Category Archives: Debutanter

Lars Svisdal- Seg til inkjes (anmeldelse)

  • Lars Svisdal – Seg til inkjes
  • Gyldendal 2018
  • 368 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

18 år gamle Gjøa dreg frå ein heim prega av skilsmisse for å jobbe ein sommarsesong på Fægrane, ei turisthytte øvst i ein fjelldal ein stad på nordvestlandet. I 29 år har Olaug og Gunnar Fægrane drive hytta, med Olaug som dominerer kvar minutiøse detalj med pragmatikk og varige mein av for omfattande arbeidsmengd og for trong økonomi, og Gunnar som gjer så lite som mogleg. Sonen deira, Ingebrigt, er komen heim for sommaren frå eit halvhjarta studentliv, og har svært lite lyst til å ta hand om drifta av turisthytta. Gjøa får etter kvart eit fortruleg forhold til Ingebrigt, og det blir eit haldepunkt for henne når ho merkar konsekvensane av den utageringa som frustrasjonen over familiesituasjonen heime har drive henne til.

Seg til inkjes er ei forteljing om å sitje fast og å ville vekk, om mødrer og søner, om vaffelsteiking og nattlege fisketurar, om opprør og eldgamle nabokonfliktar – og om å freiste å halde fram så godt ein kan, for ikkje å gjere seg til inkjes.


Seg til inkjes er ei bok jeg faktisk har lånt tre ganger fra biblioteket, men de to første gangene måtte levere tilbake uten å ha fått begynt på ennå. Sånt skjer når man første gangen plutselig får ti bøker klare fra ventelisten samtidig, og den andre gangen er midt i en flytteprosess som tar det meste av tida. Helt tilfeldig fant jeg den for litt sida på hurtiglånhylla på hovedbiblioteket, og tok den med igjen, for jeg har jo virkelig villet lese den en god stund! Lars Svisdal har fått mye god omtale for debutromanen, som kom i fjor, og jeg har jo som ønske å få lest flere debutanter.

Første kapittel i Seg til inkjes appellerte til meg fra første avsnitt, og Svisdal skriver skriver med et språk som umiddelbart føles særegent forfatteren. Boka er skrevet på nokså gammeldags nynorsk, og bærer preg av dialekt og miljø. Det tar absolutt en stund å venne seg til, jeg raste i hvert fall ikke gjennom boka – men setter utrolig godt tonen for dalen vi befinner oss i, og stedet rundt turisthytta det størsteparten av fortellingen tar plass.

Jeg hadde ikke lest så alt for mye om selve handlingen før jeg satte i gang med lesinga, og ble   overrasket over at boka viste seg å være en kollektivroman. Hovedpersonen er absolutt Gjøa, den unge jenta som har kommet for å være sesonghjelp på hytta, men vi følger også en rekke andre karakterer. Egentlig ville jeg helst visst dette på forhånd – for jeg endte faktisk opp med å bli litt skuffet over ikke å kunne følge det første kapittelet videre, men hoppe videre til et nytt perspektiv.

Etter en utrolig lovende start brukte jeg litt tid på bli like engasjert i bokas første halvdel – jeg opplevde faktisk litt savn for det jeg originalt trodde skulle være bokas hovedperson. Jeg tror denne følelsen faktisk hadde vært mindre med litt mer kjennskap til bokas struktur på forhånd – jeg endte opp med å trenge litt ekstra tid til å tilpasse meg. I min mening er det dog et parti i boka som drar litt mye, men så tar boka seg virkelig opp igjen den siste tredjedelen igjen – karakterenes forhold til hverandre er klarere definert, og jeg ble virkelig engasjert mot slutten.

Det er mange skiftende perspektiv gjennom boka, noe som for det meste fungerer godt. Fortellerstemmen er heller ikke konstant, vi får oppleve karakterene både gjennom en personlig jeg-stemme, samt noen kapitler er beskrevet gjennom en upersonlig tredjeforteller. Vekslinga her fungerer fint og føles naturlig – men kanskje kunne en eller to kapitler med de mindre brukte fortellerne blitt droppet, uten at det hadde skadet bokas kvalitet. Den oppleves litt lang – og da kommer ujevnhetene bedre frem.

Seg til inkjes er en fortelling som tar for seg mye, samtidig som den føles svært intim – og det er utrolig godt gjort. Jeg er derfor veldig spent på å følge Lars Svisdals forfatterskap videre, selv om jeg har hatt noen kritikker. Det er gøy med en ny forfatter som har en så klar stemme fra første øyeblikk, og jeg håper den vil holde seg videre.

 

 

Jessica Townsend- Ingenlund: Morrigans forbannelse (anmeldelse)

  • Jessica Townsend- Ingenlund: Morrigans forbannelse
  • Vigmostad & Bjørke 2018 (Little, Brown Books for Young Readers 2017)
  • 413 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Morrigan Kråkh lever med en forbannelse hvilende over seg: Ved midnatt på elleveårsdagen sin vil hun dø. Rett før klokken slår siste slag, reddes hun av Jupiter Nord. Med glefsende røyk-og-skygge-jegere i hælene legger de på flukt og lander trygt i den skjulte byen Ingenlund.

Jupiter har valgt Morrigan som sin aspirant og deltaker i konkurransen om en plass i Det Vunderlige Selskap. Men i motsetning til de andre kandidatene har Morrigan ingen spesielle evner eller ferdigheter å skryte av.


Den første boka i den pågående serien Nevermoor, på norsk Ingenlund, kom på norsk tidligere i år og har fått gode anmeldelser og skapt stor interesse internasjonalt og her til lands. Morrigans forbannelse er Jessica Townsends første roman, og har av mange blitt sammenlignet med Harry Potter. Ganske store sko å fylle! Slike sammenligninger har man jo hørt dukker opp en god del ganger før når det kommer nye fantastyromaner for unge, og det er litt synd, for det er jo aller best at de får stå på egne ben – og dessuten blir jeg rett og slett lei “Den nye Harry Potter”-vinklingen for å selge bøker.

Når det er sagt vil jeg starte med å si at Ingenlund: Morrigans forbannelse står veldig godt på egne ben. Ja, her finner man mange referanser og tydelige inspirasjonskilder fra mange magiske klassikere, men Jessica Townsend har klart å skape et originalt, kreativt og magisk univers som føles unikt og nytt. Vi møter Morrigan, som allerede fra start lever i en verden annerledes enn vårt egen. Hun har gjennom hele livet med en forbannelse over seg, og med den visshet at hun vil dø ung. I tillegg får hun som et forbannet barn skylden for alt som går galt i samfunnet rundt henne, og opplever lite kjærlighet fra familien.

Når hun dagen før sin dødsdag blir, på både heroisk og forvirrende vis, reddet av en mystisk mann som tar henne med til et skjult og hemmelig sted kjenner vi godt igjen oppsettet. Det er en godt brukt oppskrift i sjangeren, men de originale detaljene og  den fantastiske verdenen Jessica Townsend har skapt er det som gjør boka såpass fornøyelig. Stedet Ingenlund som Morrigan blir tatt med til er et virkelig magisk og forunderlig sted, og som jeg gleder meg til å lese mer om i bøkene videre.

Karaktergalleriet er også sterkt, selv om noen bikarakterer kan helle litt mot overdrevne stereotypier. Morrigan blir man fort glad i, og selv om den gåtefulle Jupiter Nord er litt vel gåtefull til tider likte jeg godt karakterstilen hans.

Mesteparten av problemene mine med boka er for det meste pirk. Av og til så føles ikke tempoet helt passende, noen passasjer er viet for mye plass, mens andre for lite. Morrigans totale kultursjokk i møte med Ingenlund kunne vært spilt enda mer på, og i en fantasyverden helt separert fra vår egen, hvorfor feirer de “christmas” (jeg vet ikke hva den norske oversettelsen har brukt her, siden jeg leste boka på engelsk)?

Alt i alt veier det positive mye sterkere enn det negative småpirket, og jeg koste meg virkelig med boka. Den er full av magi, spennende passasjer, originale ideer og varm humor. Ingenlund-serien kan bli et skikkelig godt tilskudd i fantasysjangeren for unge, så jeg håper de neste bøkene fortsetter i samme spor.

Anbefales, og kan leses av sterke lesere fra 10-årsalderen og gjennom hele ungdomstiden, men også av nysgjerrige voksne 🙂

 

 

Linn Skåber- Til Ungdommen (anmeldelse)

  • Linn Skåber – Til Ungdommen
  • Pitch forlag 2018
  • 254 sider (innbundet)
  • Illustrert av Lisa Aisato

Forlagets omtale:
Linn Skåber har intervjuet ungdommer og spurt dem om livet, kviser, fred og savn. Om det å være litt barn og litt voksen. Hva er det beste med å være ungdom? Verste? Hva burde vært annerledes? Hvorfor er de voksne så kjipe? Hva er du redd for? Materialet har hun brukt til å skrive fiktive monologer der hun forsøker å si noe om denne fine og håpløse tiden – fra barn til voksen. Alt sett fra en ungdoms perspektiv. Kjennetegnet for alle de små historiene – monologene – er at man kjenner seg igjen, enten du selv er ung og søkende eller fra den gang du nettopp var det.

Linn Skåber debuterer med en samling monologer, Til ungdommen. Tekstene er skrevet etter samtaler med ungdom om store og små tema, men det er til slutt Linn Skåbers ord vi leser. Resultatet er til tider overraskende poetisk, Skåber skriver veldig bra. Tekstene er hverdagsfilosoferende, og til tider kanskje litt cheesy – men på et måte som kler materialet. Kanskje kan et veldig lite fåtall av tekstene skli over i banaliteter, men de delene er såpass underrepresenterte at det fint kan tilgis.

Boka er delt opp i 31 tekster, samt noen frittstående sitater mellom tekstene. Noen er morsomme, noen triste – alle er tankevekkende. Alle tekstene er nydelig illustrert av Lisa Aisato. Her finner vi frustrerte henvendelser til uforstående voksne, filosoferinger over hva ungdomstiden faktisk er, forvirringen over det at dine jevnaldrende forandrer seg så fort rundt deg mens du selv vil bremse litt. Vi leser om jenta som later som hun er skadet og bandasjert så hun har en unnskyldning for ikke å ta på seg badetøy og svømme om sommeren.  Vi leser om hun som har treer i norsk og matte, men en sekser i livet.

For å gi et lite inntrykk av tekstene må jeg rett og slett sitere litt fra boka. Her fra teksten “Hva jeg ønsker meg til konfen”:

Hva jeg ønsker meg til konfen, onkel Roar?

At du ikke avbryter tante når hun snakker, eller driter henne ut foran alle i familien.

At du ikke ler av mamma som sorterer søppel.

At du ikke slår meg så hardt i skulderen når du møter meg, og spør om jeg har fått meg dame i det siste, eller om jeg kanskje er en liten homogutt (s. 26).

Fra “Jeg vil ikke mer”:

Hvem sier at man må? Hvem bestemmer det? Jeg vil ikke ha denne ungdomstida. Jeg tror den vil få det bedre hos noen andre. Den står og ser på meg som en engelsk, tjukk bulldog, med sikkel ut av kjeften og forventningsfulle øyne: “Kan vi gå tur? Kan vi gå på morsom tur? Skjer det noe snart? Skal det ikke skje noe snart?” (s. 222).

Selv om boka bokstavelig talt heter Til ungdommen så vil voksne i alle aldre ha godt av å lese den. Jeg håper også at mange ungdom vil plukke den opp, men vet at slike verk skrevet av voksne som skal ned på de unges nivå ofte kan bli møtt med oppgitthet og lett himling med øyne. Jeg håper det ikke er tilfellet her, for Skåber kommer ungdommen i møte med stor ydmykhet.

Noen få banaliteter til tross, Linn Skåber og Lisa Aisato har laget en kjempefin bok som jeg virkelig anbefaler å sjekke ut.

 

Hasse Hope- COMPis (anmeldelse)

  • Hasse Hope- COMPis
  • Aschehoug 2018
  • 304 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Året er 2057, og fremtiden har innhentet Norge. Selskapet PrivatOil skal lansere COMPis, verdens første 100 % menneskelignende robot, og den skal selges til unge, ensomme mennesker som trenger en robotvenn. Men selskapet fortviler, det viser seg nemlig at roboten er tidenes største nerd, så nerd at ingen vil bli venn med den. Da forskerne innser at kulhet ikke kan programmeres, bestemmer de seg for at den må læres opp på gamlemåten. Slik ender COMPis opp på Oslos kuleste skole sammen med skolens kuleste fyr. Nå må roboten lære seg å bli kul, og det kjapt.

Hasse Hope er jo en artig fyr som vi for det meste forbinder med TV og radio, men i høst er han også aktuell med sin første bokutgivelse: ungdomsboka COMPis. Den har et artig og originalt konsept, og er kjempemorsom til tider. Dessverre ble den også litt rotete for meg, den prøver litt for mange forskjellige ting på en gang, som gjør at den ikke er så tight som jeg skulle ønsket. I tillegg til historien om en nerderobot som må læres opp i kulhet før den skal ut på markedet får vi en sidehistorie med overdrevent onde forretningsselskap og politikere som ikke har noen problemer med å true og skade barn for å få det som de vil. Akkurat denne historien kunne blitt tonet ned kraftig, jeg tror boka hadde blitt enda bedre om den fokuserte på robotens vei til kulhet uten den konstante trusselen bak.

Boka er fullspekket med morsomme og satiriske referanser til diverse populærkultur, som resulterte i flere lattersnøft fra meg under lesningen. Jeg lurer på om noen av de kanskje ikke helt vil treffe målgruppen dog, det følte nesten som det var rettet mer mot min generasjon, og ikke de unge ungdomsleserne.

Der Hasse Hope virkelig briljerer er i dialogen. Den er til tider hysterisk morsom, og akkurat passe overdreven. Jeg hørte også Hope lese høyt fra boka forleden, som ga boka en ekstra dimensjon, så å høre boka på lydbok er noe jeg vil anbefale for de som er nysgjerrige.

Alt i alt er COMPis en morsom, original og satirisk bok som lider av noen feil som gjør den litt rotete. Målgruppen virker litt sprikende – men jeg tror den kan falle i god smak hos de yngre ungdommene som vil ha noe lettlest og humoristisk.

Eskil Kjos Fjell – Moderne tapet (anmeldelse)

Leseeksemplar tilsendt fra forlaget

  • Eskil Kjos Fjell – Moderne tapet
  • Vigmostad & Bjørke 2018
  • 170 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
Hun skyver den våte jorden over ham. Til slutt er det kun hodet og hendene som er over bakken. Hun klapper på plass gresstuster rundt håndleddene og ved kragen slik at det ikke er synlige spor etter gravingen.
Moderne tapet er en skildring av livet i et interiør i byen, leiligheten og villaen, på trikken, sydhavsøya eller stranden. Gjennom en rekke ulike tildragelser får leseren et bilde av Zygmunt Svenssons liv og hvor han er på vei. Eskil Kjos Fjells første roman er modig, eksperimentell og innsiktsfull.

Et av mine leseforsett for i år er å bli flinkere til å sjekke ut debutanter, og da jeg så omtalen for Moderne tapet ble jeg interessert med en gang, beskrivelsen så veldig lovende ut. Dessuten, på et helt overfladisk nivå: omslaget var ganske kult!

Moderne tapet er skrevet på en original og eksperimentell måte. Vi følger Zygmunt gjennom livet, presentert gjennom fragmenterte kapitler; de går kronologisk fremover, men uten videre sammenheng og oppfølging. Hvert kapittel er viktige og definerende øyeblikk, små glimt inn i Zygmunts liv. Et oppsett jeg kan like ganske så godt.

Faren med slike oppsett er at det blir lett å miste leseren litt, hvis man vil ha en klar rød tråd i en tydelig og tradisjonell historie. Jeg synes det går greit, det gir romanen et essay-aktig preg, og jeg får lyst å gå tilbake til enkelte kapitler for å lese om igjen, uavhengig av resten av teksten. Likevel merker jeg at det gikk litt tråkig mot midten av boka, det var 2-3 kapitler som ikke var like sterke som det foregående. Heldigvis tok det seg raskt opp igjen, og den siste tredjedelen er en ren fryd – det er her Fjell virkelig får vist seg som en lovende forfatter! Språket er det ingenting å utsette på, og den lett surrealistiske tonen boka av og til har kler den svært godt.

Fjell har en master i filosofi, og tydeligvis en sterk interesse for litteratur, som er godt synlig i boka. Den er spekkfull av referanser til filosofiske og litterære skikkelser, noe jeg alltid synes er gøy. Dog er den aldri høytflytende eller nedlatende; et av bokas høydepunkt er når Zygmunt forteller om et av sine skumleste øyeblikk i livet: når han leser et verk av Nietzsche og innser at han ikke fatter det som står der. En sympatisk redsel vi alle kan dele.

Moderne tapet er en sterk og interessant debut, til tross for noen få svakheter. Det er kanskje ikke den type bok som vil appellere til alle, men anbefales for deg som vil ha noe kreativt og eksperimentelt, og viktigst av alt: velskrevet.

 

 

 

Zeshan Shakar – Tante Ulrikkes vei (anmeldelse)

  • Zeshan Shakar – Tante Ulrikkes vei
  • Gyldendal 2017
  • 432 sider

Forlagets omtale:
Det er Norge på 2000-tallet. To gutter vokser opp i Tante Ulrikkes vei på Stovner i Oslo. Foreldrene hadde et håp. Selv står de midt i brytningen mellom drabantbyen og storsamfunnet, mellom vaskehallen og studentkantina, karakterer og keef.

Endelig(!) fikk jeg lest denne boka! Tante Ulrikkes vei var en av de store snakkisene bokhøsten 2017, den høstet gode anmeldelser og genererte en god del buzz for en debutbok. Nå har den nettopp kommet i pocket, og jeg fikk endelig satt meg ned og lest den. Timene gikk fort, og plutselig hadde jeg lest hele boka på mindre enn en dag.

Nå er det ikke alltid sånn at dess fortere du leser en bok dess bedre er den. Når det gjelder denne romanen var det derimot absolutt dens gode kvaliteter som gjorde at jeg rett og slett ikke klarte å legge den ned, dette er en knallsterk debut fra Zeshan Shakar! Han legger handlingen til et område og en tid han er godt kjent med, miljøet blant innvandrerungdom på Stovner første halvdel av 2000-tallet – der han selv vokste opp. Boka er en oppvekstroman der vi følger to ulike gutter, i form av deres brev/innspillinger adressert til en forsker ved NOVA, satt i gang som del av en undersøkelse om minoritetsungdommer. De forteller begge om sin hverdag, dets utfordringer, opp- og nedturer, og de åpner seg opp mer enn de først trodde de kom til å gjøre.

Hjertet og sjelen i boka er karakterene, og da særlig våre hovedpersoner: Jamal og Mo. Vi blir introdusert for dem mens de går på videregående, de bor begge i blokkene i Tante Ulrikkes vei, kjenner hverandre fra barndommen av, men er ikke særlig nære. Mo er den skoleflinke og ambisiøse, med en familie som støtter ham, men også legger press. Jamal er urolig, svømmer alltid motstrøms og har en krevende familiesituasjon. Vi følger dem årene fremover – Mo som går videre på universitetet og får seg nye omgangskretser, Jamal som dropper ut fra videregående og tjener penger der han kan, både for seg selv og familien.

Jamal og Mo er begge skildret utrolig godt, og det var deres karakterskildringer- og reise som virkelig fikk meg til å sluke boka. Jeg ble så utrolig engasjert i disse to – og de føltes alltid ekte og nyanserte. Det hadde nok vært lett å gå over i vel ekstreme karikaturer i en slik karakterdrevet bok, men Shakar klarer å skape noe ekte og troverdig.

Språket gjennom hele boka er enkelt og godt. Den er som sagt skrevet i brevform, og da kan man alltids ta seg en del friheter. Jamals kapitler bruker for eksempel mye slang og sosiolekt –  det følger med en praktisk liste bakerst i boka med oversikt over diverse uttrykk. Det var i hvert fall nyttig for meg 😉 De to guttene har klart distinkte fortellerstemmer, og det er også en markant utvikling gjennom boka som man særlig kan se i Mos brev: han forteller i starten at han liker å skrive, og etter hvert blir han mer og mer skildrende – han vil ikke bare fortelle noe, han vil beskrive det på en litterær måte. Mulig at man til tider kan tenke det blir vel litterært, med tanke på at dette skal være brev, men en slik liten urealisme synes jeg man kan godta for estetikkens skyld.

Det var med en viss vemodighet at jeg la fra meg boka, jeg hadde rett og slett lyst på mer. Det skal bli artig å følge med Zeshan Shakar videre, jeg håper han kommer med flere sterke og karakterdrevne romaner fremover. Tante Ulrikkes vei anbefales i hvert fall på det sterkeste!

 

 

Den forbudte elven – anmeldelse

  • Chigozie Obioma – Den forbudte elven
  • Font forlag 2017 (org. 2015)
  • 299 sider (innbundet)

Forlagets omtale (noe endret av meg, da jeg følte den ga vekk for mye):
Nigeria i 1990-årene. Fire brødre i den lille byen Akure benytter farens fravær til å dra på fisketur i en elv som de har fått streng beskjed om å holde seg unna. På vei hjem med fangsten støter de en dag på Abulu, en galning som er beryktet for sine spådomskunster. De terger ham på gutters vis, like vågale som de er skremte, men han kommer mot dem som en gammeltestamentlig profet og forkynner en rystende spådom. Denne spådommen skal forfølge guttene og gradvis tære på de skjøre familiebåndene..

Den forbudte elven kom ut her i Norge i 2017, men er orginalt utgitt i 2015 under tittelen The Fishermen, og jeg valgte også å lese den på originalspråket. Dette er den nigerianske forfatteren Chigozie Obiomas debutbok, og den ble kortlistet til Bookerprisen da den kom. Basert på dette pirret den interesseren min sterkt: debutant, kritikerrost og skrevet av en forfatter fra et område jeg har lest lite i fra.

Heldigvis ble jeg ikke skuffet, Den forbudte elven er utrolig velskrevet, engasjerende, rå og til tider rystende. Familien står i historiens sentrum, og vi følger unge Benjamin og hans eldre brødre. I starten av boka er det en nesten koselig stemning – vi følger 4 unge gutters litt rampete hverdag, og skildringen av barndom er faktisk ganske så gjenkjennbar, selv for en 27 år gammel student i Norge. Det er dog når bokas konflikt settes i gang at leseopplevelsen virkelig tar seg opp, og da blir det vanskelig å legge den fra seg.

Guttenes hverdag forandrer seg, og relasjonene mellom dem blir endret for alltid. Mistenksomhet, tap og hat fører til sprekker i hele familien, og det blir skildret på en hjerteskjærende måte. Bokas begivenheter utspiller seg som en klassisk tragedie der ballen fortsetter å rulle, mens vår hovedperson er maktesløs. Kampen mot det vi tror er vår skjebne er alltid fremtredende. Jeg vil helst ikke si så mye mer om selve historien, og jeg anbefaler egentlig å ikke lese bak på boka, da jeg synes baksideteksten røper for mye. Det er ikke veldig ødeleggende for leseopplevelsen, for det er mest hvordan ting utspiller seg, og ikke akkurat hva som skjer som er det viktigste, men det er likevel greit å ikke vite alt.

Obioma forteller en historie med mystiske overtoner, og det er også rikelig med henvisninger til mytologi – mye som jeg kan kjenne igjen, men sikkert mye som også går over hodet på meg siden jeg har ekstremt lite kjennskap til nigeriansk kultur. Det skal sies at Obioma forklarer en del, det er tydelig at boka er skrevet med tanke på et internasjonalt publikum, så man føler seg ikke fortapt i noe alt for fremmed.

Språklig sett er boka nydelig – Obioma krydrer med metaforer og symbolisme, men det blir aldri overdrevet eller for mye av det gode. Jeg kan fort få litt avsmak hvis jeg synes forfatteren prøver for hardt å ha et “blomstrende språk”, men Den forbudte elven er en bok som klarer balansegangen godt – gode bruk av språklige hjelpemidler samtidig som språket er klart og tydelig.

Hatred is a leech:
The thing that sticks to a person’s skin; that feeds off them and drains the sap out of one’s spirit. It changes a person, and does not leave until it has sucked the last drop of peace from them. It clings to one’s skin, the way a leech does, burrowing deeper and deeper into the epidermis, so  that to pull the parasite off the skin is to tear out that part of the flesh, and to kill it is self-flagellating.

Av nigerianske forfattere har jeg såvidt vært borte i Chinua Achebe før, men ellers er jeg ganske så blank. Chigozie Obioma har av flere blitt spådd til å bli Achebes “etterfølger”, og jeg kommer til å følge spent med på forfatterskapet videre. Han arbeider for tiden med en ny bok, som etter planen skal komme ut i år.

Den forbudte elven anbefales sterkt, og er et fint forslag til alle dere som har nyttårsforsett om å lese flere ikke-vestlige forfattere. Eller til de som bare vil ha en virkelig god bok.

 

James Franco spytter når han snakker – anmeldelse

Bokomslag

  • Erik Eikehaug – James Franco spytter når han snakker
  • Gyldendal 2017
  • 432 sider

Forlagets omtale:
Kenneth vokser opp i Skien, i en familie preget av hemmeligheter, en utagerende storesøster, en forknytt mor og en far som forsøker å holde det hele sammen. Det prøver også Kenneth, ved å få sin innesluttede mormor til å fortelle sannheten om det som en gang skjedde. Og ved å besverge virkeligheten gjennom å dikte historier og speide etter stjerneskudd. Men når noen sprayer «Kenneth er homo» på kinoveggen, har han ikke lenger noe valg: Han må ut og bort, først til Oslo og senere til New York, der han snart befinner seg i en virvel av hendelser.

James Franco spytter når han snakker er Erik Eikehaugs debutroman, og basert på denne leseopplevelsen er Eikehaug er forfatter jeg gleder meg til å følge med på fremover. Boka med den ganske så merkelige tittelen (personlig er jeg ikke så glad i slike “quirky” titler) er rett og slett så utrolig godt skrevet, med velutviklede og interessante karakterer, og gir en sterk, morsom og rørende leseopplevelse – tross en litt langdryg slutt.

Det som umiddelbart grep meg er hvordan Eikehaug skaper en såpass sterk atmosfære i de ulike delene i boka. Den er delt opp i forskjellige definerende perioder i Kenneths liv, og de ulike delene er veldig forankret i tid og sted. Jeg elsker virkelig leseopplevelser som gir deg den gjenkjennbare følelsen av “jaa, SÅNN var det på den tiden, og akkurat SÅNN er det jo på stedet”. Og her blir det virkelig pøst på med tidsbestemmende referanser; populære leker, sanger, tv-program, stiler og alt som hjelper oss for å få følelsen av for. eksempel 90-tallet. Likevel føles det ikke overdrevent eller som et billig hjelpemiddel, Eikehaug bruker dem hele tiden på en bevisst og virksom måte.

Virkelige, berømte mennesker blir her brukt som bikarakterer, noe som er både artig og litt merkelig. Kenneth går på skrivekurs med James Franco, støter borti et berømt forfatterpar i New York (Siri og Paul blir aldri nevnt med etternavn, men det er ikke videre subtilt likevel) og på Kunstnernes Hus er det store muligheter for å møte på Knausgård. Sistnevnte kan ikke akkurat klage på å bli brukt som romankarakterer. Uansett putter ikke Eikehaug disse personene i noen komprimerende situasjoner, så dette blir det nok ikke særlig oppstyr over.

Eikehaugs språk er det som virkelig gjør meg spent på å følge forfatterskapet hans. Han skriver så utrolig vittig, men samtidig uten overdrivelse. Flere ganger under lesingen måtte jeg stoppe opp for å lese opp setninger høyt for samboeren. Muligens til en smule irritasjon mot slutten, men hvordan kan man ikke la seg rive med av en setning som “Stemningen i rommet velter som om John Hughes plutselig overtok regien fra David Lynch”. Jeg får lyst å overrekke ham en pris for den setningen alene. Språket holder seg også jevnt godt gjennom hele boka, alle de 432 sidene.

Det som dessverre ikke holder seg like godt mot slutten er rytmen og flyten i selve historien. Romanen er lang, og mot den siste delen kunne jeg ikke helt legge fra meg tanken om at den fint kunne blitt avsluttet litt tidligere. Det var den litt kjipe følelsen av å ha besøk av en venn og dere har hatt det skikkelig gøy sammen, men som blir sittende litt for lenge utover natta selv om du gjesper og titter overdrevent på klokka. Det er absolutt ikke sånn at boka faller helt sammen, men for meg hadde den blitt enda sterkere hvis den hadde gitt seg skikkelig på topp noen sider før. Uansett den siste pirken er det en knallgod bok, fra en spennende debutant.

Det er viktig å støtte opp om nye norske stemmer i litteraturen, og jeg anbefaler virkelig å sjekke ut James Franco spytter når han snakker! Til tross for en litt tullete tittel 😉