Category Archives: Bokprat

Bøkene du nå har tid til å lese

Vi er inne i en litt rar periode for tiden, arrangementer blir avlyst, samlingssteder stenges og vi oppfordres til munst mulig omgang med andre. Mange er også satt i karantene – og det er lett å gå på veggen. Heldigvis er det mange måter å få tiden til å gå, og det er nå man virkelig kan prøve seg på mursteinen i bokhylla, som du alltid ellers utsetter.

Jeg har samlet noen tips fra min egen bokhylle – og anbefaler alle å gå på leting i sin egen. Det er sikkert noen skatter man har glemt man hadde liggende. Husk at biblioteket har gratis e-bøker man kan låne, og nettbutikker har godt utvalg (men vær så snill, ikke kjeft på oss nettansatte fordi ting kan ta litt lengre tid nå).


Zadie Smith – White Teeth
En moderne klassiker innen britisk litteratur. Zadie Smiths debutroman hanket inn toppanmeldelser, og er kommed med på mange lister over det siste århundets beste bøker (blant annet Time Magazine). Bokas størrelse kan nok likevel virke avskrekkende for mange, de fleste utgavene kommer på rett i underkant av 500 sider med liten tekst. Anbefales for de som vil lese om flere karakterer og generasjoner, multikulturelle London, vennskap og familieforhold, kulturkræsj, krig, religion, og pluss pluss pluss. Hva er det egentlig denne boka ikke inneholder? Les den!

Chigozie Obioma – Et kor av minoriteter
Jeg kjenner mange som har et leseønske om å lese mer ikke-europeisk/amerikansk litteratur, men finner aldri helt tiden. Hvorfor ikke plukke opp en 500-ish sider lang nigeriansk roman, vagt basert på Odysseen? Jeg har skrevet mer om den Booker-nominerte boka i en egen anmeldelse du kan finne her.

Karl Ove Knausgård – Min kamp
Muligens noen år for sent ute å snakke om denne og fortsatt være aktuell, men shit au. Dette er også et tips til meg selv, jeg har nemlig lest de tre første, men ikke helt tatt med tid til å avslutte serien ennå. Hvis man først skal komme seg gjennom en romanserie på seks bøker – no time like the present (Og jeg burde jeg jo også anbefale Proust, men jeg må innrømme jeg så langt ikke har fullførst første bind en gang – oops)! Knausgård skriver hypnotiserende godt om det totalt hverdagslige – ispedd essayistiske avstikkere som alltid gjør det interessant.


Kanskje dette også er tiden for å få brynt seg på klassikerne man har arvet hjemmefra, men enda ikke helt turt å åpne?

Lev Tolstoj – Krig og fred
Jeg leste denne for noen somre siden, og ble positivt overrasket over hvor lettlest den i utgangspunktet er. Vi har nok en tendens til å gjøre disse gamle russerne litt skumlere og mer kompliserte enn de faktisk var – som gjør at folk kvier seg litt. Krig og fred er en dramatisk historisk roman med et ufattelig stort karaktergalleri – så her anbefales det å føre oversikt over familietrær og relasjoner (lite kompliserte greier her altså). Ellers er dog historien lett å følge, og boka er svært engasjerende. PS. Hør også gjennom soundtracket til musikalen “Natasha, Pierre & The Great Comet of 1812” som er basert på 70 sider av boka 😉

Fjodor Dostojevskij – Forbrytelse og straff
Visstnok den boka folk flest lyver om å ha lest. Hvorfor ikke bruke denne tiden til å stoppe med livsløgnen, og komme deg gjennom denne fantastiske klassikeren? Forbrytelse og straff er et intenst psykologisk drama, og har inspirert og påvirket ufattelig mange moderne forfattere fremover. Boka føles så utrolig mye mer moderne enn det vi i dag forbinder med 1860-tallet, med en dyp innsikt i menneskets natur, skyld og angst.

Victor Hugo – De elendige
Les Misérables er ikke bare en fantastisk musikal – det er også kjent som mursteinen over alle mursteiner innen litteraturverden. Muligens den mest omfattende boka på lista – her er alle sidetallene stappfulle med innhold, både av det dramatiske slaget, men også med lange pauser der Hugo tar seg tid til å snakke om arkitektur, krigshistorie og Paris’ kloakksystem på 1800-tallet. Om den siste delen ikke selger inn dette mesterverket, vet jeg virkelig ikke hva mer som skal til.


Mye innetid kan vi jo også bruke på å bli litt smartere alle mann? Det er mye god og lærerik sakprosa som spenner mange sider, og så kommer vi ut av denne tiden med litt mer kunnskap enn vi startet med.

Jon W. Iddeng – Romerrikets historie 1 og 2.
Iddeng har skrevet to store bind om romerrikets historie, “Republikkens vekst og fall” og “Keisertida”. I min mening en av de mest fascinerende tidsperiodene i historien, som jeg har endt opp å lese ganske mye om – og Iddengs tobindverk er absolutt det beste av hva jeg har lest for å få en skikkelig god innføring i et stort emne, samtidig som bøkene gir en god leseopplevelse.

Erika Fatland – Grensen
Er det litt ironisk å anbefale reiselitteratur nå som grenser stenges, og vi helst skal reise så lite som mulig? Uansett er Fatlands store verk om sin reise gjennom alle landene som grenser til Russland såpass engasjerende, lærerik og vittig at vi får legge reisesjalusien til side, og bare kose oss med 600 sider som tar oss fra Nord-korea til Nord-Norge. Les anmeldelsen min av boka her.


God lesestund, og ta vare på hverandre. Vi har alle et felles ansvar for å minske smitten for å beskytte de mest utsatte i samfunnet rundt oss. For oppdatert informasjon og råd anbefales det å følge FHIs hjemmesider.

 

 

Mammutsalget 2020 – Mine tips

Idag startet bokbransjens største og eldste boksalg igjen, Mammutsalget. I følge forleggerforeningen kan salgets røtter spores 130 år tilbake i tid – i de senere år har mellom 380 og 500 bokhandlere deltatt årlig. Hvert år er mer enn 800 titler på salg i alle deltagende bokhandlere, samt at kjedene og butikkene også har sine egne spesialtilbud.

Jeg vil gjerne dele mine tips fra årets mammutkatalog av det jeg selv har lest og anbefaler videre. For det meste er det snakk om titler som er til salg i alle butikker, med mindre annet er spesifisert. Jeg jobber hos Norli bokhandel og har også trukket frem noen bøker fra deres spesialtilbud, men innlegget er ikke laget i samarbeid med Norli, og er bare mine egne anbefalinger.

Skjønnlitteratur:

Kvelande kjærleik – Elena Ferrante – Mammutnummer 459
Elena Ferrantes første roman bør leses av alle fans av Napoli-kvartetten. Særlig temaet mor-datter-forhold står sterkt i denne korte, men innholdsrike boka, også denne i nydelig oversetting av Kristin Sørsdal.

 

 

Den underjordiske jernbanen – Colson Whitehead – Mammutnummer 999 (Norli).
Se min anmeldelse av boka her – en sterk og velskrevet bok, som behandler metaforen “den underjordiske jernbanen” som en ekte, konkret jernbanelinje, som hjelper rømte slaver til frihet.

 

 

Knakketiknakk – korte fortellinger fra Japan 1895-2012 – Mammutnummer 434.
Se min anmeldelse her – En kronologisk samling av japanske korthistorier av 35 forskjellige forfattere, fra 1895 – 2012. En nydelig bok rent fysisk, med et utrolig godt og variert utvalg. Hver korthistorie innledes med informasjon om forfatter og samtiden, som gir en god kontekst til leseopplevelsen.

 

Tre vegar til havet – Brit Bildøen – Mammutnummer 437.
Les min anmeldelse her – En av mine favorittbøker fra 2018. Bildøen skriver om sterke og såre tema, med et nydelig språk.

 

 


Fakta:

Iran og det nye Midtøsten – Mah-Rukh Ali – Mammutnummer 260.
Jeg har alltid syntes Iran er et fascinerende land, og det er et land med mye historie som er svært interessant å lære mer om. Mah-Rukh Ali gir en god oversikt over situasjonen i det moderne Iran, som man ikke trenger særlig med forkunnskaper for å få mye ut av.

 

Romerrikets historie: keisertida– Jon W. Iddeng – Mammutnummer 220.
Bind to i Iddengs vers om “Romerrikets historie”, den første tar for seg republikkens vekst og fall. En av mine favorittbøker innen sakprosa fra de siste årene – det er en massiv bok med MYE informasjon, men Iddeng skriver lettfattelig og presenterer stoffet på en god og oversiktelig måte.

 

Stoisk uro – Agnes Ravatn – Mammutnummer 211.
Les min anmeldelse her. Agnes Ravatn er en av de skarpeste og vittigste forfatterne her til lands, en stil som passer godt når hun i Stoisk uro utforsker høytflyvende filosofiske teorier på den litt mer praktiske måten. Utrolig morsom, men også ganske så lærerik.

 

Skogens historie – Reidar Müller – Mammutnummer 67.
Les min anmeldelse her. Den største positive overraskelsen fra 2018s bøker var denne, en bok jeg elsker å anbefale videre. Utrolig engasjerende og godt skrevet, og får selv den største sofagris (altså meg) til å ville gå ut i skogen og ule med ulven.

 


Barnebøker:

Jakob og Neikob og Alle Andre – Kari Stai – Mammutnummer 660.
Jakob og Neikob-serien er en kjempekul, nynorsk serie som passer godt for aldersgruppen 3-6. I “Alle Andre” er Neikob lei av seg selv (han sier alltid nei), og lurer på hvorfor han ikke er som alle andre. Kjempefin bok om å være seg selv.

 

Den lille prinsen – Antoine de Saint-Exupéry – Mammutnummer 719.
Hva kan man egentlig si om “Den lille prinsen”? En av mine favorittbøker, og ikke bare som barnebok. Det er rett og slett en klassiker som kan leses av alle aldersgrupper, og som alle burde ha i bokhylla.

 

 

 

 

 

Bokåret 2019

Godt nyttår, håper de første dagene av 2020 har vært fine 🙂

Nok et år er over, og jeg vil se litt tilbake på leseåret 2019. Jeg bruker Goodreads for å loggføre lesingen, men i år ble det også “Hele Norge leser” som var et artig, nytt konsept. Satser på å bruke den plattformen hyppig videre også – der loggfører man sider lest hver dag, og kan “konkurrere” i bedrift- eller vennelag.

I 2018 leste jeg 48 bøker, og hadde et håp om at jeg i 2019 ville rekke å lese én bok i uka og ende på 52. Det har jeg nådd med ganske god margin, i år ble det 64 leste bøker! De har vært ganske så varierte, noen korte og lettleste barnebøker, som jo selvfølgelig er med å trekke opp snittet, men det er fortsatt norsk skjønnlitteratur det går mest i. Det har likevel vært noen skikkelig sterke utenlandske bøker i år og, og noen fantastiske sakprosabøker.


Norsk skjønnlitteratur er jo gjerne det jeg leser oftest, i hvert fall på høsten. Fjorårets første leseopplevelse var en som hadde sneket seg med fra 2018 bokhøst, nemlig Heim av Johan B. Mjønes, og det var en kjempefin start på året, som jeg fortsatt anbefaler sterkt. Jeg må også nevne Linn Strømsborgs Aldri, aldri, aldri, en gripende og innsiktsrik roman, som jeg er så glad ble nominert til bokhandlerprisen!

Lars Saabye Christensen kom med sin avsluttende roman i Byens Spor-serien med Skyggeboken, som jeg selvfølgelig likte godt, men jeg mener fortsatt at den andre boka er den desidert beste av de tre. Marie Aubert kom med sin mye omtalte første roman Voksne mennesker som jeg likte kjemptegodt, og Agnes Ravatns Dei Sju Dørene var også et høydepunkt. De to jeg virkelig vil trekke frem som årets favoritter er dog Nina Lykkes Full Spredning og Vi er fem av Matias Faldbakken. Sistnevnte har jeg ikke rukket å skrive en anmeldelse av ennå, men jeg satser på å få den ut snarlig.


Leseforsett for 2019 var å utforske enda flere bøker for barn og unge, som har vært veldig gøy! Det er ikke de bøkene jeg skriver særlig mange anmeldelser av her, men mange av de anbefales sterkt likevel.

Jeg har lest videre på Ingenlund-serien, med bok nr. 2 “Wundersmith” og jeg har endelig fått satt meg inn i Amuletten – som vi selger så sinnsykt mye av, men jeg ikke har lest før i år. Det er rett og slett en knallsterk fantasyserie for mellomtrinn-alder, i grafisk roman-format, og jeg gleder meg faktisk ordentlig til siste boka kommer. Av norske barnebøker vil jeg trekke frem Meningen med Leif, en kjempefin bok i 9-12 år-aldergruppen.

Det siste året har jeg faktisk lest flere bøker for barn enn ungdomsbøker, men av sistnevnte er det virkelig én jeg må nevne, nemlig Slutten av Mats Strandberg. En overraskende mørk dystopisk ungdomsroman som tar sitt publikum på alvor, og som gir noe nytt til en litt overmettet sjanger. Anbefales!


Årets lengste bok var Knakketiknakk: Korte fortellinger fra Japan 1895–2012 , på 644 sider. Dette er jo i all hovedsak en samlig av korte fortellinger, men det får så være! I tillegg til å være den lengste, vil jeg absolutt si at samlingen endte opp med å være en av de beste og mest minneverdig leseopplevelsene fra i år! Ikke så alt for lenge etter jeg var ferdiglest bestilte samboer og jeg sannelig tur til Japan for i år, så før det skal kanskje noen av fortellingene gjenleses?


Av klassikere har det i 2019 vært de litt mer moderne verkene det har gått i. Jeg har blant annet endelig fått begynt på Solstads bibliografi, med Genanse og verdighet som jo var en god leseopplevelse, men som ikke når helt opp til noen favorittplassering. Jeg koste meg dog veldig mye med å høre på høytlesing av Solstad selv, da fra hans nyeste bok under Oktobers høstlansering, det var et av årets høydepunkter! Jeg har også lest James Baldwins If Beale Street Could Talk, som var nydelig. Baldwin skal jeg definitivt lese mer av i år.


Det har vært et sterkt leseår for utenlandsk skjønnlitteratur. Knakketiknakk er allerede nevnt, andre opplevelser som må trekker frem er Vivian Gornicks Fierce Attachments, Amor Towles A Gentleman in Moscow og Chigozie Obiomas An Orchestra of Minorities og Edgar Hilsenraths Natt. De tre første har jeg skrevet anmeldelser av, som du kommer til ved å trykke på tittelen til boka. Sistnevnte er ikke anmeldt i innlegg, men anbefales på det sterkeste – men med advarsel: dette er en av de sterkeste, mørkeste og mest brutale bøkene jeg har lest. Men så utrolig god!


Det har blitt noen gode og lærerike leseopplevelser med sakprosa i år og. Som resten av landet er jeg særlig begeistret for Hvitekrist av Tore Skeie, som jeg fikk lest først i 2019, samt jeg leste ferdig bind to av Romerrikets historie: Keisertida av Jon W. Iddeng. Den brukte jeg evigheter på, da det er overveldende med informasjon, men det er så interessant og Iddeng skriver godt og engasjerende.


2019 har vært et av de beste leseårene på lenge, lesegleden har vært til stede for fullt, og jeg har hatt mange gode og sterke opplevelser. I år har jeg et håp om å lese enda mer variert, og få utforsket enda mer god utenlandsk litteratur. Det er særlig noen forfatterskap jeg vil fortsette på, Baldwin er som nevnt en av dem som jeg virkelig gleder meg til å lese mer av.

Om du har noen særlig gode leseøyeblikk fra 2019 du vil dele, skriv gjerne i kommentarfeltet, eller ev. ønsker for bokåret 2020. Ha et videre godt nyttår 😀

Bokåret 2018

Et litt forsinket godt nyttår 🙂

Når det blir nytt år er det artig å se tilbake, og ta en titt på bokåret for 2018. Jeg bruker Goodreads for å loggføre det jeg leser, som i år endte på 48 bøker. Første halvdel av året var selvfølgelig mye preget bachelorskriving – og jeg ble ferdig som student og er nå utdannet bibliotekar. Noen bibliotekjobb har det ikke blitt ennå, men jeg er fortsatt så heldig at jeg jobber i Norges beste bokhandel 🙂 Etter studier har jeg fått enda mer tid til å lese, og neste år klarer jeg kanskje en bok for hver uke?

 

Et av mine leseforsett for 2018 var å utforske flere debutanter. Der har jeg lykkes sånn halvveis – jeg har lest flere enn jeg vanligvis har gjort før, men det er fortsatt litt for mange på “to read”-lista mi. Ganske så tidlig på året kom Moderne tapet av Eskil Kjos Fjell, som jeg blogget om, men titler som ikke ennå har fått et eget innlegg er blant annet Vi spring ikkje slik vi sprang av Gjertrud Langva og Tiggerne av Kristin Hauge. Planen har vært å lage et samleinnlegg der jeg trekker frem mine favoritter – men først vil jeg få lest ferdig bare et par bøker til jeg har i bunken min, så dette blir forskjøvet litt ut i 2019.

 

Årets lengste bok var Krigerens hjemkomst av Jon Michelet, på 574 sider. Den avsluttende boka i Michelets episke serie om krigsseilerne har jeg nok ikke vært alene om å lese i år!

Av klassikere har det i år faktisk vært færre enn tidligere. I januar leste jeg Joseph Conrads Heart of Darkness som jo absolutt kvalifiserer. Rent språklig en perle, men jeg hadde muligens litt høye forventninger for boka, for jeg ble også en smule skuffet. Dette året vil jeg skjerpe meg litt mer i denne kategorien. Det bør forsåvidt nevnes at jeg gjenleste Zadie Smiths White Teeth, som jo kan regnes som en moderne klassiker? Den likte jeg enda bedre enn første gang, og er nok en av mine absolutt favoritter.

Det har vært en overvekt av norsk samtidslitteratur i leselista mi, men jeg har selvfølgelig fått plass til noen utenlandske romaner også. White Teeth er som nevnt lest for andre gang, men den beste nye opplevelsen må nok være Jenny Erpenbecks Alle dagers ende. Andre gode bøker har vært Chigozie Obiomas Den forbudte elven og Elena Ferrantes Den dunkle dottera.

 

De norske romanene har i år vært mange, og de har vært gode. Her er det vanskelig å trekke ut én som årets beste, men hvis jeg må velge blir det Brit Bildøens Tre vegar til havet. Nydelig skrevet, og et forfatterskap jeg har lyst å utforske mer! Jeg må selvfølgelig også trekke frem Saabye Christensens Byens spor: Maj, Strangers Leksikon om lys og mørke og Pettersons Menn i min situasjon. Jeg fikk også oppdatert meg på noen titler jeg ikke rakk i 2017, som Tante Ulrikkes vei og The Hills – to nydelige romaner.

 

Av sakprosabøker er det flere gode titler jeg vil trekke frem. Verdensteater er fra 2017, men var den aller første boka jeg leste i 2018 – og anbefales like sterkt fortsatt. Ellers er Müllers Skogens Historie og Ravatns Stoisk uro sterke titler fra i år – og jeg må også trekke frem Are Kalvøs fantastiske, morsomme og gjenkjennelige Hyttebok frå helvete.

 

Noe jeg har lest mye mer av i år enn tidligere er barne- og ungdomsbøker. Det er artig å oppdagere hvor utrolig mye bra det finnes for de yngre, særlig Norge har et sterkt bokmarked for de yngre! Som resten av Norge ble jeg forelsket i Snøsøsteren av Maja Lunde og Lisa Aisato, en nydelig og gripende julefortelling. Dessuten har jeg oppdaget fantastiske Jakob og Neikob! En av årets siste leseopplevelser var Jessica Townsends Ingenlund – Morrigans forbannelse, som var en magisk og oppslukende fantasybok. Nummer 2 er allerede lånt fra biblioteket (på engelsk) og skal snart settes i gang med. Jeg vil også gi en liten “shoutout” til en barnebok jeg ikke helt fant tid til å blogge om, men som jeg leste for en liten tid tilbake og storkoste meg med, nemlig Altmuligmannen av Øyvind Torseter, den nyeste boka om Mulegutten.

 

Oppsummert har 2018 absolutt vært et godt nokår, og særlig fra sommeren og utover har jeg fått lest mye. I 2019 er det allerede spesifikke bøker jeg ser frem til, blant annet kommer Chigozie Obiomas nye bok, An Orchestra of Minorities, rundt disse dager. Norsk samtidslitteratur er jo det det går mest i for min del, men mitt leseforsett for i år er å holde meg enda mer oppdatert på litteratur for barn og unge.

Del gjerne dine leseforsett og lesetips for 2019 under 🙂

Brageprisen 2018 – Nominasjoner

I dag ble nominasjonene for Brageprisen 2018 annonsert, for de faste kategoriene skjønnlitteratur, barne- og ungdomslitteratur og sakprosa, samt åpen klasse som i år er populærvitenskap for voksne, barn og ungdom. Jeg synes den åpne klassen i år er veldig passende, siden det har blitt sluppet såpass gode populærvitenskapelig bøker i det siste, mange av dem med høy litterær kvalitet.

Årets nominerte er:

Skjønnlitteratur:

Kinderwhore – Maria Kjos Fjonn (Aschehoug)

Venn med alle – Gunnar Wærness (Oktober)

Så mye hadde jeg – Trude Marstein (Gyldendal)

Når landet mørknar – Tore Kvæven (Samlaget)

Barne- og ungdomslitteratur:

Elven – Anna Fiske (Cappelen Damm)

Alle sammen teller – Kristen Roskifte (Magikon)

Verden sa ja – Kaia Linnea Dahle Nyhus (Cappelen Damm)

En himmel full av skyer – Arne Svingen (Gyldendal)

Sakprosa:

Arne Paasche Aasen – Arild Bye (Aschehoug)

Borgerlønn – Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal (Res Publica)

Hvem sa hva – Helene Uri (Gyldendal)

André Bjerke. I kampens glede – Perer Normann Waage (Aschehoug)

Åpen klasse – populærvitenskap:

Menneskets grunnstoffer – Anja Røyne (Kagge)

Grønne greier – Ole Mathismoen og Jenny Jordahl (Ena)

Det første mysteriet – Katharina Vestre (Aschehoug)

Insektenes planet – Anne Sverdrup-Thygeson (J.M. Stenersen)

Bokhøsten 2018 – del 3

I del tre av presentasjon av årets bokhøst vil jeg dra frem noen titler innen barne- og ungdomslitteratur som har kommet ut, eller som snart vil utgis. Det lurer seg nok absolutt noen potensielle bestselgere og fine julegaver blant disse! 🙂

For de minste

Jakob og Neikob-serien er en av de kuleste barnebokseriene vi har i Norge for tida, og nå er nr. 5 ute for salg. Disse fine, humoristiske og dype billedbøkene kan fint leses uavhengig av hverandre. I Jakob og Neikob og Alle Andre er Neikob blitt lei av seg selv, hvorfor er han ikke som Alle Andre? Men hvem er egentlig Alle Andre, og hvordan blir man sånn? Jakob og Neikob-bøkene passer fint for barn i alder 3-6.

 

6+

Jeg tør spå at Snøsøsteren av Maja Lunde vil bli en av førjulstidens største selgere. Boka er en julefortelling i 24 deler, og fungerer dermed perfekt som bokadventskalender. Her møter vi 10 år gamle Julian og familien, som er i sorg etter storesøsters dødsfall. Ingenting føles riktig lengre, naturlig nok. Når Julian møter den livsglade juleelskeren Hedvig (!) kommer likevel julehåpet tilbake. Boka er illustrert av Lisa Aisato – og forsidebildet alene gjør at jeg gleder meg til desember! Snøsøsteren utgis litt senere i oktober, og passer fra 6-100 år.

9-12

En av høstens mest omtalte barnebøker er Jessica Towsends Ingenlund – Morrigans forbannelse. Den er av mange døpt “den nye Harry Potter”, og har fått fantastiske anmeldelser og leserresponser. Jeg står på venteliste på biblioteket, og selv om jeg er mange år over målgruppen gleder jeg meg virkelig til å lese. Selv om jeg er i mot at alt av ny fantasy skal sammenlignes med Harry Potter 😉 I Ingenlund-serien blir vi introdusert for Morrigan som har en forbannelse hvilende over seg; på elleveårsdagen sin vil hun dø. Men rett før forbannelsen skal inntre blir hun reddet av Jupiter Nord, og deres flukt fører dem til den skjulte byen Ingenlund.

Ungdomsbøker

Til Ungdommen er Linn Skåbers debutbok, og er en samling med monologer. Fra forlaget: “Linn Skåber har intervjuet ungdommer og spurt dem om livet, kviser, fred og savn. Om det å være litt barn og litt voksen. Hva er det beste med å være ungdom? Verste? Hva burde vært annerledes? Hvorfor er de voksne så kjipe? Hva er du redd for? Materialet har hun brukt til å skrive fiktive monologer der hun forsøker å si noe om denne fine og håpløse tiden – fra barn til voksen. ” Også denne er illustrert av Lisa Aisato. Jeg har allerede rukket å lese Til Ungdommen, og en grundigere anmeldelse vil komme i et eget innlegg, men jeg kan trygt si at dette er en av høstens fineste og viktigste utgivelser, og illustrasjonene er selvfølgelig nydelige!

Linn Skåber er ikke den eneste humoristen som gir ut ungdomsbøker denne høster, Hasse Hope debuterer også med boka COMPis, en sci-fi-bok satt i Norge i 2057, der selskapet “PrivatOil skal lansere COMPis, verdens første 100 % menneskelignende robot, og den skal selges til unge, ensomme mennesker som trenger en robotvenn.” Problemet er at roboten viser seg å være max nerd, og må læres opp på gamlemåten i kulhet – det kan nemlig ikke programmeres. COMPis vil det også komme et grundigere innlegg om i nær fremtid – i korte trekk kan det sies at den vil passe for de yngre ungdommene, eller såkalte “tweens“.

 

Man Booker 2018 Short List

Tidligere i dag ble kortlisten over de nominerte til årets Man Booker klar, og den ser slik ut:

Anna Burns – Milkman
Esi Edugyan – Washington Black
Daisy Johnson – Everything Under
Rachel Kushner – The Mars Room
Richard Powers – The Overstory
Robin Robertson – The Long Take

Langlisten hadde i år en del overraskelser, for første gang var en grafisk roman nominert; Sabrina av Nick Drnaso. Uvanlig nok var også en krimroman nominert; Snap av Belinda Bauer. Ingen av disse kom med på kortlisten. Det gjorde heller ikke Warlight av Michael Ondaatje, som er den eneste av bøkene jeg så langt har fått brynt meg på, selv om jeg måtte levere den fra meg før jeg rakk å bli ferdig. For å være ærlig ble jeg faktisk ganske så skuffet over den, etter å ha lest ca. 2/3, så det er helt greit for meg at den ikke gikk videre.

Av de nominerte på kortlisten skal jeg prøve å få lest så mange som mulig, The Mars Room ligger på pulten min og venter mens et par andre er reservert på biblioteket. Et par er dessverre vanskelige å få tak i, for eksempel har jeg problemer med å finne Washington Black og The Long Take.

Den endelige vinneren blir annonsert 16. oktober, og forhåpentligvis kan jeg komme med et par tanker om flere av titlene innen da. Hvis du har lest noen av de nominerte, på kort- eller langlisten, så legg gjerne igjen en kommentar om dine tanker og hvilke du anbefaler 🙂

Bokhøsten 2018 – del 2

Bokhøsten er nå godt i gang, og jeg har allerede fått lest noen av titlene som jeg dro frem i mitt første innlegg om høstens utgivelser. Det er likevel mange flere bøker som er verdt å trekke frem, mange som er i salg for tiden og noen som fortsatt venter på å bli utgitt. Jeg legger her vekt på noen av sakprosabøkene som blir å finne blant høstens nyheter – stay tuned for et senere innlegg som vil dreie seg mer om bøker for ungdom og barn 🙂

Populærvitenskapelig høst


Populærvitenskapelige bøker har blitt mer og mer populære de siste årene, og i år er det temaet for Brageprisens åpne klasse.  Det ser ut til å være mange spennende utgivelser innen sjangeren denne høsten, jeg gleder meg blant annet til å lese Per Kristian Bjørkengs Kunstig intelligens – Den usynlige revolusjon, utgitt på Vega forlag og som er i salg nå. Bjørkeng er blant annet teknologijournalist for Aftenposten, og har som mål å gi en forståelig forklaring på teknologien bak KI, samt knuse noen populære myter bak en mye omdiskutert teknologi.

En mer grisete bok er Åsmund Eikenes’ Sprut: historia om kroppsvæskene våre, utgitt på Samlaget. Her blir vi fortalt ulike historier som viser oss hva kroppsvæskene våre faktisk gjør, deres betydning samt diverse interessante, morsomme og kanskje litt ekle fakta. Denne er også ute for salg.

En annen bok som er kommet for salg er Tid, av den italienske fysikeren Carlo Rovelli, utgitt på norsk på Spartacus forlag. Hans tidligere utgivelser, Syv korte leksjoner i fysikk og Virkeligheten er ikke slik vi tror, har fått kjempegode mottagelser over hele verden, og blitt bestselgere her i landet og. Rovelli skriver kjempegodt, og selv om han tar for seg fysikkens vanskelige verden er han kjent for å kunstens, inkludert litteraturens, verden for å trekke linjer – som gjør leseopplevelsen så mye bedre. I Tid tar han for seg “tidsmysteriet”, og forklarer hva tid faktisk er. Dette er en liten, men tettpakket bok, som jeg ser for meg vil kunne være en fantastisk gavebok for mange.

Kultur, historie og debatt

Yuval Noah Harari, forfatteren bak bestselgerne Sapiens og Homo Deus, er igjen aktuell med ny bok: 21 tanker for det 21. århundre. Her adresserer og argumenterer Harari for hva han mener er verdenssamfunnets største utfordringer nå og i nærmeste fremtid, og hvordan vi samlet kan møte dem. Tema som kunstig intelligens, fake news, innvandring/utvandring vil nok engasjere mange lesere, så det er ikke usannsynlig at dette vil bli en av årets bestselgere innen sakprosa. Den norske utgaven er utgitt på Cappelen Damm og er i salg nå.

En bok som kanskje ikke vil få like mye blest som Harari, men som jeg synes ser utrolig interessant ut er Skriftkultur av Ottar Grepstad, som vil bli utgitt i oktober på Samlaget. I følge forlaget er det “forteljinga om korleis skrift blir brukt, kva skrifta gjer med oss lesarar, og korleis ho former samfunn”. Jeg synes språk- og skrifthistorie er kjempespennende, og vil trekke frem denne som en av de mer interessante kommende utgivelsene som så langt virker som den ligger litt under radaren.

Er det noen sakprosatitler du mener burde trekkes frem? Jeg tar gjerne i mot tips og anbefalinger 😀

 

Bokhøsten 2018 – del 1

Høsthalvdelen av året er perioden det kommer ut flest nye norske bøker, og vi snakker gjerne om bokhøsten, selv om den strengt tatt starter på sommeren. Årets bokhøst ser utrolig sterk ut, med mange spennende titler rundt hjørnet og noen bøker som allerede har kommet.

Av allerede utgitte bøker finner vi blant annet Simon Strangers Leksikon om lys og mørke og Trude Marsteins Så mye hadde jeg, førstnevnte holder jeg på å lese mens sistnevnte venter jeg tålmodig på fra biblioteket.

I Leksikon om lys og mørke skriver Stranger i romanform om sin jødiske svigerfamilies historie, etter å ha funnet ut at konas familie i en periode har bodd i huset der Rinnan-banden holdt til. Aschehoug skriver om boka: “Arbeidet stiller ham overfor menneskeheten på sitt mørkeste, og romanens nedslag i livet til Henry Rinnan viser hvilke konsekvenser ydmykelser, utenforskap og sinne kan få. Samtidig vokser en annen fortelling frem, om overlevelse, samhold og hvordan leve videre”. Romanen har allerede fått strålende anmeldelser, og jeg gleder meg til å fullføre den.

Så mye hadde jeg blir av Gyldendal forlag beskrevet som en roman om den aldri hvilende lengselen etter et liv rikt på tilhørighet, lidenskap og mening – men også om følelsen av at alt glipper, at ingenting kan holdes fast, at man kanskje verken vil eller klarer å høre sammen med noen.” Den har også allerede rukket å høste fantastiske anmeldelser, og jeg står som mange andre på venteliste på biblioteket. Jeg har aldri lest noe av Marstein før, men skal jeg tro på anmeldelsene bør jeg absolutt sette i gang!

Ellers er det utrolig mye spennende som ikke er utgitt ennå, men som ikke er langt unna. I august kan man se frem til blant annet fortsettelsen på Byens spor-serien til Lars Saabye Christensen, oppfølgeren til en av mine favorittbøker fra i fjor. Den har undertittelen Maj og forventes utgitt 21. august. Gaute Heivoll kommer også med en splitter ny bok som også er satt tilbake i tid, Sang for sekstiåtte forrædere – en bok der vi blir kjent med et lite bygdesamfunn der 68 av bygdas innbyggere melder seg inn i NS under krigen. Boka kommer ut senere denne måneden. Når vi snakker om bøker satt i krigstiden må jeg selvfølgelig også trekke frem siste bind av Jon Michelets En sjøens helt! Krigerens hjemkomst er forventet utgitt i midten av september en gang, og markerer sluttet på det som virkelig har blitt en episk bokserie. Jeg er utrolig glad for at Michelet rakk å skrive ferdig det som var så viktig for ham, og som garantert kommer til å glede mange bokelskere.

Vigdis Hjorth kommer også med en ny roman som forventes utgitt første halvdel av september, Lærerinnens sang. Den handler interessant nok om hvordan det oppleves å bli “voldsom eksponert” og se seg selv gjennom blikket til andre. Det er vanskelig å ikke tenke på debatten om samtidslitteratur og Hjorth som ble så heftig diskutert rundt Arv og miljø, men helt uavhengig av det skriver Vigdis Hjorth fantastisk bra om såre emner – så denne gleder jeg meg virkelig til!

Jeg har jo også ambisjoner om å være flinkere til å holde meg oppdatert på debutanter. Jeg har allerede fått lest noen i år, og kommer antagelig til å lage et samleinnlegg senere med noen tanker om flere bøker. En debutbok som jeg derimot ikke har fått lest ennå, men som har pirret interessen er novellesamlingen Tiggerne av Kristin Hauge. Det er en samling med 13 fortellinger, der karakterene “alle i ferd med å bikke over i den grad at livet vil være så å si ulevelig ved historiens slutt“. Novellesamlingen kommer ut rundt midten av august.

Dette er bare et veldig lite knippe av det vi har i vente, det er mange andre bøker – også oversatt og sakprosa – som også fortjener et innlegg. Det kommer derfor i hvert fall ett innlegg til om årets bokhøst, med andre titler som fortjener oppmerksomhet.

Har du noen bøker du allerede har lest som du vil anbefale, eller noen du gleder deg spesielt til, så del det gjerne i kommentarfeltet. Jeg er alltid takknemlig for tips 😀

 

Siste tids lesning

En liten stund siden forrige oppdatering. Livet går ofte litt fort, og med ferietur, feriekomplikasjoner, bachelorinnlevering, sommerjobbing og jobbsøking flyr tiden. Men bøkene legger jeg selvfølgelig aldri fra meg! Selv om det en en stund siden siste bokanmeldelse har jeg lest en god del siden sist, og særlig har jeg fått oppdatert meg på en del av fjorårets utgivelser som unnslapp meg litt. I vår har det som vanlig vært stort pocketslipp, så da passer det jo godt med noen omtaler av aktuelle nye pocket 🙂

Helga Flatland – En moderne familie
Aschehoug 2017 (Pocket 2018)

Helga Flatland vant Bokhandlerprisen for En moderne familie i 2017, og som bokhandelansatt er det jo litt for dårlig at jeg brukte såpass lang tid på å få lest den. Men den som venter på noe godt… og alt det der. For dette er absolutt ei bok verdt å lese! Vi følger en familiehistorie fortalt fra tre søsken sitt perspektiv – og det hele settes i gang med beskjeden om at foreldrene, som nettopp har feiret en felles 70-årsdag skal skilles. De voksne barna takler dette på forskjellige måter, og Flatland klarer virkelig å skape ulike stemmer og personligheter gjennom språket. En bok med mye innsikt og veldig godt skrevet.

Jenny Erpenbeck – Alle dagers ende
Oktober forlag 2017 (Pocket 2018)

Jenny Erpenbecks roman er en historie som handler fullt og helt om “hva om”. Det hele startet med et lite barns død i 1902, ei lita jente på bare noen måneder som ikke våkner opp igjen. Vi ser hvordan familien blir ødelagt og hvor deres veier fører videre. Men hva hvis barnet ikke hadde dødd? Gjennom en “intermission” skriver Erpenbeck om hvordan barnet kunne blitt reddet, og historien tar en annen vending. Hva hvis jenta blir tenåring, og dør i krigsherjede Wien? Eller hvis hun igjen overlever det – og ender som partifunksjonær i Moskva? Slik går historien videre, med fem alternative ender på et liv. Den er utrolig vakkert skrevet, og får deg virkelig til å tenke på hvordan små detaljer i livet ditt kan få deg inn på helt nye spor. Samtidig unngår den en overfladisk gimmick-behandling, som kunne blitt lett med utgangspunktet. Anbefales sterkt for de som vil ha en innsiktsfull og vakkert skrevet bok!

Elena Ferrante – Den dunkle dottera
Samlaget 2017 (Pocket 2018)

Ferrante-feberen fortsetter for meg, selv om jeg ikke var fra meg av begeistring for Svikne dagar. Den dunkle dottera skulle vise seg å bli en opptur fra den igjen – og nok en gang i nydelig oversettelse fra Kristin Sørdal. Denne gangen følger vi Leda, som har dratt på ferie til en liten kystby. Hun drar hver dag på stranden – der livet virker å ha en ganske fast rutine. Hun blir raskt fascinert og motvillig nysgjerrig på særlig én familie der, spesielt en ung mor og hennes lille datter. Gjennom observeringen av familien på stranden får vi mange tanker og refleksjoner om Ledas familie og hennes utradisjonelle valg. Når den lille jenta på stranda en dag mister sin favorittdukke blir Leda trukket inn i situasjonen, og kommer tettere inn på familien enn hun originalt ville. Som alle Ferrantes bøker er Den dunkle dottera nydelig skrevet, og med stor innsikt. Hun er ikke redd for å la hovedpersonen være fullt ut menneskelig med alle de feil og usympatiske trekk det kan innebære, og det skaper ytterst fascinerende, og til dels nesten frustrerende lesning. På aller best tenkelig måte. Ferrante-feberen brenner fortsatt sterkt!