Bøkene du nå har tid til å lese

Vi er inne i en litt rar periode for tiden, arrangementer blir avlyst, samlingssteder stenges og vi oppfordres til munst mulig omgang med andre. Mange er også satt i karantene – og det er lett å gå på veggen. Heldigvis er det mange måter å få tiden til å gå, og det er nå man virkelig kan prøve seg på mursteinen i bokhylla, som du alltid ellers utsetter.

Jeg har samlet noen tips fra min egen bokhylle – og anbefaler alle å gå på leting i sin egen. Det er sikkert noen skatter man har glemt man hadde liggende. Husk at biblioteket har gratis e-bøker man kan låne, og nettbutikker har godt utvalg (men vær så snill, ikke kjeft på oss nettansatte fordi ting kan ta litt lengre tid nå).

---

Zadie Smith – White Teeth
En moderne klassiker innen britisk litteratur. Zadie Smiths debutroman hanket inn toppanmeldelser, og er kommed med på mange lister over det siste århundets beste bøker (blant annet Time Magazine). Bokas størrelse kan nok likevel virke avskrekkende for mange, de fleste utgavene kommer på rett i underkant av 500 sider med liten tekst. Anbefales for de som vil lese om flere karakterer og generasjoner, multikulturelle London, vennskap og familieforhold, kulturkræsj, krig, religion, og pluss pluss pluss. Hva er det egentlig denne boka ikke inneholder? Les den!

Chigozie Obioma – Et kor av minoriteter
Jeg kjenner mange som har et leseønske om å lese mer ikke-europeisk/amerikansk litteratur, men finner aldri helt tiden. Hvorfor ikke plukke opp en 500-ish sider lang nigeriansk roman, vagt basert på Odysseen? Jeg har skrevet mer om den Booker-nominerte boka i en egen anmeldelse du kan finne her.

Karl Ove Knausgård – Min kamp
Muligens noen år for sent ute å snakke om denne og fortsatt være aktuell, men shit au. Dette er også et tips til meg selv, jeg har nemlig lest de tre første, men ikke helt tatt med tid til å avslutte serien ennå. Hvis man først skal komme seg gjennom en romanserie på seks bøker – no time like the present (Og jeg burde jeg jo også anbefale Proust, men jeg må innrømme jeg så langt ikke har fullførst første bind en gang – oops)! Knausgård skriver hypnotiserende godt om det totalt hverdagslige – ispedd essayistiske avstikkere som alltid gjør det interessant.

---

Kanskje dette også er tiden for å få brynt seg på klassikerne man har arvet hjemmefra, men enda ikke helt turt å åpne?

Lev Tolstoj – Krig og fred
Jeg leste denne for noen somre siden, og ble positivt overrasket over hvor lettlest den i utgangspunktet er. Vi har nok en tendens til å gjøre disse gamle russerne litt skumlere og mer kompliserte enn de faktisk var – som gjør at folk kvier seg litt. Krig og fred er en dramatisk historisk roman med et ufattelig stort karaktergalleri – så her anbefales det å føre oversikt over familietrær og relasjoner (lite kompliserte greier her altså). Ellers er dog historien lett å følge, og boka er svært engasjerende. PS. Hør også gjennom soundtracket til musikalen “Natasha, Pierre & The Great Comet of 1812” som er basert på 70 sider av boka 😉

Fjodor Dostojevskij – Forbrytelse og straff
Visstnok den boka folk flest lyver om å ha lest. Hvorfor ikke bruke denne tiden til å stoppe med livsløgnen, og komme deg gjennom denne fantastiske klassikeren? Forbrytelse og straff er et intenst psykologisk drama, og har inspirert og påvirket ufattelig mange moderne forfattere fremover. Boka føles så utrolig mye mer moderne enn det vi i dag forbinder med 1860-tallet, med en dyp innsikt i menneskets natur, skyld og angst.

Victor Hugo – De elendige
Les Misérables er ikke bare en fantastisk musikal – det er også kjent som mursteinen over alle mursteiner innen litteraturverden. Muligens den mest omfattende boka på lista – her er alle sidetallene stappfulle med innhold, både av det dramatiske slaget, men også med lange pauser der Hugo tar seg tid til å snakke om arkitektur, krigshistorie og Paris’ kloakksystem på 1800-tallet. Om den siste delen ikke selger inn dette mesterverket, vet jeg virkelig ikke hva mer som skal til.

---

Mye innetid kan vi jo også bruke på å bli litt smartere alle mann? Det er mye god og lærerik sakprosa som spenner mange sider, og så kommer vi ut av denne tiden med litt mer kunnskap enn vi startet med.

Jon W. Iddeng – Romerrikets historie 1 og 2.
Iddeng har skrevet to store bind om romerrikets historie, “Republikkens vekst og fall” og “Keisertida”. I min mening en av de mest fascinerende tidsperiodene i historien, som jeg har endt opp å lese ganske mye om – og Iddengs tobindverk er absolutt det beste av hva jeg har lest for å få en skikkelig god innføring i et stort emne, samtidig som bøkene gir en god leseopplevelse.

Erika Fatland – Grensen
Er det litt ironisk å anbefale reiselitteratur nå som grenser stenges, og vi helst skal reise så lite som mulig? Uansett er Fatlands store verk om sin reise gjennom alle landene som grenser til Russland såpass engasjerende, lærerik og vittig at vi får legge reisesjalusien til side, og bare kose oss med 600 sider som tar oss fra Nord-korea til Nord-Norge. Les anmeldelsen min av boka her.

---

God lesestund, og ta vare på hverandre. Vi har alle et felles ansvar for å minske smitten for å beskytte de mest utsatte i samfunnet rundt oss. For oppdatert informasjon og råd anbefales det å følge FHIs hjemmesider.

 

 

Advertisement

Vivian Gornick – Heftige bånd (anmeldelse)

• Vivian Gornick- Heftige bånd
• Oktober forlag 2019 (org. 1987)
• 225 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

New York, 1980-tallet. En voksen datter og hennes aldrende mor vandrer opp og ned på langs og på tvers i byens gater. De snakker, krangler og minnes datterens oppvekst i en leiegård i arbeiderklassestrøket Bronx: den vakre nygifte damen ovenpå som brukte branntrappa for å komme seg forbi en låst inngangsdør; den elendige husholdersken som aldri holdt opp med å husholde; kvinnen som hver kveld vandret fram og tilbake i lyset fra gatelyktene; og Nettie, den rødhårede ukrainishe som brukte livet på å forsøke å komme seg ut av moderskapet.

Heftige bånd er en collage av fortellinger om arbeidernes og immigrantenes New York på 1940-tallet – og om kvinnene som formet Vivian Gornick. Forfatteren skriver saftig og presist om kvinnelige erfaringer og begrensninger, om løsrivelse og ulevd liv, og hun skriver varmt og rasende om de bestandige båndene mellom en mor og en datter

---

Heftige bånd, eller Fierce Attachments som den heter på originalspråket, er egentlig fra 1987, men kom ut i norsk utgave helt på starten av dette året. Gornicks memoarer er mitt første møte med forfatterskapet, og den første og umiddelbare reaksjonen min bare et par sider ut var rett og slett: Wow! Denne boka fenget meg fra første stund, Gornicks refleksjoner og språket hun bruker er så skarpt, det er vittig, intenst og rett og slett utrolig fascinerende. Det beste er jo egentlig å sitere en passasje. Jeg har lest den på engelsk, så sitatet blir også på originalspråket:

“Our best times together are when we speak of the past. I’ll say to her, “Ma, remember Mrs. Kornfeld? Tell me that story again,” and she’ll delight in telling me the story again. (It is only the present she hates; as soon as the present becomes the past, she immeditely begins loving it.) Each time she tells the story it is both the same and different because each time Iæm older, and it occurs to me to ask a question I didn’t ask the last time around. (Gornick 2005, s. 7).

Boka presenterer oss for en samling med minner. Rammeverket er Gornicks vandringer med sin mor i nyere tid, de går rundt i New Yorks gater og mimrer – det er av og til anstrengt og bittert, men turene fortsetter uansett. Gornicks minner fører oss til oppvekst i et jødisk arbeiderklassehjem i Bronx, i en periode med stor forandring, særlig for unge kvinner. Gjennom umiddelbar etterkrigstid og frem til åtti-tallet blir vi introdusert en rekke ulike kvinner, men det er særlig Vivian, moren og naboen Nettie som er de særlig viktige karakterene. De er svært forskjellige, de både utfyller hverandre og kræsjer med hverandre, skaper kontraster og viser nyanser.

Etterhvert er det også Vivian Gornicks opplevelser som ung kvinne i en stadig endrende verden som får fokus, og som fører til en større rift mellom moren og henne selv. Kvinnerollen er i stor endring, og forventningene til hvordan man lever et fullverdig liv er svært annerledes mellom den eldre og yngre generasjon. Det gjør det vanskelig for begge sider å forstå hverandre fullt ut.

Egentlig har jeg ikke lyst å si alt for mye om boka, den må bare oppleves. Vivian Gornick skriver rett og slett forførende godt – så hvis det er én bok du bør plukke opp til påskeferien i år slår jeg virkelig et slag for denne. Jeg skal i hvert fall utforske Gornicks forfatterskap videre fremover 😀

 

 

 

Reidar Müller- Skogens historie – og den besværlige trangen til å spore ulv (anmeldelse)

• Reidar Müller – Skogens historie – og den besværlige trangen til å spore ulv
  
• Aschehoug 2018
• 288 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
Skogen dekker en tredjedel av landet vårt. I uminnelige tider har vi høstet av den – og ikke minst byr skogen på rekreasjon og ro. Shinrin-yoku, kaller japanerne det – å bade i skogsluft. Men hvor godt kjenner vi egentlig skogen? Når oppstod den, og hvordan har den utviklet seg? Hvor kommer de fra, de utallige artene, kjente og ukjente, som hører hjemme der? Og hvordan fungerer skogen som økosystem?
Forfatteren av denne boken setter seg et mål: Han vil utforske skogens historie, dens betydning som livsmiljø for planter og dyr, og dens plass i menneskenes forestillingsverden. I folketroen har skogen vært hjem for mystiske, overnaturlige vesener, og rovdyrene vekker fremdeles frykt og fascinasjon. Det gjelder ikke minst ulven. Av erfarne skogsfolk lærer forfatteren, den ellers nøkterne naturforskeren Reidar Müller, å spore ulv, og hos ham blir fascinasjonen til en besettelse. Til slutt blir han stående alene ute i villmarka og ule etter gråbein. Får han svar?

Skogens historie av Reidar Müller føyer seg fint inn i de siste års litteraturtrender, som den narrative sakprosaen samt naturbølgen som har fått en oppblomstring den siste tiden. Og den er så absolutt et kjempefint tilskudd!

Det er så artig når man ender opp å lese noe man vanligvis ikke ville tatt med seg. Jeg var tidligere i høst på et bokmøte i regi av Aschehoug og fikk høre forfatteren presentere boka selv, og fikk samtidig høre et virkelig imponerende ulvehyl 😉 Da jeg litt senere satt meg ned for å lese boka ble jeg fort oppslukt, og selv om været var forferdelig grått og vått fikk jeg selv en trang til å komme meg ut og lære meg sporing (men det har så langt blitt med tanken..).

Boka begynner med Müllers ønske om å å få en dypere kjennskap til skogen, som er viktig for oss alle, men som vi ikke nødvendigvis alle har et veldig bevisst forhold til. Müller er selv geolog, og har en viss kunnskap til skogens hemmeligheter fra før, men er ingen ekspert – så boka beskriver over et års læreprosjekt som vi får følge med på. Han allierer seg med venner og bekjente, og legger ikke skjul på at han nok i denne perioden har vært litt innpåsliten og masete til tider, men det er jo slik man får resultater. Raskt, og egentlig litt uplanlagt, blir ulven en viktig del av historien. Man kan ikke gå inn i norsk skogshistorie uten å møte på ulven – uansett hvor utbredt den har vært har den alltid dukket opp i skogshistorier, den er tilstedeværende i overtro og myter, og i moderne tid er den gjenstand for intens diskusjon.

Ulven blir raskt en besettelse for Müller. Samtidig som ulven er så tilstedeværende er den også unnvikende og mystisk – det er utrolig vanskelig å faktisk se den. Sporene derimot er relativt lette å lære seg, og jeg har nå lært at ulvebæsj er det beste ulvesporerne kan finne, da blir det party. Trangen til å faktisk møte ulv (ekte vill ulv, dyreparker tells ikke) fører Müller til en virkelig ulvemann i Sverige, en fantastisk naturglad og original kar, som bokstavelig talt uler med ulvene.

Det jeg virkelig likte med Skogens historie er hvor utrolig engasjerende og smittende Müllers entusiasme kommer frem på arket. Jeg kan ikke skryte på meg å være noe særlig til friluftsmenneske, og tilbringer ikke særlig mye tid i skogen – og likevel føltes aldri engasjementet til Müller fremmed. Hvordan han raskt ble dratt ned i en såpass sterk besettelse kjennes gjenkjennelig, selv om jeg ikke har vært i en helt lignende situasjon.

Reidar Müller skriver svært personlig, med en sterk egen stemme og med mye selvironi. Likevel er det også mange passasjer i boka som er svært lærerike, med mange faktaopplysninger og interessante historier. Det gir en fin flyt i boka, og den er godt balansert. Språket er enkelt og godt.

Skogens historie er en bok jeg gleder meg til å fremsnakke i bokhandelen når julehandelen virkelig setter inn. Det er gøy å ha noe å anbefale som ikke bare er romanene på topp ti og ørten antall aktuelle politiske selvbiografier 😉

Agnes Ravatn- Stoisk uro og andre filosofiske smular (anmeldelse)

• Agnes Ravatn – Stoisk uro og andre filosofiske smular
• Samlaget 2018
• 119 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
Er filosofi høgtsvevande og teoretisk visvas, eller kan det òg ha praktisk nytte? I denne underhaldande boka testar Agnes Ravatn ut korleis dei ulike filosofiske skulane fungerer i kvardagen, i eit halvhjarta forsøk på å bli eit betre menneske.

På vegen mot det gode livet går ho på ski med Kant, arrangerer symposium i Platons ånd og trulovar seg etter råd frå Kierkegaard. Stoisk uro og andre filosofiske smular er ei sjarmerande samling tekstar som vekker både latter og undring.

Agnes Ravatn er i min mening en av de skarpeste essayistene og samtidsforfatterne vi har i Norge for tida, og i høst er hun aktuell med den lille boka Stoisk uro og andre filosofiske smular. Her blir høytsvevende filosofiske ideer satt ut i livet, Ravatn utforsker de store ideenes praktiske hverdagsbruk.

I de forskjellige kapitlene i boka tar Ravatn for seg forskjellige filosofer og deres livssyn, og prøver å tilpasse den moderne hverdagen i Norge til deres filosofi. Men det er ganske vanskelig å leve som stoiker når man møter på frustrerende utleiere, og livet som skeptiker i Pyrrhons ånd er rett og slett livsfarlig – Ravatn innrømmer hun ikke vil satse på at bilene i trafikken kan være synsbedrag, og ender dermed å se seg for før hun krysser veien. Heldigvis.

Ravatn er utrolig kreativ når det gjelder assosiative tankesprang, som fører til mange artige partier. For eksempel trekker hun linjer mellom Platons hulelignelse og tv-programmet “Dating i mørket” som i følge henne rett og slett er en remake av hulelignelsen. Det høres kanskje litt far-fetched ut for å si det på godt norsk, men les boka og la deg overbevise.

Det artigste med å lese Agnes Ravatn er det vittige og skarpe språket, så jeg må legge med et lite utdrag, dette fra kapittelet om Kant og det kategoriske imperativ:

…la oss gripe sjansen og bli betre kjende med denne filosofihistorias svar på Mikke Mus, Immanuel Kant. Flink og smart, men irriterande snusfornuftig og med eit dørgande kjedelig privatliv. Og dessutan to nevøar som heitte Tipp og Topp Kant.
…
Det kategoriske imperativ er ofte samanlikna, forveksla og assosiert med vårt eige Jesusbarns gylne og meir folkelege regel: “Alt de vil at andre skal gjera mot dykk, skal de òg gjera mot dei.” Sjølv har eg i alle år levd etter min eigen variant: Eg prøver å behandle folk som om dei kjem rett frå legen og har fått beskjed om at dei har kreft (s.29).

Stoisk uro er selvfølgelig ikke boka å bruke hvis du skal ha en grundig og akademisk innføring i filosofiens historie, men den anbefales sterkt hvis du vil ha en humoristisk, selvransakende og ikke minst selvironisk bok om de store og små spørsmålene i livet vi alle funderer litt over.

Bokhøsten 2018 – del 2

Bokhøsten er nå godt i gang, og jeg har allerede fått lest noen av titlene som jeg dro frem i mitt første innlegg om høstens utgivelser. Det er likevel mange flere bøker som er verdt å trekke frem, mange som er i salg for tiden og noen som fortsatt venter på å bli utgitt. Jeg legger her vekt på noen av sakprosabøkene som blir å finne blant høstens nyheter – stay tuned for et senere innlegg som vil dreie seg mer om bøker for ungdom og barn 🙂

Populærvitenskapelig høst

Populærvitenskapelige bøker har blitt mer og mer populære de siste årene, og i år er det temaet for Brageprisens åpne klasse.  Det ser ut til å være mange spennende utgivelser innen sjangeren denne høsten, jeg gleder meg blant annet til å lese Per Kristian Bjørkengs Kunstig intelligens – Den usynlige revolusjon, utgitt på Vega forlag og som er i salg nå. Bjørkeng er blant annet teknologijournalist for Aftenposten, og har som mål å gi en forståelig forklaring på teknologien bak KI, samt knuse noen populære myter bak en mye omdiskutert teknologi.

En mer grisete bok er Åsmund Eikenes’ Sprut: historia om kroppsvæskene våre, utgitt på Samlaget. Her blir vi fortalt ulike historier som viser oss hva kroppsvæskene våre faktisk gjør, deres betydning samt diverse interessante, morsomme og kanskje litt ekle fakta. Denne er også ute for salg.

En annen bok som er kommet for salg er Tid, av den italienske fysikeren Carlo Rovelli, utgitt på norsk på Spartacus forlag. Hans tidligere utgivelser, Syv korte leksjoner i fysikk og Virkeligheten er ikke slik vi tror, har fått kjempegode mottagelser over hele verden, og blitt bestselgere her i landet og. Rovelli skriver kjempegodt, og selv om han tar for seg fysikkens vanskelige verden er han kjent for å kunstens, inkludert litteraturens, verden for å trekke linjer – som gjør leseopplevelsen så mye bedre. I Tid tar han for seg “tidsmysteriet”, og forklarer hva tid faktisk er. Dette er en liten, men tettpakket bok, som jeg ser for meg vil kunne være en fantastisk gavebok for mange.

Kultur, historie og debatt

Yuval Noah Harari, forfatteren bak bestselgerne Sapiens og Homo Deus, er igjen aktuell med ny bok: 21 tanker for det 21. århundre. Her adresserer og argumenterer Harari for hva han mener er verdenssamfunnets største utfordringer nå og i nærmeste fremtid, og hvordan vi samlet kan møte dem. Tema som kunstig intelligens, fake news, innvandring/utvandring vil nok engasjere mange lesere, så det er ikke usannsynlig at dette vil bli en av årets bestselgere innen sakprosa. Den norske utgaven er utgitt på Cappelen Damm og er i salg nå.

En bok som kanskje ikke vil få like mye blest som Harari, men som jeg synes ser utrolig interessant ut er Skriftkultur av Ottar Grepstad, som vil bli utgitt i oktober på Samlaget. I følge forlaget er det “forteljinga om korleis skrift blir brukt, kva skrifta gjer med oss lesarar, og korleis ho former samfunn”. Jeg synes språk- og skrifthistorie er kjempespennende, og vil trekke frem denne som en av de mer interessante kommende utgivelsene som så langt virker som den ligger litt under radaren.

Er det noen sakprosatitler du mener burde trekkes frem? Jeg tar gjerne i mot tips og anbefalinger 😀

 

Verdensteater – anmeldelse

• Thomas Reinertsen Berg – Verdensteater: Kartenes historie
  
• Press forlag 2017
• 351 sider

Forlagets omtale:

Hva er et kart? Hvordan har vi mennesker tegnet verden opp gjennom historien? Hva sier kartene om oss selv? Verdensteater er den første norske boken om hele kartenes utrolige historie. Thomas Reinertsen Berg tar oss helt fra steinaldermenneskenes mystiske symboler frem til Google Earth i en fascinerende beretning om vitenskap og verdensbilder, om kunst og teknologi, om makt og ambisjoner, om praktiske behov og fjerne drømmer om det fremmede.

Verdensteater fikk Brageprisen for sakprosa 2017, så naturlig nok hadde jeg visse forventninger da jeg begynte på denne nydelige boka. Og ja, den er virkelig nydelig rent esterisk sett: omslaget utenfor og illustrasjonene inni er helt fantastiske og til og med papiret føles litt mer ekskusivt ut enn de fleste andre bøker.

Boka har heldigvis enda flere kvaliteter enn det estetiske, og var en sann fryd å lese. Å lage et verk over kartenes historie er en stor oppgave, vi snakker mange tusen års historie, der det er nødvendig med en god del avstikkere og en smule hopping frem og tilbake i tid og sted, men Berg klarer å holde en relativt stram linje som gjør det hele oversiktelig og lettfattelig for den jevne leser.

Helt i starten av boka kan man kanskje frykte at det hele blir litt tørt – det er mye informasjon, årstall, personer og teorier som blir presentert. Det er synd at den kneika er såpass tidlig, for det er absolutt ikke representativt for boka som helhet! Hvis du plukker opp Verdensteater og har lyst å legge den fra deg etter første kapittel vil jeg på det sterkeste råde deg til å motstå det – du har så utrolig mye spennende i vente! Som sagt rommer kartenes historie så uendelig mye – vi går fra vage bilder og skisser på hulevegger, til ruller der vi så vidt kan begynne å skimte noe av det vi i dag forbinder med kart, til vakkert illusterte og overdådige kart i middelalderen og de enda mer vitenskapelige baserte i renessansen. Vi lærer hvordan sjøkartenes praktiske egenskaper påvirket landkartene, hvordan polområdenes kartlegging har krevt utallige menneskeliv, om havkarts innflytelse på geografi- og geologivitenskapene, de store krigenes påvirkning og hvordan kartlegging i moderne tid tid har foregått: fra flyfoto til satelittbilder og GPS.

Abraham Ortelius’ “Theatrum orbis terrarum” 1570, hentet fra Wikimedia Commons

Boka er som nevnt vakkert illustrert gjennom det hele, for meg er det særlig middelalder- og renessansekartene jeg stopper opp ved. Det er også utrolig interessant å følge utviklingen på kartene etter som man lærer seg hva man skal se etter: f.eks. at Sri Lanka i såpass mange år ble regnet for å være en av verdens største øyer, at Skandinavia i lange tider bare ble sett på som en gruppe småøyer, og hvilke deler av verden karttegnere valgte å fremheve og ikke.

Verdensteater er et verk om kartenes historie over hele verden, men Berg tar oss stadig tilbake til Skandinavia og Norge, og boka har sin forankring der. Det som ligger oss nærmest er jo ofte mer interessant for oss, og jeg synes Berg klarer balansegangen fint her: vi er ikke verdens navle, men Norges historie i verdens kartlegging er absolutt interessant og verdt å lære om. Lenge trodde ikke resten av verden at mennesker kunne leve her i det kalde nord, så hvorfor skulle man utforske det videre? Senere i historien kjenner vi jo alle til polekspedisjonene og Norges rolle der – vi har bidratt til å sette steder på kartet selv.

Berg er innom så mange viktige deler av historien i sin utforskning av kartene, og vi blir kjent med mange interessante mennesker på veien. Mot slutten blir det hele knyttet sammen – det dras en klar linje mellom hva som skjedde for årtusener siden og hvordan det hele har utviklet seg til i dag. Det er utrolig tilfredsstillende å lese.

Her er det bare å ta av seg hatten – Brageprisen var vel fortjent. Som ansatt i bokhandel vet jeg at Verdensteater befant seg under mange juletrær i år, og jeg håper at dere som ikke var så heldige å få den, men som leser dette, vil tenke på å plukke den opp – fra biblioteket, bokhandelen eller låne den fra en venn. Den anbefales nemlig på det sterkeste 🙂

 

Grensen – anmeldelse

• Erika Fatland- Grensen. En reise rundt Russland gjennom Nord-Koera, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge, samt Nordøstpassasjen
  
• Kagge 2017
• 623 sider

Forlagets omtale:
Erika Fatland er en av Norges mest spennende sakprosaforfattere. Hun fikk sitt store gjennombrudd med boka Sovjetistan i 2015. Nå har hun vært på en ny eventyrlig reise, denne gangen langs Russlands enorme grense – fra Nord-Korea i det fjerne Østen, langs Kaukasus, over Det kaspiske hav og Svartehavet. Vi blir med henne til Ukraina, der president Putin ekspanderer, og opp gjennom Øst-Europa, til vår egen grense mot Russland. Endelig tar hun båt gjennom nordøstpassasjen – en båtreise som har blitt mulig etter klimaendringene. Med kunnskap om landene og deres historie og gjennom menneskemøter viser Erika Fatland hvordan disse svært ulike landene alle påvirkes av sin mektige nabo.

Grensen av Erika Fatland er en av titlene jeg har gledet meg aller mest til denne bokhøsten. Jeg elsket Sovjetistan, som jeg også vil anbefale alle å lese – en av de beste norske sakprosabøkene jeg har lest. Men det er selvfølgelig ikke den som skal snakkes om her.

I Grensen har Fatland tatt på seg et massivt prosjekt: Å reise gjennom alle landene som grenser til Russland, fra Nord-Korea til Norge, samt skipstur gjennom Nordøstpassasjen. Ikke overraskende har dette manifestert seg som en virkelig murstein av en bok, med tilsvarende lang undertittel. Ved første øyekast virker det nesten litt overveldende, kan en slik gigant av en bok klare å holde interessen gjennom hele, og klarer den følge en tydelig rød tråd?

Svaret er et klart ja! Fatland briljerer når det gjelder å balansere store mengder med informasjon sammen med interessante historier og vittige observasjoner.  Som i Sovjetistan-boka får vi en fin miks mellom historiske fakta, direkte reiseskildringer og dialoger med mennesker, samt Fatlands egne refleksjoner rundt det hun opplever. Balansegangen fører til at det aldri blir for tungt – det er en bok man virkelig kan kose seg med, samtidig som den forhåpentligvis gir deg ny innsikt.

En ting jeg virkelig er glad for at Fatland tar opp i boka er hennes refleksjonen over hva vi husker av steder, hva minnet vårt tar med videre, hvordan vi bearbeider det og presenterer det videre. Reiselitteratur er preget av forfatterens subjektivitet, og Fatland beskriver selv hvordan hun opplevde gjenbesøkte steder som helt annerledes andre gangen – som fikk henne til å tenke på hvordan hun hadde skrevet om dem tidligere. Det er greit å bli minnet på at det vi leser om er farget av tid, dagsform og kontekst.

Før jeg var ordentlig inne i lesinga var jeg bekymret for hvordan Fatland skulle få det hele til å henge sammen. Å skrive én bok om reising i så mange forskjellige land – hvordan skal det gå? Utrolig nok føles det aldri rotete, den råde tråden er så klar gjennom hele. Dette er ikke vanlige reiseskildringer, de tar alle utgangspunkt i det samme: Hvordan har stedets forhold til Russland påvirket det? Russland er en stor og mektig nabo, og har for alle sine naboland spilt en viktig rolle – mange av dem pleide å være en del av Sovjetunionen, og flere av dem har vært i krig med russerne på et eller annet tidspunkt. Norge er det landet som har sluppet lettest unna når det gjelder konflikter, men også vi har hatt våre spente situasjoner. Vi får lese om historiske hendelser langt tilbake i tid, men også vitneskildringer fra mennesker som lever i dag. En ting som overrasket meg var hvor interessant det var å lese om landene nærmest oss, samt oss selv; blant annet Finland og de baltiske landene. Det trenger ikke være særlig eksotisk og langt borte for å være spennende!

Grenser kan være fysiske eller noe du bare ser på et kart, og de forandrer seg stadig. Den russiske grensen må vel være en av de som har forandret seg mest gjennom tidene, og det ser ikke ut til å stoppe. Det er lett å forstå at det er mye spennende å utforske blant de som lever nærme den – det er utrolig hvor mye landegrenser påvirker vårt liv. At Erika Fatland har valgt å utforske dette er jeg rett og slett skikkelig takknemlig for – det har blitt et så bra endeprodukt, godt skrevet og utrolig interessant.

Anbefales på det aller sterkeste, og jeg håper at Grensen vil ligge under mange juletrær i år. Jeg vet i hvert fall hva jeg skal anbefale som bokhandelansatt!

 

 

Stien tilbake til livet – anmeldelse

Leseeksemplar fra forlaget

 

• Long Litt Woon – Stien tilbake til livet: Om sopp og sorg
• Vigmostad & Bjørke 2017
• 297 sider

Forlagets omtale:
«Det kjentes som om noen hadde slått med en gedigen slegge, den tyngste som finnes … Vi var to om livet for bare noen timer siden … Nå ligger Eiolf på akuttavdelingen på Ullevål. Død.»

Dette er fortellingen om en reise som startet brått da Long Litt Woons liv ble snudd opp ned. Midt i den lammende sorgen oppdager hun ved en tilfeldighet soppens forunderlige verden og blir kjent med sopplukkerene, en subkultur med egne overgangsriter og uskrevne regler.

Forfatterens oppdagelsesferd inn i soppriket skjer parallelt med en reise i et indre landskap, gjennom den kronglete sorgprosessen. Hennes nysgjerrighet og entusiasme for den nyoppdagede soppverdenen gir teksten en egenartet sjarm.

Stien tilbake til livet: Om sopp og sorg går under sjangeren narrativ sakprosa, en litterær trend som har blitt sterkere og synligere de siste årene (tenk f.eks. på Havboka av Morten Strøksnes). En grei måte å forstå sjangeren på er at innholdet er sakprosa, men stilen er mye mer preget av narrative valg vi vanligvis forbinder med fiksjon. Det er altså skrivestilen som avgjør – innholdet må selvfølgelig være faktisk. Det er en sjanger jeg også har lyst å utforske mer, da jeg elsker god sakprosa, men samtidig ikke vil ha det for tørt. Og Stien tilbake til livet er på ingen måter tørt.

Det er en utrolig klisjé og nesten litt kleint å si at et verk “fikk meg til å både gråte og le”. Likevel var det nettopp det denne boka fikk meg til å gjøre, og rett skal jo være rett, uansett hvor uorginalt det høres ut. Det er kanskje ikke overraskende at en selvopplevd bok om sorg er trist, men den fornøyelige overraskelsen her er jo hvor original, interessant og vittig den også er. At den er original tror jeg ingen vil krangle på – hvor mange er det som har skrevet en bok om sopp og sorg før? Kombinasjonen høres kanskje merkelig ut, men det funker så bra, og gjør dette til en av høstens virkelige positive overraskelser.

Boka er også utrolig interessant, uansett hvor interessert du måtte være i akkurat sopp. Jeg er ikke selv inne i soppmiljøet som beskrives i boka, men min egen mor er en stor del av det, og av det jeg har lært gjennom henne kjenner jeg igjen flere ting – men det er ikke nødvendig for en god leseopplevelse. Faktisk vil den kanskje bli enda bedre med ikke noe kjennskap – soppmiljøet i Norge er faktisk ganske artig å utforske, det består av så mange engasjerte personer, ritualer, myter og skikker, og det er rett og slett gøy å lære om.

Vi følger Longs reise inn i et nytt miljø, og vi får servert mange smakebiter på det hun lærer, hvordan hun tar i bruk kunnskapen og hva det gjør med henne. Samtidig følger vi henne på et enda mer personlig plan, en reise gjennom sorgens rike. Det føles aldri kronglete, Long vever disse trådene naturlig sammen med en lett og fin stil, og gjør det hele til engasjerende lesing.

Denne lille overraskende perlen anbefales virkelig. Og som en liten bonus må jeg nesten legge ved et lite bilde fra barndommen – Long skriver blant annet om kjemperøyksoppen, noe som umiddelbart fikk meg til å tenke på da pappa, søsknene mine og jeg fant en av de største røyksoppene jeg noensinne har sett, på Bygdøy en gang på 90-tallet. Det ble selvfølgelig grundig dokumentert 😉

Storebror, lillesøster, meg og to røyksopp 🙂