Erlend Loe- Dyrene i Afrika (anmeldelse)

• Erlend Loe – Dyrene i Afrika
  
• Cappelen Damm 2018
• 336 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
Dyrene i Afrika er en historie om avmakt, aktivisme, avvik og tøylesløst begjær.
Fem enkeltpersoner – en tannlege, en biolog, en filmklipper, en forfatter og en politietterforsker – kjenner dragninger og tilbøyeligheter de ikke forstår hvor kommer fra.
De gjennomgår en radikaliseringsprosess og forstår etter hvert at dersom verden skal overleve, må noen gå i bresjen.

Dyrene i Afrika er muligens en av de merkeligste bøkene som har blitt sluppet denne bokhøsten. Den handler rett og slett om dyresex. Eller rettere sagt – den handler om hvordan vi mennesket utnytter jorda, dens ressurser og dyrene, men det blir illustrert via en gruppe mennesker som velger å sette fokus på disse problemene ved å reise til Afrika og skjende dyr.

Hvis noen først skal skrive en slik bok så er det vel passende at det er Erlend Loe. Han er dreven i å beskrive absurde situasjoner og karakterer, med en god dose ironi samtidig som det gode språket er på plass. Det er lett gjenkjennelig Loe-stil på Dyrene i Afrika, og den er til tider fornøyelig (og klein) lesning, men boka som helhet ble dessverre litt for miss for meg.

Boka er 336 sider, og selv om det egentlig ikke er særlig langt tror jeg at det ville blitt en mye bedre leseopplevelse hvis den var kortere og strammere. Det er ikke før side 183 at vi faktisk sitter på flyet på vei til Afrika (Nairobi, Kenya)! Boka frem til da har brukt mye plass på å introdusere de fem karakterene vi følger, alle skal de få skikkelige bakgrunnshistorier, de skal møte hverandre og planlegge det store Afrika-eventyret. Under lesingen av flere kapitler ville jeg tilbake til de mest interessante karakterene – vi kunne fint fulgt bare Lisa, selvutnevnt leder av gruppa.

Skrivestilen til Loe gjør heldigvis opp for mye. Den er tørrvittig og karakterenes indre tanker og funderinger er virkelig morsomme å lese. De vanvittige overdrevne situasjonene og den underdrevne måten de er skildret på skaper en ironisk kontrast som er skikkelig typisk Loe, og som jeg setter pris på.

Utdrag fra boka:

 Mellom frokost og lunsj sto det: “Vi lærer om dyr”, og fra lunsj og frem til egentiden kl. 19: “Vi skjender dyr”.
Lise understreket at Afrika var Afrika og at det derfor kunne oppstå endringer i timeplanen. I så fall ville nye planer bli delt ut.
….
Da en av flyvertinnene for tredje gang ba dem om å flytte seg, ble Lise irritert og viste mongofjes. En halv time senere oppsøkte hun flyvertinnen og ba om unnskyldning. Hun hadde ikke for vane å lage slike fjes, forklarte hun. Hun angret. Det hadde vært for mye press i det siste og hun mistet kontrollen et lite sekund. Hun beklaget så mye (s.184-185).

Dyrene i Afrika er en roman som godt kunne vært kortet ned, oppbyggingen føles for lang og med for mange karakterer som flyter litt inn i hverandre. Likevel gjør språket og humoren den verdt å sjekke ut, særlig for de som liker Erlend Loes stil fra før. Også må man selvfølgelig være forberedt på at ja: det blir faktisk beskrevet “skjending av dyr”, både moskus, løver og elefanter. Du er herved advart 😉

Advertisement

Hasse Hope- COMPis (anmeldelse)

• Hasse Hope- COMPis
• Aschehoug 2018
• 304 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Året er 2057, og fremtiden har innhentet Norge. Selskapet PrivatOil skal lansere COMPis, verdens første 100 % menneskelignende robot, og den skal selges til unge, ensomme mennesker som trenger en robotvenn. Men selskapet fortviler, det viser seg nemlig at roboten er tidenes største nerd, så nerd at ingen vil bli venn med den. Da forskerne innser at kulhet ikke kan programmeres, bestemmer de seg for at den må læres opp på gamlemåten. Slik ender COMPis opp på Oslos kuleste skole sammen med skolens kuleste fyr. Nå må roboten lære seg å bli kul, og det kjapt.

Hasse Hope er jo en artig fyr som vi for det meste forbinder med TV og radio, men i høst er han også aktuell med sin første bokutgivelse: ungdomsboka COMPis. Den har et artig og originalt konsept, og er kjempemorsom til tider. Dessverre ble den også litt rotete for meg, den prøver litt for mange forskjellige ting på en gang, som gjør at den ikke er så tight som jeg skulle ønsket. I tillegg til historien om en nerderobot som må læres opp i kulhet før den skal ut på markedet får vi en sidehistorie med overdrevent onde forretningsselskap og politikere som ikke har noen problemer med å true og skade barn for å få det som de vil. Akkurat denne historien kunne blitt tonet ned kraftig, jeg tror boka hadde blitt enda bedre om den fokuserte på robotens vei til kulhet uten den konstante trusselen bak.

Boka er fullspekket med morsomme og satiriske referanser til diverse populærkultur, som resulterte i flere lattersnøft fra meg under lesningen. Jeg lurer på om noen av de kanskje ikke helt vil treffe målgruppen dog, det følte nesten som det var rettet mer mot min generasjon, og ikke de unge ungdomsleserne.

Der Hasse Hope virkelig briljerer er i dialogen. Den er til tider hysterisk morsom, og akkurat passe overdreven. Jeg hørte også Hope lese høyt fra boka forleden, som ga boka en ekstra dimensjon, så å høre boka på lydbok er noe jeg vil anbefale for de som er nysgjerrige.

Alt i alt er COMPis en morsom, original og satirisk bok som lider av noen feil som gjør den litt rotete. Målgruppen virker litt sprikende – men jeg tror den kan falle i god smak hos de yngre ungdommene som vil ha noe lettlest og humoristisk.

Gaute Heivoll- Sang for sekstiåtte forrædere (anmeldelse)

• Gaute Heivoll – Sang for sekstiåtte forrædere
  
• Tiden forlag 2018
• 317 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Andreas er bygdas store musikalske begavelse. Både på bedehuset og i kirken har man lagt merke til barnet som skaper slik vidunderlig musikk, og som for et øyeblikk opphever den store splittelsen som krigen har skapt.
For på butikken til Gerhard Andersen finnes protokollen hvor bygdas NS-medlemmer står oppført. Hele sekstiåtte i alt. I et samfunn på bare noen hundre sjeler blir det lagt merke til. Blant medlemmene er også Andreas’ far, Sigvald, som er lærer, klokker og forsanger i salmesangen. Andreas ser ingen forskjell på faren etter at han ble skrevet inn i partiet. Likevel er alt annerledes.
Nabo står mot nabo, mennesker som har gått på skole sammen og stått skulder ved skulder foran presten, ser på hverandre med nye øyne. Splittelsen vokser. Så, en lille julaften, blir åtte av bygdas menn arrestert.

Enda en av bokhøstens store utgivelser er en historisk roman, også denne med tema andre verdenskrig. En sang for sekstiåtte forrædere tar plass i en liten sørlandsbygd, der Heivold selv kommer fra. Når 68 personer melder seg inn i NS under okkupasjonen av Norge blir bygda delt, relasjoner forandret og anstrengt. Det kulminerer i sammenstøt mellomn partimedlemmene og mistenkte motstandsfolk, og en morgen blir åtte av de mistenkte arrestert.

Boka er på en måte en kollektivroman; vi følger mange av bygdas mennesker. Vi møter de som verves inn i partiet på ideologisk grunnlag, de som følger hva venner og familie gjør, og de som bare gjør det som virker mest praktisk der og da. En av bokas store styrker er at den ganske så nøytralt klarer å skildre forskjellige mennesker motivasjoner og handlinger, og gjør de forståelige for leseren – noe jeg også antar er Heilvolls intensjon med boka.

Tematisk sett er boka svært interessant og også lærerik. Rent personlig ble leseopplevelsen til tider sterkt siden jeg selv har slektninger bakover i familien som stå på vidt forskjellige sider: bygdepolitikere som så seg nødt til å bli med i partiet, samtidig som for eksempel min bestefar satt i konsentrasjonsleir i Tyskland. Å lese en norsk bok der begge disse skjebnene blir skildret får meg til å tenke på og reflektere over min egen familiehistorie.

Dessverre har jeg noen problemer med bokas litterære kvaliteter. Det virker som Heivoll ikke helt har klart å bestemme seg for hva som skal være historiens fokus. Vi følger egentlig en hovedkarakter, gutten Andreas, og hans musikalske reise som pianist og organist. Samtidig har boka et stort persongalleri – der mange er godt skildret og interessante å følge med på, men Andreas blir liksom litt fortapt oppe i det hele. Hvis jeg sammenligner med tidligere leseopplevelse med litt lik oppbygging, Saabye Christensens Byens spor, kommer Heivoll dessverre mye dårligere ut av det. Sånn sett er det synd for ham at jeg leste de to bøkene så nært hverandre.

Det er likevel mye godt å ta tak i – språket er generelt bra, med mange fine skildringer og vendinger. Det jeg savner er bare litt mer fokus. Boka er absolutt verdt å lese, og dessuten lærte den meg mye. Anbefales å sjekke ut 🙂

 

 

Simon Stranger – Leksikon om lys og mørke (anmeldelse)

• Simon Stranger – Leksikon om lys og mørke
  
• Aschehoug 2018
• 400 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
Hva fikk den beskjedne skomakersønnen Henry Rinnan til å bli en av norgeshistoriens mest forhatte skikkelser? Og hvorfor skulle en jødisk familie velge å flytte inn i hovedkvarteret til Rinnan etter krigen, i huset som ble stående som selve symbolet på ondskap?
Da forfatter Simon Stranger får vite at hans kones familie har bodd i huset der Rinnanbanden holdt til, det beryktede Bandeklosteret, begynner han å grave frem historien til Komissar-familien, både de som overlevde, og de som ble drept. Arbeidet stiller ham overfor menneskeheten på sitt mørkeste, og romanens nedslag i livet til Henry Rinnan viser hvilke konsekvenser ydmykelser, utenforskap og sinne kan få. Samtidig vokser en annen fortelling frem, om overlevelse, samhold og hvordan leve videre.
I denne storslåtte og ambisiøse romanen, setter Simon Stranger sammen brikker som spenner over et århundre og berører de vakreste og vondeste sidene ved menneskelivet.

Simon Strangers Leksikon om lys og mørke er skrevet i romanform, men karakterene er ekte, og forfatteren selv er en tydelig fortellerstemme i store deler av boka. Strangers svigerfamilies historie inspirerte ham til å ta et dypdykk i en vond, men viktig del av norsk historie – hva som skjedde med de norske jødene under og etter andre verdenskrig. Boka er delt i flere perspektiv – vi følger Stranger selv som skriver om sin utforsking av historien, refleksjoner, tanker og arbeid. Svigerfamilien Komissar er hjertet i boken –  Hirsch  Komissar ble arrestert januar 1942 og drept følgende oktober. Gjennom boka henvender Stranger seg til Hirsch, barnas tippoldefar, snakker til ham i du-form, prøver å opprette en form for kontakt. Vi følger også Hirschs gjenværende familie, som kommer seg unna arrestasjon og deres ferd videre etter krigen. Etter krigen ender en av sønnene opp med å slå seg ned med sin familie i det tidligere hovedkvarteret til Henry Rinnan.

Også Henry Rinnan er en viktig karakter i boka. Gjennom romanform utforsker Stranger livet til en av Norges verste krigsforbrytere, og prøver å finne ut hvordan Rinnan endte opp med å bli en agent for tyskerne, torturist og morder. Vi følger episoder fra barndommen av, og videre gjennom okkupasjonstiden og perioden som leder for Rinnanbanden.

Når man skriver en roman med virkelige karakterer og hendelser som fundament er det lett å trå feil, men Stranger behandler det hele med en fin sensitivitet og respekt. Detaljer, mange handlinger og alle karakterers tanker og følelser er jo selvfølgelig fiksjonalisert – men med mye research i bunn. Simon Stranger er også utrolig god på å skrive om det menneskelige; følelser og motivasjoner, reaksjoner, refleksjoner og rett og slett den menneskelige psyke. Alt føles utrolig ekte når jeg leser om handlinger og samtaler -Stranger overdriver ingenting.

Leksikon om lys og mørke er en utrolig sterk bok, man leser om ekte menneskeskjebner, og får innsikt i det virkelig mørke i menneskehjertet, men også menneskets godhet. Jeg måtte felle en tåre da jeg leste om redningsaksjonene som foregikk ved Syversens gartneri, et steinkast fra der jeg selv bor, hvor det i dag er et minnesmerke.

Hvert kapittel starter med en bokstav, vi går alfabetisk fra A-Å. “A for anklagen. A for avhøret. A for arrestasjonen“.  Helt i starten var jeg litt skeptisk til denne skrivestilen, blir ikke dette rett og slett litt banalt? Det tok dog ikke lang tid jeg synspunktet skiftet, denne formen gir Stranger en stor assosiasjonsfrihet som gjør at boken kan ta uventede vendinger, som ellers ville virket litt rotete. Den har endt opp med en stil der vi i løpet av et kapittel kan gå innom mange forskjellige historier, begå store tidshopp og følge flere karakterer – men det henger alltid godt sammen og er aldri forvirrende.

Leksikon om lys og mørke anbefales på det sterkeste, den er både emosjonell, lærerik og godt skrevet. Den ga meg utrolig mye innsikt, samtidig som den berørte meg sterkt – og fikk meg til å felle en god del tårer.

 

Lars Saabye Christensen- Byens spor 2 – Maj (anmeldelse)

Obs: Denne anmeldelsen avslører visse ting som skjer i den første boka i Byens spor-serien.

• Lars Saabye Christensen – Byens spor – Maj
  
• Cappelen Damm 2018
• 544 sider (innbundet)
• Serietilhørighet: Byens spor (2)

Forlagets omtale:
Sentralt i Byens spor står Maj, hennes skjebne er tett vevd sammen med byen og gatene hun lever i: Men like mye med menneskene hun deler byen med, først og fremst barna, Jesper og Stine. Kvinnen i Røde Kors som utgjør Fagerborgs usynlige sosiale ryggrad. Jespers kamerat Jostein som går i slakterlære og er på vei inn i arbeidslivet, et liv også Maj må tre inn i. For ting begynner å haste:

Første bind i den planlagte trilogien Byens spor kom under fjorårets bokhøst, og ble en av mine beste leseopplevelser det året. Forventningene har altså vært skyhøye for oppfølgeren, som har fått undertittelen Maj.

I bok nr.2 henter historien seg opp til den første bokas innledning. Det er gått en del år siden forrige bok, karakterene har vokst og gått gjennom mye – og i Oslo på 50-tallet må man kunne tilpasse seg raske forandringer for å kunne henge med! Tiden og stedet som blir beskrevet er interessant å lese om, på en måte et slags mellomstadie. Etter krigen og dens grusomheter, men før Norge ble en rik oljenasjon. Vi følger særlig Maj i denne boka, og hennes vanskelige hverdag med å oppdra to barn som alenemor. For å få det til å gå rundt har hun måtte finne seg arbeid, som hun sjonglerer mellom deltagelsen i Røde Kors som krever mye av henne. Særlig gripende er det å lese om hvordan Maj takler savnet av, og av og til de blandede følelser for sin avdøde mann, samt skyldfølelsen for lengselen etter mannlig selskap. Saabye Christensen skriver godt og ekte om kvinnelige karakterer, og Majs historie i denne boka er virkelig sterk!

Vi følger selvfølgelig også Jesper videre, som på noen måter har blitt mer selvsikker og ikke fullt så følsom, men som må takle ungdomslivet og puberteten med alt det fører med seg. Forelskelser, rollekonflikter og nye og gamle vennskap tar sin toll – samt at hele familien merker så sterkt den sosiale kontrollen som gjør seg gjeldende.

Historiemessig er denne enda et hakk dystrere enn den første – problemene med den sosiale kontrollen står sterkt og tematikk som lengsel/skam, depresjon og selvmord er sentrale i boka. Dette blir behandlet med en utrolig følsomhet av forfatteren, og gjør det hele til en sterk leseopplevelse.

Gjennom hele boka skriver Saabye Christensen rett og slett så forbaska godt at jeg enkelte steder måtte stoppe opp og lese høyt for samboeren min. Det er en passasje i boka der fortelleren plutselig stopper opp litt og henvender seg til leseren, ganske så ut av det blå. Det var spor av dette i den første boka og, men her er det enda mer virksomt og lekent. Vi får også i denne boka disse glidende overgangene mellom karakterene vi følger – som et kamera som har fulgt person A som møter person B, og som etterpå blir med sistnevnte videre.

Ikke overraskende anbefales Byens spor 2 på det aller sterkeste. Det er en oppvekstroman, en oppdragelseroman, en kollektivroman – den er så mye! Og har du ikke lest eneren må du absolutt plukke den opp. Jeg gleder meg allerede til tredje bind!

 

 

Siste tids lesning

En liten stund siden forrige oppdatering. Livet går ofte litt fort, og med ferietur, feriekomplikasjoner, bachelorinnlevering, sommerjobbing og jobbsøking flyr tiden. Men bøkene legger jeg selvfølgelig aldri fra meg! Selv om det en en stund siden siste bokanmeldelse har jeg lest en god del siden sist, og særlig har jeg fått oppdatert meg på en del av fjorårets utgivelser som unnslapp meg litt. I vår har det som vanlig vært stort pocketslipp, så da passer det jo godt med noen omtaler av aktuelle nye pocket 🙂

Helga Flatland – En moderne familie
Aschehoug 2017 (Pocket 2018)

Helga Flatland vant Bokhandlerprisen for En moderne familie i 2017, og som bokhandelansatt er det jo litt for dårlig at jeg brukte såpass lang tid på å få lest den. Men den som venter på noe godt… og alt det der. For dette er absolutt ei bok verdt å lese! Vi følger en familiehistorie fortalt fra tre søsken sitt perspektiv – og det hele settes i gang med beskjeden om at foreldrene, som nettopp har feiret en felles 70-årsdag skal skilles. De voksne barna takler dette på forskjellige måter, og Flatland klarer virkelig å skape ulike stemmer og personligheter gjennom språket. En bok med mye innsikt og veldig godt skrevet.

Jenny Erpenbeck – Alle dagers ende
Oktober forlag 2017 (Pocket 2018)

Jenny Erpenbecks roman er en historie som handler fullt og helt om “hva om”. Det hele startet med et lite barns død i 1902, ei lita jente på bare noen måneder som ikke våkner opp igjen. Vi ser hvordan familien blir ødelagt og hvor deres veier fører videre. Men hva hvis barnet ikke hadde dødd? Gjennom en “intermission” skriver Erpenbeck om hvordan barnet kunne blitt reddet, og historien tar en annen vending. Hva hvis jenta blir tenåring, og dør i krigsherjede Wien? Eller hvis hun igjen overlever det – og ender som partifunksjonær i Moskva? Slik går historien videre, med fem alternative ender på et liv. Den er utrolig vakkert skrevet, og får deg virkelig til å tenke på hvordan små detaljer i livet ditt kan få deg inn på helt nye spor. Samtidig unngår den en overfladisk gimmick-behandling, som kunne blitt lett med utgangspunktet. Anbefales sterkt for de som vil ha en innsiktsfull og vakkert skrevet bok!

Elena Ferrante – Den dunkle dottera
Samlaget 2017 (Pocket 2018)

Ferrante-feberen fortsetter for meg, selv om jeg ikke var fra meg av begeistring for Svikne dagar. Den dunkle dottera skulle vise seg å bli en opptur fra den igjen – og nok en gang i nydelig oversettelse fra Kristin Sørdal. Denne gangen følger vi Leda, som har dratt på ferie til en liten kystby. Hun drar hver dag på stranden – der livet virker å ha en ganske fast rutine. Hun blir raskt fascinert og motvillig nysgjerrig på særlig én familie der, spesielt en ung mor og hennes lille datter. Gjennom observeringen av familien på stranden får vi mange tanker og refleksjoner om Ledas familie og hennes utradisjonelle valg. Når den lille jenta på stranda en dag mister sin favorittdukke blir Leda trukket inn i situasjonen, og kommer tettere inn på familien enn hun originalt ville. Som alle Ferrantes bøker er Den dunkle dottera nydelig skrevet, og med stor innsikt. Hun er ikke redd for å la hovedpersonen være fullt ut menneskelig med alle de feil og usympatiske trekk det kan innebære, og det skaper ytterst fascinerende, og til dels nesten frustrerende lesning. På aller best tenkelig måte. Ferrante-feberen brenner fortsatt sterkt!

 

 

 

Jan Kjærstad – Berge (anmeldelse)

• Jan Kjærstad – Berge
  
• Aschehoug 2017
• 384 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

En augustdag i 2008 blir Ap-nestoren Arve Storefjeld og flere i familien hans funnet drept i hytta ved Blankvann i Nordmarka. Fem mennesker med strupene skåret over. Alle går ut fra at terrorister står bak ugjerningen.
(…)
Det usannsynlige skjer i verden, igjen og igjen. Allikevel er vi aldri forberedt. Berge er en historie om en grufull hendelse, fortalt i tre deler, fra tre ulike synsvinkler: En journalist, en dommer, en eks-kjæreste.
Berge er en roman som ikke handler om 22. juli, men som ikke kunne vært skrevet uten 22. juli.

Ventelisten på biblioteket for Jan Kjærstads Berge var kjempelang. Jeg tror jeg satt meg opp rundt september/oktober, og først nå i april tikket det inn en hentemelding på mobilen. Forventningene rundt denne kritikerroste romanen har derfor fått bygge seg opp over veldig lang tid, særlig siden jeg bare har hørt gode ting, både fra anmeldere og venner – og den var en av de store bestselgerne i julehandelen på jobb. Derfor er det veldig synd å si: jeg likte rett og slett ikke denne boka. Og her er jeg tydeligvis i et lite mindretall, for den har bare høstet lovord fra alle kanter.

Jeg liker godt ideen bak Berge: å skrive en 22. juli-bok som ikke handler om 22. juli. Jeg synes heller ikke boka er smakløs, så det er ikke der problemet ligger. For meg er det rett og slett skrivestilen som er det negative aspektet. Jeg har faktisk ikke lest Kjærstad, så kan ikke si om det er bare denne romanen, eller hele hans forfatterskap og jeg ikke er en god match. I alle fall ble alle tre hovedkarakterene for meg fremstilt på grensen til det parodiske, og selv om jeg ikke har et problem med usympatiske karakterer (de er ofte de mest interessante) så har jeg et problem med de som er utroverdige. Karakterene er som karikaturer, og jeg velger egentlig å tro at det er bevisst stilistisk valg, men som ikke går overens med mine preferanser.

Kjærstad skaper et tydelig skille mellom de tre karakterenes fortellerstemme, men på en måte som for meg også blir for overdrevent. De tre fortellerne får et hovedtrekk ved seg som virkelig skal hamres inn: Ine Wang er glad i sandwicher og tenker derfor på sandwicher hele tiden. Alt i livet kan summeres opp i en sandwich-metafor. Peter Malm er en eksentrisk, men elskelig tingrettsdommer som ikke kan gå en meter uten å lette på panamahatten og snurre på spaserstokken. Og Nicolai Berge er den famlende, lite veltalende mannen som… alltid trenger tre punktum før han kan… finne ordene han… leter etter.

Særlig delen om Nicolai Berge blir frustrerende å lese. Det er som Kjærstad har samlet seg opp et lager av tidenes ubrukte punktum og har blitt tvunget til å bruke dem alle i en tredjedel av boka. En motsatt Jon Fosse.

Midtdelen av boka er klart den beste. Tingrettsdommer Peter Malms historie er utvilsomt romanens høydepunkt. Ellers er det selvfølgelig positive ting å trekke frem og: boka er spekket av litterære og kulturelle referanser som alltid er gøy å plukke opp, de gir meg en litt barnslig fryd. “Hei, jeg skjønner hva han refererer til, se så flink jeg er”. Men ellers gir romanen meg dessverre skuffende lite. Synd, for dette var en av bøkene jeg hadde sett frem til å lese i mange måneder, men alle forventninger kan ikke alltid bli møtt.

 

 

Matias Faldbakken – The Hills (anmeldelse)

• Matias Faldbakken – The Hills
  
• Oktober forlag 2017
• 240 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
Restauranten The Hills i Oslo sentrum er midtpunkt i Matias Faldbakkens nye roman, fylt av servitører og stamgjester, lysekrone og garderobevakt, mesanin, varekjeller, barsjef og huspianist. Det er et kontinentalt interiør med nedtråkket mosaikk i konsentriske ringer på gulvet og vegger fulle av portretter, tegninger, malerier og klistremerker. Han som fører ordet har vært stedets kelner i 13 år. Med diskresjon og full oversikt over alt som foregår i lokalet er han romanens øyne og ører. Ideen om det gamle Europa holdes i hevd på den noe nedslitte restauranten. Der hersker en velprøvd orden, hvor alt har sin plass og lite eller ingenting trenger inn utenfra. Trusselen om uro og forandring kommer likevel, først i form av en pur ung kvinne som presser seg inn blant det faste klientellet på The Hills.

Noen romaner vekker en slags lengsel i deg, et ønske om å oppleve og utforske. Særlig forbinder vi dette med storslagne eventyr eller reisefortellinger, men jeg fikk faktisk denne følelsen da jeg leste The Hills av Matias Faldbakken: i en roman der absolutt alt foregår på ett sted! Det er ganske bra gjort.

Sjeldent har en bok tatt meg såpass mye inn i et sted og en atmosfære som The Hills, under lesestunden var det som om stua selv ble transformert til en gammel ærverdig restaurant. Faldbakken klarer lekende lett å skape en troverdig setting, selv om den er for mange av oss er heller ukjent, og nesten litt anakronistisk. Restauranten blir skildret på en måte som er både romantiserende og satirisk – The Hills er litt ute av sin tid, og vår kelners betraktninger og bemerkninger kan virke litt latterlige, men tiltrekningskraften er likevel enorm.

Den nevnte kelneren er våre øyne og ører gjennom hele boka, og det er hans betraktninger, refleksjoner og reaksjoner som er hele romanen. Med et skarpt blikk og en tørr humor, samt en høy yrkesstolthet, blir hans observasjonen en fryd å lese. Han har virkelig mestret hverdagens rutiner, men det faller fort sammen når forandring blir introdusert – hvordan skal man takle ukjente persontyper og situasjoner på et sted som er såpass rutinepreget som The Hills? Faldbakken klarer på utmerket vis å skape konflikt og spenning ut av noe som rent objektivt sett ikke er så stort i utgangspunktet – nettopp fordi denne rutinebaserte og konservative settingen er såpass godt etablert fra første stund.

Språket i boka et godt, og reflekterer vår hovedperson: diskret og nøkternt, men måten det blir brukt på gjør det hele fantastisk morsomt til tider. En slik observasjonsroman er jo perfekt for gode humoristiske øyeblikk, tenk deg bare hvor mye gull man kan komme opp med ved å sette seg ned noen timer og føre en indre monolog over alt du ser.

Anbefales virkelig for de som vil ha en observerende, tørrvittig og velskreven roman!

 

 

 

Eskil Kjos Fjell – Moderne tapet (anmeldelse)

Leseeksemplar tilsendt fra forlaget

• Eskil Kjos Fjell – Moderne tapet
  
• Vigmostad & Bjørke 2018
• 170 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
Hun skyver den våte jorden over ham. Til slutt er det kun hodet og hendene som er over bakken. Hun klapper på plass gresstuster rundt håndleddene og ved kragen slik at det ikke er synlige spor etter gravingen.
Moderne tapet er en skildring av livet i et interiør i byen, leiligheten og villaen, på trikken, sydhavsøya eller stranden. Gjennom en rekke ulike tildragelser får leseren et bilde av Zygmunt Svenssons liv og hvor han er på vei. Eskil Kjos Fjells første roman er modig, eksperimentell og innsiktsfull.

Et av mine leseforsett for i år er å bli flinkere til å sjekke ut debutanter, og da jeg så omtalen for Moderne tapet ble jeg interessert med en gang, beskrivelsen så veldig lovende ut. Dessuten, på et helt overfladisk nivå: omslaget var ganske kult!

Moderne tapet er skrevet på en original og eksperimentell måte. Vi følger Zygmunt gjennom livet, presentert gjennom fragmenterte kapitler; de går kronologisk fremover, men uten videre sammenheng og oppfølging. Hvert kapittel er viktige og definerende øyeblikk, små glimt inn i Zygmunts liv. Et oppsett jeg kan like ganske så godt.

Faren med slike oppsett er at det blir lett å miste leseren litt, hvis man vil ha en klar rød tråd i en tydelig og tradisjonell historie. Jeg synes det går greit, det gir romanen et essay-aktig preg, og jeg får lyst å gå tilbake til enkelte kapitler for å lese om igjen, uavhengig av resten av teksten. Likevel merker jeg at det gikk litt tråkig mot midten av boka, det var 2-3 kapitler som ikke var like sterke som det foregående. Heldigvis tok det seg raskt opp igjen, og den siste tredjedelen er en ren fryd – det er her Fjell virkelig får vist seg som en lovende forfatter! Språket er det ingenting å utsette på, og den lett surrealistiske tonen boka av og til har kler den svært godt.

Fjell har en master i filosofi, og tydeligvis en sterk interesse for litteratur, som er godt synlig i boka. Den er spekkfull av referanser til filosofiske og litterære skikkelser, noe jeg alltid synes er gøy. Dog er den aldri høytflytende eller nedlatende; et av bokas høydepunkt er når Zygmunt forteller om et av sine skumleste øyeblikk i livet: når han leser et verk av Nietzsche og innser at han ikke fatter det som står der. En sympatisk redsel vi alle kan dele.

Moderne tapet er en sterk og interessant debut, til tross for noen få svakheter. Det er kanskje ikke den type bok som vil appellere til alle, men anbefales for deg som vil ha noe kreativt og eksperimentelt, og viktigst av alt: velskrevet.

 

 

 

Zeshan Shakar – Tante Ulrikkes vei (anmeldelse)

• Zeshan Shakar – Tante Ulrikkes vei
  
• Gyldendal 2017
• 432 sider

Forlagets omtale:
Det er Norge på 2000-tallet. To gutter vokser opp i Tante Ulrikkes vei på Stovner i Oslo. Foreldrene hadde et håp. Selv står de midt i brytningen mellom drabantbyen og storsamfunnet, mellom vaskehallen og studentkantina, karakterer og keef.

Endelig(!) fikk jeg lest denne boka! Tante Ulrikkes vei var en av de store snakkisene bokhøsten 2017, den høstet gode anmeldelser og genererte en god del buzz for en debutbok. Nå har den nettopp kommet i pocket, og jeg fikk endelig satt meg ned og lest den. Timene gikk fort, og plutselig hadde jeg lest hele boka på mindre enn en dag.

Nå er det ikke alltid sånn at dess fortere du leser en bok dess bedre er den. Når det gjelder denne romanen var det derimot absolutt dens gode kvaliteter som gjorde at jeg rett og slett ikke klarte å legge den ned, dette er en knallsterk debut fra Zeshan Shakar! Han legger handlingen til et område og en tid han er godt kjent med, miljøet blant innvandrerungdom på Stovner første halvdel av 2000-tallet – der han selv vokste opp. Boka er en oppvekstroman der vi følger to ulike gutter, i form av deres brev/innspillinger adressert til en forsker ved NOVA, satt i gang som del av en undersøkelse om minoritetsungdommer. De forteller begge om sin hverdag, dets utfordringer, opp- og nedturer, og de åpner seg opp mer enn de først trodde de kom til å gjøre.

Hjertet og sjelen i boka er karakterene, og da særlig våre hovedpersoner: Jamal og Mo. Vi blir introdusert for dem mens de går på videregående, de bor begge i blokkene i Tante Ulrikkes vei, kjenner hverandre fra barndommen av, men er ikke særlig nære. Mo er den skoleflinke og ambisiøse, med en familie som støtter ham, men også legger press. Jamal er urolig, svømmer alltid motstrøms og har en krevende familiesituasjon. Vi følger dem årene fremover – Mo som går videre på universitetet og får seg nye omgangskretser, Jamal som dropper ut fra videregående og tjener penger der han kan, både for seg selv og familien.

Jamal og Mo er begge skildret utrolig godt, og det var deres karakterskildringer- og reise som virkelig fikk meg til å sluke boka. Jeg ble så utrolig engasjert i disse to – og de føltes alltid ekte og nyanserte. Det hadde nok vært lett å gå over i vel ekstreme karikaturer i en slik karakterdrevet bok, men Shakar klarer å skape noe ekte og troverdig.

Språket gjennom hele boka er enkelt og godt. Den er som sagt skrevet i brevform, og da kan man alltids ta seg en del friheter. Jamals kapitler bruker for eksempel mye slang og sosiolekt –  det følger med en praktisk liste bakerst i boka med oversikt over diverse uttrykk. Det var i hvert fall nyttig for meg 😉 De to guttene har klart distinkte fortellerstemmer, og det er også en markant utvikling gjennom boka som man særlig kan se i Mos brev: han forteller i starten at han liker å skrive, og etter hvert blir han mer og mer skildrende – han vil ikke bare fortelle noe, han vil beskrive det på en litterær måte. Mulig at man til tider kan tenke det blir vel litterært, med tanke på at dette skal være brev, men en slik liten urealisme synes jeg man kan godta for estetikkens skyld.

Det var med en viss vemodighet at jeg la fra meg boka, jeg hadde rett og slett lyst på mer. Det skal bli artig å følge med Zeshan Shakar videre, jeg håper han kommer med flere sterke og karakterdrevne romaner fremover. Tante Ulrikkes vei anbefales i hvert fall på det sterkeste!