Monthly Archives: April 2019

Vivian Gornick – Heftige bånd (anmeldelse)

  • Vivian Gornick- Heftige bånd
  • Oktober forlag 2019 (org. 1987)
  • 225 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

New York, 1980-tallet. En voksen datter og hennes aldrende mor vandrer opp og ned på langs og på tvers i byens gater. De snakker, krangler og minnes datterens oppvekst i en leiegård i arbeiderklassestrøket Bronx: den vakre nygifte damen ovenpå som brukte branntrappa for å komme seg forbi en låst inngangsdør; den elendige husholdersken som aldri holdt opp med å husholde; kvinnen som hver kveld vandret fram og tilbake i lyset fra gatelyktene; og Nettie, den rødhårede ukrainishe som brukte livet på å forsøke å komme seg ut av moderskapet.

Heftige bånd er en collage av fortellinger om arbeidernes og immigrantenes New York på 1940-tallet – og om kvinnene som formet Vivian Gornick. Forfatteren skriver saftig og presist om kvinnelige erfaringer og begrensninger, om løsrivelse og ulevd liv, og hun skriver varmt og rasende om de bestandige båndene mellom en mor og en datter


Heftige bånd, eller Fierce Attachments som den heter på originalspråket, er egentlig fra 1987, men kom ut i norsk utgave helt på starten av dette året. Gornicks memoarer er mitt første møte med forfatterskapet, og den første og umiddelbare reaksjonen min bare et par sider ut var rett og slett: Wow! Denne boka fenget meg fra første stund, Gornicks refleksjoner og språket hun bruker er så skarpt, det er vittig, intenst og rett og slett utrolig fascinerende. Det beste er jo egentlig å sitere en passasje. Jeg har lest den på engelsk, så sitatet blir også på originalspråket:

“Our best times together are when we speak of the past. I’ll say to her, “Ma, remember Mrs. Kornfeld? Tell me that story again,” and she’ll delight in telling me the story again. (It is only the present she hates; as soon as the present becomes the past, she immeditely begins loving it.) Each time she tells the story it is both the same and different because each time Iæm older, and it occurs to me to ask a question I didn’t ask the last time around. (Gornick 2005, s. 7).

Boka presenterer oss for en samling med minner. Rammeverket er Gornicks vandringer med sin mor i nyere tid, de går rundt i New Yorks gater og mimrer – det er av og til anstrengt og bittert, men turene fortsetter uansett. Gornicks minner fører oss til oppvekst i et jødisk arbeiderklassehjem i Bronx, i en periode med stor forandring, særlig for unge kvinner. Gjennom umiddelbar etterkrigstid og frem til åtti-tallet blir vi introdusert en rekke ulike kvinner, men det er særlig Vivian, moren og naboen Nettie som er de særlig viktige karakterene. De er svært forskjellige, de både utfyller hverandre og kræsjer med hverandre, skaper kontraster og viser nyanser.

Etterhvert er det også Vivian Gornicks opplevelser som ung kvinne i en stadig endrende verden som får fokus, og som fører til en større rift mellom moren og henne selv. Kvinnerollen er i stor endring, og forventningene til hvordan man lever et fullverdig liv er svært annerledes mellom den eldre og yngre generasjon. Det gjør det vanskelig for begge sider å forstå hverandre fullt ut.

Egentlig har jeg ikke lyst å si alt for mye om boka, den må bare oppleves. Vivian Gornick skriver rett og slett forførende godt – så hvis det er én bok du bør plukke opp til påskeferien i år slår jeg virkelig et slag for denne. Jeg skal i hvert fall utforske Gornicks forfatterskap videre fremover 😀

 

 

 

Lars Svisdal- Seg til inkjes (anmeldelse)

  • Lars Svisdal – Seg til inkjes
  • Gyldendal 2018
  • 368 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

18 år gamle Gjøa dreg frå ein heim prega av skilsmisse for å jobbe ein sommarsesong på Fægrane, ei turisthytte øvst i ein fjelldal ein stad på nordvestlandet. I 29 år har Olaug og Gunnar Fægrane drive hytta, med Olaug som dominerer kvar minutiøse detalj med pragmatikk og varige mein av for omfattande arbeidsmengd og for trong økonomi, og Gunnar som gjer så lite som mogleg. Sonen deira, Ingebrigt, er komen heim for sommaren frå eit halvhjarta studentliv, og har svært lite lyst til å ta hand om drifta av turisthytta. Gjøa får etter kvart eit fortruleg forhold til Ingebrigt, og det blir eit haldepunkt for henne når ho merkar konsekvensane av den utageringa som frustrasjonen over familiesituasjonen heime har drive henne til.

Seg til inkjes er ei forteljing om å sitje fast og å ville vekk, om mødrer og søner, om vaffelsteiking og nattlege fisketurar, om opprør og eldgamle nabokonfliktar – og om å freiste å halde fram så godt ein kan, for ikkje å gjere seg til inkjes.


Seg til inkjes er ei bok jeg faktisk har lånt tre ganger fra biblioteket, men de to første gangene måtte levere tilbake uten å ha fått begynt på ennå. Sånt skjer når man første gangen plutselig får ti bøker klare fra ventelisten samtidig, og den andre gangen er midt i en flytteprosess som tar det meste av tida. Helt tilfeldig fant jeg den for litt sida på hurtiglånhylla på hovedbiblioteket, og tok den med igjen, for jeg har jo virkelig villet lese den en god stund! Lars Svisdal har fått mye god omtale for debutromanen, som kom i fjor, og jeg har jo som ønske å få lest flere debutanter.

Første kapittel i Seg til inkjes appellerte til meg fra første avsnitt, og Svisdal skriver skriver med et språk som umiddelbart føles særegent forfatteren. Boka er skrevet på nokså gammeldags nynorsk, og bærer preg av dialekt og miljø. Det tar absolutt en stund å venne seg til, jeg raste i hvert fall ikke gjennom boka – men setter utrolig godt tonen for dalen vi befinner oss i, og stedet rundt turisthytta det størsteparten av fortellingen tar plass.

Jeg hadde ikke lest så alt for mye om selve handlingen før jeg satte i gang med lesinga, og ble   overrasket over at boka viste seg å være en kollektivroman. Hovedpersonen er absolutt Gjøa, den unge jenta som har kommet for å være sesonghjelp på hytta, men vi følger også en rekke andre karakterer. Egentlig ville jeg helst visst dette på forhånd – for jeg endte faktisk opp med å bli litt skuffet over ikke å kunne følge det første kapittelet videre, men hoppe videre til et nytt perspektiv.

Etter en utrolig lovende start brukte jeg litt tid på bli like engasjert i bokas første halvdel – jeg opplevde faktisk litt savn for det jeg originalt trodde skulle være bokas hovedperson. Jeg tror denne følelsen faktisk hadde vært mindre med litt mer kjennskap til bokas struktur på forhånd – jeg endte opp med å trenge litt ekstra tid til å tilpasse meg. I min mening er det dog et parti i boka som drar litt mye, men så tar boka seg virkelig opp igjen den siste tredjedelen igjen – karakterenes forhold til hverandre er klarere definert, og jeg ble virkelig engasjert mot slutten.

Det er mange skiftende perspektiv gjennom boka, noe som for det meste fungerer godt. Fortellerstemmen er heller ikke konstant, vi får oppleve karakterene både gjennom en personlig jeg-stemme, samt noen kapitler er beskrevet gjennom en upersonlig tredjeforteller. Vekslinga her fungerer fint og føles naturlig – men kanskje kunne en eller to kapitler med de mindre brukte fortellerne blitt droppet, uten at det hadde skadet bokas kvalitet. Den oppleves litt lang – og da kommer ujevnhetene bedre frem.

Seg til inkjes er en fortelling som tar for seg mye, samtidig som den føles svært intim – og det er utrolig godt gjort. Jeg er derfor veldig spent på å følge Lars Svisdals forfatterskap videre, selv om jeg har hatt noen kritikker. Det er gøy med en ny forfatter som har en så klar stemme fra første øyeblikk, og jeg håper den vil holde seg videre.