Mammutsalget 2020 – Mine tips

Idag startet bokbransjens største og eldste boksalg igjen, Mammutsalget. I følge forleggerforeningen kan salgets røtter spores 130 år tilbake i tid – i de senere år har mellom 380 og 500 bokhandlere deltatt årlig. Hvert år er mer enn 800 titler på salg i alle deltagende bokhandlere, samt at kjedene og butikkene også har sine egne spesialtilbud.

Jeg vil gjerne dele mine tips fra årets mammutkatalog av det jeg selv har lest og anbefaler videre. For det meste er det snakk om titler som er til salg i alle butikker, med mindre annet er spesifisert. Jeg jobber hos Norli bokhandel og har også trukket frem noen bøker fra deres spesialtilbud, men innlegget er ikke laget i samarbeid med Norli, og er bare mine egne anbefalinger.

Skjønnlitteratur:

Kvelande kjærleik – Elena Ferrante – Mammutnummer 459
Elena Ferrantes første roman bør leses av alle fans av Napoli-kvartetten. Særlig temaet mor-datter-forhold står sterkt i denne korte, men innholdsrike boka, også denne i nydelig oversetting av Kristin Sørsdal.

 

 

Den underjordiske jernbanen – Colson Whitehead – Mammutnummer 999 (Norli).
Se min anmeldelse av boka her – en sterk og velskrevet bok, som behandler metaforen “den underjordiske jernbanen” som en ekte, konkret jernbanelinje, som hjelper rømte slaver til frihet.

 

 

Knakketiknakk – korte fortellinger fra Japan 1895-2012 – Mammutnummer 434.
Se min anmeldelse her – En kronologisk samling av japanske korthistorier av 35 forskjellige forfattere, fra 1895 – 2012. En nydelig bok rent fysisk, med et utrolig godt og variert utvalg. Hver korthistorie innledes med informasjon om forfatter og samtiden, som gir en god kontekst til leseopplevelsen.

 

Tre vegar til havet – Brit Bildøen – Mammutnummer 437.
Les min anmeldelse her – En av mine favorittbøker fra 2018. Bildøen skriver om sterke og såre tema, med et nydelig språk.

 

 

---

Fakta:

Iran og det nye Midtøsten – Mah-Rukh Ali – Mammutnummer 260.
Jeg har alltid syntes Iran er et fascinerende land, og det er et land med mye historie som er svært interessant å lære mer om. Mah-Rukh Ali gir en god oversikt over situasjonen i det moderne Iran, som man ikke trenger særlig med forkunnskaper for å få mye ut av.

 

Romerrikets historie: keisertida– Jon W. Iddeng – Mammutnummer 220.
Bind to i Iddengs vers om “Romerrikets historie”, den første tar for seg republikkens vekst og fall. En av mine favorittbøker innen sakprosa fra de siste årene – det er en massiv bok med MYE informasjon, men Iddeng skriver lettfattelig og presenterer stoffet på en god og oversiktelig måte.

 

Stoisk uro – Agnes Ravatn – Mammutnummer 211.
Les min anmeldelse her. Agnes Ravatn er en av de skarpeste og vittigste forfatterne her til lands, en stil som passer godt når hun i Stoisk uro utforsker høytflyvende filosofiske teorier på den litt mer praktiske måten. Utrolig morsom, men også ganske så lærerik.

 

Skogens historie – Reidar Müller – Mammutnummer 67.
Les min anmeldelse her. Den største positive overraskelsen fra 2018s bøker var denne, en bok jeg elsker å anbefale videre. Utrolig engasjerende og godt skrevet, og får selv den største sofagris (altså meg) til å ville gå ut i skogen og ule med ulven.

 

---

Barnebøker:

Jakob og Neikob og Alle Andre – Kari Stai – Mammutnummer 660.
Jakob og Neikob-serien er en kjempekul, nynorsk serie som passer godt for aldersgruppen 3-6. I “Alle Andre” er Neikob lei av seg selv (han sier alltid nei), og lurer på hvorfor han ikke er som alle andre. Kjempefin bok om å være seg selv.

 

Den lille prinsen – Antoine de Saint-Exupéry – Mammutnummer 719.
Hva kan man egentlig si om “Den lille prinsen”? En av mine favorittbøker, og ikke bare som barnebok. Det er rett og slett en klassiker som kan leses av alle aldersgrupper, og som alle burde ha i bokhylla.

 

 

 

 

 

Agnes Ravatn – Dei sju dørene (anmeldelse)

• Agnes Ravatn – Dei sju dørene
• Samlaget 2019
• 249 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Litteraturprofessor Nina Wisløff er i ei brytingstid. Arbeidet hennar kjennest mindre og mindre relevant, og huset hennar skal snart rivast. Mannen er travel helsebyråd, og forholdet til den kyniske legedottera er ikkje det beste.

Då leigebuaren deira, Mari, forsvinn sporlaust, går det ikkje lang tid før politiets etterforsking stansar opp. I det stille begynner Nina å nøste opp i kva som kan ha skjedd, og det ho finn, får store ringverknader.

Dei sju dørene er ein urovekkande roman om mørke løyndommar og farleg nysgjerrigheit.

---

Jeg synes Agnes Ravatn er en av de kuleste aktive forfatterne vi har her i landet, det til tross for at jeg hadde litt reservasjoner for hennes forrige roman, Fugletribunalet. Så langt har jeg likt sakprosaen hennes aller best, men med boka Dei sju dørene kaprer hun skjønnlitteraturhjertet mitt og.

Dei sju dørene er en nokså kort, vittig og skarp fortelling, spekket med kulturelle referanser – klassisk Ravatn-stil altså. Sjangermessig beveger boka seg inn mot krim, men går aldri over til formellitteratur – det er en litterær roman med en kriminalhistorie i seg.

Tidlig i boka deltar litteraturprofessor Nina Wisløff i en offentlig samtale på Litteraturhuset i Bergen. Det går ikke helt som planlagt, og Nina ender opp med å stille spørsmålet “Kva skal me med litteraturvitarane?”, og kommer selv med svaret: “”I realiteten bør litteraturvitarar kunne vere glimrande etterforskarar” – “Litteraturvitarar bør jobbe i politiet!”.

Selvfølgelig ender det da ganske så snart med at en etterforskingssak dumper ned i fanget hennes – deres forsvunne leietaker. Nina ender opp med å ta forsvinningen personlig, og graver der hun kan for å nøste sammen trådene i hva som kan ha skjedd.

Gjennom hele boka har jeg sittet og småhumret for meg selv – ikke fordi det er så mange morsomme situasjoner som oppstår, men Ravatn lar sine karakterer komme med såpass skarpe, ironiske stikk, både i dialog og i tanker, og de treffer alltid. Det er dette Ravatn er en av de beste i Norge på, og det føles alltid naturlig, der det hos andre lett kunne blitt litt påtvunget.

Mot slutten av boka er det kanskje litt mange siste-minutts-teorier og twister som kommer litt for tett opp mot hverandre på få sider. Det kan bli litt i overkant, men samtidig får det frem den litt frenetiske sinnstemningen som utvikler seg hos Nina Wisløff gjennom etterforskningen. Når det går mot siste side er det også lagt opp til at vi som lesere ligger et lite hakk foran Nina, så da kan vi frustrere oss litt på godt og vondt frem til hun selv når mållinja.

Anbefales sterkt til alle Ravatn-fans, og alle potensielle nye Ravatn-fans 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

Agnes Ravatn- Stoisk uro og andre filosofiske smular (anmeldelse)

• Agnes Ravatn – Stoisk uro og andre filosofiske smular
• Samlaget 2018
• 119 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
Er filosofi høgtsvevande og teoretisk visvas, eller kan det òg ha praktisk nytte? I denne underhaldande boka testar Agnes Ravatn ut korleis dei ulike filosofiske skulane fungerer i kvardagen, i eit halvhjarta forsøk på å bli eit betre menneske.

På vegen mot det gode livet går ho på ski med Kant, arrangerer symposium i Platons ånd og trulovar seg etter råd frå Kierkegaard. Stoisk uro og andre filosofiske smular er ei sjarmerande samling tekstar som vekker både latter og undring.

Agnes Ravatn er i min mening en av de skarpeste essayistene og samtidsforfatterne vi har i Norge for tida, og i høst er hun aktuell med den lille boka Stoisk uro og andre filosofiske smular. Her blir høytsvevende filosofiske ideer satt ut i livet, Ravatn utforsker de store ideenes praktiske hverdagsbruk.

I de forskjellige kapitlene i boka tar Ravatn for seg forskjellige filosofer og deres livssyn, og prøver å tilpasse den moderne hverdagen i Norge til deres filosofi. Men det er ganske vanskelig å leve som stoiker når man møter på frustrerende utleiere, og livet som skeptiker i Pyrrhons ånd er rett og slett livsfarlig – Ravatn innrømmer hun ikke vil satse på at bilene i trafikken kan være synsbedrag, og ender dermed å se seg for før hun krysser veien. Heldigvis.

Ravatn er utrolig kreativ når det gjelder assosiative tankesprang, som fører til mange artige partier. For eksempel trekker hun linjer mellom Platons hulelignelse og tv-programmet “Dating i mørket” som i følge henne rett og slett er en remake av hulelignelsen. Det høres kanskje litt far-fetched ut for å si det på godt norsk, men les boka og la deg overbevise.

Det artigste med å lese Agnes Ravatn er det vittige og skarpe språket, så jeg må legge med et lite utdrag, dette fra kapittelet om Kant og det kategoriske imperativ:

…la oss gripe sjansen og bli betre kjende med denne filosofihistorias svar på Mikke Mus, Immanuel Kant. Flink og smart, men irriterande snusfornuftig og med eit dørgande kjedelig privatliv. Og dessutan to nevøar som heitte Tipp og Topp Kant.
…
Det kategoriske imperativ er ofte samanlikna, forveksla og assosiert med vårt eige Jesusbarns gylne og meir folkelege regel: “Alt de vil at andre skal gjera mot dykk, skal de òg gjera mot dei.” Sjølv har eg i alle år levd etter min eigen variant: Eg prøver å behandle folk som om dei kjem rett frå legen og har fått beskjed om at dei har kreft (s.29).

Stoisk uro er selvfølgelig ikke boka å bruke hvis du skal ha en grundig og akademisk innføring i filosofiens historie, men den anbefales sterkt hvis du vil ha en humoristisk, selvransakende og ikke minst selvironisk bok om de store og små spørsmålene i livet vi alle funderer litt over.