Stien tilbake til livet – anmeldelse

Leseeksemplar fra forlaget

 

• Long Litt Woon – Stien tilbake til livet: Om sopp og sorg
• Vigmostad & Bjørke 2017
• 297 sider

Forlagets omtale:
«Det kjentes som om noen hadde slått med en gedigen slegge, den tyngste som finnes … Vi var to om livet for bare noen timer siden … Nå ligger Eiolf på akuttavdelingen på Ullevål. Død.»

Dette er fortellingen om en reise som startet brått da Long Litt Woons liv ble snudd opp ned. Midt i den lammende sorgen oppdager hun ved en tilfeldighet soppens forunderlige verden og blir kjent med sopplukkerene, en subkultur med egne overgangsriter og uskrevne regler.

Forfatterens oppdagelsesferd inn i soppriket skjer parallelt med en reise i et indre landskap, gjennom den kronglete sorgprosessen. Hennes nysgjerrighet og entusiasme for den nyoppdagede soppverdenen gir teksten en egenartet sjarm.

Stien tilbake til livet: Om sopp og sorg går under sjangeren narrativ sakprosa, en litterær trend som har blitt sterkere og synligere de siste årene (tenk f.eks. på Havboka av Morten Strøksnes). En grei måte å forstå sjangeren på er at innholdet er sakprosa, men stilen er mye mer preget av narrative valg vi vanligvis forbinder med fiksjon. Det er altså skrivestilen som avgjør – innholdet må selvfølgelig være faktisk. Det er en sjanger jeg også har lyst å utforske mer, da jeg elsker god sakprosa, men samtidig ikke vil ha det for tørt. Og Stien tilbake til livet er på ingen måter tørt.

Det er en utrolig klisjé og nesten litt kleint å si at et verk “fikk meg til å både gråte og le”. Likevel var det nettopp det denne boka fikk meg til å gjøre, og rett skal jo være rett, uansett hvor uorginalt det høres ut. Det er kanskje ikke overraskende at en selvopplevd bok om sorg er trist, men den fornøyelige overraskelsen her er jo hvor original, interessant og vittig den også er. At den er original tror jeg ingen vil krangle på – hvor mange er det som har skrevet en bok om sopp og sorg før? Kombinasjonen høres kanskje merkelig ut, men det funker så bra, og gjør dette til en av høstens virkelige positive overraskelser.

Boka er også utrolig interessant, uansett hvor interessert du måtte være i akkurat sopp. Jeg er ikke selv inne i soppmiljøet som beskrives i boka, men min egen mor er en stor del av det, og av det jeg har lært gjennom henne kjenner jeg igjen flere ting – men det er ikke nødvendig for en god leseopplevelse. Faktisk vil den kanskje bli enda bedre med ikke noe kjennskap – soppmiljøet i Norge er faktisk ganske artig å utforske, det består av så mange engasjerte personer, ritualer, myter og skikker, og det er rett og slett gøy å lære om.

Vi følger Longs reise inn i et nytt miljø, og vi får servert mange smakebiter på det hun lærer, hvordan hun tar i bruk kunnskapen og hva det gjør med henne. Samtidig følger vi henne på et enda mer personlig plan, en reise gjennom sorgens rike. Det føles aldri kronglete, Long vever disse trådene naturlig sammen med en lett og fin stil, og gjør det hele til engasjerende lesing.

Denne lille overraskende perlen anbefales virkelig. Og som en liten bonus må jeg nesten legge ved et lite bilde fra barndommen – Long skriver blant annet om kjemperøyksoppen, noe som umiddelbart fikk meg til å tenke på da pappa, søsknene mine og jeg fant en av de største røyksoppene jeg noensinne har sett, på Bygdøy en gang på 90-tallet. Det ble selvfølgelig grundig dokumentert 😉

Storebror, lillesøster, meg og to røyksopp 🙂

 

 

 

Advertisement