- Agnes Ravatn – Stoisk uro og andre filosofiske smular
- Samlaget 2018
- 119 sider (innbundet)
Forlagets omtale:
Er filosofi høgtsvevande og teoretisk visvas, eller kan det òg ha praktisk nytte? I denne underhaldande boka testar Agnes Ravatn ut korleis dei ulike filosofiske skulane fungerer i kvardagen, i eit halvhjarta forsøk på å bli eit betre menneske.
På vegen mot det gode livet går ho på ski med Kant, arrangerer symposium i Platons ånd og trulovar seg etter råd frå Kierkegaard. Stoisk uro og andre filosofiske smular er ei sjarmerande samling tekstar som vekker både latter og undring.
Agnes Ravatn er i min mening en av de skarpeste essayistene og samtidsforfatterne vi har i Norge for tida, og i høst er hun aktuell med den lille boka Stoisk uro og andre filosofiske smular. Her blir høytsvevende filosofiske ideer satt ut i livet, Ravatn utforsker de store ideenes praktiske hverdagsbruk.
I de forskjellige kapitlene i boka tar Ravatn for seg forskjellige filosofer og deres livssyn, og prøver å tilpasse den moderne hverdagen i Norge til deres filosofi. Men det er ganske vanskelig å leve som stoiker når man møter på frustrerende utleiere, og livet som skeptiker i Pyrrhons ånd er rett og slett livsfarlig – Ravatn innrømmer hun ikke vil satse på at bilene i trafikken kan være synsbedrag, og ender dermed å se seg for før hun krysser veien. Heldigvis.
Ravatn er utrolig kreativ når det gjelder assosiative tankesprang, som fører til mange artige partier. For eksempel trekker hun linjer mellom Platons hulelignelse og tv-programmet “Dating i mørket” som i følge henne rett og slett er en remake av hulelignelsen. Det høres kanskje litt far-fetched ut for å si det på godt norsk, men les boka og la deg overbevise.
Det artigste med å lese Agnes Ravatn er det vittige og skarpe språket, så jeg må legge med et lite utdrag, dette fra kapittelet om Kant og det kategoriske imperativ:
…la oss gripe sjansen og bli betre kjende med denne filosofihistorias svar på Mikke Mus, Immanuel Kant. Flink og smart, men irriterande snusfornuftig og med eit dørgande kjedelig privatliv. Og dessutan to nevøar som heitte Tipp og Topp Kant.
…
Det kategoriske imperativ er ofte samanlikna, forveksla og assosiert med vårt eige Jesusbarns gylne og meir folkelege regel: “Alt de vil at andre skal gjera mot dykk, skal de òg gjera mot dei.” Sjølv har eg i alle år levd etter min eigen variant: Eg prøver å behandle folk som om dei kjem rett frå legen og har fått beskjed om at dei har kreft (s.29).
Stoisk uro er selvfølgelig ikke boka å bruke hvis du skal ha en grundig og akademisk innføring i filosofiens historie, men den anbefales sterkt hvis du vil ha en humoristisk, selvransakende og ikke minst selvironisk bok om de store og små spørsmålene i livet vi alle funderer litt over.
Hedvigs bokhjørne 