La meg synge deg stille sanger- anmeldelse

• Linda Olsson – La meg synge deg stille sanger
  
• Vigmostad & Bjørke 2008 (org. 2005)
• 259 sider (pocket)

Forlagets omtale:
En mørk og kald vinterkveld kommer Veronika, en ung forfatter, til et avsidesliggende hus i en liten by i Sverige. Hun er på jakt etter ensomheten og stillheten for å skrive ferdig en bok og for å komme over en stor sorg.
Hennes ankomst registreres i stillhet fra nabohuset over veien. Der bor Astrid, en gammel kvinne som på folkemunne kalles Heksen. Astrid lever stort sett bak husets beskyttende vegger. Ingen vet at hun ruger på mørke familiehemmeligheter og en personlig tragedie der inne.
I løpet av våren nærmer de to kvinnene seg hverandre. Et uventet og uvanlig vennskap vokser frem – et vennskap som kommer til å forandre de to kvinnenes liv.

Jeg ble anbefalt La meg synge deg stille sanger av moren min, og plukket den lille boka opp på biblioteket her om dagen. Jeg antok at den originalt var skrevet på svensk, noe jeg dessverre synes er litt kronglete å lese, så jeg gikk for den norske oversettelsen. Dårlig research, siden det viser seg at originalspråket er engelsk. Aller helst liker jeg å slippe lese oversettelser, siden det er fint å få historien presentert akkurat som forfatteren selv har valgt å fortelle den. Når det er sagt så tenkte jeg aldri over språket på en negativ måte under lesingen, det er bare en liten heads up hvis andre vil lese den – dessuten er det som regel kortere ventelister på biblioteket hvis man velger annet språk enn norsk.

Uansett språk, dette er en bok som absolutt bør plukkes opp! Det er en av de fineste og såreste bøkene jeg har lest på lenge – lavmælt og stille, selv om den ofte tar opp utrolig vonde og dramatiske tema. Det er rart hvordan historier som inneholder så mye smerte samtidig kan være så utrolig vakre. Språket er enkelt, det gjør kanskje ikke så mye ut av seg, men godt.

Historiefortelling er den store kjernen i denne lille romanen. Den unge forfatteren Veronika og den eldre kvinnen Astrid slipper hverande inn, de åpner seg opp ved å fortelle historier om sine liv og slik utvikles et sterkt bånd. Store deler av boka består av “annenhvert kapittel”-oppbygging, der det veksler mellom nåtiden med de to kvinnene, og det neste kapittelet er en historie som blir fortalt. Personlig likte jeg aller best å lese Astrids kapitler – hun blir fra starten av bygget opp som en såpass mystisk skikkelse, en som de andre i bygda kaller heksa og det virker ikke som hun har noe kontakt med omverdenen utenom det aller nødvendigste. Det pirrer jo selvfølgelig nysgjerrigheten litt.

Jeg vil egentlig ikke si for mye om hva disse kvinnene forteller hverandre, ikke engang rent tematisk, da det er så mye sterkere å møte det for første gang under egen lesing av boka. Jeg avslutter heller en litt kortere omtale enn vanlig med en sterk anbefalning om å lese romanen, og et sitat:

Kjærligheten kommer til oss uten forvarsel, og når den først er gitt oss, kan den aldri tas fra oss. Det må vi huske. Den kan aldri gå tapt. Kjærligheten kan ikke måles. Den kan ikke bli telt i år, minutter eller sekunder, veid i gram eller kilo. Den kan ikke kvantifiseres på noen måte. Den kan heller ikke sammenlignes, den ene med den andre. Den bare er. Det korteste streif av kjærlighet kan gi næring til et helt liv. Det må vi alltid huske.

 

 

Advertisement

Stien tilbake til livet – anmeldelse

Leseeksemplar fra forlaget

 

• Long Litt Woon – Stien tilbake til livet: Om sopp og sorg
• Vigmostad & Bjørke 2017
• 297 sider

Forlagets omtale:
«Det kjentes som om noen hadde slått med en gedigen slegge, den tyngste som finnes … Vi var to om livet for bare noen timer siden … Nå ligger Eiolf på akuttavdelingen på Ullevål. Død.»

Dette er fortellingen om en reise som startet brått da Long Litt Woons liv ble snudd opp ned. Midt i den lammende sorgen oppdager hun ved en tilfeldighet soppens forunderlige verden og blir kjent med sopplukkerene, en subkultur med egne overgangsriter og uskrevne regler.

Forfatterens oppdagelsesferd inn i soppriket skjer parallelt med en reise i et indre landskap, gjennom den kronglete sorgprosessen. Hennes nysgjerrighet og entusiasme for den nyoppdagede soppverdenen gir teksten en egenartet sjarm.

Stien tilbake til livet: Om sopp og sorg går under sjangeren narrativ sakprosa, en litterær trend som har blitt sterkere og synligere de siste årene (tenk f.eks. på Havboka av Morten Strøksnes). En grei måte å forstå sjangeren på er at innholdet er sakprosa, men stilen er mye mer preget av narrative valg vi vanligvis forbinder med fiksjon. Det er altså skrivestilen som avgjør – innholdet må selvfølgelig være faktisk. Det er en sjanger jeg også har lyst å utforske mer, da jeg elsker god sakprosa, men samtidig ikke vil ha det for tørt. Og Stien tilbake til livet er på ingen måter tørt.

Det er en utrolig klisjé og nesten litt kleint å si at et verk “fikk meg til å både gråte og le”. Likevel var det nettopp det denne boka fikk meg til å gjøre, og rett skal jo være rett, uansett hvor uorginalt det høres ut. Det er kanskje ikke overraskende at en selvopplevd bok om sorg er trist, men den fornøyelige overraskelsen her er jo hvor original, interessant og vittig den også er. At den er original tror jeg ingen vil krangle på – hvor mange er det som har skrevet en bok om sopp og sorg før? Kombinasjonen høres kanskje merkelig ut, men det funker så bra, og gjør dette til en av høstens virkelige positive overraskelser.

Boka er også utrolig interessant, uansett hvor interessert du måtte være i akkurat sopp. Jeg er ikke selv inne i soppmiljøet som beskrives i boka, men min egen mor er en stor del av det, og av det jeg har lært gjennom henne kjenner jeg igjen flere ting – men det er ikke nødvendig for en god leseopplevelse. Faktisk vil den kanskje bli enda bedre med ikke noe kjennskap – soppmiljøet i Norge er faktisk ganske artig å utforske, det består av så mange engasjerte personer, ritualer, myter og skikker, og det er rett og slett gøy å lære om.

Vi følger Longs reise inn i et nytt miljø, og vi får servert mange smakebiter på det hun lærer, hvordan hun tar i bruk kunnskapen og hva det gjør med henne. Samtidig følger vi henne på et enda mer personlig plan, en reise gjennom sorgens rike. Det føles aldri kronglete, Long vever disse trådene naturlig sammen med en lett og fin stil, og gjør det hele til engasjerende lesing.

Denne lille overraskende perlen anbefales virkelig. Og som en liten bonus må jeg nesten legge ved et lite bilde fra barndommen – Long skriver blant annet om kjemperøyksoppen, noe som umiddelbart fikk meg til å tenke på da pappa, søsknene mine og jeg fant en av de største røyksoppene jeg noensinne har sett, på Bygdøy en gang på 90-tallet. Det ble selvfølgelig grundig dokumentert 😉

Storebror, lillesøster, meg og to røyksopp 🙂

 

 

 

Byens spor- anmeldelse

• Lars Saabye Christensen – Byens spor
  
• Cappelen Damm 2017
• 448 sider

Cappelens omtale:

Byens spor er første bind i en trilogi, og vi befinner oss på Oslo vest rett etter krigen der vi møter Ewald og Maj Kristoffersen med deres sønn Jesper. Ewald jobber i et reklamebyrå som får i oppdrag og lage kampanjen i forbindelse med Oslos 900-årsjubiléum og Maj engasjerer seg i Røde kors.

Bli med når vi legger øret inntil konkylien og lytter: Hør lyden av Oslo. Se gatene som binder den sammen, se menneskene som bor i dem. Se Ewald og Maj, se slakteren, se legen, hør hyggepianisten på Bristol, høre telefonen ringe hos fru Vik i etasjen over. Se Maj gå på møte i Røde Kors, hør glassen klirre på Bristol. Høre lyden av hvinende bremser.

 

Jeg har en liten tilståelse å komme med: jeg har bare lest én eneste Saabye Christensen-bok tidligere, Beatles, og det begynner å bli såpass lenge siden at jeg husker lite fra leseopplevelsen bortsett fra at den var god. Ellers har de andre verkene hans bare befunnet seg på hylla i hjernen under “de skal jeg lese en gang, men ikke akkurat nå”. Etter å ha lest Byens spor må de oppgraderes til “les de nå for svingende”, for dette var sannelig nydelig lesing.

Byens spor var for meg ingen pageturner, ment på en veldig positiv måte. Det er ikke noe heseblesende ved leseopplevelsen, for meg var det rett og slett en bok som jeg koste meg med og brukte god tid på. Historien foregår over flere år på slutten av 40- og begynnelsen av 50-tallet, og når såpass mye tid foregår over såpass få (relativt sett) sider føles det riktig å ta litt pause, la historien puste litt før man går videre.

Historiens drivkravt ligger ikke så mye i det som skjer, men heller hos karakterene og deres utvikling. Det var personene i boka som gjorde at jeg så godt likte å dykke inn i historien igjen, og vi følger dem på godt og vondt – de har alle sine feil, Saabye Christensen virker som han virkelig liker å skrive om de som gjerne er litt annerledes og uperfekte – og de er alle dynamiske og troverdige. Det jeg særlig liker med karakterutviklingen i historien er at den ikke nødvendigvis treffer deg rett i fleisen med en slegge – det går sakte og reflekteres subtilt, særlig gjennom små drypp i dialogen. Legg for eksempel merke til forskjellen i måten Maj Kristoffersen uttrykker seg, før hun begynner med Røde Kors-engasjementet og etter, mot slutten av boka. Det er gøy å være med på som leser!

Språket og stilen gjennom hele boka er også godt, og jeg liker særlig valget som er tatt med plutselig skiftende perspektiver – vi følger en karakter som snakker med, eller befinner seg i nærheten av en annen, og går så over til å følge med andremann videre på ferden. Det er med på å skape inntrykket av en fortelling i en virkelig levende by, med karakterer som lever virkelige liv. De har drevet med noe rett før vi følger dem, og vil fortsette videre på en reise etter at vi forlater dem, selv om vi ikke er med videre. De virker ikke bare som karakterer i en skapt fortelling.

Jeg gleder meg virkelig til å følge Frogner-menneskene videre i den planlagte trilogien, særlig enkefru Margrethe Vik ble en favoritt hos meg. Og i mellomtiden skal jeg garantert få kost meg med flere verk av Saabye Christensen!

Anbefales sterkt 🙂

 

 

Blå – anmeldelse

• Maja Lunde – Blå
  
• Aschehoug 2017
• 368 sider

Forlagets omtale:

2017: Signe er snart 70 år, men lar seg ikke skremme av havet. Alene seiler hun vekk fra barndomsbygda på Vestlandet, for å konfrontere mannen hun en gang elsket. Det er bare henne, båten og en underlig last.

2041: David kjenner seg for ung til å være far, likevel er han blitt alene med sin lille datter. De to er på flukt gjennom et tørkerammet Sør-Europa, hvor nord står mot sør, og det ikke lenger finnes nok vann til oss alle. Alt forandres den dagen de oppdager en seilbåt i en forlatt hage langt inne i landet.

Man må nesten ha levd under en stein de siste årene hvis man ikke har fått med seg Maja Lunde og hennes braksuksess av en roman, Bienes historie, som kom i 2015 og tok Norge med storm, og som også ble solgt til en rekke andre land. Nå har hun kommet med “oppfølgerromanen”, den andre av hele fire planlagte. De er del av det som skal bli klimakvartetten, tematisk like, men ellers henger ikke historiene sammen og kan fint leses uavhengig av hverandre.

Jeg leste Blå veldig raskt, det er en utrolig lettlest bok, som absolutt ikke er ment negativt. Temaene den tar opp er store, men skrevet på en måte som er lett tilgjengelig for de fleste. Der den forrige romanen handlet om konsekvensene av biene som forsvinner, får vi her en historie preget av mangelen på vann. Vi følger to tidslinjer, nåtiden med aktivisten Signe, som jobber motstrøms med å snu endringene som allerede er langt på gang, og fremtiden med David, der vi for lengst er forbi point of no return, og menneskene i Sør-Europa er klimaflyktninger. Som i Bienes historie flettes tidslinjene inn i hverandre, vi ser klart sammenhengene mellom nåtid og fremtid.

Et lite minus er muligens er sammenhengene er litt vel tydelige, og veldig likt oppskriftsmessig som forrige roman hvis man har lest den. Det demper litt av spenningen i boka, det er av og til litt for kjent. Likevel blir det ikke kjedelig, for karakterene er såpass gode og klimatemaet såpass evig aktuelt og engasjerende. Dessuten er den noen veldig fine naturskildringer imellom som gjør at jeg absolutt får lyst å hive meg på toget (miljøvennlig) og ta meg en Vestlands-tur snarest.

Språkmessig er ikke Blå det mest spennende, den er godt skrevet, men uten  noe særlig sterkt særpreg. Litt ufarlig. Boka vinner likevel såpass mye på tema og karakterer, så det er absolutt en positiv leseopplevelse. Dessuten er det tydelig at Lunde har lagt utrolig mye innsats i researcharbeidet til boka, som forhåpentligvis vil være med på å engasjere og inspirere lesere i klimedebatten- og arbeidet fremover, noe som utvilsomt må være et mål for Lunde.

Alt i alt en veldig fin og lettlest bok, til tross for litt mye formel til tider. Anbefales 🙂

 

 

The Hate U Give – anmeldelse

• Angie Thomas – The Hate u Give
  
• Walker Books 2017 (Gyldendal 2017)
• 437 sider (pocket)

Gyldendals omtale:

Starr Carter er 16 år og beveger seg hver dag mellom to verdener: det fattige svarte lokalmiljøet, der hun bor, og den finere privatskolen i forstaden, som hun går på. Det er en ustabil balanse som går i stykker den kvelden Starr blir vitne til at barndomsvennen, Khalil, blir skutt og drept av en hvit politimann. Khalil var ubevæpnet.
Da Khalils død blir forsidestoff over hele landet, og nabolaget bryter ut i voldsomme demonstrasjoner, blir Starr nødt til å ta et valg, spesielt siden noen av vennene hennes på skolen antyder at Khalil kanskje fortjente det. Alle vil vite hva som skjedde, men det Starr velger å si – eller ikke si – kan ødelegge lokalsamfunnet, vennskap og sette hennes eget liv i fare.

The Hate U Give er et uttrykk fra Tupac-låta Thug Life, der hele linja går “The Hate U Give Little infants Fucks Everybody” – og er sentral gjennom hele debutromanen til Angie Thomas. Og ja, debutroman, det er nesten litt vanskelig å tro, for Angie Thomas har virkelig full kontroll på skrivingen her. Dette er en ungdomsbok, og i motsetning til så mange andre middels-ok ungdomsbøker har Thomas klart det aller vanskeligste: å skrive på et autentisk, naturlig ungdomsspråk, uten den overdrevne og nesten nedlatende voksenstemmen som så tydelig prøver å utgi seg for noe den ikke er. Jeg leste boka på engelsk, og vil anbefale det til alle som har muligheten – språket er ikke spesielt komplisert, selv om det er krydret med mye slanguttrykk. Uansett er boka også oversatt til norsk, så den skal ikke være vanskelig å få tak i.

Det viktigste med denne boka er likevel ikke språket. The Hate U Give er superaktuell, og handler om vonde og forferdelige opplevelser – som dessverre er alt for virkelig for alt for mange mennesker. Rasisme, politivold, tilhørighet, endrede vennskap og vonde valg er vanskelige tema, men Thomas skildrer det hele på en utrolig bra måte. Hun skyr aldri vekk fra dem, uansett hvor fælt det blir, og prøver ikke skjerme de unge leserne, noe jeg tror mange vil sette pris på. Karakterene er aldri perfekte og ingen vet selv hvordan de skal handle riktig – alt virker realistisk, noe som gjør historien enda vondere.

Dette er en ungdomsbok, men som mange burde lese uansett alder. Lærere og foreldre, anbefal den for ungdommen dere kjenner da den er viktig og velskrevet. Hvis man er av typen som bryr seg om det så er det en del banning og skjellsord i boka, men aldri for sjokkfaktorens skyld – bare som en del av det naturlige språket. Anbefales sterkt.

PS. Også The Hate U Give skal filmatiseres, med Amandla Stenberg i hovedrollen, kjent for mange som Rue fra Hunger Games. Filmen skal regisseres av George Tillman Jr.

 

 

Exit West – anmeldelse

• Mohsin Hamid – Exit West
  
• Hamish Hamilton 2017
• 229 sider

Goodreads omtale (engelsk):
In a country teetering on the brink of civil war, two young people meet—sensual, fiercely independent Nadia and gentle, restrained Saeed. They embark on a furtive love affair and are soon cloistered in a premature intimacy by the unrest roiling their city. When it explodes, turning familiar streets into a patchwork of checkpoints and bomb blasts, they begin to hear whispers about doors—doors that can whisk people far away, if perilously and for a price. As the violence escalates, Nadia and Saeed decide that they no longer have a choice. Leaving their homeland and their old lives behind, they find a door and step through.

Exit West er en av de 6 nominerte bøkene for årets Man Booker Prize, og så langt den eneste jeg har lest. Vinneren blir annonsert 17. oktober, så jeg håper på å få tid til i hvert fall én til tittel. Uansett; Hamids fjerde roman skuffer absolutt ikke, den er en fryd å lese.

Boka handler i store trekk om emigrering og flyktningskrise, et veldig dagsaktuelt tema – men aller mest handler den om mennesker. Via karakterne Nadia og Saeed får vi oppleve deres desperate reise fra en hjemby i ruiner, til ukjente steder og usikre fremtider. De vet aldri hvor de ender opp, bokstavelig talt. Hamid har nemlig valgt det interessante valget å trekke inn et fantastisk element når det gjelder reisemetode – svarte, hemmelige dører som karakterene går gjennom for å ende opp på et ukjent sted den andre siden. Det blir ikke gjort noe videre poeng ut av dette i den ellers realistiske boka, og det funker godt. På denne måten er det ikke reisemetoden som er det viktigst. De må flykte fra et kjent, men farlig sted, og har ikke mye til valg når det gjelder hvor de ender opp, men selv et helt ukjent sted er tryggere enn hjemme.

Konkretiseringen av metaforen om “skjulte dører” som flyktninger bruker for å forflytte seg rundt omkring minner meg om Den underjordiske jernbanen som jeg leste tidligere i høst. Kanskje dette er på vei til å ble en litterær trend? Og i likhet med Jernbanen vil jeg også trekke frem den språklige stilen i Exit West – også her er det en veldig  språkbruk verdt å trekke frem, stilen er stakkato til tider, men på en bevisst og smakfull måte. Den rett-frem-aktige fortellermåten gjør at ingenting ved historien blir svulmende eller oversentimental, som jo er så enkelt når man skriver om slike tema. Det er også noe litt gammeldags ved det hele, av og til var det som å lese en slags mellomting av Hemingway og Steinbeck – og det er virkelig ment som et kompliment. For å gi en liten pekepinn må jeg nesten legge ved et lite utdrag fra den første siden. Boken er ikke oversatt til norsk ennå, så utdraget er på engelsk, som også er originalspråket:

In a city swollen by refugees but still mostly at peace, or at least not yet openly at war, a young man met a young woman in a classroom and did not speak to her. For many days. His name was Saeed and her name was Nadia and he had a beard, not a full beard, more a studiously maintained stubble, and she was always clad from the tips of her toes to the bottom of her jugular notch in a flowing black robe. Back then people continued to enjoy the luxury of wearing more or less what they wanted to wear, clothing and hair wise, within certain bounds of course, and so these choices meant something.
It might seem odd that in cities teetering at the edge of the abyss young people still go to class – in this case an evening class on corporate identity and product branding – but that is the way of things, with cities as with life, for one moment we are pottering about our errands as usual and the next we are dying, and our eternally impending ending does not put a stop to our transient beginnings and middles until the instant when it does.

Boka er rett og slett full av avsnitt og setninger jeg har lyst å sitere her, men det er jo alltid best å oppdage slike ting selv etter som man leser. Det er uansett ingen tvil om at jeg anbefaler denne på det sterkeste.

En liten fun fact, filmrettighetene til boka har blitt solgt, og så langt ser det ut til at Morten Tyldum skal regissere. Det er ikke satt noen dato for prosjektet ennå, men det blir jo artig for oss nordmenn å følge med på 🙂