Monthly Archives: October 2018

Agnes Ravatn- Stoisk uro og andre filosofiske smular (anmeldelse)


  • Agnes Ravatn – Stoisk uro og andre filosofiske smular
  • Samlaget 2018
  • 119 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
Er filosofi høgtsvevande og teoretisk visvas, eller kan det òg ha praktisk nytte? I denne underhaldande boka testar Agnes Ravatn ut korleis dei ulike filosofiske skulane fungerer i kvardagen, i eit halvhjarta forsøk på å bli eit betre menneske.

På vegen mot det gode livet går ho på ski med Kant, arrangerer symposium i Platons ånd og trulovar seg etter råd frå Kierkegaard. Stoisk uro og andre filosofiske smular er ei sjarmerande samling tekstar som vekker både latter og undring.

Agnes Ravatn er i min mening en av de skarpeste essayistene og samtidsforfatterne vi har i Norge for tida, og i høst er hun aktuell med den lille boka Stoisk uro og andre filosofiske smular. Her blir høytsvevende filosofiske ideer satt ut i livet, Ravatn utforsker de store ideenes praktiske hverdagsbruk.

I de forskjellige kapitlene i boka tar Ravatn for seg forskjellige filosofer og deres livssyn, og prøver å tilpasse den moderne hverdagen i Norge til deres filosofi. Men det er ganske vanskelig å leve som stoiker når man møter på frustrerende utleiere, og livet som skeptiker i Pyrrhons ånd er rett og slett livsfarlig – Ravatn innrømmer hun ikke vil satse på at bilene i trafikken kan være synsbedrag, og ender dermed å se seg for før hun krysser veien. Heldigvis.

Ravatn er utrolig kreativ når det gjelder assosiative tankesprang, som fører til mange artige partier. For eksempel trekker hun linjer mellom Platons hulelignelse og tv-programmet “Dating i mørket” som i følge henne rett og slett er en remake av hulelignelsen. Det høres kanskje litt far-fetched ut for å si det på godt norsk, men les boka og la deg overbevise.

Det artigste med å lese Agnes Ravatn er det vittige og skarpe språket, så jeg må legge med et lite utdrag, dette fra kapittelet om Kant og det kategoriske imperativ:

…la oss gripe sjansen og bli betre kjende med denne filosofihistorias svar på Mikke Mus, Immanuel Kant. Flink og smart, men irriterande snusfornuftig og med eit dørgande kjedelig privatliv. Og dessutan to nevøar som heitte Tipp og Topp Kant.

Det kategoriske imperativ er ofte samanlikna, forveksla og assosiert med vårt eige Jesusbarns gylne og meir folkelege regel: “Alt de vil at andre skal gjera mot dykk, skal de òg gjera mot dei.” Sjølv har eg i alle år levd etter min eigen variant: Eg prøver å behandle folk som om dei kjem rett frå legen og har fått beskjed om at dei har kreft (s.29).

Stoisk uro er selvfølgelig ikke boka å bruke hvis du skal ha en grundig og akademisk innføring i filosofiens historie, men den anbefales sterkt hvis du vil ha en humoristisk, selvransakende og ikke minst selvironisk bok om de store og små spørsmålene i livet vi alle funderer litt over.

Erlend Loe- Dyrene i Afrika (anmeldelse)

  • Erlend Loe – Dyrene i Afrika
  • Cappelen Damm 2018
  • 336 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
Dyrene i Afrika er en historie om avmakt, aktivisme, avvik og tøylesløst begjær.
Fem enkeltpersoner – en tannlege, en biolog, en filmklipper, en forfatter og en politietterforsker – kjenner dragninger og tilbøyeligheter de ikke forstår hvor kommer fra.
De gjennomgår en radikaliseringsprosess og forstår etter hvert at dersom verden skal overleve, må noen gå i bresjen.

Dyrene i Afrika er muligens en av de merkeligste bøkene som har blitt sluppet denne bokhøsten. Den handler rett og slett om dyresex. Eller rettere sagt – den handler om hvordan vi mennesket utnytter jorda, dens ressurser og dyrene, men det blir illustrert via en gruppe mennesker som velger å sette fokus på disse problemene ved å reise til Afrika og skjende dyr.

Hvis noen først skal skrive en slik bok så er det vel passende at det er Erlend Loe. Han er dreven i å beskrive absurde situasjoner og karakterer, med en god dose ironi samtidig som det gode språket er på plass. Det er lett gjenkjennelig Loe-stil på Dyrene i Afrika, og den er til tider fornøyelig (og klein) lesning, men boka som helhet ble dessverre litt for miss for meg.

Boka er 336 sider, og selv om det egentlig ikke er særlig langt tror jeg at det ville blitt en mye bedre leseopplevelse hvis den var kortere og strammere. Det er ikke før side 183 at vi faktisk sitter på flyet på vei til Afrika (Nairobi, Kenya)! Boka frem til da har brukt mye plass på å introdusere de fem karakterene vi følger, alle skal de få skikkelige bakgrunnshistorier, de skal møte hverandre og planlegge det store Afrika-eventyret. Under lesingen av flere kapitler ville jeg tilbake til de mest interessante karakterene – vi kunne fint fulgt bare Lisa, selvutnevnt leder av gruppa.

Skrivestilen til Loe gjør heldigvis opp for mye. Den er tørrvittig og karakterenes indre tanker og funderinger er virkelig morsomme å lese. De vanvittige overdrevne situasjonene og den underdrevne måten de er skildret på skaper en ironisk kontrast som er skikkelig typisk Loe, og som jeg setter pris på.

Utdrag fra boka:

 Mellom frokost og lunsj sto det: “Vi lærer om dyr”, og fra lunsj og frem til egentiden kl. 19: “Vi skjender dyr”.
Lise understreket at Afrika var Afrika og at det derfor kunne oppstå endringer i timeplanen. I så fall ville nye planer bli delt ut.
….
Da en av flyvertinnene for tredje gang ba dem om å flytte seg, ble Lise irritert og viste mongofjes. En halv time senere oppsøkte hun flyvertinnen og ba om unnskyldning. Hun hadde ikke for vane å lage slike fjes, forklarte hun. Hun angret. Det hadde vært for mye press i det siste og hun mistet kontrollen et lite sekund. Hun beklaget så mye (s.184-185).

Dyrene i Afrika er en roman som godt kunne vært kortet ned, oppbyggingen føles for lang og med for mange karakterer som flyter litt inn i hverandre. Likevel gjør språket og humoren den verdt å sjekke ut, særlig for de som liker Erlend Loes stil fra før. Også må man selvfølgelig være forberedt på at ja: det blir faktisk beskrevet “skjending av dyr”, både moskus, løver og elefanter. Du er herved advart 😉

Linn Skåber- Til Ungdommen (anmeldelse)

  • Linn Skåber – Til Ungdommen
  • Pitch forlag 2018
  • 254 sider (innbundet)
  • Illustrert av Lisa Aisato

Forlagets omtale:
Linn Skåber har intervjuet ungdommer og spurt dem om livet, kviser, fred og savn. Om det å være litt barn og litt voksen. Hva er det beste med å være ungdom? Verste? Hva burde vært annerledes? Hvorfor er de voksne så kjipe? Hva er du redd for? Materialet har hun brukt til å skrive fiktive monologer der hun forsøker å si noe om denne fine og håpløse tiden – fra barn til voksen. Alt sett fra en ungdoms perspektiv. Kjennetegnet for alle de små historiene – monologene – er at man kjenner seg igjen, enten du selv er ung og søkende eller fra den gang du nettopp var det.

Linn Skåber debuterer med en samling monologer, Til ungdommen. Tekstene er skrevet etter samtaler med ungdom om store og små tema, men det er til slutt Linn Skåbers ord vi leser. Resultatet er til tider overraskende poetisk, Skåber skriver veldig bra. Tekstene er hverdagsfilosoferende, og til tider kanskje litt cheesy – men på et måte som kler materialet. Kanskje kan et veldig lite fåtall av tekstene skli over i banaliteter, men de delene er såpass underrepresenterte at det fint kan tilgis.

Boka er delt opp i 31 tekster, samt noen frittstående sitater mellom tekstene. Noen er morsomme, noen triste – alle er tankevekkende. Alle tekstene er nydelig illustrert av Lisa Aisato. Her finner vi frustrerte henvendelser til uforstående voksne, filosoferinger over hva ungdomstiden faktisk er, forvirringen over det at dine jevnaldrende forandrer seg så fort rundt deg mens du selv vil bremse litt. Vi leser om jenta som later som hun er skadet og bandasjert så hun har en unnskyldning for ikke å ta på seg badetøy og svømme om sommeren.  Vi leser om hun som har treer i norsk og matte, men en sekser i livet.

For å gi et lite inntrykk av tekstene må jeg rett og slett sitere litt fra boka. Her fra teksten “Hva jeg ønsker meg til konfen”:

Hva jeg ønsker meg til konfen, onkel Roar?

At du ikke avbryter tante når hun snakker, eller driter henne ut foran alle i familien.

At du ikke ler av mamma som sorterer søppel.

At du ikke slår meg så hardt i skulderen når du møter meg, og spør om jeg har fått meg dame i det siste, eller om jeg kanskje er en liten homogutt (s. 26).

Fra “Jeg vil ikke mer”:

Hvem sier at man må? Hvem bestemmer det? Jeg vil ikke ha denne ungdomstida. Jeg tror den vil få det bedre hos noen andre. Den står og ser på meg som en engelsk, tjukk bulldog, med sikkel ut av kjeften og forventningsfulle øyne: “Kan vi gå tur? Kan vi gå på morsom tur? Skjer det noe snart? Skal det ikke skje noe snart?” (s. 222).

Selv om boka bokstavelig talt heter Til ungdommen så vil voksne i alle aldre ha godt av å lese den. Jeg håper også at mange ungdom vil plukke den opp, men vet at slike verk skrevet av voksne som skal ned på de unges nivå ofte kan bli møtt med oppgitthet og lett himling med øyne. Jeg håper det ikke er tilfellet her, for Skåber kommer ungdommen i møte med stor ydmykhet.

Noen få banaliteter til tross, Linn Skåber og Lisa Aisato har laget en kjempefin bok som jeg virkelig anbefaler å sjekke ut.

 

Hasse Hope- COMPis (anmeldelse)

  • Hasse Hope- COMPis
  • Aschehoug 2018
  • 304 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Året er 2057, og fremtiden har innhentet Norge. Selskapet PrivatOil skal lansere COMPis, verdens første 100 % menneskelignende robot, og den skal selges til unge, ensomme mennesker som trenger en robotvenn. Men selskapet fortviler, det viser seg nemlig at roboten er tidenes største nerd, så nerd at ingen vil bli venn med den. Da forskerne innser at kulhet ikke kan programmeres, bestemmer de seg for at den må læres opp på gamlemåten. Slik ender COMPis opp på Oslos kuleste skole sammen med skolens kuleste fyr. Nå må roboten lære seg å bli kul, og det kjapt.

Hasse Hope er jo en artig fyr som vi for det meste forbinder med TV og radio, men i høst er han også aktuell med sin første bokutgivelse: ungdomsboka COMPis. Den har et artig og originalt konsept, og er kjempemorsom til tider. Dessverre ble den også litt rotete for meg, den prøver litt for mange forskjellige ting på en gang, som gjør at den ikke er så tight som jeg skulle ønsket. I tillegg til historien om en nerderobot som må læres opp i kulhet før den skal ut på markedet får vi en sidehistorie med overdrevent onde forretningsselskap og politikere som ikke har noen problemer med å true og skade barn for å få det som de vil. Akkurat denne historien kunne blitt tonet ned kraftig, jeg tror boka hadde blitt enda bedre om den fokuserte på robotens vei til kulhet uten den konstante trusselen bak.

Boka er fullspekket med morsomme og satiriske referanser til diverse populærkultur, som resulterte i flere lattersnøft fra meg under lesningen. Jeg lurer på om noen av de kanskje ikke helt vil treffe målgruppen dog, det følte nesten som det var rettet mer mot min generasjon, og ikke de unge ungdomsleserne.

Der Hasse Hope virkelig briljerer er i dialogen. Den er til tider hysterisk morsom, og akkurat passe overdreven. Jeg hørte også Hope lese høyt fra boka forleden, som ga boka en ekstra dimensjon, så å høre boka på lydbok er noe jeg vil anbefale for de som er nysgjerrige.

Alt i alt er COMPis en morsom, original og satirisk bok som lider av noen feil som gjør den litt rotete. Målgruppen virker litt sprikende – men jeg tror den kan falle i god smak hos de yngre ungdommene som vil ha noe lettlest og humoristisk.