Jessica Townsend- Ingenlund: Morrigans forbannelse (anmeldelse)

• Jessica Townsend- Ingenlund: Morrigans forbannelse
• Vigmostad & Bjørke 2018 (Little, Brown Books for Young Readers 2017)
• 413 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Morrigan Kråkh lever med en forbannelse hvilende over seg: Ved midnatt på elleveårsdagen sin vil hun dø. Rett før klokken slår siste slag, reddes hun av Jupiter Nord. Med glefsende røyk-og-skygge-jegere i hælene legger de på flukt og lander trygt i den skjulte byen Ingenlund.

Jupiter har valgt Morrigan som sin aspirant og deltaker i konkurransen om en plass i Det Vunderlige Selskap. Men i motsetning til de andre kandidatene har Morrigan ingen spesielle evner eller ferdigheter å skryte av.

---

Den første boka i den pågående serien Nevermoor, på norsk Ingenlund, kom på norsk tidligere i år og har fått gode anmeldelser og skapt stor interesse internasjonalt og her til lands. Morrigans forbannelse er Jessica Townsends første roman, og har av mange blitt sammenlignet med Harry Potter. Ganske store sko å fylle! Slike sammenligninger har man jo hørt dukker opp en god del ganger før når det kommer nye fantastyromaner for unge, og det er litt synd, for det er jo aller best at de får stå på egne ben – og dessuten blir jeg rett og slett lei “Den nye Harry Potter”-vinklingen for å selge bøker.

Når det er sagt vil jeg starte med å si at Ingenlund: Morrigans forbannelse står veldig godt på egne ben. Ja, her finner man mange referanser og tydelige inspirasjonskilder fra mange magiske klassikere, men Jessica Townsend har klart å skape et originalt, kreativt og magisk univers som føles unikt og nytt. Vi møter Morrigan, som allerede fra start lever i en verden annerledes enn vårt egen. Hun har gjennom hele livet med en forbannelse over seg, og med den visshet at hun vil dø ung. I tillegg får hun som et forbannet barn skylden for alt som går galt i samfunnet rundt henne, og opplever lite kjærlighet fra familien.

Når hun dagen før sin dødsdag blir, på både heroisk og forvirrende vis, reddet av en mystisk mann som tar henne med til et skjult og hemmelig sted kjenner vi godt igjen oppsettet. Det er en godt brukt oppskrift i sjangeren, men de originale detaljene og  den fantastiske verdenen Jessica Townsend har skapt er det som gjør boka såpass fornøyelig. Stedet Ingenlund som Morrigan blir tatt med til er et virkelig magisk og forunderlig sted, og som jeg gleder meg til å lese mer om i bøkene videre.

Karaktergalleriet er også sterkt, selv om noen bikarakterer kan helle litt mot overdrevne stereotypier. Morrigan blir man fort glad i, og selv om den gåtefulle Jupiter Nord er litt vel gåtefull til tider likte jeg godt karakterstilen hans.

Mesteparten av problemene mine med boka er for det meste pirk. Av og til så føles ikke tempoet helt passende, noen passasjer er viet for mye plass, mens andre for lite. Morrigans totale kultursjokk i møte med Ingenlund kunne vært spilt enda mer på, og i en fantasyverden helt separert fra vår egen, hvorfor feirer de “christmas” (jeg vet ikke hva den norske oversettelsen har brukt her, siden jeg leste boka på engelsk)?

Alt i alt veier det positive mye sterkere enn det negative småpirket, og jeg koste meg virkelig med boka. Den er full av magi, spennende passasjer, originale ideer og varm humor. Ingenlund-serien kan bli et skikkelig godt tilskudd i fantasysjangeren for unge, så jeg håper de neste bøkene fortsetter i samme spor.

Anbefales, og kan leses av sterke lesere fra 10-årsalderen og gjennom hele ungdomstiden, men også av nysgjerrige voksne 🙂

 

 

Advertisement

Hasse Hope- COMPis (anmeldelse)

• Hasse Hope- COMPis
• Aschehoug 2018
• 304 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Året er 2057, og fremtiden har innhentet Norge. Selskapet PrivatOil skal lansere COMPis, verdens første 100 % menneskelignende robot, og den skal selges til unge, ensomme mennesker som trenger en robotvenn. Men selskapet fortviler, det viser seg nemlig at roboten er tidenes største nerd, så nerd at ingen vil bli venn med den. Da forskerne innser at kulhet ikke kan programmeres, bestemmer de seg for at den må læres opp på gamlemåten. Slik ender COMPis opp på Oslos kuleste skole sammen med skolens kuleste fyr. Nå må roboten lære seg å bli kul, og det kjapt.

Hasse Hope er jo en artig fyr som vi for det meste forbinder med TV og radio, men i høst er han også aktuell med sin første bokutgivelse: ungdomsboka COMPis. Den har et artig og originalt konsept, og er kjempemorsom til tider. Dessverre ble den også litt rotete for meg, den prøver litt for mange forskjellige ting på en gang, som gjør at den ikke er så tight som jeg skulle ønsket. I tillegg til historien om en nerderobot som må læres opp i kulhet før den skal ut på markedet får vi en sidehistorie med overdrevent onde forretningsselskap og politikere som ikke har noen problemer med å true og skade barn for å få det som de vil. Akkurat denne historien kunne blitt tonet ned kraftig, jeg tror boka hadde blitt enda bedre om den fokuserte på robotens vei til kulhet uten den konstante trusselen bak.

Boka er fullspekket med morsomme og satiriske referanser til diverse populærkultur, som resulterte i flere lattersnøft fra meg under lesningen. Jeg lurer på om noen av de kanskje ikke helt vil treffe målgruppen dog, det følte nesten som det var rettet mer mot min generasjon, og ikke de unge ungdomsleserne.

Der Hasse Hope virkelig briljerer er i dialogen. Den er til tider hysterisk morsom, og akkurat passe overdreven. Jeg hørte også Hope lese høyt fra boka forleden, som ga boka en ekstra dimensjon, så å høre boka på lydbok er noe jeg vil anbefale for de som er nysgjerrige.

Alt i alt er COMPis en morsom, original og satirisk bok som lider av noen feil som gjør den litt rotete. Målgruppen virker litt sprikende – men jeg tror den kan falle i god smak hos de yngre ungdommene som vil ha noe lettlest og humoristisk.