Ting vi mistet i brannen (noveller) – anmeldelse

• Mariana Enriquez – Ting vi mistet i brannen
  
• Gyldendal 2017 (org. 2016)
• 224 sider

Forlagets omtale:
Kvinner som setter fyr på seg selv i protest mot vold i hjemmet, tenåringer under press, venner inntil døden, gatebarn, svart magi og en kvinne besatt av en hodeskalle. Alt dette møter vi i Mariana Enriquez’ noveller, som med en sugende kraft drar leseren inn i overraskende hendelsesforløp og uhåndgripelige stemningsleier.

 

Det er alltid gøy å prøve ut helt ukjente forfattere og titler man aldri har hørt om før. Mariana Enriquez er en populær samtidsforfatter i hjemlandet Argentina, men det er ikke før med denne novellesamlingen, Ting vi mistet i brannen, at hun har fått sitt virkelige internasjonale gjennombrudd. Boka består av 12 noveller.

Samlingen både begynner og avslutter fantastisk, den første historien setter den dypt ubehagelige tonen som er å finne i alle de tolv novellene. Avslutningen er tittelnovellen, som også er den beste av dem alle. Enriquez har klart å skrive alle historiene med distinkt særpreg, de er klart separerte og flyter ikke over hverandre. Ofte når jeg har lest en novellesamling har jeg faktisk problemer med å separere historiene fra hverandre i ettertid, og det er absolutt ikke er problem her.

Som nevnt har alle novellene en ytterst ubehagelig tone over seg, på best mulig måte. Alle karakterene går gjennom negative episoder, noen blir beskrevet med høy realisme, mens i andre episoder er mer mystiske, og noen rett ut overnaturlig. Ingen av dem kan bli beskrevet som koselig lesing, men de er alle gode og gripende.

Når jeg leser novellesamlinger blir det alltid til at jeg setter historiene opp mot hverandre, sånn a det alltid blir noen jeg liker best og dermed noen jeg liker mindre, selv om de ikke er dårlige. Sånn er det også her, så leseopplevelsen blir jo farget av “denne likte jeg ikke like godt som den jeg nettopp leste” – som jo er litt urettferdig, men vanskelig å kontrollere. Men alt i alt er boka jevnt over god, og en annen leser enn meg vil sikkert ha andre favoritter av historiene – det hadde vært gøy å høre hva andre trekker frem som det beste!

Anbefales for å gjøre seg kjent med Enriquez’ skriving, som tar for seg dystre og makabre tema på en gripende måte.

Advertisement

James Franco spytter når han snakker – anmeldelse

• Erik Eikehaug – James Franco spytter når han snakker
• Gyldendal 2017
• 432 sider

Forlagets omtale:
Kenneth vokser opp i Skien, i en familie preget av hemmeligheter, en utagerende storesøster, en forknytt mor og en far som forsøker å holde det hele sammen. Det prøver også Kenneth, ved å få sin innesluttede mormor til å fortelle sannheten om det som en gang skjedde. Og ved å besverge virkeligheten gjennom å dikte historier og speide etter stjerneskudd. Men når noen sprayer «Kenneth er homo» på kinoveggen, har han ikke lenger noe valg: Han må ut og bort, først til Oslo og senere til New York, der han snart befinner seg i en virvel av hendelser.

James Franco spytter når han snakker er Erik Eikehaugs debutroman, og basert på denne leseopplevelsen er Eikehaug er forfatter jeg gleder meg til å følge med på fremover. Boka med den ganske så merkelige tittelen (personlig er jeg ikke så glad i slike “quirky” titler) er rett og slett så utrolig godt skrevet, med velutviklede og interessante karakterer, og gir en sterk, morsom og rørende leseopplevelse – tross en litt langdryg slutt.

Det som umiddelbart grep meg er hvordan Eikehaug skaper en såpass sterk atmosfære i de ulike delene i boka. Den er delt opp i forskjellige definerende perioder i Kenneths liv, og de ulike delene er veldig forankret i tid og sted. Jeg elsker virkelig leseopplevelser som gir deg den gjenkjennbare følelsen av “jaa, SÅNN var det på den tiden, og akkurat SÅNN er det jo på stedet”. Og her blir det virkelig pøst på med tidsbestemmende referanser; populære leker, sanger, tv-program, stiler og alt som hjelper oss for å få følelsen av for. eksempel 90-tallet. Likevel føles det ikke overdrevent eller som et billig hjelpemiddel, Eikehaug bruker dem hele tiden på en bevisst og virksom måte.

Virkelige, berømte mennesker blir her brukt som bikarakterer, noe som er både artig og litt merkelig. Kenneth går på skrivekurs med James Franco, støter borti et berømt forfatterpar i New York (Siri og Paul blir aldri nevnt med etternavn, men det er ikke videre subtilt likevel) og på Kunstnernes Hus er det store muligheter for å møte på Knausgård. Sistnevnte kan ikke akkurat klage på å bli brukt som romankarakterer. Uansett putter ikke Eikehaug disse personene i noen komprimerende situasjoner, så dette blir det nok ikke særlig oppstyr over.

Eikehaugs språk er det som virkelig gjør meg spent på å følge forfatterskapet hans. Han skriver så utrolig vittig, men samtidig uten overdrivelse. Flere ganger under lesingen måtte jeg stoppe opp for å lese opp setninger høyt for samboeren. Muligens til en smule irritasjon mot slutten, men hvordan kan man ikke la seg rive med av en setning som “Stemningen i rommet velter som om John Hughes plutselig overtok regien fra David Lynch”. Jeg får lyst å overrekke ham en pris for den setningen alene. Språket holder seg også jevnt godt gjennom hele boka, alle de 432 sidene.

Det som dessverre ikke holder seg like godt mot slutten er rytmen og flyten i selve historien. Romanen er lang, og mot den siste delen kunne jeg ikke helt legge fra meg tanken om at den fint kunne blitt avsluttet litt tidligere. Det var den litt kjipe følelsen av å ha besøk av en venn og dere har hatt det skikkelig gøy sammen, men som blir sittende litt for lenge utover natta selv om du gjesper og titter overdrevent på klokka. Det er absolutt ikke sånn at boka faller helt sammen, men for meg hadde den blitt enda sterkere hvis den hadde gitt seg skikkelig på topp noen sider før. Uansett den siste pirken er det en knallgod bok, fra en spennende debutant.

Det er viktig å støtte opp om nye norske stemmer i litteraturen, og jeg anbefaler virkelig å sjekke ut James Franco spytter når han snakker! Til tross for en litt tullete tittel 😉

 

Bokhøsten 2017

Bokhøsten 2017 er godt i gang, men for all del ikke over. Det er utrolig mye spennende litteratur som blir utgitt nå og fremover, og det er særlig noen titler og forfattere jeg gleder meg til å utforske.

En av de bøkene jeg venter mest på er Erika Fatlands Grensen. Fatlands forrige reiseskildring, Sovjetistan, var utrolig interessant og innholdsrik lesning, så jeg har høye forhåpninger om en lignende leseopplevelse. Her skal vi følge Fatlands reise langs grensen til Russland, som undertittelen på boka beskriver: “En reise rundt Russland gjennom Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge, samt Nordøstpassasjen”. Boka forventes utgitt i slutten av oktober.

Det er ingen hemmelighet at jeg er en stor Harry Potter-fan, og jeg elsker de nyillustrerte utgavene med tegninger av Jim Kay, og i starten av oktober vil  Fangen fra Azkaban være i salg. Dette er rett og slett nydelige utgaver av fantastiske bøker, og jeg gleder meg til å legge den til i samlingen min. Denne blir garantert å finne under mange juletrær i år, både til store og små.

Majas Lundes Blå kommer garantert til å få mye buzz utover høsten. Bienes historie gjorde braksuksess både i Norge og i utlandet, og Blå er en fortsettelse på temaet miljø og natur, men denne gangen er det den livsnødvendige ressursen vann som står i sentrum. Lunde skriver godt og lettlest om viktige tema, og forhåpentligvis vil boka leve opp til forventningene som mange av oss har. Jeg gleder meg i hvert fall veldig! Blå kommer ut i midten av oktober.

Vi kan også glede oss til en ny bok av Lars Saabye Christensen, Byens spor, det første bindet av en kommende trilogi. Her får vi en historisk Oslo-roman som skal foregå rett etter krigen. Det er faktisk en stund siden jeg har lest noe av Saabye Christensen, jeg har ikke hatt tid til å plukke opp hans siste romaner, men denne høres for fristende ut til å overse. Romaner som virkelig går i dybden på tid og sted kan være så utrolig fascinerende hvis de er godt utført, og her er historien i hendene til en dreven og dyktig forfatter. Forventes utgitt 9. oktober.

En bok som har vært ute rundt en måned eller så allerede er Jan Kjærstads Berge. Jeg står på venteliste på biblioteket, men det er foreløpig over 280 (!) foran meg. Får håpe de er raske lesere. Det er litt småflaut å innrømme, men Kjærstads forfatterskap har jeg faktisk ikke noe særlig forhold til, noe jeg tenker å endre. Kritikerroste Berge, en historie fortalt fra ulike synspunkter om et Norge i kollektivt sjokk etter et politisk og muligens terrorrelatert drap, virker som en spennende introduksjon til forfatterskapet. Så da får jeg håpe at de andre på ventelisten leser raskt!

I år ser jeg også frem til en bildebarnebok selv om jeg ikke har en eneste smårolling. Klaus Hagerup har slått seg sammen med illustratør Lisa Aisato, og de har laget barneboka Jenta som ville redde bøkene. Hagerup var en viktig del av min egen barndom, og når han nå kommer med en ny barnebok som handler om kjærligheten til bøkene, med nydelige illustrasjoner av Aisato, hvordan kan jeg da motstå? Boka, som blir kategorisert i aldersgruppen 6-9 år, kommer i salg 21. september.

Den underjordiske jernbanen – anmeldelse

• Colson Whitehead – Den underjordiske jernbanen
• Kagge forlag 2017 (org. 2016)
• 345 sider

Forlagets omtale:

Sekstenårige Cora er slave på en bomullsplantasje i Georgia i USA. Hun lever i daglig angst for fornedrelse og brutal avstraffelse, men også med myten om sin mor, Mabel, som klarte å flykte. Cora og vennen Caesar bestemmer seg for å forsøke det samme vågestykket, og de legger ut på en livsfarlig reise – med den fanatiske slavefangeren Ridgeway i hælene. Den myteomspunne underjordiske jernbanen tar rømlingene nordover fra stat til stat, til nye verdener og nytt håp, men drømmen om frihet møter sterk motstand selv der det tilsynelatende er trygt å være. Samtidig som Ridgeway og hans blodhunder stadig puster Cora i nakken

Jeg vil med en gang si at Den underjordiske jernbanen er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge, og jeg stiller meg helhjertet bak all den rosen den allerede har fått. Colson Whitehead skriver om forferdelige skjebner på en helt unik og fantastisk måte – likevel er dette ikke en vakker tekst. Hvordan kan man skrive vakkert om en av menneskehetens mest skammelige perioder og menneskeovergrep?

Fra første side blir man slått av hvor kaldt og rett frem historien blir fortalt. Noe som bare er med på å skjerpe den grufulle tonen, her har vi ingen forteller som stopper ved scenene som utspiller seg, vi får ingenting spunnet inn i en tragisk sentimentalitet – noe som mange forfattere lett kunne latt seg drukne i med lignende fortellinger. Det brutale ved fortellerstilen gjør boka vanskelig å lese, men på den beste av måter.

“Den underjordiske jernbanen” har gjennom tidene blitt brukt som en metafor for rømte slavers rømingsvei og nettverket av hjelpere, men Whitehead lar jernbanen manifistere seg fysisk. Valget er passende, selv om de virkelige rømlingene aldri for med togvogner under bakken. Cora, vår heltinne, får ikke oppleve dagenes lyse togturer gjennom landet, hun må reise i skjul – og vet aldri hvor hun kommer eller hvor veien går videre. Å reise med tog blir i boken beskrevet som den eneste virkelig måten å oppleve det ekte Amerika på, men Cora ser aldri annet enn mørket ut av vinduene.

I tillegg til den vellykkede skrivestilen har Den underjordiske jernbanen en gjennomgående god flyt. Cora er vår hovedperson, men Whitehead tar oss ofte med på små avstikk til andre personer og steder på hennes vei, som av og til gir oss nye perspektiv på situasjoner vi trodde vi var ferdige med. Komposisjonen av boka gjør at den blir en real pageturner for å si det på godt norsk.

Denne romanen var en vond historie å lese, men utrolig verdt det. All ros og prisdryss (f.eks. Pulitzerprisen 2017) er vel fortjent, og jeg må bare legge til min egen stemme i hyllesten. En av de virkelig store leseopplevelsene med en ny bok, som jeg håper mange vil låne eller kjøpe fremover.

Hedvigs bokhjørne

Som stor litteraturentusiast og bokelsker har jeg kommet frem til at jeg trenger mitt eget lille digitale hjørne for å ha et sted å få ut alt jeg tenker på når jeg leser, hva som går gjennom hodet mitt etter jeg har lest og all spenningen med tanke på hva jeg vil lese fremover.

Med jobb som deltidsansatt i bokhandel og student på bibliotek- og informasjonsstudie er det ganske selvsagt at jeg liker å formidle litteratur. Forhåpentligvis er det noe jeg kan få drive med resten av livet. Her i mitt eget lille bokhjørne kan jeg trekke frem det jeg virkelig interesserer meg for, som er gamle klassikere som jeg så ofte finner i Oslos mange flotte antikvariater, norsk og utenlandsk samtidslitteratur, spennende sakprosa og av og til morsomme barne- og ungdomsbøker. Jeg er ikke så kresen på sjanger og stil, men opptatt av kvalitet, som jo her bare vil bli dømt ut i fra meg. Om jeg får si det selv har jeg ikke så verst smak, men jeg er muligens litt partisk.

Her vil jeg dele anmeldelser, tips, tanker, lengre analyser og erfaringer fra det jeg leser. Kanskje vil jeg nå noen med det jeg skriver, realistisk sett ikke så mange. Uansett: Velkommen til Hedvigs bokhjørne!