Zeshan Shakar – Tante Ulrikkes vei (anmeldelse)

  • Zeshan Shakar – Tante Ulrikkes vei
  • Gyldendal 2017
  • 432 sider

Forlagets omtale:
Det er Norge på 2000-tallet. To gutter vokser opp i Tante Ulrikkes vei på Stovner i Oslo. Foreldrene hadde et håp. Selv står de midt i brytningen mellom drabantbyen og storsamfunnet, mellom vaskehallen og studentkantina, karakterer og keef.

Endelig(!) fikk jeg lest denne boka! Tante Ulrikkes vei var en av de store snakkisene bokhøsten 2017, den høstet gode anmeldelser og genererte en god del buzz for en debutbok. Nå har den nettopp kommet i pocket, og jeg fikk endelig satt meg ned og lest den. Timene gikk fort, og plutselig hadde jeg lest hele boka på mindre enn en dag.

Nå er det ikke alltid sånn at dess fortere du leser en bok dess bedre er den. Når det gjelder denne romanen var det derimot absolutt dens gode kvaliteter som gjorde at jeg rett og slett ikke klarte å legge den ned, dette er en knallsterk debut fra Zeshan Shakar! Han legger handlingen til et område og en tid han er godt kjent med, miljøet blant innvandrerungdom på Stovner første halvdel av 2000-tallet – der han selv vokste opp. Boka er en oppvekstroman der vi følger to ulike gutter, i form av deres brev/innspillinger adressert til en forsker ved NOVA, satt i gang som del av en undersøkelse om minoritetsungdommer. De forteller begge om sin hverdag, dets utfordringer, opp- og nedturer, og de åpner seg opp mer enn de først trodde de kom til å gjøre.

Hjertet og sjelen i boka er karakterene, og da særlig våre hovedpersoner: Jamal og Mo. Vi blir introdusert for dem mens de går på videregående, de bor begge i blokkene i Tante Ulrikkes vei, kjenner hverandre fra barndommen av, men er ikke særlig nære. Mo er den skoleflinke og ambisiøse, med en familie som støtter ham, men også legger press. Jamal er urolig, svømmer alltid motstrøms og har en krevende familiesituasjon. Vi følger dem årene fremover – Mo som går videre på universitetet og får seg nye omgangskretser, Jamal som dropper ut fra videregående og tjener penger der han kan, både for seg selv og familien.

Jamal og Mo er begge skildret utrolig godt, og det var deres karakterskildringer- og reise som virkelig fikk meg til å sluke boka. Jeg ble så utrolig engasjert i disse to – og de føltes alltid ekte og nyanserte. Det hadde nok vært lett å gå over i vel ekstreme karikaturer i en slik karakterdrevet bok, men Shakar klarer å skape noe ekte og troverdig.

Språket gjennom hele boka er enkelt og godt. Den er som sagt skrevet i brevform, og da kan man alltids ta seg en del friheter. Jamals kapitler bruker for eksempel mye slang og sosiolekt –  det følger med en praktisk liste bakerst i boka med oversikt over diverse uttrykk. Det var i hvert fall nyttig for meg 😉 De to guttene har klart distinkte fortellerstemmer, og det er også en markant utvikling gjennom boka som man særlig kan se i Mos brev: han forteller i starten at han liker å skrive, og etter hvert blir han mer og mer skildrende – han vil ikke bare fortelle noe, han vil beskrive det på en litterær måte. Mulig at man til tider kan tenke det blir vel litterært, med tanke på at dette skal være brev, men en slik liten urealisme synes jeg man kan godta for estetikkens skyld.

Det var med en viss vemodighet at jeg la fra meg boka, jeg hadde rett og slett lyst på mer. Det skal bli artig å følge med Zeshan Shakar videre, jeg håper han kommer med flere sterke og karakterdrevne romaner fremover. Tante Ulrikkes vei anbefales i hvert fall på det sterkeste!

 

 

1 thought on “Zeshan Shakar – Tante Ulrikkes vei (anmeldelse)

  1. Pingback: Bokåret 2018 | Hedvigs bokhjørne

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s