Matias Faldbakken -Vi er fem (anmeldelse)

• Matias Faldbakken – Vi er fem
  
• Oktober forlag 2019
• 204 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Matias Faldbakkens femte roman er en bygdefortelling helt utenom det vanlige. På Råset, tre timer nord for hovedstaden, bor Tormod Blystad med kona Siv og barna Alf og Helene. Huset på den karrige tomta har han bygget selv. Etter noen utsvevende ungdomsår har Tormod blitt en trygg og pålitelig familiemann. Men i alle familier finnes det tomrom som må fylles. Slik kommer hunden Snusken til huset på Råset. Og slik går det til at Tormod en kveld går på verkstedet og blander rødleire og kunstgjødsel i eltemaskinen – og dermed utfordrer krefter han ikke aner rekkevidden av. Vi er fem er en skarp, humoristisk og særpreget roman, som blander eventyr, horror, mytologi og science fiction med rå realisme.

---

Velkommen til nok en anmeldelse av en bok lest for godt over to måneder siden, men som jeg ikke har klart å skrive om før nå. Høsten er travel rett og slett. Men denne boka må jeg løfte frem, det fortjener den virkelig! Dette er en ganske så kort anmeldelse, men så er det en ganske så kort bok og 😉

Mitt første møte med Matias Faldbakken var gjennom den hans herlige forre roman The Hills, en av de beste bøkene fra bokåret 2017, og han følger den godt opp, dog med noe helt annerledes. Ikke bare er Vi er fem annerledes fra The Hills, den er unik på svært mange måter, det er vanskelig å sammenligne den med noe jeg har lest egentlig. Mest minner det meg noe som kunne vært om en sær og kul kultfilm fra 70-tallet, antagelig noe som ville involvert Ray Harryhausen.

Boka begynner nesten litt som ei gammel barnebok, med en klassisk introduksjon av karakterer og setting, og med en artig “knekk” i språket. Skrivestilen til Faldbakken er det som har gjort de to bøkene jeg har lest av ham såpass unike, de er med på å gi historien en klar tone fra start, og dette mester Faldbakken helt ut. I mangel av bedre ord for å beskrive akkurat hva jeg liker så godt med denne skrivestilen, vil jeg heller sitere et lite utdrag helt fra starten av boka:

La det stå et hus på Råset, ei bygd snaue tre timer nord for hovedstaden. Der bodde Tormod Blystad med familien. Huset snekret han selv mens Siv gikk gravid og kvalm med første unge. Ungen ble kalt Alf. Alf fikk det ikke i hendene som far sin, men Tormod var uansett glad i gutten, nevenyttig eller ikke. Jenta, Helene, lys og fin, ble født fem år senere. Skarp som en syl var hun, og fingernem, ikke minst.

I tillegg til å være en pålitelig kar som brydde seg om familien, var Tormod Blystad uvanlig staut, ja, bent frem kjekk. Dette så han ikke selv, og Siv hadde blitt blind for utseendet hans etter så mange år, men kjekk var Tormod. Stor, slank, flott – velbygd – og han ble bare bedre med årene, som et stykke eik. Folk på bygda skulte og mumlet når familien var på butikken. “Hun Siv traff blink”, sa de, det hadde de alltid sagt. “Siv scoret”.

Så veldig mye mer om boka vet jeg egentlig ikke om jeg vil si se mye om – det er den type bok som må oppleves, men helst med ikke for mye informasjon på forhånd. Så jeg vil rett og slett gi den mine sterkeste anbefalelser, sjekk den ut og la deg begeistre!

Advertisement

Nina Lykke – Full spredning (anmeldelse)

• Nina Lykke – Full spredning
  
• Oktober forlag 2019
• 282 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Elin har flyttet inn på legekontoret sitt, hvor pasientene kommer strømmende dagen lang med alle sine skavanker og lidelser. I to tiår har Elin vært fastlege. Minst like lenge har hun vært gift med Aksel. Men før Aksel fantes Bjørn, som plutselig dukket opp på Facebook, og som har snudd opp ned på alt. Elin vet at noe må løsne, men foreløpig sitter hun fast på kontoret, i en slags katatonisk tilstand. I kroken står plastskjelettet Tore og ler av henne. Og hjemme i rekkehuset sitter Aksel og raser – med mindre han har lagt seg til med den fraskilte nabovenninnen Gro.

Full spredning er en roman om selvinnsiktens forbannelser og fornektelsens velsignelser. Med denne boken flytter Nina Lykke grensene for hva en legeroman kan være.

---

Denne boka leste jeg for en god stund sida, men høst og vinter er travle tider i bokhandel, så da går dessverre oppdateringer her inne litt tregere. Men Full spredning fortjener virkelig et eget innlegg, for denne boka er innmari god! Det er jeg jo heller ikke den første som påpeker, Nina Lykke har fått strålende anmeldelser, boka ble nominert til bokhandlerprisen og vant Brageprisen for skjønnlitteratur. Og det er absolutt fortjent.

Jeg har ikke lest Nina Lykke før, men skjønner at jeg må utforske hennes tidligere verk og, for hun har en stemme som griper meg umiddelbart. Tidligere i år var jeg så heldig at jeg fikk høre det første kapittelet lest høyt av Lykke selv og, som var en opplevelse i seg selv, hun fremfører teksten like godt som hun skriver den.

Lykkes stil er vittig og lite høytydelig, samtidig som den alltid holder seg skarp og velskrevet. Hun klarer kunststykket å skrive en lettlest roman, som kan leses av mange målgrupper, samtidig som den litterære kvaliteten holder seg høy. Det er en kombinasjon ikke alle mestrer. Det er mye humor gjennom hele boka, men temaet er egentlig alvorlig.

Hovedpersonen, Elin, har såpass med selvinnsikt at hun vet hva og hvorfor ting har gått galt her i livet, men innsikten er ikke nødvendigvis dyp nok til å være av praktisk nytte. Dette bidrar til den vittige fortellerstilen, og gjør at jeg ofte skulle ønske jeg kunne gått inn i boka og filleristet henne litt. De fleste gode hovedpersoner trenger så absolutt å bli ristet litt i ny og ne.

De beste partiene i full spredning er scenene fra Elins legekontor og hennes pasienter. Her koser jeg med rett og slett, selv om mange av de skildrede besøkene er langt fra koselige. Elins personlige problemer utenfor jobb er jo selve grunnlaget for boka, men må finne seg i å stå litt i skyggen – det eneste som trekker boka litt ned for meg er noen av delene på slutten, da beskrivelsene av Elins problemer ble litt gjentakende og trettende. Det er dog veldig småpirk, da dette absolutt er en av de beste leseopplevelsene fra i år!

Anbefales sterkt, og selv om jeg kanskje er litt sent ute med å skrive dette 19. desember, er dette et veldig godt gavetips for mange! Den passer som sagt for et veldig bredt publikum, da den er veldig lettfordøyelig, men aldri banal eller formelbasert.

 

 

 

 

 

 

 

 

Agnes Ravatn – Dei sju dørene (anmeldelse)

• Agnes Ravatn – Dei sju dørene
• Samlaget 2019
• 249 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Litteraturprofessor Nina Wisløff er i ei brytingstid. Arbeidet hennar kjennest mindre og mindre relevant, og huset hennar skal snart rivast. Mannen er travel helsebyråd, og forholdet til den kyniske legedottera er ikkje det beste.

Då leigebuaren deira, Mari, forsvinn sporlaust, går det ikkje lang tid før politiets etterforsking stansar opp. I det stille begynner Nina å nøste opp i kva som kan ha skjedd, og det ho finn, får store ringverknader.

Dei sju dørene er ein urovekkande roman om mørke løyndommar og farleg nysgjerrigheit.

---

Jeg synes Agnes Ravatn er en av de kuleste aktive forfatterne vi har her i landet, det til tross for at jeg hadde litt reservasjoner for hennes forrige roman, Fugletribunalet. Så langt har jeg likt sakprosaen hennes aller best, men med boka Dei sju dørene kaprer hun skjønnlitteraturhjertet mitt og.

Dei sju dørene er en nokså kort, vittig og skarp fortelling, spekket med kulturelle referanser – klassisk Ravatn-stil altså. Sjangermessig beveger boka seg inn mot krim, men går aldri over til formellitteratur – det er en litterær roman med en kriminalhistorie i seg.

Tidlig i boka deltar litteraturprofessor Nina Wisløff i en offentlig samtale på Litteraturhuset i Bergen. Det går ikke helt som planlagt, og Nina ender opp med å stille spørsmålet “Kva skal me med litteraturvitarane?”, og kommer selv med svaret: “”I realiteten bør litteraturvitarar kunne vere glimrande etterforskarar” – “Litteraturvitarar bør jobbe i politiet!”.

Selvfølgelig ender det da ganske så snart med at en etterforskingssak dumper ned i fanget hennes – deres forsvunne leietaker. Nina ender opp med å ta forsvinningen personlig, og graver der hun kan for å nøste sammen trådene i hva som kan ha skjedd.

Gjennom hele boka har jeg sittet og småhumret for meg selv – ikke fordi det er så mange morsomme situasjoner som oppstår, men Ravatn lar sine karakterer komme med såpass skarpe, ironiske stikk, både i dialog og i tanker, og de treffer alltid. Det er dette Ravatn er en av de beste i Norge på, og det føles alltid naturlig, der det hos andre lett kunne blitt litt påtvunget.

Mot slutten av boka er det kanskje litt mange siste-minutts-teorier og twister som kommer litt for tett opp mot hverandre på få sider. Det kan bli litt i overkant, men samtidig får det frem den litt frenetiske sinnstemningen som utvikler seg hos Nina Wisløff gjennom etterforskningen. Når det går mot siste side er det også lagt opp til at vi som lesere ligger et lite hakk foran Nina, så da kan vi frustrere oss litt på godt og vondt frem til hun selv når mållinja.

Anbefales sterkt til alle Ravatn-fans, og alle potensielle nye Ravatn-fans 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

Chigozie Obioma – An Orchestra of Minorities (anmeldelse)

• Chigozie Obioma – An Orchestra of Minorities (Et kor av minoriteter)
• Little, Brown and Company 2019 (Cappelen Damm 2019)
• 528 sider (heftet)

Forlagets omtale:

På den nigerianske landsbygda oppdager den unge hønsebonden Chinonso en dag en kvinne som prøver å kaste seg utfor en bro. Den forskrekkede mannen hiver to av sine fineste fugler ned i elven for å vise jenta hvor farlig et fall kan være. Det blir innledningen til et kjærlighetsforhold mellom Chinonso og Ndali. Men Ndali sliter med å se for seg en fremtid omgitt av høns, og hennes velstående familie motsetter seg forholdet fordi Chinonso mangler utdannelse. Den avvisningen inspirerer ham til å selge alt han eier for å dra fra Nigeria til en annen del av verden og lære – bare for å oppleve at han blir lurt, og at drømmen om en fremtid sammen med Ndali blir stadig mer uoppnåelig.

Et kor av minoriteter er fortalt av Chinonsos chi. Det er i igbo-kulturen en voktende ånd som har levd å hundrevis av år. Romanens sammenveving av nigerianske igbo-tradisjoner og elementer av gresk drama, gjør at den kan leses som en moderne variant av Homers Odysseen. En hjerteskjærende beretning om skjebne – og om viljen til å utfordre skjebne.

---

Debutromanen The Fishermen (Den forbudt elven) av Chigozie Obioma var en av mine favoritter av bøker jeg leste i fjor, og det har derfor vært store forventninger fra min side når det gjaldt hans neste roman, “den vanskelige andreboka”. Hans andre roman, An Orchestra of Minorities kom ut tidligere i år, og jeg hadde den faktisk stående en god stund i hylla før jeg fikk begynt på lesingen – litt skremt av bokas størrelse!

Jeg fikk endelig begynt på lesinga for nesten akkurat en måned siden – sidene har altså ikke flydd forbi i lysets hastighet, men det er heldigvis ikke hvor fort man leser en bok som indikerer hvor bra den er. For An Orchestra of Minorities er virkelig utrolig, fantastisk bra!

Som med The Fishermen er denne boka en sterk nigeriansk fortelling. Der Obiomas første bok ga meg nye innblikk i Nigeriansk politisk historie er dette mer fraværende i Orchestra, mens det kulturelle kanskje står enda sterkere – med utgangspunkt i igbo-kosmologi. Ibgo-kulturen kom også godt frem i The Fishermen, men spiller en enda sterkere rolle i denne fortellingen.

Fortelleren i boka er hovedkarakterens chi, en skytsånd i igbo-folktero. En chi er alltid med sin menneskelige vert, og kan tilby en form for trøst og tilstedeværelse, oppmuntre og fraråde – men kan aldri gjøre seg tydelig kjent eller overstyre sin verts avgjørelser og tanker. Selv om en chi ikke kan se fremtiden har den levd i mange sykluser, og vet at historier og menneskers skjebner alltid har en tendens til å gjenta seg. Dermed er chien ofte en hjelpeløs tilskuer – visere og mer intuitiv enn sin naive vert. Og Chinonso er dessverre mer naiv enn de fleste, han har de siste årene levd litt isolert, mest i selskap med sine høns på gården han driver for seg selv.

Den narrative oppbyggingen skaper spenning og en viss anspenthet fra første side – Chinonsos Chi er i en slags vitnesituasjon for de høyerestående ånder, og og forteller om hva som har ledet hans vert frem til punktet hvor vi nå befinner oss. Hva som har skjedd som har ført oss hit vet vi ikke, men vi aner en dysterhet og desperasjon, som har ført til en uviss tragedie.

Det er nettopp denne desperasjonen som er så gjennomgående i boka som har gjort at jeg til tider har måtte lagt den fra meg – jeg har trengt en pustepause fra mørket før jeg har kunne fortsette videre. Det har forsåvidt egentlig bare vært bra for leseopplevelsen, boka har virkelig fått synke inn, og jeg vet den kommer til å sitte i meg lenge.

Språket er som i The Fishermen krydret med igbo-uttrykk og referanser, noe som selvfølgelig er uvant. Det gjør at det krevdes en god dose konsentrasjon for å lese, men er på ingen måte ødeleggende for bokas flyt – og som med det meste som er nytt og uvant kommer man raskt inn i det etter en stund. Dialogene er ofte lydhermende, for å få frem den nigeriansk-engelske dialekten, og får godt frem den vekslende bruken av nigeriansk-engelsk, pidgin og igbo.

Om det er noe jeg vil pirke på i denne boka må det være at den brukte litt tid på å virkelig komme i gang. Jeg hadde jo lest på baksiden at historien på noen måter ble sammenlignet med Odysseen, og det tar litt tid før Chinonso legger ut på sin reise. Men alt i alt er dette virkelig småpirk, jeg har mest lyst å erklære boka et mesterverk. Obioma er virkelig en forfatter jeg gleder meg til å følge med fremover, at hans to romaner begge har blitt kortlistet til Booker-prisen er fullt fortjent.

Booker-priser blir forøvrig kunngjort 14. oktober – der er Obioma i konkurranse med Salman Rushdie, Margaret Atwood, Lucy Ellmann, Bernardine Evaristo og Elif Shafak.

 

 

 

 

 

 

Amor Towles – En gentleman i Moskva (anmeldelse)

• Amor Towles- En gentleman i Moskva
  
• Forlaget Press 2019 (org. 2016)
• 513 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Romanens handling er satt til Moskva på 1920-tallet, rettere sagt til den 21. juni 1922. Grev Alexander Rostov – mottaker av Saint Andrew-ordenen, medlem av Jockey-klubben og ‘Master’ i den edle jaktkunst – blir eskortert ut av Kreml, over den Røde Plass og gjennom de Hotel Metropols elegante svingdører. Ansett som en uforbederlig aristokrat av et bolsjevikisk tribunal, dømmes greven til husarrest på livstid. I et av byens flotteste hoteller tilbringer han de neste tiårene i et lite loftsrom, som passiv tilskuer de dramatiske i endringene i Russland. I kontrasten mellom grevens tilbaketrukne tilværelse og de omkalfatrende hendelsene på utsiden av hotellet, har Towles skapt et elegant språklig univers fylt av humor og refleksjoner over tid, historie og samfunn.

 

---

Denne boka altså! Denne sto jeg først på evig venteliste på hos biblioteket, så lånte jeg heller biblioteksboka til en venn, men da jeg var halvveis i den kjøpte jeg den likeså godt. For denne boka måtte jeg eie! Den har så utrolig mange vakre passasjer som fortjener å bli lest om og om igjen, ei bok du ikke nødvendigvis er ferdig med etter å ha lest – du kan lett dra den ut av hylla og åpne på en hvilken som helst side lenge etterpå.

En gentleman i Moskva er en lang, historisk roman – og hele historien foregår gjennom flere år på ett og samme sted – det ærverdige og tradisjonsrike Hotel Metropol i Moskva. Det høres jo litt avskrekkende ut! Hvordan kan en så lang bok klare å holde interessen, når vi følger én person rundt i et, utgangspunktet, så begrenset sted? Den blir utrolig nok aldri kjedelig, og føles absolutt ikke for lang; Towles klarer på utrolig vis å spinne denne historien akkurat så lenge som føles riktig.

Grev Rostovs “eventyr” rundt hotellet er for det meste ikke høydramatiske og fartsfylte, men de fører ham i møte med personer som gir ham nye innblikk i livet, som fører til refleksjon, selvransakelse og utvikling. Menneskene rundt greven er også viktige karakterer i boka, og jeg ble oppriktig glade i flere av dem, og engasjerte i deres historier.

Revolusjonen, og den politiske utviklingen videre i Russland spiller selvfølgelig en viktig rolle som bakteppe i historien – men det er ingen revolusjonsroman eller politisk fortelling – en faktor noen har dratt frem som en litt negativ kritikk, men som jeg ikke hadde noe problem med. Vi vet alle om grusomhetene som skjedde i Russland under denne perioden, og at denne boka ikke er et sosialrealistisk bilde av dette er på ingen som helst måte et forsøk å undergrave disse på. Boka tar rett og slett for seg en annen, mer intim og en smule mer fantastisk (som i, ikke fullt så realistisk) historie.

Det som virkelig gjorde at jeg falt så hardt for boka er det vidunderlige språket. Den er skrevet så vakkert, med et språk som er rikt og blomstrende, men samtidig ikke føles pompøst eller klisjéfullt. Jeg valgte å lese den på originalspråket engelsk, og må rett og slett sitere et litt lengre avsnitt, en av mange favoritter fra leseopplevelsen. I denne passasjen må greven med omhu velge hvilke eiendeler han skal ta med seg videre fra sin luksuriøse suite, til sitt nye og mindre rom:

It is a part of the human experience that we are constantly gripping a good fellow by the shoulders and wishing him well, taking comfort from the notion that we will hear word of him soon enough.
But experience is less likely to teach us how to bid our dearest possessions adieu. And if it were to? We wouldn’t welcome the education. For eventually, we come to hold our dearest possessions more closely than we hold our friends. We carry them from place to place, often at considerable expense and inconvenience; we dust and polish their surfaces and reprimand children for playing too roughly in their vicinity – all the while, allowing memories to invest them with greater and greater importance. The armoire, we are prone to recall, is the very one in which we hid as a boy; and it was these silver candelabra that lined our table on Christmas Eve; and it was with this handkerchief that she once dried her tears, et cetera, et cetera. Until we imagine that these carefully preserved possessions might give us genuine solace in the face of a lost companion.
But, of course, a thing is just a thing.

Med fare for å virke litt skrivesky så vil jeg egentlig ikke si så mye mer om boka. Det er den type bok jeg som anbefaler på det aller sterkeste, og håper at man ikke blir skremt vekk av størrelsen eller den lite omfangsrike settingen. Ellers håper jeg at de som leser den går inn med minst mulig ideer om hvordan boka skal eller bør være, og forhåpentligvis lar seg begeistre og gledes gjennom hele!

 

 

 

 

 

Lars Svisdal- Seg til inkjes (anmeldelse)

• Lars Svisdal – Seg til inkjes
• Gyldendal 2018
• 368 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

18 år gamle Gjøa dreg frå ein heim prega av skilsmisse for å jobbe ein sommarsesong på Fægrane, ei turisthytte øvst i ein fjelldal ein stad på nordvestlandet. I 29 år har Olaug og Gunnar Fægrane drive hytta, med Olaug som dominerer kvar minutiøse detalj med pragmatikk og varige mein av for omfattande arbeidsmengd og for trong økonomi, og Gunnar som gjer så lite som mogleg. Sonen deira, Ingebrigt, er komen heim for sommaren frå eit halvhjarta studentliv, og har svært lite lyst til å ta hand om drifta av turisthytta. Gjøa får etter kvart eit fortruleg forhold til Ingebrigt, og det blir eit haldepunkt for henne når ho merkar konsekvensane av den utageringa som frustrasjonen over familiesituasjonen heime har drive henne til.

Seg til inkjes er ei forteljing om å sitje fast og å ville vekk, om mødrer og søner, om vaffelsteiking og nattlege fisketurar, om opprør og eldgamle nabokonfliktar – og om å freiste å halde fram så godt ein kan, for ikkje å gjere seg til inkjes.

---

Seg til inkjes er ei bok jeg faktisk har lånt tre ganger fra biblioteket, men de to første gangene måtte levere tilbake uten å ha fått begynt på ennå. Sånt skjer når man første gangen plutselig får ti bøker klare fra ventelisten samtidig, og den andre gangen er midt i en flytteprosess som tar det meste av tida. Helt tilfeldig fant jeg den for litt sida på hurtiglånhylla på hovedbiblioteket, og tok den med igjen, for jeg har jo virkelig villet lese den en god stund! Lars Svisdal har fått mye god omtale for debutromanen, som kom i fjor, og jeg har jo som ønske å få lest flere debutanter.

Første kapittel i Seg til inkjes appellerte til meg fra første avsnitt, og Svisdal skriver skriver med et språk som umiddelbart føles særegent forfatteren. Boka er skrevet på nokså gammeldags nynorsk, og bærer preg av dialekt og miljø. Det tar absolutt en stund å venne seg til, jeg raste i hvert fall ikke gjennom boka – men setter utrolig godt tonen for dalen vi befinner oss i, og stedet rundt turisthytta det størsteparten av fortellingen tar plass.

Jeg hadde ikke lest så alt for mye om selve handlingen før jeg satte i gang med lesinga, og ble   overrasket over at boka viste seg å være en kollektivroman. Hovedpersonen er absolutt Gjøa, den unge jenta som har kommet for å være sesonghjelp på hytta, men vi følger også en rekke andre karakterer. Egentlig ville jeg helst visst dette på forhånd – for jeg endte faktisk opp med å bli litt skuffet over ikke å kunne følge det første kapittelet videre, men hoppe videre til et nytt perspektiv.

Etter en utrolig lovende start brukte jeg litt tid på bli like engasjert i bokas første halvdel – jeg opplevde faktisk litt savn for det jeg originalt trodde skulle være bokas hovedperson. Jeg tror denne følelsen faktisk hadde vært mindre med litt mer kjennskap til bokas struktur på forhånd – jeg endte opp med å trenge litt ekstra tid til å tilpasse meg. I min mening er det dog et parti i boka som drar litt mye, men så tar boka seg virkelig opp igjen den siste tredjedelen igjen – karakterenes forhold til hverandre er klarere definert, og jeg ble virkelig engasjert mot slutten.

Det er mange skiftende perspektiv gjennom boka, noe som for det meste fungerer godt. Fortellerstemmen er heller ikke konstant, vi får oppleve karakterene både gjennom en personlig jeg-stemme, samt noen kapitler er beskrevet gjennom en upersonlig tredjeforteller. Vekslinga her fungerer fint og føles naturlig – men kanskje kunne en eller to kapitler med de mindre brukte fortellerne blitt droppet, uten at det hadde skadet bokas kvalitet. Den oppleves litt lang – og da kommer ujevnhetene bedre frem.

Seg til inkjes er en fortelling som tar for seg mye, samtidig som den føles svært intim – og det er utrolig godt gjort. Jeg er derfor veldig spent på å følge Lars Svisdals forfatterskap videre, selv om jeg har hatt noen kritikker. Det er gøy med en ny forfatter som har en så klar stemme fra første øyeblikk, og jeg håper den vil holde seg videre.

 

 

Johan B. Mjønes- Heim (anmeldelse)

• Johan B. Mjønes- Heim
• Aschehoug 2018
• 256 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
Jørgen Heim er døende. Han spiser ikke og smertene er store. Alene i sykehjemssenga glir han inn og ut av tid, tilbake til livet på familiegården Heim i Trøndelag.

Da storebroren omkommer i en ulykke, må Jørgen overta rollen som odelsgutt. Dyra kan ikke vente, jorda kan ikke vente, og Jørgen blir bundet til jorda og dyra og arven fra generasjonene før ham. For odel er ikke noe valg, det er en plikt og et privilegium.

Romanen Heim er en sterk og gripende historie om gårdsdrift gjennom flere slektsledd, og om forsoning med livet, sånn som det ble.

---

Før noe annet må jeg få påpeke at jeg synes Heim har det vakreste bokomslaget av alle bøkene fra 2018. Forsidebildet viser et utsnitt av maleriet Ringen sluttet (1977) av Håkon Bleken – og er utrolig passende for boka. Nå skal jo en bok ikke dømmes ut fra omslaget, men heldigvis kan jeg si at selve boka også er et nydelig verk i seg selv.

Heim var den første boka jeg leste i 2019 og det ble en vakker og sterk leseopplevelse. Historien om Jørgen Heim begynner ved slutten av et liv, og fra sykesengen til Jørgen får vi via assosiative tankesprang innblikk i hans historie. Som yngste sønn og med en eldre bror var ikke Jørgen oppdratt til det store ansvaret det var å ta over familiegården, men da broren dør i en ulykke faller byrden på Jørgens skuldre. Det av og til anstrengte forholdet til faren, brorens død og balansegangen mellom den tradisjonelle gården og den raskt forandrende moderniseringen av norsk jordbruk preger Jørgens dager. Gjennom et langt liv er vi innom både krigstid og fredstid, vi følger Jørgen som barn, ungdom og voksen med sin egen familie.

Det er sjeldent jeg har lest om en karakter som føles så ekte som Jørgen Heim gjør. Mjønes har gjort en utrolig god jobb med å skildre ham. Jeg får lyst å sammenligne med John Williams’ Stoner – en av de andre virkelig gode og ekte romankarakterene som har satt seg godt i minnet. Heim er nyansert, og hans utvikling gjennom boka er en fryd å følge. Utviklingen er imponerende skildret, med tanke på at kronologien ikke er lineær i det hele tatt.

Det Mjønes gjør mesterlig gjennom hele boka er de flytende overgangene mellom Heims opplevelser på sykehjemmet og hans dykk ned i tidligere minner. Denne konstante vekslingen mellom nåtid og fortid kunne fort blitt rotete og forvirrende, men det flyter utrolig bra og trådene veves godt sammen. Språket er naturlig og gir hovedkarakteren en fin og personlig stemme.

Heim har en av de beste åpningene jeg har lest på en god stund, og det setter selvfølgelig tonen for hele leseopplevelsen. Det er jevnt gjennom en veldig god bok, men helt på slutten hadde jeg ønsket en enda sterke avslutning – ikke at den på noen måter er dårlig. Uansett anbefales Heim på det aller sterkeste!

 

Trude Marstein- Så mye hadde jeg (anmeldelse)

• Trude Marstein – Så mye hadde jeg
  
• Gyldendal 2018
• 432 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Monika er 13 år og vet at alt hun opplever, en gang skal tilhøre en annen tid. Hun er 27 år og elskerinnen til en eldre professor. Hun er 37 år og bor sammen med Geir, de har fått Maiken, som suger rytmisk på smokken og har en stripe bar hud i bakhodet. Hun er 46 år, har et uthus fullt av kranglevorne høner og tenker at livet består av håpløse forsøk på sammenføyninger. Hun er 52 år og møter morens ansikt i speilet over grønnsaksdisken i dagligvarebutikken. 

Så mye hadde jeg er en roman om den aldri hvilende lengselen etter et liv rikt på tilhørighet, lidenskap og mening – men også om følelsen av at alt glipper, at ingenting kan holdes fast, at man kanskje verken vil eller klarer å høre sammen med noen.

---

Så mye hadde jeg har jeg stått på venteliste på hos biblioteket i flere måneder nå. Boka kom i sommer og fikk fantastiske anmeldelser, så jeg har naturlig nok vært ganske spent. To dager før julaften tikket det inn en hentemelding, og jeg rakk å hente mitt eksemplar før jeg skulle reise hjem, og har slukt den ganske så raskt på et lite døgn.

Trude Marstein skriver om Monika, som vi følger stykkevis gjennom livet, fra 13-åring til de sene 50-årene. Viktige bikarakterer er Monikas nærmeste familie og mennene som kommer og går i hennes liv. Karakterene, og særlig da Monika er det som gjør hele boka, og ikke fordi man nødvendigvis blir så glad i henne, men fordi Marstein skildrer et menneskeliv så utrolig godt og realistisk. Monika er full av motsetninger, hun gjør valg man ikke liker, hun gjentar gamle feil og er ikke nødvendigvis den man “heier på”. Det er av og til ubehagelig å lese, fordi slike sterke og usminkede feil er noe vi alle kan gjenkjenne oss i, men helst vil overse hos oss selv.

Et slikt type ubehag er dog romanens styrke, dette skal ikke være en feelgood-bok, den tvinger oss til å se på oss selv og våre egne valg også. For boka handler særlig om valg; Monika er redd for å stagnere i livet og ser alltid fremover, tar valg på valg for å komme seg vekk fra der hun er, og mot det ukjente stedet hun skal. Monika lever nesten ikke i nåtiden, men er på konstant jag etter en annen mulig fremtid.

Så mye hadde jeg er muligens ikke romanen for en leser som vil ha den empatiske og heroiske hovedpersonen å følge, men sikter man bare den veien lukker man døra for mye god litteratur. Det er også verdt å merke seg at Monika gjennom deler av boka jobber med en avhandling om “vanskelige kvinner i litteraturen”. Litt metaperspektiv der 😉

Marsteins språk er godt og flyter utrolig lett og naturlig gjennom boka. Romanens oppbygging funker veldig godt – kronologisk, men med store tidshopp mellom kapitlene.

Til tross høye forventninger er jeg så sannelig enig med anmelderne: Så mye hadde jeg er en velskreven og sterk roman. Litt mot slutten føltes den en smule lang , jeg kunne personlig klart meg med 50 sider mindre, men det er småpirk. Anbefales!

 

Brit Bildøen- Tre vegar til havet (anmeldelse)

• Brit Bildøen – Tre vegar til havet
• Samlaget 2018
• 155 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
Ei kvinne har vore gjennom ein lang adopsjonsprosess. I postkassa ligg eit brev som skal endre livet hennar.
Ei kvinne går gjennom gatene med ein trillekoffert. Ho skal ta hemn. Ho skal slå tilbake mot Staten. I kofferten ligg ein død katt.
Ei kvinne går lange turar langs havet med hunden sin. Når ho ikkje jobbar med å ringmerke fuglar, held ho seg mest for seg sjølv.
Dei tre historiene flettar seg saman til ei sterk forteljing om raseri, galskap og flukt frå fortida. I Tre vegar til havet»skildrar Brit Bildøen avmakt i møte med byråkratiet og kva desperasjon kan gjere med eit menneske. Samstundes teiknar ho eit urovekkjande bilde av ei tid der fugleartar forsvinn i rasande fart, og der menneske kjenner seg åleine blant sine eigne.

Denne boka altså folkens. Dette er en virkelig perle av en liten, men hardtslående bok. Tre vegar til havet er nokså kort, med sine 155 sider, men den gjorde stort inntrykk på meg, og leseopplevelsen var intens, sår og gripende.

Vi følger en ikke navngitt kvinne, i tre forskjellige perioder i livet. Kapitlene blir avskilt med titler: eksilet, staten, kroppen. Bare eksil-kapitlene har en personlig jeg-stemme, i de to andre blir vi holdt litt på avstand. Vi følger kvinnen og hennes mann som har stått i adopsjonskø i åresvis. Til slutt er de ikke lengre godkjente som adoptivforeldre fordi de har blitt for gamle. Vi følger kvinnen som lar hatet mot staten ta overhånd, det blinder hennes rasjonalitet og ødelegger forhold og karriere. Vi følger kvinnen som har distansert seg fra det gamle livet, fra venner og familie.

Kvinnen i boka blir aldri navngitt. Det som er interessant er at det i starten er lett å lese de ulike kapitlene som om de har ulike fortellere. Det er ikke en svakhet ved boka, tvert i mot viser det hvordan vi i forskjellige perioder i livet kan være som en helt annen person enn tidligere, og at hendelser kan forandre oss såpass mye.

Brit Bildøen skriver utrolig vakkert. Jeg har selv blitt mer og mer glad i å lese nynorsk i det siste, det får så ofte en enda vakrere språklig klang – og Tre vegar til havet er virkelig vakkert skrevet. Det er presist, poetisk og ofte med slående metaforer, som når kvinnen forteller om det hun opplever som en “statlig abort”.

Boka er naturligvis ikke særlig lystig, men den er nydelig og inderlig. Tre vegar til havet anbefales på det sterkeste om man vil ha en sår, sterk og vakker bok!

PS: Tirsdag 4. desember kl. 17 skal Brit Bildøen bokbades av Linn Ullmann i Norli Universitetsgata, og selvfølgelig signere bøker. Anbefales for de som befinner seg i nærheten!

Maria Navarro Skaranger- Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen)

• Maria Navarro Skaranger – Bok om sorg (fortellingen om Nils i skogen)
• Forlaget Oktober 2018
• 140 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
En bror dør, og Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen) er historien om familien som blir igjen. Om en mor som bare gråter, om en far som ikke er tilstede, om søsken som prøver å forstå. Skaranger skriver rått og rørende om livredning og ansvar. Hun skriver om fortvilelse og raseri, men også om kjærlighet, håp og lyset som finnes.

Maria Navarro Skaranger gjorde skikkelig brakdebut med boka Alle utlendinger har lukka gardiner i 2015, som særlig fikk mye oppmerksomhet for bruken av “kebabnorsk”. Bok om sorg (fortellingen om Nils i skogen) har en ganske annen tone, men mye er likevel gjenkjennelig. Språket er enkelt, legger seg tett til det muntlige (men uten den store sosiolektbruken som den forrige boka bruker) – det føles personlig og ekte mens man leser.

Hovedpersonen i Bok om sorg har mistet en bror til selvmord, og vi får gjennom korte episoder følge henne og familien i perioden etter dødsfallet, samt utforske familieforholdene gjennom reflekterende tilbakeblikk. Avsnittene beskriver den vanskelige sorgperioden, med de rent praktiske tingene som rydding av dødsbo, samt hvordan noe slikt påvirker den gjenværende familien og tankespinneriet som man ikke kan holde på avstand. Jeg synes Maria Navarro Skaranger er utrolig flink til å få frem hvordan sorg kommer til syne og påvirker mennesker på ulik måte, selv ved å bruke få ord. Det litt fåmælte kler boka godt – den er ikke bombastisk, men sterk, sår og inderlig.

Skaranger har mestret kunsten å formidle mye på få sider. Men sine 140 sider er Bok om sorg ganske beskjeden i størrelse, men den gjør et stort inntrykk. Anbefales.