Agnes Ravatn – Dei sju dørene (anmeldelse)

  • Agnes Ravatn – Dei sju dørene
  • Samlaget 2019
  • 249 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Litteraturprofessor Nina Wisløff er i ei brytingstid. Arbeidet hennar kjennest mindre og mindre relevant, og huset hennar skal snart rivast. Mannen er travel helsebyråd, og forholdet til den kyniske legedottera er ikkje det beste.

Då leigebuaren deira, Mari, forsvinn sporlaust, går det ikkje lang tid før politiets etterforsking stansar opp. I det stille begynner Nina å nøste opp i kva som kan ha skjedd, og det ho finn, får store ringverknader.

Dei sju dørene er ein urovekkande roman om mørke løyndommar og farleg nysgjerrigheit.


Jeg synes Agnes Ravatn er en av de kuleste aktive forfatterne vi har her i landet, det til tross for at jeg hadde litt reservasjoner for hennes forrige roman, Fugletribunalet. Så langt har jeg likt sakprosaen hennes aller best, men med boka Dei sju dørene kaprer hun skjønnlitteraturhjertet mitt og.

Dei sju dørene er en nokså kort, vittig og skarp fortelling, spekket med kulturelle referanser – klassisk Ravatn-stil altså. Sjangermessig beveger boka seg inn mot krim, men går aldri over til formellitteratur – det er en litterær roman med en kriminalhistorie i seg.

Tidlig i boka deltar litteraturprofessor Nina Wisløff i en offentlig samtale på Litteraturhuset i Bergen. Det går ikke helt som planlagt, og Nina ender opp med å stille spørsmålet “Kva skal me med litteraturvitarane?”, og kommer selv med svaret: “”I realiteten bør litteraturvitarar kunne vere glimrande etterforskarar” – “Litteraturvitarar bør jobbe i politiet!”.

Selvfølgelig ender det da ganske så snart med at en etterforskingssak dumper ned i fanget hennes – deres forsvunne leietaker. Nina ender opp med å ta forsvinningen personlig, og graver der hun kan for å nøste sammen trådene i hva som kan ha skjedd.

Gjennom hele boka har jeg sittet og småhumret for meg selv – ikke fordi det er så mange morsomme situasjoner som oppstår, men Ravatn lar sine karakterer komme med såpass skarpe, ironiske stikk, både i dialog og i tanker, og de treffer alltid. Det er dette Ravatn er en av de beste i Norge på, og det føles alltid naturlig, der det hos andre lett kunne blitt litt påtvunget.

Mot slutten av boka er det kanskje litt mange siste-minutts-teorier og twister som kommer litt for tett opp mot hverandre på få sider. Det kan bli litt i overkant, men samtidig får det frem den litt frenetiske sinnstemningen som utvikler seg hos Nina Wisløff gjennom etterforskningen. Når det går mot siste side er det også lagt opp til at vi som lesere ligger et lite hakk foran Nina, så da kan vi frustrere oss litt på godt og vondt frem til hun selv når mållinja.

Anbefales sterkt til alle Ravatn-fans, og alle potensielle nye Ravatn-fans 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

Chigozie Obioma – An Orchestra of Minorities (anmeldelse)

  • Chigozie Obioma – An Orchestra of Minorities (Et kor av minoriteter)
  • Little, Brown and Company 2019 (Cappelen Damm 2019)
  • 528 sider (heftet)

Forlagets omtale:

På den nigerianske landsbygda oppdager den unge hønsebonden Chinonso en dag en kvinne som prøver å kaste seg utfor en bro. Den forskrekkede mannen hiver to av sine fineste fugler ned i elven for å vise jenta hvor farlig et fall kan være. Det blir innledningen til et kjærlighetsforhold mellom Chinonso og Ndali. Men Ndali sliter med å se for seg en fremtid omgitt av høns, og hennes velstående familie motsetter seg forholdet fordi Chinonso mangler utdannelse. Den avvisningen inspirerer ham til å selge alt han eier for å dra fra Nigeria til en annen del av verden og lære – bare for å oppleve at han blir lurt, og at drømmen om en fremtid sammen med Ndali blir stadig mer uoppnåelig.

Et kor av minoriteter er fortalt av Chinonsos chi. Det er i igbo-kulturen en voktende ånd som har levd å hundrevis av år. Romanens sammenveving av nigerianske igbo-tradisjoner og elementer av gresk drama, gjør at den kan leses som en moderne variant av Homers Odysseen. En hjerteskjærende beretning om skjebne – og om viljen til å utfordre skjebne.


Debutromanen The Fishermen (Den forbudt elven) av Chigozie Obioma var en av mine favoritter av bøker jeg leste i fjor, og det har derfor vært store forventninger fra min side når det gjaldt hans neste roman, “den vanskelige andreboka”. Hans andre roman, An Orchestra of Minorities kom ut tidligere i år, og jeg hadde den faktisk stående en god stund i hylla før jeg fikk begynt på lesingen – litt skremt av bokas størrelse!

Jeg fikk endelig begynt på lesinga for nesten akkurat en måned siden – sidene har altså ikke flydd forbi i lysets hastighet, men det er heldigvis ikke hvor fort man leser en bok som indikerer hvor bra den er. For An Orchestra of Minorities er virkelig utrolig, fantastisk bra!

Som med The Fishermen er denne boka en sterk nigeriansk fortelling. Der Obiomas første bok ga meg nye innblikk i Nigeriansk politisk historie er dette mer fraværende i Orchestra, mens det kulturelle kanskje står enda sterkere – med utgangspunkt i igbo-kosmologi. Ibgo-kulturen kom også godt frem i The Fishermen, men spiller en enda sterkere rolle i denne fortellingen.

Fortelleren i boka er hovedkarakterens chi, en skytsånd i igbo-folktero. En chi er alltid med sin menneskelige vert, og kan tilby en form for trøst og tilstedeværelse, oppmuntre og fraråde – men kan aldri gjøre seg tydelig kjent eller overstyre sin verts avgjørelser og tanker. Selv om en chi ikke kan se fremtiden har den levd i mange sykluser, og vet at historier og menneskers skjebner alltid har en tendens til å gjenta seg. Dermed er chien ofte en hjelpeløs tilskuer – visere og mer intuitiv enn sin naive vert. Og Chinonso er dessverre mer naiv enn de fleste, han har de siste årene levd litt isolert, mest i selskap med sine høns på gården han driver for seg selv.

Den narrative oppbyggingen skaper spenning og en viss anspenthet fra første side – Chinonsos Chi er i en slags vitnesituasjon for de høyerestående ånder, og og forteller om hva som har ledet hans vert frem til punktet hvor vi nå befinner oss. Hva som har skjedd som har ført oss hit vet vi ikke, men vi aner en dysterhet og desperasjon, som har ført til en uviss tragedie.

Det er nettopp denne desperasjonen som er så gjennomgående i boka som har gjort at jeg til tider har måtte lagt den fra meg – jeg har trengt en pustepause fra mørket før jeg har kunne fortsette videre. Det har forsåvidt egentlig bare vært bra for leseopplevelsen, boka har virkelig fått synke inn, og jeg vet den kommer til å sitte i meg lenge.

Språket er som i The Fishermen krydret med igbo-uttrykk og referanser, noe som selvfølgelig er uvant. Det gjør at det krevdes en god dose konsentrasjon for å lese, men er på ingen måte ødeleggende for bokas flyt – og som med det meste som er nytt og uvant kommer man raskt inn i det etter en stund. Dialogene er ofte lydhermende, for å få frem den nigeriansk-engelske dialekten, og får godt frem den vekslende bruken av nigeriansk-engelsk, pidgin og igbo.

Om det er noe jeg vil pirke på i denne boka må det være at den brukte litt tid på å virkelig komme i gang. Jeg hadde jo lest på baksiden at historien på noen måter ble sammenlignet med Odysseen, og det tar litt tid før Chinonso legger ut på sin reise. Men alt i alt er dette virkelig småpirk, jeg har mest lyst å erklære boka et mesterverk. Obioma er virkelig en forfatter jeg gleder meg til å følge med fremover, at hans to romaner begge har blitt kortlistet til Booker-prisen er fullt fortjent.

Booker-priser blir forøvrig kunngjort 14. oktober – der er Obioma i konkurranse med Salman Rushdie, Margaret Atwood, Lucy Ellmann, Bernardine Evaristo og Elif Shafak.

 

 

 

 

 

 

Knakketiknakk: Korte fortellinger fra Japan 1895–2012 (anmeldelse)

  • Knakketiknakk: Korte fortellinger fra Japan 1895–2012
  • Bokvennen forlag 2018
  • 644 sider (hardback)

Forlagets omtale:

Denne boka er et funn for alle de som allerede har latt seg ­fascinere av japansk litteratur, og til de som ­ønsker å stifte ­bekjentskap med den. Med 35 glitrende og svært forskjellige fortellinger ­åpner ­Knakketiknakk døren inn til en stor og mang­foldig korttekst­tradisjon. Hva har opptatt japanske forfattere det siste hundreåret? Hva slags samfunn skrev de i? Hvem var de? Hvorfor skrev de, og hva skrev de om? Denne ­antologien forsøker å antyde noen svar på dette, og et omfattende ­forord setter fortellingene inn en politisk og samfunns­messig sammen­heng. Mange av forfatterne er kjent for norske ­lesere fra før, andre ­presenteres her på norsk for første gang.

Her finner vi historier om kjærlighet og familieliv i spennings­­feltet mellom tradisjon og modernitet, rå, kroppslig ­ut­forsk­ning av kvinne­roller i endring, dystopisk science ­fiction, ­studier i ­nihilisme, meditative studier av selvet, ­humoristiske og samfunns­kritiske fabel­fortellinger, proletar­litteratur, krigs­kritikk, og katastrofe­litteratur fra Hiroshima og Fukushima. ­Knakketiknakk utfordrer vårt bilde av ­Japan, av den japanske litteraturen – og av hva en novelle er og kan være.


Knakketiknakk har vært en av de mest fornøyelige leseopplevelsene mine så langt i år. Den kan virke litt overveldende å starte på med sine 644 sider, men siden hele boka består av en rekke korttekster som alle er svært varierte når det gjelder språklig stil og tema, går lesingen utrolig lett – å lese bare “én historie til” før jeg legger den fra meg var en situasjon jeg fant meg i ganske ofte!

Redaktørene av boka, Reiko Abe Auestad, Ika Kaminka og Magne Tørring, har gjort litt av en jobb med å velge ut, og for flere av fortellingene oversette, 35 korte historier som viser ulike deler av japansk litteratur. Fortellingene er så presentert kronologisk, den første fra 1895 og den siste fra 2012. Før hver fortelling presenteres forfatteren kort på én side, og vi får litt kontekst rundt hvem som har skrevet og tiden den er skrevet i. For meg var dette veldig hjelpsomt, da jeg lett kan innrømme at jeg har svært lite kjennskap til japansk litteratur fra før. Noen forfatternavn ringte noen bjeller, men de aller fleste var helt nye for meg – men mange av dem ga mersmak, så boka har ført til at jeg nå har fått en enda større leseliste fremover (den blir aldri mindre…). Da er det også greit at redaktørene i tillegg har ført opp forfatterens andre verker som er utgitt på norsk.

I tillegg til den korte forfatterintroen før hver tekst, kommer boka også med et forord, der redaktørene i korte trekk skriver generelt om japansk litteratur og dens forhold til korte historier (som ikke nødvendigvis er det samme som noveller). En liten historisk oversikt over Japan delt i fire epoker og litteraturens plass i disse gir også en fin kontekst til den videre lesingen.

Av de 35 fortellingene er det selvfølgelig enkelte som stikker seg ut som soleklare favoritter, men jeg må si at det har blitt gjort en utrolig god jobb med utvelgelsen av tekster. Alle virker som de har en naturlig plass i boka, kvalitetssikringen har absolutt vært på topp. Noen tematisk sammenheng er det jo ikke snakk om, da tekstene viser ulike fasetter ved japanske forfattere gjennom en viss tidsperiode, og det er jeg glad for da 644 sider med mer eller mindre det samme hadde blitt en litt vel tung introduksjon når det gjelder japansk litteratur.

Av de ulike fortellingene i Knakketiknakk var det særlig de litt absurde som særlig tiltalte meg. Jeg vil trekke frem tittelfortellingen skrevet av Osamu Dazai, “Det magiske kritet” av Kōbō Abe og “Restauranten med meget å bestille” av Kenji Miyazawa som noen av de jeg likte aller best. Min klare favoritt fra hele boka er uten tvil “Hun som bare står der” av Yasutaka Tsutsui – en dystopisk sci-fi-fortelling, som har fantastisk bruk av satire og samfunnskritikk, og samtidig er dypt rørende.

Knakketiknakk anbefales på det sterkeste, og la deg absolutt ikke skremme av størrelsen. På grunn av bokas oppbygging kan du lett legge den fra deg når som helst og komme tilbake senere, uten å miste den gode flyten. Og det er jo så gøy å få såpass med ideer til forfatterskap å utforske senere! Om du allerede skulle ha lest den, legg gjerne igjen en kommentar om hvilke fortellinger du likte best.

 

 

 

 

 

Amor Towles – En gentleman i Moskva (anmeldelse)

  • Amor Towles- En gentleman i Moskva
  • Forlaget Press 2019 (org. 2016)
  • 513 sider (innbundet)

Fen-gentleman-i-moskvaorlagets omtale:

Romanens handling er satt til Moskva på 1920-tallet, rettere sagt til den 21. juni 1922. Grev Alexander Rostov – mottaker av Saint Andrew-ordenen, medlem av Jockey-klubben og ‘Master’ i den edle jaktkunst – blir eskortert ut av Kreml, over den Røde Plass og gjennom de Hotel Metropols elegante svingdører. Ansett som en uforbederlig aristokrat av et bolsjevikisk tribunal, dømmes greven til husarrest på livstid. I et av byens flotteste hoteller tilbringer han de neste tiårene i et lite loftsrom, som passiv tilskuer de dramatiske i endringene i Russland. I kontrasten mellom grevens tilbaketrukne tilværelse og de omkalfatrende hendelsene på utsiden av hotellet, har Towles skapt et elegant språklig univers fylt av humor og refleksjoner over tid, historie og samfunn.

 


Denne boka altså! Denne sto jeg først på evig venteliste på hos biblioteket, så lånte jeg heller biblioteksboka til en venn, men da jeg var halvveis i den kjøpte jeg den likeså godt. For denne boka måtte jeg eie! Den har så utrolig mange vakre passasjer som fortjener å bli lest om og om igjen, ei bok du ikke nødvendigvis er ferdig med etter å ha lest – du kan lett dra den ut av hylla og åpne på en hvilken som helst side lenge etterpå.

En gentleman i Moskva er en lang, historisk roman – og hele historien foregår gjennom flere år på ett og samme sted – det ærverdige og tradisjonsrike Hotel Metropol i Moskva. Det høres jo litt avskrekkende ut! Hvordan kan en så lang bok klare å holde interessen, når vi følger én person rundt i et, utgangspunktet, så begrenset sted? Den blir utrolig nok aldri kjedelig, og føles absolutt ikke for lang; Towles klarer på utrolig vis å spinne denne historien akkurat så lenge som føles riktig.

Grev Rostovs “eventyr” rundt hotellet er for det meste ikke høydramatiske og fartsfylte, men de fører ham i møte med personer som gir ham nye innblikk i livet, som fører til refleksjon, selvransakelse og utvikling. Menneskene rundt greven er også viktige karakterer i boka, og jeg ble oppriktig glade i flere av dem, og engasjerte i deres historier.

Revolusjonen, og den politiske utviklingen videre i Russland spiller selvfølgelig en viktig rolle som bakteppe i historien – men det er ingen revolusjonsroman eller politisk fortelling – en faktor noen har dratt frem som en litt negativ kritikk, men som jeg ikke hadde noe problem med. Vi vet alle om grusomhetene som skjedde i Russland under denne perioden, og at denne boka ikke er et sosialrealistisk bilde av dette er på ingen som helst måte et forsøk å undergrave disse på. Boka tar rett og slett for seg en annen, mer intim og en smule mer fantastisk (som i, ikke fullt så realistisk) historie.

Det som virkelig gjorde at jeg falt så hardt for boka er det vidunderlige språket. Den er skrevet så vakkert, med et språk som er rikt og blomstrende, men samtidig ikke føles pompøst eller klisjéfullt. Jeg valgte å lese den på originalspråket engelsk, og må rett og slett sitere et litt lengre avsnitt, en av mange favoritter fra leseopplevelsen. I denne passasjen må greven med omhu velge hvilke eiendeler han skal ta med seg videre fra sin luksuriøse suite, til sitt nye og mindre rom:

It is a part of the human experience that we are constantly gripping a good fellow by the shoulders and wishing him well, taking comfort from the notion that we will hear word of him soon enough.
But experience is less likely to teach us how to bid our dearest possessions adieu. And if it were to? We wouldn’t welcome the education. For eventually, we come to hold our dearest possessions more closely than we hold our friends. We carry them from place to place, often at considerable expense and inconvenience; we dust and polish their surfaces and reprimand children for playing too roughly in their vicinity – all the while, allowing memories to invest them with greater and greater importance. The armoire, we are prone to recall, is the very one in which we hid as a boy; and it was these silver candelabra that lined our table on Christmas Eve; and it was with this handkerchief that she once dried her tears, et cetera, et cetera. Until we imagine that these carefully preserved possessions might give us genuine solace in the face of a lost companion.
But, of course, a thing is just a thing.

Med fare for å virke litt skrivesky så vil jeg egentlig ikke si så mye mer om boka. Det er den type bok jeg som anbefaler på det aller sterkeste, og håper at man ikke blir skremt vekk av størrelsen eller den lite omfangsrike settingen. Ellers håper jeg at de som leser den går inn med minst mulig ideer om hvordan boka skal eller bør være, og forhåpentligvis lar seg begeistre og gledes gjennom hele!

 

 

 

 

 

Vivian Gornick – Heftige bånd (anmeldelse)

  • Vivian Gornick- Heftige bånd
  • Oktober forlag 2019 (org. 1987)
  • 225 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

New York, 1980-tallet. En voksen datter og hennes aldrende mor vandrer opp og ned på langs og på tvers i byens gater. De snakker, krangler og minnes datterens oppvekst i en leiegård i arbeiderklassestrøket Bronx: den vakre nygifte damen ovenpå som brukte branntrappa for å komme seg forbi en låst inngangsdør; den elendige husholdersken som aldri holdt opp med å husholde; kvinnen som hver kveld vandret fram og tilbake i lyset fra gatelyktene; og Nettie, den rødhårede ukrainishe som brukte livet på å forsøke å komme seg ut av moderskapet.

Heftige bånd er en collage av fortellinger om arbeidernes og immigrantenes New York på 1940-tallet – og om kvinnene som formet Vivian Gornick. Forfatteren skriver saftig og presist om kvinnelige erfaringer og begrensninger, om løsrivelse og ulevd liv, og hun skriver varmt og rasende om de bestandige båndene mellom en mor og en datter


Heftige bånd, eller Fierce Attachments som den heter på originalspråket, er egentlig fra 1987, men kom ut i norsk utgave helt på starten av dette året. Gornicks memoarer er mitt første møte med forfatterskapet, og den første og umiddelbare reaksjonen min bare et par sider ut var rett og slett: Wow! Denne boka fenget meg fra første stund, Gornicks refleksjoner og språket hun bruker er så skarpt, det er vittig, intenst og rett og slett utrolig fascinerende. Det beste er jo egentlig å sitere en passasje. Jeg har lest den på engelsk, så sitatet blir også på originalspråket:

“Our best times together are when we speak of the past. I’ll say to her, “Ma, remember Mrs. Kornfeld? Tell me that story again,” and she’ll delight in telling me the story again. (It is only the present she hates; as soon as the present becomes the past, she immeditely begins loving it.) Each time she tells the story it is both the same and different because each time Iæm older, and it occurs to me to ask a question I didn’t ask the last time around. (Gornick 2005, s. 7).

Boka presenterer oss for en samling med minner. Rammeverket er Gornicks vandringer med sin mor i nyere tid, de går rundt i New Yorks gater og mimrer – det er av og til anstrengt og bittert, men turene fortsetter uansett. Gornicks minner fører oss til oppvekst i et jødisk arbeiderklassehjem i Bronx, i en periode med stor forandring, særlig for unge kvinner. Gjennom umiddelbar etterkrigstid og frem til åtti-tallet blir vi introdusert en rekke ulike kvinner, men det er særlig Vivian, moren og naboen Nettie som er de særlig viktige karakterene. De er svært forskjellige, de både utfyller hverandre og kræsjer med hverandre, skaper kontraster og viser nyanser.

Etterhvert er det også Vivian Gornicks opplevelser som ung kvinne i en stadig endrende verden som får fokus, og som fører til en større rift mellom moren og henne selv. Kvinnerollen er i stor endring, og forventningene til hvordan man lever et fullverdig liv er svært annerledes mellom den eldre og yngre generasjon. Det gjør det vanskelig for begge sider å forstå hverandre fullt ut.

Egentlig har jeg ikke lyst å si alt for mye om boka, den må bare oppleves. Vivian Gornick skriver rett og slett forførende godt – så hvis det er én bok du bør plukke opp til påskeferien i år slår jeg virkelig et slag for denne. Jeg skal i hvert fall utforske Gornicks forfatterskap videre fremover 😀

 

 

 

Lars Svisdal- Seg til inkjes (anmeldelse)

  • Lars Svisdal – Seg til inkjes
  • Gyldendal 2018
  • 368 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

18 år gamle Gjøa dreg frå ein heim prega av skilsmisse for å jobbe ein sommarsesong på Fægrane, ei turisthytte øvst i ein fjelldal ein stad på nordvestlandet. I 29 år har Olaug og Gunnar Fægrane drive hytta, med Olaug som dominerer kvar minutiøse detalj med pragmatikk og varige mein av for omfattande arbeidsmengd og for trong økonomi, og Gunnar som gjer så lite som mogleg. Sonen deira, Ingebrigt, er komen heim for sommaren frå eit halvhjarta studentliv, og har svært lite lyst til å ta hand om drifta av turisthytta. Gjøa får etter kvart eit fortruleg forhold til Ingebrigt, og det blir eit haldepunkt for henne når ho merkar konsekvensane av den utageringa som frustrasjonen over familiesituasjonen heime har drive henne til.

Seg til inkjes er ei forteljing om å sitje fast og å ville vekk, om mødrer og søner, om vaffelsteiking og nattlege fisketurar, om opprør og eldgamle nabokonfliktar – og om å freiste å halde fram så godt ein kan, for ikkje å gjere seg til inkjes.


Seg til inkjes er ei bok jeg faktisk har lånt tre ganger fra biblioteket, men de to første gangene måtte levere tilbake uten å ha fått begynt på ennå. Sånt skjer når man første gangen plutselig får ti bøker klare fra ventelisten samtidig, og den andre gangen er midt i en flytteprosess som tar det meste av tida. Helt tilfeldig fant jeg den for litt sida på hurtiglånhylla på hovedbiblioteket, og tok den med igjen, for jeg har jo virkelig villet lese den en god stund! Lars Svisdal har fått mye god omtale for debutromanen, som kom i fjor, og jeg har jo som ønske å få lest flere debutanter.

Første kapittel i Seg til inkjes appellerte til meg fra første avsnitt, og Svisdal skriver skriver med et språk som umiddelbart føles særegent forfatteren. Boka er skrevet på nokså gammeldags nynorsk, og bærer preg av dialekt og miljø. Det tar absolutt en stund å venne seg til, jeg raste i hvert fall ikke gjennom boka – men setter utrolig godt tonen for dalen vi befinner oss i, og stedet rundt turisthytta det størsteparten av fortellingen tar plass.

Jeg hadde ikke lest så alt for mye om selve handlingen før jeg satte i gang med lesinga, og ble   overrasket over at boka viste seg å være en kollektivroman. Hovedpersonen er absolutt Gjøa, den unge jenta som har kommet for å være sesonghjelp på hytta, men vi følger også en rekke andre karakterer. Egentlig ville jeg helst visst dette på forhånd – for jeg endte faktisk opp med å bli litt skuffet over ikke å kunne følge det første kapittelet videre, men hoppe videre til et nytt perspektiv.

Etter en utrolig lovende start brukte jeg litt tid på bli like engasjert i bokas første halvdel – jeg opplevde faktisk litt savn for det jeg originalt trodde skulle være bokas hovedperson. Jeg tror denne følelsen faktisk hadde vært mindre med litt mer kjennskap til bokas struktur på forhånd – jeg endte opp med å trenge litt ekstra tid til å tilpasse meg. I min mening er det dog et parti i boka som drar litt mye, men så tar boka seg virkelig opp igjen den siste tredjedelen igjen – karakterenes forhold til hverandre er klarere definert, og jeg ble virkelig engasjert mot slutten.

Det er mange skiftende perspektiv gjennom boka, noe som for det meste fungerer godt. Fortellerstemmen er heller ikke konstant, vi får oppleve karakterene både gjennom en personlig jeg-stemme, samt noen kapitler er beskrevet gjennom en upersonlig tredjeforteller. Vekslinga her fungerer fint og føles naturlig – men kanskje kunne en eller to kapitler med de mindre brukte fortellerne blitt droppet, uten at det hadde skadet bokas kvalitet. Den oppleves litt lang – og da kommer ujevnhetene bedre frem.

Seg til inkjes er en fortelling som tar for seg mye, samtidig som den føles svært intim – og det er utrolig godt gjort. Jeg er derfor veldig spent på å følge Lars Svisdals forfatterskap videre, selv om jeg har hatt noen kritikker. Det er gøy med en ny forfatter som har en så klar stemme fra første øyeblikk, og jeg håper den vil holde seg videre.

 

 

Éric-Emmanuel Schmitt – De to herrene fra Brüssel (anmeldelse)

  • Éric-Emmanuel Schmitt- De to herrene fra Brüssel
  • Solum forlag 2018
  • 262 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

De fem novellene i denne samlingen handler alle om personer som har havnet i ekstreme livssituasjoner, der hemmeligheter eller skjulte krefter ser ut til å styre livene deres. I tittelnovellen møter vi et homofilt par som gifter seg i skjul under vielsen til et annet ektepar – og mens dette andre ekteparet går gjennom livet i uvitenhet om disse to mennene, utvikles det likevel et sterkt bånd mellom de to parene. Eric-Emmanuel Schmitts stilsikre fortellerkunst preges av stor psykologisk innsikt og befriende humor, og helt sentralt står kjærligheten, i alle dens former, enten det gjelder forbudt kjærlighet, foreldrekjærlighet, vennskap eller ekteskap – eller kjærlighet til kunsten, til menneskeheten eller dyrene.


De to herrene fra Brüssel er mitt første møte med den franske forfatteren Éric-Emmanuel Schmitt, og jeg må innrømme jeg lot meg friste skikkelig av coveret på denne boka – det tiltrakk meg rett og slett skikkelig.

Boka er en novellesamling – selv om flere av de egentlig føles som korte romaner. De foregår gjerne over lengre tid, og samlingen består bare av fem fortellinger. Den første, tittelfortellingen, bidrar til en sterk åpning. Det er en nydelig og original fortelling, som forfatteren selv kan fortelle at er løst inspirert av noen venner av ham. Vi følger paret Jean og Laurent, som helt bakerst og skjult i en vielse mellom Geneviève og Eddy selv gir hverandre sitt ja. Resten av sine liv er det et bånd mellom de to gifte parene, selv om bare det ene paret vet om eksistensen til det andre.

Den andre fortellingen, Hunden, var også sterk, fin og vakkert skrevet. Her er det store tema inni bildet, skyld, tilgivelse og kjærlighet – og det hele blir vakkert beskrevet gjennom forholdet mellom en mann og hans hund.

Etter en sterk start faller dessverre boka litt i kvalitet for meg personlig, og det er jo fallgruven ved alle novellesamlinger. De to historiene Et trekantforhold og Fantasifosteret likte jeg dessverre ikke, mens Et hjerte dekket av aske, som foregår på Island var ganske så ålreit. Det som skilte disse historiene såpass i kvalitet for meg var en følelse av litt tvungne tvister og “finurlige” åpenbaringer som skulle presenteres leseren.

Boka er på sitt beste veldig godt skrevet, men det føles også ut som noe er gått litt tapt i oversettelse. Setninger og vendinger som sikkert leses veldig naturlig på fransk har av og til ført til noen unaturlige fraser og dialoger på norsk – eller kanskje dette er forfatterens stil?

Det er en sterk rød tråd gjennom fortellingene, de kan alle sies å handle om hemmeligheter, og det er i alle noe viktig som lenge er skjult for karakterene eller leseren. Hver historie kan sies å ha et lite mysterium ved seg, selv om de alle er ganske så forskjellige.

Alt i alt har De to herrene fra Brüssel en god del bra og noe middels å komme med – men der den er god er den veldig god! Derfor anbefales den å sjekke ut.