Tag Archives: Aschehoug

Johan B. Mjønes- Heim (anmeldelse)

  • Johan B. Mjønes- Heim
  • Aschehoug 2018
  • 256 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
Jørgen Heim er døende. Han spiser ikke og smertene er store. Alene i sykehjemssenga glir han inn og ut av tid, tilbake til livet på familiegården Heim i Trøndelag.

Da storebroren omkommer i en ulykke, må Jørgen overta rollen som odelsgutt. Dyra kan ikke vente, jorda kan ikke vente, og Jørgen blir bundet til jorda og dyra og arven fra generasjonene før ham. For odel er ikke noe valg, det er en plikt og et privilegium.

Romanen Heim er en sterk og gripende historie om gårdsdrift gjennom flere slektsledd, og om forsoning med livet, sånn som det ble.


Før noe annet må jeg få påpeke at jeg synes Heim har det vakreste bokomslaget av alle bøkene fra 2018. Forsidebildet viser et utsnitt av maleriet Ringen sluttet (1977) av Håkon Bleken – og er utrolig passende for boka. Nå skal jo en bok ikke dømmes ut fra omslaget, men heldigvis kan jeg si at selve boka også er et nydelig verk i seg selv.

Heim var den første boka jeg leste i 2019 og det ble en vakker og sterk leseopplevelse. Historien om Jørgen Heim begynner ved slutten av et liv, og fra sykesengen til Jørgen får vi via assosiative tankesprang innblikk i hans historie. Som yngste sønn og med en eldre bror var ikke Jørgen oppdratt til det store ansvaret det var å ta over familiegården, men da broren dør i en ulykke faller byrden på Jørgens skuldre. Det av og til anstrengte forholdet til faren, brorens død og balansegangen mellom den tradisjonelle gården og den raskt forandrende moderniseringen av norsk jordbruk preger Jørgens dager. Gjennom et langt liv er vi innom både krigstid og fredstid, vi følger Jørgen som barn, ungdom og voksen med sin egen familie.

Det er sjeldent jeg har lest om en karakter som føles så ekte som Jørgen Heim gjør. Mjønes har gjort en utrolig god jobb med å skildre ham. Jeg får lyst å sammenligne med John Williams’ Stoner – en av de andre virkelig gode og ekte romankarakterene som har satt seg godt i minnet. Heim er nyansert, og hans utvikling gjennom boka er en fryd å følge. Utviklingen er imponerende skildret, med tanke på at kronologien ikke er lineær i det hele tatt.

Det Mjønes gjør mesterlig gjennom hele boka er de flytende overgangene mellom Heims opplevelser på sykehjemmet og hans dykk ned i tidligere minner. Denne konstante vekslingen mellom nåtid og fortid kunne fort blitt rotete og forvirrende, men det flyter utrolig bra og trådene veves godt sammen. Språket er naturlig og gir hovedkarakteren en fin og personlig stemme.

Heim har en av de beste åpningene jeg har lest på en god stund, og det setter selvfølgelig tonen for hele leseopplevelsen. Det er jevnt gjennom en veldig god bok, men helt på slutten hadde jeg ønsket en enda sterke avslutning – ikke at den på noen måter er dårlig. Uansett anbefales Heim på det aller sterkeste!

 

Reidar Müller- Skogens historie – og den besværlige trangen til å spore ulv (anmeldelse)

  • Reidar Müller – Skogens historie – og den besværlige trangen til å spore ulv
  • Aschehoug 2018
  • 288 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
Skogen dekker en tredjedel av landet vårt. I uminnelige tider har vi høstet av den – og ikke minst byr skogen på rekreasjon og ro. Shinrin-yoku, kaller japanerne det – å bade i skogsluft. Men hvor godt kjenner vi egentlig skogen? Når oppstod den, og hvordan har den utviklet seg? Hvor kommer de fra, de utallige artene, kjente og ukjente, som hører hjemme der? Og hvordan fungerer skogen som økosystem?
Forfatteren av denne boken setter seg et mål: Han vil utforske skogens historie, dens betydning som livsmiljø for planter og dyr, og dens plass i menneskenes forestillingsverden. I folketroen har skogen vært hjem for mystiske, overnaturlige vesener, og rovdyrene vekker fremdeles frykt og fascinasjon. Det gjelder ikke minst ulven. Av erfarne skogsfolk lærer forfatteren, den ellers nøkterne naturforskeren Reidar Müller, å spore ulv, og hos ham blir fascinasjonen til en besettelse. Til slutt blir han stående alene ute i villmarka og ule etter gråbein. Får han svar?

Skogens historie av Reidar Müller føyer seg fint inn i de siste års litteraturtrender, som den narrative sakprosaen samt naturbølgen som har fått en oppblomstring den siste tiden. Og den er så absolutt et kjempefint tilskudd!

Det er så artig når man ender opp å lese noe man vanligvis ikke ville tatt med seg. Jeg var tidligere i høst på et bokmøte i regi av Aschehoug og fikk høre forfatteren presentere boka selv, og fikk samtidig høre et virkelig imponerende ulvehyl 😉 Da jeg litt senere satt meg ned for å lese boka ble jeg fort oppslukt, og selv om været var forferdelig grått og vått fikk jeg selv en trang til å komme meg ut og lære meg sporing (men det har så langt blitt med tanken..).

Boka begynner med Müllers ønske om å å få en dypere kjennskap til skogen, som er viktig for oss alle, men som vi ikke nødvendigvis alle har et veldig bevisst forhold til. Müller er selv geolog, og har en viss kunnskap til skogens hemmeligheter fra før, men er ingen ekspert – så boka beskriver over et års læreprosjekt som vi får følge med på. Han allierer seg med venner og bekjente, og legger ikke skjul på at han nok i denne perioden har vært litt innpåsliten og masete til tider, men det er jo slik man får resultater. Raskt, og egentlig litt uplanlagt, blir ulven en viktig del av historien. Man kan ikke gå inn i norsk skogshistorie uten å møte på ulven – uansett hvor utbredt den har vært har den alltid dukket opp i skogshistorier, den er tilstedeværende i overtro og myter, og i moderne tid er den gjenstand for intens diskusjon.

Ulven blir raskt en besettelse for Müller. Samtidig som ulven er så tilstedeværende er den også unnvikende og mystisk – det er utrolig vanskelig å faktisk se den. Sporene derimot er relativt lette å lære seg, og jeg har nå lært at ulvebæsj er det beste ulvesporerne kan finne, da blir det party. Trangen til å faktisk møte ulv (ekte vill ulv, dyreparker tells ikke) fører Müller til en virkelig ulvemann i Sverige, en fantastisk naturglad og original kar, som bokstavelig talt uler med ulvene.

Det jeg virkelig likte med Skogens historie er hvor utrolig engasjerende og smittende Müllers entusiasme kommer frem på arket. Jeg kan ikke skryte på meg å være noe særlig til friluftsmenneske, og tilbringer ikke særlig mye tid i skogen – og likevel føltes aldri engasjementet til Müller fremmed. Hvordan han raskt ble dratt ned i en såpass sterk besettelse kjennes gjenkjennelig, selv om jeg ikke har vært i en helt lignende situasjon.

Reidar Müller skriver svært personlig, med en sterk egen stemme og med mye selvironi. Likevel er det også mange passasjer i boka som er svært lærerike, med mange faktaopplysninger og interessante historier. Det gir en fin flyt i boka, og den er godt balansert. Språket er enkelt og godt.

Skogens historie er en bok jeg gleder meg til å fremsnakke i bokhandelen når julehandelen virkelig setter inn. Det er gøy å ha noe å anbefale som ikke bare er romanene på topp ti og ørten antall aktuelle politiske selvbiografier 😉

Hasse Hope- COMPis (anmeldelse)

  • Hasse Hope- COMPis
  • Aschehoug 2018
  • 304 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Året er 2057, og fremtiden har innhentet Norge. Selskapet PrivatOil skal lansere COMPis, verdens første 100 % menneskelignende robot, og den skal selges til unge, ensomme mennesker som trenger en robotvenn. Men selskapet fortviler, det viser seg nemlig at roboten er tidenes største nerd, så nerd at ingen vil bli venn med den. Da forskerne innser at kulhet ikke kan programmeres, bestemmer de seg for at den må læres opp på gamlemåten. Slik ender COMPis opp på Oslos kuleste skole sammen med skolens kuleste fyr. Nå må roboten lære seg å bli kul, og det kjapt.

Hasse Hope er jo en artig fyr som vi for det meste forbinder med TV og radio, men i høst er han også aktuell med sin første bokutgivelse: ungdomsboka COMPis. Den har et artig og originalt konsept, og er kjempemorsom til tider. Dessverre ble den også litt rotete for meg, den prøver litt for mange forskjellige ting på en gang, som gjør at den ikke er så tight som jeg skulle ønsket. I tillegg til historien om en nerderobot som må læres opp i kulhet før den skal ut på markedet får vi en sidehistorie med overdrevent onde forretningsselskap og politikere som ikke har noen problemer med å true og skade barn for å få det som de vil. Akkurat denne historien kunne blitt tonet ned kraftig, jeg tror boka hadde blitt enda bedre om den fokuserte på robotens vei til kulhet uten den konstante trusselen bak.

Boka er fullspekket med morsomme og satiriske referanser til diverse populærkultur, som resulterte i flere lattersnøft fra meg under lesningen. Jeg lurer på om noen av de kanskje ikke helt vil treffe målgruppen dog, det følte nesten som det var rettet mer mot min generasjon, og ikke de unge ungdomsleserne.

Der Hasse Hope virkelig briljerer er i dialogen. Den er til tider hysterisk morsom, og akkurat passe overdreven. Jeg hørte også Hope lese høyt fra boka forleden, som ga boka en ekstra dimensjon, så å høre boka på lydbok er noe jeg vil anbefale for de som er nysgjerrige.

Alt i alt er COMPis en morsom, original og satirisk bok som lider av noen feil som gjør den litt rotete. Målgruppen virker litt sprikende – men jeg tror den kan falle i god smak hos de yngre ungdommene som vil ha noe lettlest og humoristisk.

Simon Stranger – Leksikon om lys og mørke (anmeldelse)

  • Simon Stranger – Leksikon om lys og mørke
  • Aschehoug 2018
  • 400 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
Hva fikk den beskjedne skomakersønnen Henry Rinnan til å bli en av norgeshistoriens mest forhatte skikkelser? Og hvorfor skulle en jødisk familie velge å flytte inn i hovedkvarteret til Rinnan etter krigen, i huset som ble stående som selve symbolet på ondskap?
Da forfatter Simon Stranger får vite at hans kones familie har bodd i huset der Rinnanbanden holdt til, det beryktede Bandeklosteret, begynner han å grave frem historien til Komissar-familien, både de som overlevde, og de som ble drept. Arbeidet stiller ham overfor menneskeheten på sitt mørkeste, og romanens nedslag i livet til Henry Rinnan viser hvilke konsekvenser ydmykelser, utenforskap og sinne kan få. Samtidig vokser en annen fortelling frem, om overlevelse, samhold og hvordan leve videre.
I denne storslåtte og ambisiøse romanen, setter Simon Stranger sammen brikker som spenner over et århundre og berører de vakreste og vondeste sidene ved menneskelivet.

Simon Strangers Leksikon om lys og mørke er skrevet i romanform, men karakterene er ekte, og forfatteren selv er en tydelig fortellerstemme i store deler av boka. Strangers svigerfamilies historie inspirerte ham til å ta et dypdykk i en vond, men viktig del av norsk historie – hva som skjedde med de norske jødene under og etter andre verdenskrig. Boka er delt i flere perspektiv – vi følger Stranger selv som skriver om sin utforsking av historien, refleksjoner, tanker og arbeid. Svigerfamilien Komissar er hjertet i boken –  Hirsch  Komissar ble arrestert januar 1942 og drept følgende oktober. Gjennom boka henvender Stranger seg til Hirsch, barnas tippoldefar, snakker til ham i du-form, prøver å opprette en form for kontakt. Vi følger også Hirschs gjenværende familie, som kommer seg unna arrestasjon og deres ferd videre etter krigen. Etter krigen ender en av sønnene opp med å slå seg ned med sin familie i det tidligere hovedkvarteret til Henry Rinnan.

Også Henry Rinnan er en viktig karakter i boka. Gjennom romanform utforsker Stranger livet til en av Norges verste krigsforbrytere, og prøver å finne ut hvordan Rinnan endte opp med å bli en agent for tyskerne, torturist og morder. Vi følger episoder fra barndommen av, og videre gjennom okkupasjonstiden og perioden som leder for Rinnanbanden.

Når man skriver en roman med virkelige karakterer og hendelser som fundament er det lett å trå feil, men Stranger behandler det hele med en fin sensitivitet og respekt. Detaljer, mange handlinger og alle karakterers tanker og følelser er jo selvfølgelig fiksjonalisert – men med mye research i bunn. Simon Stranger er også utrolig god på å skrive om det menneskelige; følelser og motivasjoner, reaksjoner, refleksjoner og rett og slett den menneskelige psyke. Alt føles utrolig ekte når jeg leser om handlinger og samtaler -Stranger overdriver ingenting.

Leksikon om lys og mørke er en utrolig sterk bok, man leser om ekte menneskeskjebner, og får innsikt i det virkelig mørke i menneskehjertet, men også menneskets godhet. Jeg måtte felle en tåre da jeg leste om redningsaksjonene som foregikk ved Syversens gartneri, et steinkast fra der jeg selv bor, hvor det i dag er et minnesmerke.

Hvert kapittel starter med en bokstav, vi går alfabetisk fra A-Å. “A for anklagen. A for avhøret. A for arrestasjonen“.  Helt i starten var jeg litt skeptisk til denne skrivestilen, blir ikke dette rett og slett litt banalt? Det tok dog ikke lang tid jeg synspunktet skiftet, denne formen gir Stranger en stor assosiasjonsfrihet som gjør at boken kan ta uventede vendinger, som ellers ville virket litt rotete. Den har endt opp med en stil der vi i løpet av et kapittel kan gå innom mange forskjellige historier, begå store tidshopp og følge flere karakterer – men det henger alltid godt sammen og er aldri forvirrende.

Leksikon om lys og mørke anbefales på det sterkeste, den er både emosjonell, lærerik og godt skrevet. Den ga meg utrolig mye innsikt, samtidig som den berørte meg sterkt – og fikk meg til å felle en god del tårer.

 

Siste tids lesning

En liten stund siden forrige oppdatering. Livet går ofte litt fort, og med ferietur, feriekomplikasjoner, bachelorinnlevering, sommerjobbing og jobbsøking flyr tiden. Men bøkene legger jeg selvfølgelig aldri fra meg! Selv om det en en stund siden siste bokanmeldelse har jeg lest en god del siden sist, og særlig har jeg fått oppdatert meg på en del av fjorårets utgivelser som unnslapp meg litt. I vår har det som vanlig vært stort pocketslipp, så da passer det jo godt med noen omtaler av aktuelle nye pocket 🙂

Helga Flatland – En moderne familie
Aschehoug 2017 (Pocket 2018)

Helga Flatland vant Bokhandlerprisen for En moderne familie i 2017, og som bokhandelansatt er det jo litt for dårlig at jeg brukte såpass lang tid på å få lest den. Men den som venter på noe godt… og alt det der. For dette er absolutt ei bok verdt å lese! Vi følger en familiehistorie fortalt fra tre søsken sitt perspektiv – og det hele settes i gang med beskjeden om at foreldrene, som nettopp har feiret en felles 70-årsdag skal skilles. De voksne barna takler dette på forskjellige måter, og Flatland klarer virkelig å skape ulike stemmer og personligheter gjennom språket. En bok med mye innsikt og veldig godt skrevet.

Jenny Erpenbeck – Alle dagers ende
Oktober forlag 2017 (Pocket 2018)

Jenny Erpenbecks roman er en historie som handler fullt og helt om “hva om”. Det hele startet med et lite barns død i 1902, ei lita jente på bare noen måneder som ikke våkner opp igjen. Vi ser hvordan familien blir ødelagt og hvor deres veier fører videre. Men hva hvis barnet ikke hadde dødd? Gjennom en “intermission” skriver Erpenbeck om hvordan barnet kunne blitt reddet, og historien tar en annen vending. Hva hvis jenta blir tenåring, og dør i krigsherjede Wien? Eller hvis hun igjen overlever det – og ender som partifunksjonær i Moskva? Slik går historien videre, med fem alternative ender på et liv. Den er utrolig vakkert skrevet, og får deg virkelig til å tenke på hvordan små detaljer i livet ditt kan få deg inn på helt nye spor. Samtidig unngår den en overfladisk gimmick-behandling, som kunne blitt lett med utgangspunktet. Anbefales sterkt for de som vil ha en innsiktsfull og vakkert skrevet bok!

Elena Ferrante – Den dunkle dottera
Samlaget 2017 (Pocket 2018)

Ferrante-feberen fortsetter for meg, selv om jeg ikke var fra meg av begeistring for Svikne dagar. Den dunkle dottera skulle vise seg å bli en opptur fra den igjen – og nok en gang i nydelig oversettelse fra Kristin Sørdal. Denne gangen følger vi Leda, som har dratt på ferie til en liten kystby. Hun drar hver dag på stranden – der livet virker å ha en ganske fast rutine. Hun blir raskt fascinert og motvillig nysgjerrig på særlig én familie der, spesielt en ung mor og hennes lille datter. Gjennom observeringen av familien på stranden får vi mange tanker og refleksjoner om Ledas familie og hennes utradisjonelle valg. Når den lille jenta på stranda en dag mister sin favorittdukke blir Leda trukket inn i situasjonen, og kommer tettere inn på familien enn hun originalt ville. Som alle Ferrantes bøker er Den dunkle dottera nydelig skrevet, og med stor innsikt. Hun er ikke redd for å la hovedpersonen være fullt ut menneskelig med alle de feil og usympatiske trekk det kan innebære, og det skaper ytterst fascinerende, og til dels nesten frustrerende lesning. På aller best tenkelig måte. Ferrante-feberen brenner fortsatt sterkt!