Byens spor- anmeldelse

• Lars Saabye Christensen – Byens spor
  
• Cappelen Damm 2017
• 448 sider

Cappelens omtale:

Byens spor er første bind i en trilogi, og vi befinner oss på Oslo vest rett etter krigen der vi møter Ewald og Maj Kristoffersen med deres sønn Jesper. Ewald jobber i et reklamebyrå som får i oppdrag og lage kampanjen i forbindelse med Oslos 900-årsjubiléum og Maj engasjerer seg i Røde kors.

Bli med når vi legger øret inntil konkylien og lytter: Hør lyden av Oslo. Se gatene som binder den sammen, se menneskene som bor i dem. Se Ewald og Maj, se slakteren, se legen, hør hyggepianisten på Bristol, høre telefonen ringe hos fru Vik i etasjen over. Se Maj gå på møte i Røde Kors, hør glassen klirre på Bristol. Høre lyden av hvinende bremser.

 

Jeg har en liten tilståelse å komme med: jeg har bare lest én eneste Saabye Christensen-bok tidligere, Beatles, og det begynner å bli såpass lenge siden at jeg husker lite fra leseopplevelsen bortsett fra at den var god. Ellers har de andre verkene hans bare befunnet seg på hylla i hjernen under “de skal jeg lese en gang, men ikke akkurat nå”. Etter å ha lest Byens spor må de oppgraderes til “les de nå for svingende”, for dette var sannelig nydelig lesing.

Byens spor var for meg ingen pageturner, ment på en veldig positiv måte. Det er ikke noe heseblesende ved leseopplevelsen, for meg var det rett og slett en bok som jeg koste meg med og brukte god tid på. Historien foregår over flere år på slutten av 40- og begynnelsen av 50-tallet, og når såpass mye tid foregår over såpass få (relativt sett) sider føles det riktig å ta litt pause, la historien puste litt før man går videre.

Historiens drivkravt ligger ikke så mye i det som skjer, men heller hos karakterene og deres utvikling. Det var personene i boka som gjorde at jeg så godt likte å dykke inn i historien igjen, og vi følger dem på godt og vondt – de har alle sine feil, Saabye Christensen virker som han virkelig liker å skrive om de som gjerne er litt annerledes og uperfekte – og de er alle dynamiske og troverdige. Det jeg særlig liker med karakterutviklingen i historien er at den ikke nødvendigvis treffer deg rett i fleisen med en slegge – det går sakte og reflekteres subtilt, særlig gjennom små drypp i dialogen. Legg for eksempel merke til forskjellen i måten Maj Kristoffersen uttrykker seg, før hun begynner med Røde Kors-engasjementet og etter, mot slutten av boka. Det er gøy å være med på som leser!

Språket og stilen gjennom hele boka er også godt, og jeg liker særlig valget som er tatt med plutselig skiftende perspektiver – vi følger en karakter som snakker med, eller befinner seg i nærheten av en annen, og går så over til å følge med andremann videre på ferden. Det er med på å skape inntrykket av en fortelling i en virkelig levende by, med karakterer som lever virkelige liv. De har drevet med noe rett før vi følger dem, og vil fortsette videre på en reise etter at vi forlater dem, selv om vi ikke er med videre. De virker ikke bare som karakterer i en skapt fortelling.

Jeg gleder meg virkelig til å følge Frogner-menneskene videre i den planlagte trilogien, særlig enkefru Margrethe Vik ble en favoritt hos meg. Og i mellomtiden skal jeg garantert få kost meg med flere verk av Saabye Christensen!

Anbefales sterkt 🙂

 

 

Advertisement