Bokåret 2019

Godt nyttår, håper de første dagene av 2020 har vært fine 🙂

Nok et år er over, og jeg vil se litt tilbake på leseåret 2019. Jeg bruker Goodreads for å loggføre lesingen, men i år ble det også “Hele Norge leser” som var et artig, nytt konsept. Satser på å bruke den plattformen hyppig videre også – der loggfører man sider lest hver dag, og kan “konkurrere” i bedrift- eller vennelag.

I 2018 leste jeg 48 bøker, og hadde et håp om at jeg i 2019 ville rekke å lese én bok i uka og ende på 52. Det har jeg nådd med ganske god margin, i år ble det 64 leste bøker! De har vært ganske så varierte, noen korte og lettleste barnebøker, som jo selvfølgelig er med å trekke opp snittet, men det er fortsatt norsk skjønnlitteratur det går mest i. Det har likevel vært noen skikkelig sterke utenlandske bøker i år og, og noen fantastiske sakprosabøker.


Norsk skjønnlitteratur er jo gjerne det jeg leser oftest, i hvert fall på høsten. Fjorårets første leseopplevelse var en som hadde sneket seg med fra 2018 bokhøst, nemlig Heim av Johan B. Mjønes, og det var en kjempefin start på året, som jeg fortsatt anbefaler sterkt. Jeg må også nevne Linn Strømsborgs Aldri, aldri, aldri, en gripende og innsiktsrik roman, som jeg er så glad ble nominert til bokhandlerprisen!

Lars Saabye Christensen kom med sin avsluttende roman i Byens Spor-serien med Skyggeboken, som jeg selvfølgelig likte godt, men jeg mener fortsatt at den andre boka er den desidert beste av de tre. Marie Aubert kom med sin mye omtalte første roman Voksne mennesker som jeg likte kjemptegodt, og Agnes Ravatns Dei Sju Dørene var også et høydepunkt. De to jeg virkelig vil trekke frem som årets favoritter er dog Nina Lykkes Full Spredning og Vi er fem av Matias Faldbakken. Sistnevnte har jeg ikke rukket å skrive en anmeldelse av ennå, men jeg satser på å få den ut snarlig.


Leseforsett for 2019 var å utforske enda flere bøker for barn og unge, som har vært veldig gøy! Det er ikke de bøkene jeg skriver særlig mange anmeldelser av her, men mange av de anbefales sterkt likevel.

Jeg har lest videre på Ingenlund-serien, med bok nr. 2 “Wundersmith” og jeg har endelig fått satt meg inn i Amuletten – som vi selger så sinnsykt mye av, men jeg ikke har lest før i år. Det er rett og slett en knallsterk fantasyserie for mellomtrinn-alder, i grafisk roman-format, og jeg gleder meg faktisk ordentlig til siste boka kommer. Av norske barnebøker vil jeg trekke frem Meningen med Leif, en kjempefin bok i 9-12 år-aldergruppen.

Det siste året har jeg faktisk lest flere bøker for barn enn ungdomsbøker, men av sistnevnte er det virkelig én jeg må nevne, nemlig Slutten av Mats Strandberg. En overraskende mørk dystopisk ungdomsroman som tar sitt publikum på alvor, og som gir noe nytt til en litt overmettet sjanger. Anbefales!


Årets lengste bok var Knakketiknakk: Korte fortellinger fra Japan 1895–2012 , på 644 sider. Dette er jo i all hovedsak en samlig av korte fortellinger, men det får så være! I tillegg til å være den lengste, vil jeg absolutt si at samlingen endte opp med å være en av de beste og mest minneverdig leseopplevelsene fra i år! Ikke så alt for lenge etter jeg var ferdiglest bestilte samboer og jeg sannelig tur til Japan for i år, så før det skal kanskje noen av fortellingene gjenleses?


Av klassikere har det i 2019 vært de litt mer moderne verkene det har gått i. Jeg har blant annet endelig fått begynt på Solstads bibliografi, med Genanse og verdighet som jo var en god leseopplevelse, men som ikke når helt opp til noen favorittplassering. Jeg koste meg dog veldig mye med å høre på høytlesing av Solstad selv, da fra hans nyeste bok under Oktobers høstlansering, det var et av årets høydepunkter! Jeg har også lest James Baldwins If Beale Street Could Talk, som var nydelig. Baldwin skal jeg definitivt lese mer av i år.


Det har vært et sterkt leseår for utenlandsk skjønnlitteratur. Knakketiknakk er allerede nevnt, andre opplevelser som må trekker frem er Vivian Gornicks Fierce Attachments, Amor Towles A Gentleman in Moscow og Chigozie Obiomas An Orchestra of Minorities og Edgar Hilsenraths Natt. De tre første har jeg skrevet anmeldelser av, som du kommer til ved å trykke på tittelen til boka. Sistnevnte er ikke anmeldt i innlegg, men anbefales på det sterkeste – men med advarsel: dette er en av de sterkeste, mørkeste og mest brutale bøkene jeg har lest. Men så utrolig god!


Det har blitt noen gode og lærerike leseopplevelser med sakprosa i år og. Som resten av landet er jeg særlig begeistret for Hvitekrist av Tore Skeie, som jeg fikk lest først i 2019, samt jeg leste ferdig bind to av Romerrikets historie: Keisertida av Jon W. Iddeng. Den brukte jeg evigheter på, da det er overveldende med informasjon, men det er så interessant og Iddeng skriver godt og engasjerende.


2019 har vært et av de beste leseårene på lenge, lesegleden har vært til stede for fullt, og jeg har hatt mange gode og sterke opplevelser. I år har jeg et håp om å lese enda mer variert, og få utforsket enda mer god utenlandsk litteratur. Det er særlig noen forfatterskap jeg vil fortsette på, Baldwin er som nevnt en av dem som jeg virkelig gleder meg til å lese mer av.

Om du har noen særlig gode leseøyeblikk fra 2019 du vil dele, skriv gjerne i kommentarfeltet, eller ev. ønsker for bokåret 2020. Ha et videre godt nyttår 😀

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s