Jessica Townsend- Ingenlund: Morrigans forbannelse (anmeldelse)

• Jessica Townsend- Ingenlund: Morrigans forbannelse
• Vigmostad & Bjørke 2018 (Little, Brown Books for Young Readers 2017)
• 413 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Morrigan Kråkh lever med en forbannelse hvilende over seg: Ved midnatt på elleveårsdagen sin vil hun dø. Rett før klokken slår siste slag, reddes hun av Jupiter Nord. Med glefsende røyk-og-skygge-jegere i hælene legger de på flukt og lander trygt i den skjulte byen Ingenlund.

Jupiter har valgt Morrigan som sin aspirant og deltaker i konkurransen om en plass i Det Vunderlige Selskap. Men i motsetning til de andre kandidatene har Morrigan ingen spesielle evner eller ferdigheter å skryte av.

---

Den første boka i den pågående serien Nevermoor, på norsk Ingenlund, kom på norsk tidligere i år og har fått gode anmeldelser og skapt stor interesse internasjonalt og her til lands. Morrigans forbannelse er Jessica Townsends første roman, og har av mange blitt sammenlignet med Harry Potter. Ganske store sko å fylle! Slike sammenligninger har man jo hørt dukker opp en god del ganger før når det kommer nye fantastyromaner for unge, og det er litt synd, for det er jo aller best at de får stå på egne ben – og dessuten blir jeg rett og slett lei “Den nye Harry Potter”-vinklingen for å selge bøker.

Når det er sagt vil jeg starte med å si at Ingenlund: Morrigans forbannelse står veldig godt på egne ben. Ja, her finner man mange referanser og tydelige inspirasjonskilder fra mange magiske klassikere, men Jessica Townsend har klart å skape et originalt, kreativt og magisk univers som føles unikt og nytt. Vi møter Morrigan, som allerede fra start lever i en verden annerledes enn vårt egen. Hun har gjennom hele livet med en forbannelse over seg, og med den visshet at hun vil dø ung. I tillegg får hun som et forbannet barn skylden for alt som går galt i samfunnet rundt henne, og opplever lite kjærlighet fra familien.

Når hun dagen før sin dødsdag blir, på både heroisk og forvirrende vis, reddet av en mystisk mann som tar henne med til et skjult og hemmelig sted kjenner vi godt igjen oppsettet. Det er en godt brukt oppskrift i sjangeren, men de originale detaljene og  den fantastiske verdenen Jessica Townsend har skapt er det som gjør boka såpass fornøyelig. Stedet Ingenlund som Morrigan blir tatt med til er et virkelig magisk og forunderlig sted, og som jeg gleder meg til å lese mer om i bøkene videre.

Karaktergalleriet er også sterkt, selv om noen bikarakterer kan helle litt mot overdrevne stereotypier. Morrigan blir man fort glad i, og selv om den gåtefulle Jupiter Nord er litt vel gåtefull til tider likte jeg godt karakterstilen hans.

Mesteparten av problemene mine med boka er for det meste pirk. Av og til så føles ikke tempoet helt passende, noen passasjer er viet for mye plass, mens andre for lite. Morrigans totale kultursjokk i møte med Ingenlund kunne vært spilt enda mer på, og i en fantasyverden helt separert fra vår egen, hvorfor feirer de “christmas” (jeg vet ikke hva den norske oversettelsen har brukt her, siden jeg leste boka på engelsk)?

Alt i alt veier det positive mye sterkere enn det negative småpirket, og jeg koste meg virkelig med boka. Den er full av magi, spennende passasjer, originale ideer og varm humor. Ingenlund-serien kan bli et skikkelig godt tilskudd i fantasysjangeren for unge, så jeg håper de neste bøkene fortsetter i samme spor.

Anbefales, og kan leses av sterke lesere fra 10-årsalderen og gjennom hele ungdomstiden, men også av nysgjerrige voksne 🙂

 

 

Advertisement

Trude Marstein- Så mye hadde jeg (anmeldelse)

• Trude Marstein – Så mye hadde jeg
  
• Gyldendal 2018
• 432 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Monika er 13 år og vet at alt hun opplever, en gang skal tilhøre en annen tid. Hun er 27 år og elskerinnen til en eldre professor. Hun er 37 år og bor sammen med Geir, de har fått Maiken, som suger rytmisk på smokken og har en stripe bar hud i bakhodet. Hun er 46 år, har et uthus fullt av kranglevorne høner og tenker at livet består av håpløse forsøk på sammenføyninger. Hun er 52 år og møter morens ansikt i speilet over grønnsaksdisken i dagligvarebutikken. 

Så mye hadde jeg er en roman om den aldri hvilende lengselen etter et liv rikt på tilhørighet, lidenskap og mening – men også om følelsen av at alt glipper, at ingenting kan holdes fast, at man kanskje verken vil eller klarer å høre sammen med noen.

---

Så mye hadde jeg har jeg stått på venteliste på hos biblioteket i flere måneder nå. Boka kom i sommer og fikk fantastiske anmeldelser, så jeg har naturlig nok vært ganske spent. To dager før julaften tikket det inn en hentemelding, og jeg rakk å hente mitt eksemplar før jeg skulle reise hjem, og har slukt den ganske så raskt på et lite døgn.

Trude Marstein skriver om Monika, som vi følger stykkevis gjennom livet, fra 13-åring til de sene 50-årene. Viktige bikarakterer er Monikas nærmeste familie og mennene som kommer og går i hennes liv. Karakterene, og særlig da Monika er det som gjør hele boka, og ikke fordi man nødvendigvis blir så glad i henne, men fordi Marstein skildrer et menneskeliv så utrolig godt og realistisk. Monika er full av motsetninger, hun gjør valg man ikke liker, hun gjentar gamle feil og er ikke nødvendigvis den man “heier på”. Det er av og til ubehagelig å lese, fordi slike sterke og usminkede feil er noe vi alle kan gjenkjenne oss i, men helst vil overse hos oss selv.

Et slikt type ubehag er dog romanens styrke, dette skal ikke være en feelgood-bok, den tvinger oss til å se på oss selv og våre egne valg også. For boka handler særlig om valg; Monika er redd for å stagnere i livet og ser alltid fremover, tar valg på valg for å komme seg vekk fra der hun er, og mot det ukjente stedet hun skal. Monika lever nesten ikke i nåtiden, men er på konstant jag etter en annen mulig fremtid.

Så mye hadde jeg er muligens ikke romanen for en leser som vil ha den empatiske og heroiske hovedpersonen å følge, men sikter man bare den veien lukker man døra for mye god litteratur. Det er også verdt å merke seg at Monika gjennom deler av boka jobber med en avhandling om “vanskelige kvinner i litteraturen”. Litt metaperspektiv der 😉

Marsteins språk er godt og flyter utrolig lett og naturlig gjennom boka. Romanens oppbygging funker veldig godt – kronologisk, men med store tidshopp mellom kapitlene.

Til tross høye forventninger er jeg så sannelig enig med anmelderne: Så mye hadde jeg er en velskreven og sterk roman. Litt mot slutten føltes den en smule lang , jeg kunne personlig klart meg med 50 sider mindre, men det er småpirk. Anbefales!

 

Brit Bildøen- Tre vegar til havet (anmeldelse)

• Brit Bildøen – Tre vegar til havet
• Samlaget 2018
• 155 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
Ei kvinne har vore gjennom ein lang adopsjonsprosess. I postkassa ligg eit brev som skal endre livet hennar.
Ei kvinne går gjennom gatene med ein trillekoffert. Ho skal ta hemn. Ho skal slå tilbake mot Staten. I kofferten ligg ein død katt.
Ei kvinne går lange turar langs havet med hunden sin. Når ho ikkje jobbar med å ringmerke fuglar, held ho seg mest for seg sjølv.
Dei tre historiene flettar seg saman til ei sterk forteljing om raseri, galskap og flukt frå fortida. I Tre vegar til havet»skildrar Brit Bildøen avmakt i møte med byråkratiet og kva desperasjon kan gjere med eit menneske. Samstundes teiknar ho eit urovekkjande bilde av ei tid der fugleartar forsvinn i rasande fart, og der menneske kjenner seg åleine blant sine eigne.

Denne boka altså folkens. Dette er en virkelig perle av en liten, men hardtslående bok. Tre vegar til havet er nokså kort, med sine 155 sider, men den gjorde stort inntrykk på meg, og leseopplevelsen var intens, sår og gripende.

Vi følger en ikke navngitt kvinne, i tre forskjellige perioder i livet. Kapitlene blir avskilt med titler: eksilet, staten, kroppen. Bare eksil-kapitlene har en personlig jeg-stemme, i de to andre blir vi holdt litt på avstand. Vi følger kvinnen og hennes mann som har stått i adopsjonskø i åresvis. Til slutt er de ikke lengre godkjente som adoptivforeldre fordi de har blitt for gamle. Vi følger kvinnen som lar hatet mot staten ta overhånd, det blinder hennes rasjonalitet og ødelegger forhold og karriere. Vi følger kvinnen som har distansert seg fra det gamle livet, fra venner og familie.

Kvinnen i boka blir aldri navngitt. Det som er interessant er at det i starten er lett å lese de ulike kapitlene som om de har ulike fortellere. Det er ikke en svakhet ved boka, tvert i mot viser det hvordan vi i forskjellige perioder i livet kan være som en helt annen person enn tidligere, og at hendelser kan forandre oss såpass mye.

Brit Bildøen skriver utrolig vakkert. Jeg har selv blitt mer og mer glad i å lese nynorsk i det siste, det får så ofte en enda vakrere språklig klang – og Tre vegar til havet er virkelig vakkert skrevet. Det er presist, poetisk og ofte med slående metaforer, som når kvinnen forteller om det hun opplever som en “statlig abort”.

Boka er naturligvis ikke særlig lystig, men den er nydelig og inderlig. Tre vegar til havet anbefales på det sterkeste om man vil ha en sår, sterk og vakker bok!

PS: Tirsdag 4. desember kl. 17 skal Brit Bildøen bokbades av Linn Ullmann i Norli Universitetsgata, og selvfølgelig signere bøker. Anbefales for de som befinner seg i nærheten!

Maria Navarro Skaranger- Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen)

• Maria Navarro Skaranger – Bok om sorg (fortellingen om Nils i skogen)
• Forlaget Oktober 2018
• 140 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
En bror dør, og Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen) er historien om familien som blir igjen. Om en mor som bare gråter, om en far som ikke er tilstede, om søsken som prøver å forstå. Skaranger skriver rått og rørende om livredning og ansvar. Hun skriver om fortvilelse og raseri, men også om kjærlighet, håp og lyset som finnes.

Maria Navarro Skaranger gjorde skikkelig brakdebut med boka Alle utlendinger har lukka gardiner i 2015, som særlig fikk mye oppmerksomhet for bruken av “kebabnorsk”. Bok om sorg (fortellingen om Nils i skogen) har en ganske annen tone, men mye er likevel gjenkjennelig. Språket er enkelt, legger seg tett til det muntlige (men uten den store sosiolektbruken som den forrige boka bruker) – det føles personlig og ekte mens man leser.

Hovedpersonen i Bok om sorg har mistet en bror til selvmord, og vi får gjennom korte episoder følge henne og familien i perioden etter dødsfallet, samt utforske familieforholdene gjennom reflekterende tilbakeblikk. Avsnittene beskriver den vanskelige sorgperioden, med de rent praktiske tingene som rydding av dødsbo, samt hvordan noe slikt påvirker den gjenværende familien og tankespinneriet som man ikke kan holde på avstand. Jeg synes Maria Navarro Skaranger er utrolig flink til å få frem hvordan sorg kommer til syne og påvirker mennesker på ulik måte, selv ved å bruke få ord. Det litt fåmælte kler boka godt – den er ikke bombastisk, men sterk, sår og inderlig.

Skaranger har mestret kunsten å formidle mye på få sider. Men sine 140 sider er Bok om sorg ganske beskjeden i størrelse, men den gjør et stort inntrykk. Anbefales.

Erlend Loe- Dyrene i Afrika (anmeldelse)

• Erlend Loe – Dyrene i Afrika
  
• Cappelen Damm 2018
• 336 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
Dyrene i Afrika er en historie om avmakt, aktivisme, avvik og tøylesløst begjær.
Fem enkeltpersoner – en tannlege, en biolog, en filmklipper, en forfatter og en politietterforsker – kjenner dragninger og tilbøyeligheter de ikke forstår hvor kommer fra.
De gjennomgår en radikaliseringsprosess og forstår etter hvert at dersom verden skal overleve, må noen gå i bresjen.

Dyrene i Afrika er muligens en av de merkeligste bøkene som har blitt sluppet denne bokhøsten. Den handler rett og slett om dyresex. Eller rettere sagt – den handler om hvordan vi mennesket utnytter jorda, dens ressurser og dyrene, men det blir illustrert via en gruppe mennesker som velger å sette fokus på disse problemene ved å reise til Afrika og skjende dyr.

Hvis noen først skal skrive en slik bok så er det vel passende at det er Erlend Loe. Han er dreven i å beskrive absurde situasjoner og karakterer, med en god dose ironi samtidig som det gode språket er på plass. Det er lett gjenkjennelig Loe-stil på Dyrene i Afrika, og den er til tider fornøyelig (og klein) lesning, men boka som helhet ble dessverre litt for miss for meg.

Boka er 336 sider, og selv om det egentlig ikke er særlig langt tror jeg at det ville blitt en mye bedre leseopplevelse hvis den var kortere og strammere. Det er ikke før side 183 at vi faktisk sitter på flyet på vei til Afrika (Nairobi, Kenya)! Boka frem til da har brukt mye plass på å introdusere de fem karakterene vi følger, alle skal de få skikkelige bakgrunnshistorier, de skal møte hverandre og planlegge det store Afrika-eventyret. Under lesingen av flere kapitler ville jeg tilbake til de mest interessante karakterene – vi kunne fint fulgt bare Lisa, selvutnevnt leder av gruppa.

Skrivestilen til Loe gjør heldigvis opp for mye. Den er tørrvittig og karakterenes indre tanker og funderinger er virkelig morsomme å lese. De vanvittige overdrevne situasjonene og den underdrevne måten de er skildret på skaper en ironisk kontrast som er skikkelig typisk Loe, og som jeg setter pris på.

Utdrag fra boka:

 Mellom frokost og lunsj sto det: “Vi lærer om dyr”, og fra lunsj og frem til egentiden kl. 19: “Vi skjender dyr”.
Lise understreket at Afrika var Afrika og at det derfor kunne oppstå endringer i timeplanen. I så fall ville nye planer bli delt ut.
….
Da en av flyvertinnene for tredje gang ba dem om å flytte seg, ble Lise irritert og viste mongofjes. En halv time senere oppsøkte hun flyvertinnen og ba om unnskyldning. Hun hadde ikke for vane å lage slike fjes, forklarte hun. Hun angret. Det hadde vært for mye press i det siste og hun mistet kontrollen et lite sekund. Hun beklaget så mye (s.184-185).

Dyrene i Afrika er en roman som godt kunne vært kortet ned, oppbyggingen føles for lang og med for mange karakterer som flyter litt inn i hverandre. Likevel gjør språket og humoren den verdt å sjekke ut, særlig for de som liker Erlend Loes stil fra før. Også må man selvfølgelig være forberedt på at ja: det blir faktisk beskrevet “skjending av dyr”, både moskus, løver og elefanter. Du er herved advart 😉

Linn Skåber- Til Ungdommen (anmeldelse)

• Linn Skåber – Til Ungdommen
  
• Pitch forlag 2018
• 254 sider (innbundet)
• Illustrert av Lisa Aisato

Forlagets omtale:
Linn Skåber har intervjuet ungdommer og spurt dem om livet, kviser, fred og savn. Om det å være litt barn og litt voksen. Hva er det beste med å være ungdom? Verste? Hva burde vært annerledes? Hvorfor er de voksne så kjipe? Hva er du redd for? Materialet har hun brukt til å skrive fiktive monologer der hun forsøker å si noe om denne fine og håpløse tiden – fra barn til voksen. Alt sett fra en ungdoms perspektiv. Kjennetegnet for alle de små historiene – monologene – er at man kjenner seg igjen, enten du selv er ung og søkende eller fra den gang du nettopp var det.

Linn Skåber debuterer med en samling monologer, Til ungdommen. Tekstene er skrevet etter samtaler med ungdom om store og små tema, men det er til slutt Linn Skåbers ord vi leser. Resultatet er til tider overraskende poetisk, Skåber skriver veldig bra. Tekstene er hverdagsfilosoferende, og til tider kanskje litt cheesy – men på et måte som kler materialet. Kanskje kan et veldig lite fåtall av tekstene skli over i banaliteter, men de delene er såpass underrepresenterte at det fint kan tilgis.

Boka er delt opp i 31 tekster, samt noen frittstående sitater mellom tekstene. Noen er morsomme, noen triste – alle er tankevekkende. Alle tekstene er nydelig illustrert av Lisa Aisato. Her finner vi frustrerte henvendelser til uforstående voksne, filosoferinger over hva ungdomstiden faktisk er, forvirringen over det at dine jevnaldrende forandrer seg så fort rundt deg mens du selv vil bremse litt. Vi leser om jenta som later som hun er skadet og bandasjert så hun har en unnskyldning for ikke å ta på seg badetøy og svømme om sommeren.  Vi leser om hun som har treer i norsk og matte, men en sekser i livet.

For å gi et lite inntrykk av tekstene må jeg rett og slett sitere litt fra boka. Her fra teksten “Hva jeg ønsker meg til konfen”:

Hva jeg ønsker meg til konfen, onkel Roar?

At du ikke avbryter tante når hun snakker, eller driter henne ut foran alle i familien.

At du ikke ler av mamma som sorterer søppel.

At du ikke slår meg så hardt i skulderen når du møter meg, og spør om jeg har fått meg dame i det siste, eller om jeg kanskje er en liten homogutt (s. 26).

Fra “Jeg vil ikke mer”:

Hvem sier at man må? Hvem bestemmer det? Jeg vil ikke ha denne ungdomstida. Jeg tror den vil få det bedre hos noen andre. Den står og ser på meg som en engelsk, tjukk bulldog, med sikkel ut av kjeften og forventningsfulle øyne: “Kan vi gå tur? Kan vi gå på morsom tur? Skjer det noe snart? Skal det ikke skje noe snart?” (s. 222).

Selv om boka bokstavelig talt heter Til ungdommen så vil voksne i alle aldre ha godt av å lese den. Jeg håper også at mange ungdom vil plukke den opp, men vet at slike verk skrevet av voksne som skal ned på de unges nivå ofte kan bli møtt med oppgitthet og lett himling med øyne. Jeg håper det ikke er tilfellet her, for Skåber kommer ungdommen i møte med stor ydmykhet.

Noen få banaliteter til tross, Linn Skåber og Lisa Aisato har laget en kjempefin bok som jeg virkelig anbefaler å sjekke ut.

 

Hasse Hope- COMPis (anmeldelse)

• Hasse Hope- COMPis
• Aschehoug 2018
• 304 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Året er 2057, og fremtiden har innhentet Norge. Selskapet PrivatOil skal lansere COMPis, verdens første 100 % menneskelignende robot, og den skal selges til unge, ensomme mennesker som trenger en robotvenn. Men selskapet fortviler, det viser seg nemlig at roboten er tidenes største nerd, så nerd at ingen vil bli venn med den. Da forskerne innser at kulhet ikke kan programmeres, bestemmer de seg for at den må læres opp på gamlemåten. Slik ender COMPis opp på Oslos kuleste skole sammen med skolens kuleste fyr. Nå må roboten lære seg å bli kul, og det kjapt.

Hasse Hope er jo en artig fyr som vi for det meste forbinder med TV og radio, men i høst er han også aktuell med sin første bokutgivelse: ungdomsboka COMPis. Den har et artig og originalt konsept, og er kjempemorsom til tider. Dessverre ble den også litt rotete for meg, den prøver litt for mange forskjellige ting på en gang, som gjør at den ikke er så tight som jeg skulle ønsket. I tillegg til historien om en nerderobot som må læres opp i kulhet før den skal ut på markedet får vi en sidehistorie med overdrevent onde forretningsselskap og politikere som ikke har noen problemer med å true og skade barn for å få det som de vil. Akkurat denne historien kunne blitt tonet ned kraftig, jeg tror boka hadde blitt enda bedre om den fokuserte på robotens vei til kulhet uten den konstante trusselen bak.

Boka er fullspekket med morsomme og satiriske referanser til diverse populærkultur, som resulterte i flere lattersnøft fra meg under lesningen. Jeg lurer på om noen av de kanskje ikke helt vil treffe målgruppen dog, det følte nesten som det var rettet mer mot min generasjon, og ikke de unge ungdomsleserne.

Der Hasse Hope virkelig briljerer er i dialogen. Den er til tider hysterisk morsom, og akkurat passe overdreven. Jeg hørte også Hope lese høyt fra boka forleden, som ga boka en ekstra dimensjon, så å høre boka på lydbok er noe jeg vil anbefale for de som er nysgjerrige.

Alt i alt er COMPis en morsom, original og satirisk bok som lider av noen feil som gjør den litt rotete. Målgruppen virker litt sprikende – men jeg tror den kan falle i god smak hos de yngre ungdommene som vil ha noe lettlest og humoristisk.

Bokhøsten 2018 – del 3

I del tre av presentasjon av årets bokhøst vil jeg dra frem noen titler innen barne- og ungdomslitteratur som har kommet ut, eller som snart vil utgis. Det lurer seg nok absolutt noen potensielle bestselgere og fine julegaver blant disse! 🙂

For de minste

Jakob og Neikob-serien er en av de kuleste barnebokseriene vi har i Norge for tida, og nå er nr. 5 ute for salg. Disse fine, humoristiske og dype billedbøkene kan fint leses uavhengig av hverandre. I Jakob og Neikob og Alle Andre er Neikob blitt lei av seg selv, hvorfor er han ikke som Alle Andre? Men hvem er egentlig Alle Andre, og hvordan blir man sånn? Jakob og Neikob-bøkene passer fint for barn i alder 3-6.

 

6+

Jeg tør spå at Snøsøsteren av Maja Lunde vil bli en av førjulstidens største selgere. Boka er en julefortelling i 24 deler, og fungerer dermed perfekt som bokadventskalender. Her møter vi 10 år gamle Julian og familien, som er i sorg etter storesøsters dødsfall. Ingenting føles riktig lengre, naturlig nok. Når Julian møter den livsglade juleelskeren Hedvig (!) kommer likevel julehåpet tilbake. Boka er illustrert av Lisa Aisato – og forsidebildet alene gjør at jeg gleder meg til desember! Snøsøsteren utgis litt senere i oktober, og passer fra 6-100 år.

9-12

En av høstens mest omtalte barnebøker er Jessica Towsends Ingenlund – Morrigans forbannelse. Den er av mange døpt “den nye Harry Potter”, og har fått fantastiske anmeldelser og leserresponser. Jeg står på venteliste på biblioteket, og selv om jeg er mange år over målgruppen gleder jeg meg virkelig til å lese. Selv om jeg er i mot at alt av ny fantasy skal sammenlignes med Harry Potter 😉 I Ingenlund-serien blir vi introdusert for Morrigan som har en forbannelse hvilende over seg; på elleveårsdagen sin vil hun dø. Men rett før forbannelsen skal inntre blir hun reddet av Jupiter Nord, og deres flukt fører dem til den skjulte byen Ingenlund.

Ungdomsbøker

Til Ungdommen er Linn Skåbers debutbok, og er en samling med monologer. Fra forlaget: “Linn Skåber har intervjuet ungdommer og spurt dem om livet, kviser, fred og savn. Om det å være litt barn og litt voksen. Hva er det beste med å være ungdom? Verste? Hva burde vært annerledes? Hvorfor er de voksne så kjipe? Hva er du redd for? Materialet har hun brukt til å skrive fiktive monologer der hun forsøker å si noe om denne fine og håpløse tiden – fra barn til voksen. ” Også denne er illustrert av Lisa Aisato. Jeg har allerede rukket å lese Til Ungdommen, og en grundigere anmeldelse vil komme i et eget innlegg, men jeg kan trygt si at dette er en av høstens fineste og viktigste utgivelser, og illustrasjonene er selvfølgelig nydelige!

Linn Skåber er ikke den eneste humoristen som gir ut ungdomsbøker denne høster, Hasse Hope debuterer også med boka COMPis, en sci-fi-bok satt i Norge i 2057, der selskapet “PrivatOil skal lansere COMPis, verdens første 100 % menneskelignende robot, og den skal selges til unge, ensomme mennesker som trenger en robotvenn.” Problemet er at roboten viser seg å være max nerd, og må læres opp på gamlemåten i kulhet – det kan nemlig ikke programmeres. COMPis vil det også komme et grundigere innlegg om i nær fremtid – i korte trekk kan det sies at den vil passe for de yngre ungdommene, eller såkalte “tweens“.

 

Man Booker 2018 Short List

Tidligere i dag ble kortlisten over de nominerte til årets Man Booker klar, og den ser slik ut:

Anna Burns – Milkman
Esi Edugyan – Washington Black
Daisy Johnson – Everything Under
Rachel Kushner – The Mars Room
Richard Powers – The Overstory
Robin Robertson – The Long Take

Langlisten hadde i år en del overraskelser, for første gang var en grafisk roman nominert; Sabrina av Nick Drnaso. Uvanlig nok var også en krimroman nominert; Snap av Belinda Bauer. Ingen av disse kom med på kortlisten. Det gjorde heller ikke Warlight av Michael Ondaatje, som er den eneste av bøkene jeg så langt har fått brynt meg på, selv om jeg måtte levere den fra meg før jeg rakk å bli ferdig. For å være ærlig ble jeg faktisk ganske så skuffet over den, etter å ha lest ca. 2/3, så det er helt greit for meg at den ikke gikk videre.

Av de nominerte på kortlisten skal jeg prøve å få lest så mange som mulig, The Mars Room ligger på pulten min og venter mens et par andre er reservert på biblioteket. Et par er dessverre vanskelige å få tak i, for eksempel har jeg problemer med å finne Washington Black og The Long Take.

Den endelige vinneren blir annonsert 16. oktober, og forhåpentligvis kan jeg komme med et par tanker om flere av titlene innen da. Hvis du har lest noen av de nominerte, på kort- eller langlisten, så legg gjerne igjen en kommentar om dine tanker og hvilke du anbefaler 🙂

Gaute Heivoll- Sang for sekstiåtte forrædere (anmeldelse)

• Gaute Heivoll – Sang for sekstiåtte forrædere
  
• Tiden forlag 2018
• 317 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Andreas er bygdas store musikalske begavelse. Både på bedehuset og i kirken har man lagt merke til barnet som skaper slik vidunderlig musikk, og som for et øyeblikk opphever den store splittelsen som krigen har skapt.
For på butikken til Gerhard Andersen finnes protokollen hvor bygdas NS-medlemmer står oppført. Hele sekstiåtte i alt. I et samfunn på bare noen hundre sjeler blir det lagt merke til. Blant medlemmene er også Andreas’ far, Sigvald, som er lærer, klokker og forsanger i salmesangen. Andreas ser ingen forskjell på faren etter at han ble skrevet inn i partiet. Likevel er alt annerledes.
Nabo står mot nabo, mennesker som har gått på skole sammen og stått skulder ved skulder foran presten, ser på hverandre med nye øyne. Splittelsen vokser. Så, en lille julaften, blir åtte av bygdas menn arrestert.

Enda en av bokhøstens store utgivelser er en historisk roman, også denne med tema andre verdenskrig. En sang for sekstiåtte forrædere tar plass i en liten sørlandsbygd, der Heivold selv kommer fra. Når 68 personer melder seg inn i NS under okkupasjonen av Norge blir bygda delt, relasjoner forandret og anstrengt. Det kulminerer i sammenstøt mellomn partimedlemmene og mistenkte motstandsfolk, og en morgen blir åtte av de mistenkte arrestert.

Boka er på en måte en kollektivroman; vi følger mange av bygdas mennesker. Vi møter de som verves inn i partiet på ideologisk grunnlag, de som følger hva venner og familie gjør, og de som bare gjør det som virker mest praktisk der og da. En av bokas store styrker er at den ganske så nøytralt klarer å skildre forskjellige mennesker motivasjoner og handlinger, og gjør de forståelige for leseren – noe jeg også antar er Heilvolls intensjon med boka.

Tematisk sett er boka svært interessant og også lærerik. Rent personlig ble leseopplevelsen til tider sterkt siden jeg selv har slektninger bakover i familien som stå på vidt forskjellige sider: bygdepolitikere som så seg nødt til å bli med i partiet, samtidig som for eksempel min bestefar satt i konsentrasjonsleir i Tyskland. Å lese en norsk bok der begge disse skjebnene blir skildret får meg til å tenke på og reflektere over min egen familiehistorie.

Dessverre har jeg noen problemer med bokas litterære kvaliteter. Det virker som Heivoll ikke helt har klart å bestemme seg for hva som skal være historiens fokus. Vi følger egentlig en hovedkarakter, gutten Andreas, og hans musikalske reise som pianist og organist. Samtidig har boka et stort persongalleri – der mange er godt skildret og interessante å følge med på, men Andreas blir liksom litt fortapt oppe i det hele. Hvis jeg sammenligner med tidligere leseopplevelse med litt lik oppbygging, Saabye Christensens Byens spor, kommer Heivoll dessverre mye dårligere ut av det. Sånn sett er det synd for ham at jeg leste de to bøkene så nært hverandre.

Det er likevel mye godt å ta tak i – språket er generelt bra, med mange fine skildringer og vendinger. Det jeg savner er bare litt mer fokus. Boka er absolutt verdt å lese, og dessuten lærte den meg mye. Anbefales å sjekke ut 🙂