Agnes Ravatn – Dei sju dørene (anmeldelse)

• Agnes Ravatn – Dei sju dørene
• Samlaget 2019
• 249 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Litteraturprofessor Nina Wisløff er i ei brytingstid. Arbeidet hennar kjennest mindre og mindre relevant, og huset hennar skal snart rivast. Mannen er travel helsebyråd, og forholdet til den kyniske legedottera er ikkje det beste.

Då leigebuaren deira, Mari, forsvinn sporlaust, går det ikkje lang tid før politiets etterforsking stansar opp. I det stille begynner Nina å nøste opp i kva som kan ha skjedd, og det ho finn, får store ringverknader.

Dei sju dørene er ein urovekkande roman om mørke løyndommar og farleg nysgjerrigheit.

---

Jeg synes Agnes Ravatn er en av de kuleste aktive forfatterne vi har her i landet, det til tross for at jeg hadde litt reservasjoner for hennes forrige roman, Fugletribunalet. Så langt har jeg likt sakprosaen hennes aller best, men med boka Dei sju dørene kaprer hun skjønnlitteraturhjertet mitt og.

Dei sju dørene er en nokså kort, vittig og skarp fortelling, spekket med kulturelle referanser – klassisk Ravatn-stil altså. Sjangermessig beveger boka seg inn mot krim, men går aldri over til formellitteratur – det er en litterær roman med en kriminalhistorie i seg.

Tidlig i boka deltar litteraturprofessor Nina Wisløff i en offentlig samtale på Litteraturhuset i Bergen. Det går ikke helt som planlagt, og Nina ender opp med å stille spørsmålet “Kva skal me med litteraturvitarane?”, og kommer selv med svaret: “”I realiteten bør litteraturvitarar kunne vere glimrande etterforskarar” – “Litteraturvitarar bør jobbe i politiet!”.

Selvfølgelig ender det da ganske så snart med at en etterforskingssak dumper ned i fanget hennes – deres forsvunne leietaker. Nina ender opp med å ta forsvinningen personlig, og graver der hun kan for å nøste sammen trådene i hva som kan ha skjedd.

Gjennom hele boka har jeg sittet og småhumret for meg selv – ikke fordi det er så mange morsomme situasjoner som oppstår, men Ravatn lar sine karakterer komme med såpass skarpe, ironiske stikk, både i dialog og i tanker, og de treffer alltid. Det er dette Ravatn er en av de beste i Norge på, og det føles alltid naturlig, der det hos andre lett kunne blitt litt påtvunget.

Mot slutten av boka er det kanskje litt mange siste-minutts-teorier og twister som kommer litt for tett opp mot hverandre på få sider. Det kan bli litt i overkant, men samtidig får det frem den litt frenetiske sinnstemningen som utvikler seg hos Nina Wisløff gjennom etterforskningen. Når det går mot siste side er det også lagt opp til at vi som lesere ligger et lite hakk foran Nina, så da kan vi frustrere oss litt på godt og vondt frem til hun selv når mållinja.

Anbefales sterkt til alle Ravatn-fans, og alle potensielle nye Ravatn-fans 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisement

Chigozie Obioma – An Orchestra of Minorities (anmeldelse)

• Chigozie Obioma – An Orchestra of Minorities (Et kor av minoriteter)
• Little, Brown and Company 2019 (Cappelen Damm 2019)
• 528 sider (heftet)

Forlagets omtale:

På den nigerianske landsbygda oppdager den unge hønsebonden Chinonso en dag en kvinne som prøver å kaste seg utfor en bro. Den forskrekkede mannen hiver to av sine fineste fugler ned i elven for å vise jenta hvor farlig et fall kan være. Det blir innledningen til et kjærlighetsforhold mellom Chinonso og Ndali. Men Ndali sliter med å se for seg en fremtid omgitt av høns, og hennes velstående familie motsetter seg forholdet fordi Chinonso mangler utdannelse. Den avvisningen inspirerer ham til å selge alt han eier for å dra fra Nigeria til en annen del av verden og lære – bare for å oppleve at han blir lurt, og at drømmen om en fremtid sammen med Ndali blir stadig mer uoppnåelig.

Et kor av minoriteter er fortalt av Chinonsos chi. Det er i igbo-kulturen en voktende ånd som har levd å hundrevis av år. Romanens sammenveving av nigerianske igbo-tradisjoner og elementer av gresk drama, gjør at den kan leses som en moderne variant av Homers Odysseen. En hjerteskjærende beretning om skjebne – og om viljen til å utfordre skjebne.

---

Debutromanen The Fishermen (Den forbudt elven) av Chigozie Obioma var en av mine favoritter av bøker jeg leste i fjor, og det har derfor vært store forventninger fra min side når det gjaldt hans neste roman, “den vanskelige andreboka”. Hans andre roman, An Orchestra of Minorities kom ut tidligere i år, og jeg hadde den faktisk stående en god stund i hylla før jeg fikk begynt på lesingen – litt skremt av bokas størrelse!

Jeg fikk endelig begynt på lesinga for nesten akkurat en måned siden – sidene har altså ikke flydd forbi i lysets hastighet, men det er heldigvis ikke hvor fort man leser en bok som indikerer hvor bra den er. For An Orchestra of Minorities er virkelig utrolig, fantastisk bra!

Som med The Fishermen er denne boka en sterk nigeriansk fortelling. Der Obiomas første bok ga meg nye innblikk i Nigeriansk politisk historie er dette mer fraværende i Orchestra, mens det kulturelle kanskje står enda sterkere – med utgangspunkt i igbo-kosmologi. Ibgo-kulturen kom også godt frem i The Fishermen, men spiller en enda sterkere rolle i denne fortellingen.

Fortelleren i boka er hovedkarakterens chi, en skytsånd i igbo-folktero. En chi er alltid med sin menneskelige vert, og kan tilby en form for trøst og tilstedeværelse, oppmuntre og fraråde – men kan aldri gjøre seg tydelig kjent eller overstyre sin verts avgjørelser og tanker. Selv om en chi ikke kan se fremtiden har den levd i mange sykluser, og vet at historier og menneskers skjebner alltid har en tendens til å gjenta seg. Dermed er chien ofte en hjelpeløs tilskuer – visere og mer intuitiv enn sin naive vert. Og Chinonso er dessverre mer naiv enn de fleste, han har de siste årene levd litt isolert, mest i selskap med sine høns på gården han driver for seg selv.

Den narrative oppbyggingen skaper spenning og en viss anspenthet fra første side – Chinonsos Chi er i en slags vitnesituasjon for de høyerestående ånder, og og forteller om hva som har ledet hans vert frem til punktet hvor vi nå befinner oss. Hva som har skjedd som har ført oss hit vet vi ikke, men vi aner en dysterhet og desperasjon, som har ført til en uviss tragedie.

Det er nettopp denne desperasjonen som er så gjennomgående i boka som har gjort at jeg til tider har måtte lagt den fra meg – jeg har trengt en pustepause fra mørket før jeg har kunne fortsette videre. Det har forsåvidt egentlig bare vært bra for leseopplevelsen, boka har virkelig fått synke inn, og jeg vet den kommer til å sitte i meg lenge.

Språket er som i The Fishermen krydret med igbo-uttrykk og referanser, noe som selvfølgelig er uvant. Det gjør at det krevdes en god dose konsentrasjon for å lese, men er på ingen måte ødeleggende for bokas flyt – og som med det meste som er nytt og uvant kommer man raskt inn i det etter en stund. Dialogene er ofte lydhermende, for å få frem den nigeriansk-engelske dialekten, og får godt frem den vekslende bruken av nigeriansk-engelsk, pidgin og igbo.

Om det er noe jeg vil pirke på i denne boka må det være at den brukte litt tid på å virkelig komme i gang. Jeg hadde jo lest på baksiden at historien på noen måter ble sammenlignet med Odysseen, og det tar litt tid før Chinonso legger ut på sin reise. Men alt i alt er dette virkelig småpirk, jeg har mest lyst å erklære boka et mesterverk. Obioma er virkelig en forfatter jeg gleder meg til å følge med fremover, at hans to romaner begge har blitt kortlistet til Booker-prisen er fullt fortjent.

Booker-priser blir forøvrig kunngjort 14. oktober – der er Obioma i konkurranse med Salman Rushdie, Margaret Atwood, Lucy Ellmann, Bernardine Evaristo og Elif Shafak.