Chigozie Obioma – An Orchestra of Minorities (anmeldelse)

• Chigozie Obioma – An Orchestra of Minorities (Et kor av minoriteter)
• Little, Brown and Company 2019 (Cappelen Damm 2019)
• 528 sider (heftet)

Forlagets omtale:

På den nigerianske landsbygda oppdager den unge hønsebonden Chinonso en dag en kvinne som prøver å kaste seg utfor en bro. Den forskrekkede mannen hiver to av sine fineste fugler ned i elven for å vise jenta hvor farlig et fall kan være. Det blir innledningen til et kjærlighetsforhold mellom Chinonso og Ndali. Men Ndali sliter med å se for seg en fremtid omgitt av høns, og hennes velstående familie motsetter seg forholdet fordi Chinonso mangler utdannelse. Den avvisningen inspirerer ham til å selge alt han eier for å dra fra Nigeria til en annen del av verden og lære – bare for å oppleve at han blir lurt, og at drømmen om en fremtid sammen med Ndali blir stadig mer uoppnåelig.

Et kor av minoriteter er fortalt av Chinonsos chi. Det er i igbo-kulturen en voktende ånd som har levd å hundrevis av år. Romanens sammenveving av nigerianske igbo-tradisjoner og elementer av gresk drama, gjør at den kan leses som en moderne variant av Homers Odysseen. En hjerteskjærende beretning om skjebne – og om viljen til å utfordre skjebne.

---

Debutromanen The Fishermen (Den forbudt elven) av Chigozie Obioma var en av mine favoritter av bøker jeg leste i fjor, og det har derfor vært store forventninger fra min side når det gjaldt hans neste roman, “den vanskelige andreboka”. Hans andre roman, An Orchestra of Minorities kom ut tidligere i år, og jeg hadde den faktisk stående en god stund i hylla før jeg fikk begynt på lesingen – litt skremt av bokas størrelse!

Jeg fikk endelig begynt på lesinga for nesten akkurat en måned siden – sidene har altså ikke flydd forbi i lysets hastighet, men det er heldigvis ikke hvor fort man leser en bok som indikerer hvor bra den er. For An Orchestra of Minorities er virkelig utrolig, fantastisk bra!

Som med The Fishermen er denne boka en sterk nigeriansk fortelling. Der Obiomas første bok ga meg nye innblikk i Nigeriansk politisk historie er dette mer fraværende i Orchestra, mens det kulturelle kanskje står enda sterkere – med utgangspunkt i igbo-kosmologi. Ibgo-kulturen kom også godt frem i The Fishermen, men spiller en enda sterkere rolle i denne fortellingen.

Fortelleren i boka er hovedkarakterens chi, en skytsånd i igbo-folktero. En chi er alltid med sin menneskelige vert, og kan tilby en form for trøst og tilstedeværelse, oppmuntre og fraråde – men kan aldri gjøre seg tydelig kjent eller overstyre sin verts avgjørelser og tanker. Selv om en chi ikke kan se fremtiden har den levd i mange sykluser, og vet at historier og menneskers skjebner alltid har en tendens til å gjenta seg. Dermed er chien ofte en hjelpeløs tilskuer – visere og mer intuitiv enn sin naive vert. Og Chinonso er dessverre mer naiv enn de fleste, han har de siste årene levd litt isolert, mest i selskap med sine høns på gården han driver for seg selv.

Den narrative oppbyggingen skaper spenning og en viss anspenthet fra første side – Chinonsos Chi er i en slags vitnesituasjon for de høyerestående ånder, og og forteller om hva som har ledet hans vert frem til punktet hvor vi nå befinner oss. Hva som har skjedd som har ført oss hit vet vi ikke, men vi aner en dysterhet og desperasjon, som har ført til en uviss tragedie.

Det er nettopp denne desperasjonen som er så gjennomgående i boka som har gjort at jeg til tider har måtte lagt den fra meg – jeg har trengt en pustepause fra mørket før jeg har kunne fortsette videre. Det har forsåvidt egentlig bare vært bra for leseopplevelsen, boka har virkelig fått synke inn, og jeg vet den kommer til å sitte i meg lenge.

Språket er som i The Fishermen krydret med igbo-uttrykk og referanser, noe som selvfølgelig er uvant. Det gjør at det krevdes en god dose konsentrasjon for å lese, men er på ingen måte ødeleggende for bokas flyt – og som med det meste som er nytt og uvant kommer man raskt inn i det etter en stund. Dialogene er ofte lydhermende, for å få frem den nigeriansk-engelske dialekten, og får godt frem den vekslende bruken av nigeriansk-engelsk, pidgin og igbo.

Om det er noe jeg vil pirke på i denne boka må det være at den brukte litt tid på å virkelig komme i gang. Jeg hadde jo lest på baksiden at historien på noen måter ble sammenlignet med Odysseen, og det tar litt tid før Chinonso legger ut på sin reise. Men alt i alt er dette virkelig småpirk, jeg har mest lyst å erklære boka et mesterverk. Obioma er virkelig en forfatter jeg gleder meg til å følge med fremover, at hans to romaner begge har blitt kortlistet til Booker-prisen er fullt fortjent.

Booker-priser blir forøvrig kunngjort 14. oktober – der er Obioma i konkurranse med Salman Rushdie, Margaret Atwood, Lucy Ellmann, Bernardine Evaristo og Elif Shafak.

 

 

 

 

 

 

Advertisement

Knakketiknakk: Korte fortellinger fra Japan 1895–2012 (anmeldelse)

• Knakketiknakk: Korte fortellinger fra Japan 1895–2012
• Bokvennen forlag 2018
• 644 sider (hardback)

Forlagets omtale:

Denne boka er et funn for alle de som allerede har latt seg ­fascinere av japansk litteratur, og til de som ­ønsker å stifte ­bekjentskap med den. Med 35 glitrende og svært forskjellige fortellinger ­åpner ­Knakketiknakk døren inn til en stor og mang­foldig korttekst­tradisjon. Hva har opptatt japanske forfattere det siste hundreåret? Hva slags samfunn skrev de i? Hvem var de? Hvorfor skrev de, og hva skrev de om? Denne ­antologien forsøker å antyde noen svar på dette, og et omfattende ­forord setter fortellingene inn en politisk og samfunns­messig sammen­heng. Mange av forfatterne er kjent for norske ­lesere fra før, andre ­presenteres her på norsk for første gang.

Her finner vi historier om kjærlighet og familieliv i spennings­­feltet mellom tradisjon og modernitet, rå, kroppslig ­ut­forsk­ning av kvinne­roller i endring, dystopisk science ­fiction, ­studier i ­nihilisme, meditative studier av selvet, ­humoristiske og samfunns­kritiske fabel­fortellinger, proletar­litteratur, krigs­kritikk, og katastrofe­litteratur fra Hiroshima og Fukushima. ­Knakketiknakk utfordrer vårt bilde av ­Japan, av den japanske litteraturen – og av hva en novelle er og kan være.

---

Knakketiknakk har vært en av de mest fornøyelige leseopplevelsene mine så langt i år. Den kan virke litt overveldende å starte på med sine 644 sider, men siden hele boka består av en rekke korttekster som alle er svært varierte når det gjelder språklig stil og tema, går lesingen utrolig lett – å lese bare “én historie til” før jeg legger den fra meg var en situasjon jeg fant meg i ganske ofte!

Redaktørene av boka, Reiko Abe Auestad, Ika Kaminka og Magne Tørring, har gjort litt av en jobb med å velge ut, og for flere av fortellingene oversette, 35 korte historier som viser ulike deler av japansk litteratur. Fortellingene er så presentert kronologisk, den første fra 1895 og den siste fra 2012. Før hver fortelling presenteres forfatteren kort på én side, og vi får litt kontekst rundt hvem som har skrevet og tiden den er skrevet i. For meg var dette veldig hjelpsomt, da jeg lett kan innrømme at jeg har svært lite kjennskap til japansk litteratur fra før. Noen forfatternavn ringte noen bjeller, men de aller fleste var helt nye for meg – men mange av dem ga mersmak, så boka har ført til at jeg nå har fått en enda større leseliste fremover (den blir aldri mindre…). Da er det også greit at redaktørene i tillegg har ført opp forfatterens andre verker som er utgitt på norsk.

I tillegg til den korte forfatterintroen før hver tekst, kommer boka også med et forord, der redaktørene i korte trekk skriver generelt om japansk litteratur og dens forhold til korte historier (som ikke nødvendigvis er det samme som noveller). En liten historisk oversikt over Japan delt i fire epoker og litteraturens plass i disse gir også en fin kontekst til den videre lesingen.

Av de 35 fortellingene er det selvfølgelig enkelte som stikker seg ut som soleklare favoritter, men jeg må si at det har blitt gjort en utrolig god jobb med utvelgelsen av tekster. Alle virker som de har en naturlig plass i boka, kvalitetssikringen har absolutt vært på topp. Noen tematisk sammenheng er det jo ikke snakk om, da tekstene viser ulike fasetter ved japanske forfattere gjennom en viss tidsperiode, og det er jeg glad for da 644 sider med mer eller mindre det samme hadde blitt en litt vel tung introduksjon når det gjelder japansk litteratur.

Av de ulike fortellingene i Knakketiknakk var det særlig de litt absurde som særlig tiltalte meg. Jeg vil trekke frem tittelfortellingen skrevet av Osamu Dazai, “Det magiske kritet” av Kōbō Abe og “Restauranten med meget å bestille” av Kenji Miyazawa som noen av de jeg likte aller best. Min klare favoritt fra hele boka er uten tvil “Hun som bare står der” av Yasutaka Tsutsui – en dystopisk sci-fi-fortelling, som har fantastisk bruk av satire og samfunnskritikk, og samtidig er dypt rørende.

Knakketiknakk anbefales på det sterkeste, og la deg absolutt ikke skremme av størrelsen. På grunn av bokas oppbygging kan du lett legge den fra deg når som helst og komme tilbake senere, uten å miste den gode flyten. Og det er jo så gøy å få såpass med ideer til forfatterskap å utforske senere! Om du allerede skulle ha lest den, legg gjerne igjen en kommentar om hvilke fortellinger du likte best.

 

 

 

 

 

Amor Towles – En gentleman i Moskva (anmeldelse)

• Amor Towles- En gentleman i Moskva
  
• Forlaget Press 2019 (org. 2016)
• 513 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Romanens handling er satt til Moskva på 1920-tallet, rettere sagt til den 21. juni 1922. Grev Alexander Rostov – mottaker av Saint Andrew-ordenen, medlem av Jockey-klubben og ‘Master’ i den edle jaktkunst – blir eskortert ut av Kreml, over den Røde Plass og gjennom de Hotel Metropols elegante svingdører. Ansett som en uforbederlig aristokrat av et bolsjevikisk tribunal, dømmes greven til husarrest på livstid. I et av byens flotteste hoteller tilbringer han de neste tiårene i et lite loftsrom, som passiv tilskuer de dramatiske i endringene i Russland. I kontrasten mellom grevens tilbaketrukne tilværelse og de omkalfatrende hendelsene på utsiden av hotellet, har Towles skapt et elegant språklig univers fylt av humor og refleksjoner over tid, historie og samfunn.

 

---

Denne boka altså! Denne sto jeg først på evig venteliste på hos biblioteket, så lånte jeg heller biblioteksboka til en venn, men da jeg var halvveis i den kjøpte jeg den likeså godt. For denne boka måtte jeg eie! Den har så utrolig mange vakre passasjer som fortjener å bli lest om og om igjen, ei bok du ikke nødvendigvis er ferdig med etter å ha lest – du kan lett dra den ut av hylla og åpne på en hvilken som helst side lenge etterpå.

En gentleman i Moskva er en lang, historisk roman – og hele historien foregår gjennom flere år på ett og samme sted – det ærverdige og tradisjonsrike Hotel Metropol i Moskva. Det høres jo litt avskrekkende ut! Hvordan kan en så lang bok klare å holde interessen, når vi følger én person rundt i et, utgangspunktet, så begrenset sted? Den blir utrolig nok aldri kjedelig, og føles absolutt ikke for lang; Towles klarer på utrolig vis å spinne denne historien akkurat så lenge som føles riktig.

Grev Rostovs “eventyr” rundt hotellet er for det meste ikke høydramatiske og fartsfylte, men de fører ham i møte med personer som gir ham nye innblikk i livet, som fører til refleksjon, selvransakelse og utvikling. Menneskene rundt greven er også viktige karakterer i boka, og jeg ble oppriktig glade i flere av dem, og engasjerte i deres historier.

Revolusjonen, og den politiske utviklingen videre i Russland spiller selvfølgelig en viktig rolle som bakteppe i historien – men det er ingen revolusjonsroman eller politisk fortelling – en faktor noen har dratt frem som en litt negativ kritikk, men som jeg ikke hadde noe problem med. Vi vet alle om grusomhetene som skjedde i Russland under denne perioden, og at denne boka ikke er et sosialrealistisk bilde av dette er på ingen som helst måte et forsøk å undergrave disse på. Boka tar rett og slett for seg en annen, mer intim og en smule mer fantastisk (som i, ikke fullt så realistisk) historie.

Det som virkelig gjorde at jeg falt så hardt for boka er det vidunderlige språket. Den er skrevet så vakkert, med et språk som er rikt og blomstrende, men samtidig ikke føles pompøst eller klisjéfullt. Jeg valgte å lese den på originalspråket engelsk, og må rett og slett sitere et litt lengre avsnitt, en av mange favoritter fra leseopplevelsen. I denne passasjen må greven med omhu velge hvilke eiendeler han skal ta med seg videre fra sin luksuriøse suite, til sitt nye og mindre rom:

It is a part of the human experience that we are constantly gripping a good fellow by the shoulders and wishing him well, taking comfort from the notion that we will hear word of him soon enough.
But experience is less likely to teach us how to bid our dearest possessions adieu. And if it were to? We wouldn’t welcome the education. For eventually, we come to hold our dearest possessions more closely than we hold our friends. We carry them from place to place, often at considerable expense and inconvenience; we dust and polish their surfaces and reprimand children for playing too roughly in their vicinity – all the while, allowing memories to invest them with greater and greater importance. The armoire, we are prone to recall, is the very one in which we hid as a boy; and it was these silver candelabra that lined our table on Christmas Eve; and it was with this handkerchief that she once dried her tears, et cetera, et cetera. Until we imagine that these carefully preserved possessions might give us genuine solace in the face of a lost companion.
But, of course, a thing is just a thing.

Med fare for å virke litt skrivesky så vil jeg egentlig ikke si så mye mer om boka. Det er den type bok jeg som anbefaler på det aller sterkeste, og håper at man ikke blir skremt vekk av størrelsen eller den lite omfangsrike settingen. Ellers håper jeg at de som leser den går inn med minst mulig ideer om hvordan boka skal eller bør være, og forhåpentligvis lar seg begeistre og gledes gjennom hele!

 

 

 

 

 

Vivian Gornick – Heftige bånd (anmeldelse)

• Vivian Gornick- Heftige bånd
• Oktober forlag 2019 (org. 1987)
• 225 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

New York, 1980-tallet. En voksen datter og hennes aldrende mor vandrer opp og ned på langs og på tvers i byens gater. De snakker, krangler og minnes datterens oppvekst i en leiegård i arbeiderklassestrøket Bronx: den vakre nygifte damen ovenpå som brukte branntrappa for å komme seg forbi en låst inngangsdør; den elendige husholdersken som aldri holdt opp med å husholde; kvinnen som hver kveld vandret fram og tilbake i lyset fra gatelyktene; og Nettie, den rødhårede ukrainishe som brukte livet på å forsøke å komme seg ut av moderskapet.

Heftige bånd er en collage av fortellinger om arbeidernes og immigrantenes New York på 1940-tallet – og om kvinnene som formet Vivian Gornick. Forfatteren skriver saftig og presist om kvinnelige erfaringer og begrensninger, om løsrivelse og ulevd liv, og hun skriver varmt og rasende om de bestandige båndene mellom en mor og en datter

---

Heftige bånd, eller Fierce Attachments som den heter på originalspråket, er egentlig fra 1987, men kom ut i norsk utgave helt på starten av dette året. Gornicks memoarer er mitt første møte med forfatterskapet, og den første og umiddelbare reaksjonen min bare et par sider ut var rett og slett: Wow! Denne boka fenget meg fra første stund, Gornicks refleksjoner og språket hun bruker er så skarpt, det er vittig, intenst og rett og slett utrolig fascinerende. Det beste er jo egentlig å sitere en passasje. Jeg har lest den på engelsk, så sitatet blir også på originalspråket:

“Our best times together are when we speak of the past. I’ll say to her, “Ma, remember Mrs. Kornfeld? Tell me that story again,” and she’ll delight in telling me the story again. (It is only the present she hates; as soon as the present becomes the past, she immeditely begins loving it.) Each time she tells the story it is both the same and different because each time Iæm older, and it occurs to me to ask a question I didn’t ask the last time around. (Gornick 2005, s. 7).

Boka presenterer oss for en samling med minner. Rammeverket er Gornicks vandringer med sin mor i nyere tid, de går rundt i New Yorks gater og mimrer – det er av og til anstrengt og bittert, men turene fortsetter uansett. Gornicks minner fører oss til oppvekst i et jødisk arbeiderklassehjem i Bronx, i en periode med stor forandring, særlig for unge kvinner. Gjennom umiddelbar etterkrigstid og frem til åtti-tallet blir vi introdusert en rekke ulike kvinner, men det er særlig Vivian, moren og naboen Nettie som er de særlig viktige karakterene. De er svært forskjellige, de både utfyller hverandre og kræsjer med hverandre, skaper kontraster og viser nyanser.

Etterhvert er det også Vivian Gornicks opplevelser som ung kvinne i en stadig endrende verden som får fokus, og som fører til en større rift mellom moren og henne selv. Kvinnerollen er i stor endring, og forventningene til hvordan man lever et fullverdig liv er svært annerledes mellom den eldre og yngre generasjon. Det gjør det vanskelig for begge sider å forstå hverandre fullt ut.

Egentlig har jeg ikke lyst å si alt for mye om boka, den må bare oppleves. Vivian Gornick skriver rett og slett forførende godt – så hvis det er én bok du bør plukke opp til påskeferien i år slår jeg virkelig et slag for denne. Jeg skal i hvert fall utforske Gornicks forfatterskap videre fremover 😀

 

 

 

Éric-Emmanuel Schmitt – De to herrene fra Brüssel (anmeldelse)

• Éric-Emmanuel Schmitt- De to herrene fra Brüssel
• Solum forlag 2018
• 262 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

De fem novellene i denne samlingen handler alle om personer som har havnet i ekstreme livssituasjoner, der hemmeligheter eller skjulte krefter ser ut til å styre livene deres. I tittelnovellen møter vi et homofilt par som gifter seg i skjul under vielsen til et annet ektepar – og mens dette andre ekteparet går gjennom livet i uvitenhet om disse to mennene, utvikles det likevel et sterkt bånd mellom de to parene. Eric-Emmanuel Schmitts stilsikre fortellerkunst preges av stor psykologisk innsikt og befriende humor, og helt sentralt står kjærligheten, i alle dens former, enten det gjelder forbudt kjærlighet, foreldrekjærlighet, vennskap eller ekteskap – eller kjærlighet til kunsten, til menneskeheten eller dyrene.

---

De to herrene fra Brüssel er mitt første møte med den franske forfatteren Éric-Emmanuel Schmitt, og jeg må innrømme jeg lot meg friste skikkelig av coveret på denne boka – det tiltrakk meg rett og slett skikkelig.

Boka er en novellesamling – selv om flere av de egentlig føles som korte romaner. De foregår gjerne over lengre tid, og samlingen består bare av fem fortellinger. Den første, tittelfortellingen, bidrar til en sterk åpning. Det er en nydelig og original fortelling, som forfatteren selv kan fortelle at er løst inspirert av noen venner av ham. Vi følger paret Jean og Laurent, som helt bakerst og skjult i en vielse mellom Geneviève og Eddy selv gir hverandre sitt ja. Resten av sine liv er det et bånd mellom de to gifte parene, selv om bare det ene paret vet om eksistensen til det andre.

Den andre fortellingen, Hunden, var også sterk, fin og vakkert skrevet. Her er det store tema inni bildet, skyld, tilgivelse og kjærlighet – og det hele blir vakkert beskrevet gjennom forholdet mellom en mann og hans hund.

Etter en sterk start faller dessverre boka litt i kvalitet for meg personlig, og det er jo fallgruven ved alle novellesamlinger. De to historiene Et trekantforhold og Fantasifosteret likte jeg dessverre ikke, mens Et hjerte dekket av aske, som foregår på Island var ganske så ålreit. Det som skilte disse historiene såpass i kvalitet for meg var en følelse av litt tvungne tvister og “finurlige” åpenbaringer som skulle presenteres leseren.

Boka er på sitt beste veldig godt skrevet, men det føles også ut som noe er gått litt tapt i oversettelse. Setninger og vendinger som sikkert leses veldig naturlig på fransk har av og til ført til noen unaturlige fraser og dialoger på norsk – eller kanskje dette er forfatterens stil?

Det er en sterk rød tråd gjennom fortellingene, de kan alle sies å handle om hemmeligheter, og det er i alle noe viktig som lenge er skjult for karakterene eller leseren. Hver historie kan sies å ha et lite mysterium ved seg, selv om de alle er ganske så forskjellige.

Alt i alt har De to herrene fra Brüssel en god del bra og noe middels å komme med – men der den er god er den veldig god! Derfor anbefales den å sjekke ut.

 

Jessica Townsend- Ingenlund: Morrigans forbannelse (anmeldelse)

• Jessica Townsend- Ingenlund: Morrigans forbannelse
• Vigmostad & Bjørke 2018 (Little, Brown Books for Young Readers 2017)
• 413 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Morrigan Kråkh lever med en forbannelse hvilende over seg: Ved midnatt på elleveårsdagen sin vil hun dø. Rett før klokken slår siste slag, reddes hun av Jupiter Nord. Med glefsende røyk-og-skygge-jegere i hælene legger de på flukt og lander trygt i den skjulte byen Ingenlund.

Jupiter har valgt Morrigan som sin aspirant og deltaker i konkurransen om en plass i Det Vunderlige Selskap. Men i motsetning til de andre kandidatene har Morrigan ingen spesielle evner eller ferdigheter å skryte av.

---

Den første boka i den pågående serien Nevermoor, på norsk Ingenlund, kom på norsk tidligere i år og har fått gode anmeldelser og skapt stor interesse internasjonalt og her til lands. Morrigans forbannelse er Jessica Townsends første roman, og har av mange blitt sammenlignet med Harry Potter. Ganske store sko å fylle! Slike sammenligninger har man jo hørt dukker opp en god del ganger før når det kommer nye fantastyromaner for unge, og det er litt synd, for det er jo aller best at de får stå på egne ben – og dessuten blir jeg rett og slett lei “Den nye Harry Potter”-vinklingen for å selge bøker.

Når det er sagt vil jeg starte med å si at Ingenlund: Morrigans forbannelse står veldig godt på egne ben. Ja, her finner man mange referanser og tydelige inspirasjonskilder fra mange magiske klassikere, men Jessica Townsend har klart å skape et originalt, kreativt og magisk univers som føles unikt og nytt. Vi møter Morrigan, som allerede fra start lever i en verden annerledes enn vårt egen. Hun har gjennom hele livet med en forbannelse over seg, og med den visshet at hun vil dø ung. I tillegg får hun som et forbannet barn skylden for alt som går galt i samfunnet rundt henne, og opplever lite kjærlighet fra familien.

Når hun dagen før sin dødsdag blir, på både heroisk og forvirrende vis, reddet av en mystisk mann som tar henne med til et skjult og hemmelig sted kjenner vi godt igjen oppsettet. Det er en godt brukt oppskrift i sjangeren, men de originale detaljene og  den fantastiske verdenen Jessica Townsend har skapt er det som gjør boka såpass fornøyelig. Stedet Ingenlund som Morrigan blir tatt med til er et virkelig magisk og forunderlig sted, og som jeg gleder meg til å lese mer om i bøkene videre.

Karaktergalleriet er også sterkt, selv om noen bikarakterer kan helle litt mot overdrevne stereotypier. Morrigan blir man fort glad i, og selv om den gåtefulle Jupiter Nord er litt vel gåtefull til tider likte jeg godt karakterstilen hans.

Mesteparten av problemene mine med boka er for det meste pirk. Av og til så føles ikke tempoet helt passende, noen passasjer er viet for mye plass, mens andre for lite. Morrigans totale kultursjokk i møte med Ingenlund kunne vært spilt enda mer på, og i en fantasyverden helt separert fra vår egen, hvorfor feirer de “christmas” (jeg vet ikke hva den norske oversettelsen har brukt her, siden jeg leste boka på engelsk)?

Alt i alt veier det positive mye sterkere enn det negative småpirket, og jeg koste meg virkelig med boka. Den er full av magi, spennende passasjer, originale ideer og varm humor. Ingenlund-serien kan bli et skikkelig godt tilskudd i fantasysjangeren for unge, så jeg håper de neste bøkene fortsetter i samme spor.

Anbefales, og kan leses av sterke lesere fra 10-årsalderen og gjennom hele ungdomstiden, men også av nysgjerrige voksne 🙂

 

 

Man Booker 2018 Short List

Tidligere i dag ble kortlisten over de nominerte til årets Man Booker klar, og den ser slik ut:

Anna Burns – Milkman
Esi Edugyan – Washington Black
Daisy Johnson – Everything Under
Rachel Kushner – The Mars Room
Richard Powers – The Overstory
Robin Robertson – The Long Take

Langlisten hadde i år en del overraskelser, for første gang var en grafisk roman nominert; Sabrina av Nick Drnaso. Uvanlig nok var også en krimroman nominert; Snap av Belinda Bauer. Ingen av disse kom med på kortlisten. Det gjorde heller ikke Warlight av Michael Ondaatje, som er den eneste av bøkene jeg så langt har fått brynt meg på, selv om jeg måtte levere den fra meg før jeg rakk å bli ferdig. For å være ærlig ble jeg faktisk ganske så skuffet over den, etter å ha lest ca. 2/3, så det er helt greit for meg at den ikke gikk videre.

Av de nominerte på kortlisten skal jeg prøve å få lest så mange som mulig, The Mars Room ligger på pulten min og venter mens et par andre er reservert på biblioteket. Et par er dessverre vanskelige å få tak i, for eksempel har jeg problemer med å finne Washington Black og The Long Take.

Den endelige vinneren blir annonsert 16. oktober, og forhåpentligvis kan jeg komme med et par tanker om flere av titlene innen da. Hvis du har lest noen av de nominerte, på kort- eller langlisten, så legg gjerne igjen en kommentar om dine tanker og hvilke du anbefaler 🙂

Siste tids lesning

En liten stund siden forrige oppdatering. Livet går ofte litt fort, og med ferietur, feriekomplikasjoner, bachelorinnlevering, sommerjobbing og jobbsøking flyr tiden. Men bøkene legger jeg selvfølgelig aldri fra meg! Selv om det en en stund siden siste bokanmeldelse har jeg lest en god del siden sist, og særlig har jeg fått oppdatert meg på en del av fjorårets utgivelser som unnslapp meg litt. I vår har det som vanlig vært stort pocketslipp, så da passer det jo godt med noen omtaler av aktuelle nye pocket 🙂

Helga Flatland – En moderne familie
Aschehoug 2017 (Pocket 2018)

Helga Flatland vant Bokhandlerprisen for En moderne familie i 2017, og som bokhandelansatt er det jo litt for dårlig at jeg brukte såpass lang tid på å få lest den. Men den som venter på noe godt… og alt det der. For dette er absolutt ei bok verdt å lese! Vi følger en familiehistorie fortalt fra tre søsken sitt perspektiv – og det hele settes i gang med beskjeden om at foreldrene, som nettopp har feiret en felles 70-årsdag skal skilles. De voksne barna takler dette på forskjellige måter, og Flatland klarer virkelig å skape ulike stemmer og personligheter gjennom språket. En bok med mye innsikt og veldig godt skrevet.

Jenny Erpenbeck – Alle dagers ende
Oktober forlag 2017 (Pocket 2018)

Jenny Erpenbecks roman er en historie som handler fullt og helt om “hva om”. Det hele startet med et lite barns død i 1902, ei lita jente på bare noen måneder som ikke våkner opp igjen. Vi ser hvordan familien blir ødelagt og hvor deres veier fører videre. Men hva hvis barnet ikke hadde dødd? Gjennom en “intermission” skriver Erpenbeck om hvordan barnet kunne blitt reddet, og historien tar en annen vending. Hva hvis jenta blir tenåring, og dør i krigsherjede Wien? Eller hvis hun igjen overlever det – og ender som partifunksjonær i Moskva? Slik går historien videre, med fem alternative ender på et liv. Den er utrolig vakkert skrevet, og får deg virkelig til å tenke på hvordan små detaljer i livet ditt kan få deg inn på helt nye spor. Samtidig unngår den en overfladisk gimmick-behandling, som kunne blitt lett med utgangspunktet. Anbefales sterkt for de som vil ha en innsiktsfull og vakkert skrevet bok!

Elena Ferrante – Den dunkle dottera
Samlaget 2017 (Pocket 2018)

Ferrante-feberen fortsetter for meg, selv om jeg ikke var fra meg av begeistring for Svikne dagar. Den dunkle dottera skulle vise seg å bli en opptur fra den igjen – og nok en gang i nydelig oversettelse fra Kristin Sørdal. Denne gangen følger vi Leda, som har dratt på ferie til en liten kystby. Hun drar hver dag på stranden – der livet virker å ha en ganske fast rutine. Hun blir raskt fascinert og motvillig nysgjerrig på særlig én familie der, spesielt en ung mor og hennes lille datter. Gjennom observeringen av familien på stranden får vi mange tanker og refleksjoner om Ledas familie og hennes utradisjonelle valg. Når den lille jenta på stranda en dag mister sin favorittdukke blir Leda trukket inn i situasjonen, og kommer tettere inn på familien enn hun originalt ville. Som alle Ferrantes bøker er Den dunkle dottera nydelig skrevet, og med stor innsikt. Hun er ikke redd for å la hovedpersonen være fullt ut menneskelig med alle de feil og usympatiske trekk det kan innebære, og det skaper ytterst fascinerende, og til dels nesten frustrerende lesning. På aller best tenkelig måte. Ferrante-feberen brenner fortsatt sterkt!

 

 

 

Elena Ferrante – Svikne dagar (anmeldelse)

• Elena Ferrante – Svikne dagar
  
• Samlaget 2017 (org. 2002)
• 220 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
38-årige Olga blir forlaten av mannen sin etter 12 års ekteskap, til fordel for ei ung kvinne. Olga er ridd av sjalusi, raseri og sjølvforakt, og mistar sakte, men sikkert taket på omgivnadene sine. Ho dreg dei to ungane og den snille schæferhunden Otto med seg i fallet.

Som så mange andre ble jeg bitt av Ferrante-feber da Napoli-kvartetten kom på norsk, jeg ble helt forelsket i den særegne og rå stilen til den mystiske forfatteren, og karakterene hun skapte og temaene hun skrev rundt engasjerte meg sterkt. Derfor måtte jeg selvfølgelig sjekke ut hennes andre verker, med fokus på å lese de i norsk oversettelse for en gangs skyld. Ofte leser jeg oversette bøker på engelsk fordi de er billigere eller har kortere venteliste på biblioteket, men Kristin Sørsdals nydelige oversettelse vil jeg nødig gå glipp av.

I 2017 fikk vi faktisk to “nye” Ferrante-bøker på norsk, Svikne dagar og Den dunkle dottera. Førstnevnte var den første som ble ledig på biblioteket. Ferrante-feberen er tydeligvis ikke over ennå, det er mange ukers ventelister på begge!

Svikne dagar er en relativt kort, men følelsemessig tett og intens roman. Med fokus på bedrageri, emosjonelle omveltninger og desperasjon er den til tider veldig vond å lese – selv om sidetallene ikke er så mange brukte jeg lengre tid på den enn jeg har brukt på bøker som har vært tre ganger så lange. Å lese den i én økt hadde blitt for mye – Ferrante skriver om en så type intens bitterhet som gjør deg rent sliten, selv om du har stor sympati for fortelleren.

Språket er selvfølgelig helt fantastisk, som forventet. Ferrante briljerer i å skildre det intense i det hverdagslige, og klarer å skrive vakkert rundt det rå og vulgære – uten at det noen gang virker unaturlig eller overdrevent stilistisk. Den skarpe og ærlige fortellerstemmen er lett gjenkjennbar for de som har lest henne før, og er det jeg virkelig liker aller best ved forfatteren.

Rent personlig når ikke Svikne dagar helt opp til Napoli-kvartetten, det ble litt for intenst for meg. Jeg tror likevel at jeg kunne likt den enda bedre hadde jeg vært i et litt annet lesemodus og humør – av og til vil man lese tunge og og bitre historier. Det er uansett en god bok som jeg virkelig anbefaler, selv om den ikke har tatt over tronen til de andre Ferrante-bøkene. Språket er som nevnt utrolig godt, og jeg anbefaler virkelig å lese den i norsk oversettelse. Spar den til en dag der du er i humør for å dele negative følelser, ikke når du vil ha noe lett og oppmuntrende 😉

 

 

Den forbudte elven – anmeldelse

• Chigozie Obioma – Den forbudte elven
  
• Font forlag 2017 (org. 2015)
• 299 sider (innbundet)

Forlagets omtale (noe endret av meg, da jeg følte den ga vekk for mye):
Nigeria i 1990-årene. Fire brødre i den lille byen Akure benytter farens fravær til å dra på fisketur i en elv som de har fått streng beskjed om å holde seg unna. På vei hjem med fangsten støter de en dag på Abulu, en galning som er beryktet for sine spådomskunster. De terger ham på gutters vis, like vågale som de er skremte, men han kommer mot dem som en gammeltestamentlig profet og forkynner en rystende spådom. Denne spådommen skal forfølge guttene og gradvis tære på de skjøre familiebåndene..

Den forbudte elven kom ut her i Norge i 2017, men er orginalt utgitt i 2015 under tittelen The Fishermen, og jeg valgte også å lese den på originalspråket. Dette er den nigerianske forfatteren Chigozie Obiomas debutbok, og den ble kortlistet til Bookerprisen da den kom. Basert på dette pirret den interesseren min sterkt: debutant, kritikerrost og skrevet av en forfatter fra et område jeg har lest lite i fra.

Heldigvis ble jeg ikke skuffet, Den forbudte elven er utrolig velskrevet, engasjerende, rå og til tider rystende. Familien står i historiens sentrum, og vi følger unge Benjamin og hans eldre brødre. I starten av boka er det en nesten koselig stemning – vi følger 4 unge gutters litt rampete hverdag, og skildringen av barndom er faktisk ganske så gjenkjennbar, selv for en 27 år gammel student i Norge. Det er dog når bokas konflikt settes i gang at leseopplevelsen virkelig tar seg opp, og da blir det vanskelig å legge den fra seg.

Guttenes hverdag forandrer seg, og relasjonene mellom dem blir endret for alltid. Mistenksomhet, tap og hat fører til sprekker i hele familien, og det blir skildret på en hjerteskjærende måte. Bokas begivenheter utspiller seg som en klassisk tragedie der ballen fortsetter å rulle, mens vår hovedperson er maktesløs. Kampen mot det vi tror er vår skjebne er alltid fremtredende. Jeg vil helst ikke si så mye mer om selve historien, og jeg anbefaler egentlig å ikke lese bak på boka, da jeg synes baksideteksten røper for mye. Det er ikke veldig ødeleggende for leseopplevelsen, for det er mest hvordan ting utspiller seg, og ikke akkurat hva som skjer som er det viktigste, men det er likevel greit å ikke vite alt.

Obioma forteller en historie med mystiske overtoner, og det er også rikelig med henvisninger til mytologi – mye som jeg kan kjenne igjen, men sikkert mye som også går over hodet på meg siden jeg har ekstremt lite kjennskap til nigeriansk kultur. Det skal sies at Obioma forklarer en del, det er tydelig at boka er skrevet med tanke på et internasjonalt publikum, så man føler seg ikke fortapt i noe alt for fremmed.

Språklig sett er boka nydelig – Obioma krydrer med metaforer og symbolisme, men det blir aldri overdrevet eller for mye av det gode. Jeg kan fort få litt avsmak hvis jeg synes forfatteren prøver for hardt å ha et “blomstrende språk”, men Den forbudte elven er en bok som klarer balansegangen godt – gode bruk av språklige hjelpemidler samtidig som språket er klart og tydelig.

Hatred is a leech:
The thing that sticks to a person’s skin; that feeds off them and drains the sap out of one’s spirit. It changes a person, and does not leave until it has sucked the last drop of peace from them. It clings to one’s skin, the way a leech does, burrowing deeper and deeper into the epidermis, so  that to pull the parasite off the skin is to tear out that part of the flesh, and to kill it is self-flagellating.

Av nigerianske forfattere har jeg såvidt vært borte i Chinua Achebe før, men ellers er jeg ganske så blank. Chigozie Obioma har av flere blitt spådd til å bli Achebes “etterfølger”, og jeg kommer til å følge spent med på forfatterskapet videre. Han arbeider for tiden med en ny bok, som etter planen skal komme ut i år.

Den forbudte elven anbefales sterkt, og er et fint forslag til alle dere som har nyttårsforsett om å lese flere ikke-vestlige forfattere. Eller til de som bare vil ha en virkelig god bok.