig det som var så viktig for ham, og som garantert kommer til å glede mange bokelskere.

Vigdis Hjorth kommer også med en ny roman som forventes utgitt første halvdel av september, Lærerinnens sang. Den handler interessant nok om hvordan det oppleves å bli “voldsom eksponert” og se seg selv gjennom blikket til andre. Det er vanskelig å ikke tenke på debatten om samtidslitteratur og Hjorth som ble så heftig diskutert rundt Arv og miljø, men helt uavhengig av det skriver Vigdis Hjorth fantastisk bra om såre emner – så denne gleder jeg meg virkelig til!

Jeg har jo også ambisjoner om å være flinkere til å holde meg oppdatert på debutanter. Jeg har allerede fått lest noen i år, og kommer antagelig til å lage et samleinnlegg senere med noen tanker om flere bøker. En debutbok som jeg derimot ikke har fått lest ennå, men som har pirret interessen er novellesamlingen Tiggerne av Kristin Hauge. Det er en samling med 13 fortellinger, der karakterene “alle i ferd med å bikke over i den grad at livet vil være så å si ulevelig ved historiens slutt“. Novellesamlingen kommer ut rundt midten av august.

Dette er bare et veldig lite knippe av det vi har i vente, det er mange andre bøker – også oversatt og sakprosa – som også fortjener et innlegg. Det kommer derfor i hvert fall ett innlegg til om årets bokhøst, med andre titler som fortjener oppmerksomhet.

Har du noen bøker du allerede har lest som du vil anbefale, eller noen du gleder deg spesielt til, så del det gjerne i kommentarfeltet. Jeg er alltid takknemlig for tips 😀

 

Advertisements

Siste tids lesning

En liten stund siden forrige oppdatering. Livet går ofte litt fort, og med ferietur, feriekomplikasjoner, bachelorinnlevering, sommerjobbing og jobbsøking flyr tiden. Men bøkene legger jeg selvfølgelig aldri fra meg! Selv om det en en stund siden siste bokanmeldelse har jeg lest en god del siden sist, og særlig har jeg fått oppdatert meg på en del av fjorårets utgivelser som unnslapp meg litt. I vår har det som vanlig vært stort pocketslipp, så da passer det jo godt med noen omtaler av aktuelle nye pocket 🙂

Helga Flatland – En moderne familie
Aschehoug 2017 (Pocket 2018)

Helga Flatland vant Bokhandlerprisen for En moderne familie i 2017, og som bokhandelansatt er det jo litt for dårlig at jeg brukte såpass lang tid på å få lest den. Men den som venter på noe godt… og alt det der. For dette er absolutt ei bok verdt å lese! Vi følger en familiehistorie fortalt fra tre søsken sitt perspektiv – og det hele settes i gang med beskjeden om at foreldrene, som nettopp har feiret en felles 70-årsdag skal skilles. De voksne barna takler dette på forskjellige måter, og Flatland klarer virkelig å skape ulike stemmer og personligheter gjennom språket. En bok med mye innsikt og veldig godt skrevet.

Jenny Erpenbeck – Alle dagers ende
Oktober forlag 2017 (Pocket 2018)

Jenny Erpenbecks roman er en historie som handler fullt og helt om “hva om”. Det hele startet med et lite barns død i 1902, ei lita jente på bare noen måneder som ikke våkner opp igjen. Vi ser hvordan familien blir ødelagt og hvor deres veier fører videre. Men hva hvis barnet ikke hadde dødd? Gjennom en “intermission” skriver Erpenbeck om hvordan barnet kunne blitt reddet, og historien tar en annen vending. Hva hvis jenta blir tenåring, og dør i krigsherjede Wien? Eller hvis hun igjen overlever det – og ender som partifunksjonær i Moskva? Slik går historien videre, med fem alternative ender på et liv. Den er utrolig vakkert skrevet, og får deg virkelig til å tenke på hvordan små detaljer i livet ditt kan få deg inn på helt nye spor. Samtidig unngår den en overfladisk gimmick-behandling, som kunne blitt lett med utgangspunktet. Anbefales sterkt for de som vil ha en innsiktsfull og vakkert skrevet bok!

Elena Ferrante – Den dunkle dottera
Samlaget 2017 (Pocket 2018)

Ferrante-feberen fortsetter for meg, selv om jeg ikke var fra meg av begeistring for Svikne dagar. Den dunkle dottera skulle vise seg å bli en opptur fra den igjen – og nok en gang i nydelig oversettelse fra Kristin Sørdal. Denne gangen følger vi Leda, som har dratt på ferie til en liten kystby. Hun drar hver dag på stranden – der livet virker å ha en ganske fast rutine. Hun blir raskt fascinert og motvillig nysgjerrig på særlig én familie der, spesielt en ung mor og hennes lille datter. Gjennom observeringen av familien på stranden får vi mange tanker og refleksjoner om Ledas familie og hennes utradisjonelle valg. Når den lille jenta på stranda en dag mister sin favorittdukke blir Leda trukket inn i situasjonen, og kommer tettere inn på familien enn hun originalt ville. Som alle Ferrantes bøker er Den dunkle dottera nydelig skrevet, og med stor innsikt. Hun er ikke redd for å la hovedpersonen være fullt ut menneskelig med alle de feil og usympatiske trekk det kan innebære, og det skaper ytterst fascinerende, og til dels nesten frustrerende lesning. På aller best tenkelig måte. Ferrante-feberen brenner fortsatt sterkt!

 

 

 

Jan Kjærstad – Berge (anmeldelse)

  • Jan Kjærstad – Berge
  • Aschehoug 2017
  • 384 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

En augustdag i 2008 blir Ap-nestoren Arve Storefjeld og flere i familien hans funnet drept i hytta ved Blankvann i Nordmarka. Fem mennesker med strupene skåret over. Alle går ut fra at terrorister står bak ugjerningen.
(…)
Det usannsynlige skjer i verden, igjen og igjen. Allikevel er vi aldri forberedt. Berge er en historie om en grufull hendelse, fortalt i tre deler, fra tre ulike synsvinkler: En journalist, en dommer, en eks-kjæreste.
Berge er en roman som ikke handler om 22. juli, men som ikke kunne vært skrevet uten 22. juli.

Ventelisten på biblioteket for Jan Kjærstads Berge var kjempelang. Jeg tror jeg satt meg opp rundt september/oktober, og først nå i april tikket det inn en hentemelding på mobilen. Forventningene rundt denne kritikerroste romanen har derfor fått bygge seg opp over veldig lang tid, særlig siden jeg bare har hørt gode ting, både fra anmeldere og venner – og den var en av de store bestselgerne i julehandelen på jobb. Derfor er det veldig synd å si: jeg likte rett og slett ikke denne boka. Og her er jeg tydeligvis i et lite mindretall, for den har bare høstet lovord fra alle kanter.

Jeg liker godt ideen bak Berge: å skrive en 22. juli-bok som ikke handler om 22. juli. Jeg synes heller ikke boka er smakløs, så det er ikke der problemet ligger. For meg er det rett og slett skrivestilen som er det negative aspektet. Jeg har faktisk ikke lest Kjærstad, så kan ikke si om det er bare denne romanen, eller hele hans forfatterskap og jeg ikke er en god match. I alle fall ble alle tre hovedkarakterene for meg fremstilt på grensen til det parodiske, og selv om jeg ikke har et problem med usympatiske karakterer (de er ofte de mest interessante) så har jeg et problem med de som er utroverdige. Karakterene er som karikaturer, og jeg velger egentlig å tro at det er bevisst stilistisk valg, men som ikke går overens med mine preferanser.

Kjærstad skaper et tydelig skille mellom de tre karakterenes fortellerstemme, men på en måte som for meg også blir for overdrevent. De tre fortellerne får et hovedtrekk ved seg som virkelig skal hamres inn: Ine Wang er glad i sandwicher og tenker derfor på sandwicher hele tiden. Alt i livet kan summeres opp i en sandwich-metafor. Peter Malm er en eksentrisk, men elskelig tingrettsdommer som ikke kan gå en meter uten å lette på panamahatten og snurre på spaserstokken. Og Nicolai Berge er den famlende, lite veltalende mannen som… alltid trenger tre punktum før han kan… finne ordene han… leter etter.

Særlig delen om Nicolai Berge blir frustrerende å lese. Det er som Kjærstad har samlet seg opp et lager av tidenes ubrukte punktum og har blitt tvunget til å bruke dem alle i en tredjedel av boka. En motsatt Jon Fosse.

Midtdelen av boka er klart den beste. Tingrettsdommer Peter Malms historie er utvilsomt romanens høydepunkt. Ellers er det selvfølgelig positive ting å trekke frem og: boka er spekket av litterære og kulturelle referanser som alltid er gøy å plukke opp, de gir meg en litt barnslig fryd. “Hei, jeg skjønner hva han refererer til, se så flink jeg er”. Men ellers gir romanen meg dessverre skuffende lite. Synd, for dette var en av bøkene jeg hadde sett frem til å lese i mange måneder, men alle forventninger kan ikke alltid bli møtt.

 

 

Matias Faldbakken – The Hills (anmeldelse)

  • Matias Faldbakken – The Hills
  • Oktober forlag 2017
  • 240 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
Restauranten The Hills i Oslo sentrum er midtpunkt i Matias Faldbakkens nye roman, fylt av servitører og stamgjester, lysekrone og garderobevakt, mesanin, varekjeller, barsjef og huspianist. Det er et kontinentalt interiør med nedtråkket mosaikk i konsentriske ringer på gulvet og vegger fulle av portretter, tegninger, malerier og klistremerker. Han som fører ordet har vært stedets kelner i 13 år. Med diskresjon og full oversikt over alt som foregår i lokalet er han romanens øyne og ører. Ideen om det gamle Europa holdes i hevd på den noe nedslitte restauranten. Der hersker en velprøvd orden, hvor alt har sin plass og lite eller ingenting trenger inn utenfra. Trusselen om uro og forandring kommer likevel, først i form av en pur ung kvinne som presser seg inn blant det faste klientellet på The Hills.

Noen romaner vekker en slags lengsel i deg, et ønske om å oppleve og utforske. Særlig forbinder vi dette med storslagne eventyr eller reisefortellinger, men jeg fikk faktisk denne følelsen da jeg leste The Hills av Matias Faldbakken: i en roman der absolutt alt foregår på ett sted! Det er ganske bra gjort.

Sjeldent har en bok tatt meg såpass mye inn i et sted og en atmosfære som The Hills, under lesestunden var det som om stua selv ble transformert til en gammel ærverdig restaurant. Faldbakken klarer lekende lett å skape en troverdig setting, selv om den er for mange av oss er heller ukjent, og nesten litt anakronistisk. Restauranten blir skildret på en måte som er både romantiserende og satirisk – The Hills er litt ute av sin tid, og vår kelners betraktninger og bemerkninger kan virke litt latterlige, men tiltrekningskraften er likevel enorm.

Den nevnte kelneren er våre øyne og ører gjennom hele boka, og det er hans betraktninger, refleksjoner og reaksjoner som er hele romanen. Med et skarpt blikk og en tørr humor, samt en høy yrkesstolthet, blir hans observasjonen en fryd å lese. Han har virkelig mestret hverdagens rutiner, men det faller fort sammen når forandring blir introdusert – hvordan skal man takle ukjente persontyper og situasjoner på et sted som er såpass rutinepreget som The Hills? Faldbakken klarer på utmerket vis å skape konflikt og spenning ut av noe som rent objektivt sett ikke er så stort i utgangspunktet – nettopp fordi denne rutinebaserte og konservative settingen er såpass godt etablert fra første stund.

Språket i boka et godt, og reflekterer vår hovedperson: diskret og nøkternt, men måten det blir brukt på gjør det hele fantastisk morsomt til tider. En slik observasjonsroman er jo perfekt for gode humoristiske øyeblikk, tenk deg bare hvor mye gull man kan komme opp med ved å sette seg ned noen timer og føre en indre monolog over alt du ser.

Anbefales virkelig for de som vil ha en observerende, tørrvittig og velskreven roman!

 

 

 

Eskil Kjos Fjell – Moderne tapet (anmeldelse)

Leseeksemplar tilsendt fra forlaget

  • Eskil Kjos Fjell – Moderne tapet
  • Vigmostad & Bjørke 2018
  • 170 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
Hun skyver den våte jorden over ham. Til slutt er det kun hodet og hendene som er over bakken. Hun klapper på plass gresstuster rundt håndleddene og ved kragen slik at det ikke er synlige spor etter gravingen.
Moderne tapet er en skildring av livet i et interiør i byen, leiligheten og villaen, på trikken, sydhavsøya eller stranden. Gjennom en rekke ulike tildragelser får leseren et bilde av Zygmunt Svenssons liv og hvor han er på vei. Eskil Kjos Fjells første roman er modig, eksperimentell og innsiktsfull.

Et av mine leseforsett for i år er å bli flinkere til å sjekke ut debutanter, og da jeg så omtalen for Moderne tapet ble jeg interessert med en gang, beskrivelsen så veldig lovende ut. Dessuten, på et helt overfladisk nivå: omslaget var ganske kult!

Moderne tapet er skrevet på en original og eksperimentell måte. Vi følger Zygmunt gjennom livet, presentert gjennom fragmenterte kapitler; de går kronologisk fremover, men uten videre sammenheng og oppfølging. Hvert kapittel er viktige og definerende øyeblikk, små glimt inn i Zygmunts liv. Et oppsett jeg kan like ganske så godt.

Faren med slike oppsett er at det blir lett å miste leseren litt, hvis man vil ha en klar rød tråd i en tydelig og tradisjonell historie. Jeg synes det går greit, det gir romanen et essay-aktig preg, og jeg får lyst å gå tilbake til enkelte kapitler for å lese om igjen, uavhengig av resten av teksten. Likevel merker jeg at det gikk litt tråkig mot midten av boka, det var 2-3 kapitler som ikke var like sterke som det foregående. Heldigvis tok det seg raskt opp igjen, og den siste tredjedelen er en ren fryd – det er her Fjell virkelig får vist seg som en lovende forfatter! Språket er det ingenting å utsette på, og den lett surrealistiske tonen boka av og til har kler den svært godt.

Fjell har en master i filosofi, og tydeligvis en sterk interesse for litteratur, som er godt synlig i boka. Den er spekkfull av referanser til filosofiske og litterære skikkelser, noe jeg alltid synes er gøy. Dog er den aldri høytflytende eller nedlatende; et av bokas høydepunkt er når Zygmunt forteller om et av sine skumleste øyeblikk i livet: når han leser et verk av Nietzsche og innser at han ikke fatter det som står der. En sympatisk redsel vi alle kan dele.

Moderne tapet er en sterk og interessant debut, til tross for noen få svakheter. Det er kanskje ikke den type bok som vil appellere til alle, men anbefales for deg som vil ha noe kreativt og eksperimentelt, og viktigst av alt: velskrevet.

 

 

 

Zeshan Shakar – Tante Ulrikkes vei (anmeldelse)

  • Zeshan Shakar – Tante Ulrikkes vei
  • Gyldendal 2017
  • 432 sider

Forlagets omtale:
Det er Norge på 2000-tallet. To gutter vokser opp i Tante Ulrikkes vei på Stovner i Oslo. Foreldrene hadde et håp. Selv står de midt i brytningen mellom drabantbyen og storsamfunnet, mellom vaskehallen og studentkantina, karakterer og keef.

Endelig(!) fikk jeg lest denne boka! Tante Ulrikkes vei var en av de store snakkisene bokhøsten 2017, den høstet gode anmeldelser og genererte en god del buzz for en debutbok. Nå har den nettopp kommet i pocket, og jeg fikk endelig satt meg ned og lest den. Timene gikk fort, og plutselig hadde jeg lest hele boka på mindre enn en dag.

Nå er det ikke alltid sånn at dess fortere du leser en bok dess bedre er den. Når det gjelder denne romanen var det derimot absolutt dens gode kvaliteter som gjorde at jeg rett og slett ikke klarte å legge den ned, dette er en knallsterk debut fra Zeshan Shakar! Han legger handlingen til et område og en tid han er godt kjent med, miljøet blant innvandrerungdom på Stovner første halvdel av 2000-tallet – der han selv vokste opp. Boka er en oppvekstroman der vi følger to ulike gutter, i form av deres brev/innspillinger adressert til en forsker ved NOVA, satt i gang som del av en undersøkelse om minoritetsungdommer. De forteller begge om sin hverdag, dets utfordringer, opp- og nedturer, og de åpner seg opp mer enn de først trodde de kom til å gjøre.

Hjertet og sjelen i boka er karakterene, og da særlig våre hovedpersoner: Jamal og Mo. Vi blir introdusert for dem mens de går på videregående, de bor begge i blokkene i Tante Ulrikkes vei, kjenner hverandre fra barndommen av, men er ikke særlig nære. Mo er den skoleflinke og ambisiøse, med en familie som støtter ham, men også legger press. Jamal er urolig, svømmer alltid motstrøms og har en krevende familiesituasjon. Vi følger dem årene fremover – Mo som går videre på universitetet og får seg nye omgangskretser, Jamal som dropper ut fra videregående og tjener penger der han kan, både for seg selv og familien.

Jamal og Mo er begge skildret utrolig godt, og det var deres karakterskildringer- og reise som virkelig fikk meg til å sluke boka. Jeg ble så utrolig engasjert i disse to – og de føltes alltid ekte og nyanserte. Det hadde nok vært lett å gå over i vel ekstreme karikaturer i en slik karakterdrevet bok, men Shakar klarer å skape noe ekte og troverdig.

Språket gjennom hele boka er enkelt og godt. Den er som sagt skrevet i brevform, og da kan man alltids ta seg en del friheter. Jamals kapitler bruker for eksempel mye slang og sosiolekt –  det følger med en praktisk liste bakerst i boka med oversikt over diverse uttrykk. Det var i hvert fall nyttig for meg 😉 De to guttene har klart distinkte fortellerstemmer, og det er også en markant utvikling gjennom boka som man særlig kan se i Mos brev: han forteller i starten at han liker å skrive, og etter hvert blir han mer og mer skildrende – han vil ikke bare fortelle noe, han vil beskrive det på en litterær måte. Mulig at man til tider kan tenke det blir vel litterært, med tanke på at dette skal være brev, men en slik liten urealisme synes jeg man kan godta for estetikkens skyld.

Det var med en viss vemodighet at jeg la fra meg boka, jeg hadde rett og slett lyst på mer. Det skal bli artig å følge med Zeshan Shakar videre, jeg håper han kommer med flere sterke og karakterdrevne romaner fremover. Tante Ulrikkes vei anbefales i hvert fall på det sterkeste!

 

 

Elena Ferrante – Svikne dagar (anmeldelse)

  • Elena Ferrante – Svikne dagar
  • Samlaget 2017 (org. 2002)
  • 220 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
38-årige Olga blir forlaten av mannen sin etter 12 års ekteskap, til fordel for ei ung kvinne. Olga er ridd av sjalusi, raseri og sjølvforakt, og mistar sakte, men sikkert taket på omgivnadene sine. Ho dreg dei to ungane og den snille schæferhunden Otto med seg i fallet.

Som så mange andre ble jeg bitt av Ferrante-feber da Napoli-kvartetten kom på norsk, jeg ble helt forelsket i den særegne og rå stilen til den mystiske forfatteren, og karakterene hun skapte og temaene hun skrev rundt engasjerte meg sterkt. Derfor måtte jeg selvfølgelig sjekke ut hennes andre verker, med fokus på å lese de i norsk oversettelse for en gangs skyld. Ofte leser jeg oversette bøker på engelsk fordi de er billigere eller har kortere venteliste på biblioteket, men Kristin Sørsdals nydelige oversettelse vil jeg nødig gå glipp av.

I 2017 fikk vi faktisk to “nye” Ferrante-bøker på norsk, Svikne dagar og Den dunkle dottera. Førstnevnte var den første som ble ledig på biblioteket. Ferrante-feberen er tydeligvis ikke over ennå, det er mange ukers ventelister på begge!

Svikne dagar er en relativt kort, men følelsemessig tett og intens roman. Med fokus på bedrageri, emosjonelle omveltninger og desperasjon er den til tider veldig vond å lese – selv om sidetallene ikke er så mange brukte jeg lengre tid på den enn jeg har brukt på bøker som har vært tre ganger så lange. Å lese den i én økt hadde blitt for mye – Ferrante skriver om en så type intens bitterhet som gjør deg rent sliten, selv om du har stor sympati for fortelleren.

Språket er selvfølgelig helt fantastisk, som forventet. Ferrante briljerer i å skildre det intense i det hverdagslige, og klarer å skrive vakkert rundt det rå og vulgære – uten at det noen gang virker unaturlig eller overdrevent stilistisk. Den skarpe og ærlige fortellerstemmen er lett gjenkjennbar for de som har lest henne før, og er det jeg virkelig liker aller best ved forfatteren.

Rent personlig når ikke Svikne dagar helt opp til Napoli-kvartetten, det ble litt for intenst for meg. Jeg tror likevel at jeg kunne likt den enda bedre hadde jeg vært i et litt annet lesemodus og humør – av og til vil man lese tunge og og bitre historier. Det er uansett en god bok som jeg virkelig anbefaler, selv om den ikke har tatt over tronen til de andre Ferrante-bøkene. Språket er som nevnt utrolig godt, og jeg anbefaler virkelig å lese den i norsk oversettelse. Spar den til en dag der du er i humør for å dele negative følelser, ikke når du vil ha noe lett og oppmuntrende 😉