Tag Archives: bokåret

Bokåret 2019

Godt nyttår, håper de første dagene av 2020 har vært fine 🙂

Nok et år er over, og jeg vil se litt tilbake på leseåret 2019. Jeg bruker Goodreads for å loggføre lesingen, men i år ble det også “Hele Norge leser” som var et artig, nytt konsept. Satser på å bruke den plattformen hyppig videre også – der loggfører man sider lest hver dag, og kan “konkurrere” i bedrift- eller vennelag.

I 2018 leste jeg 48 bøker, og hadde et håp om at jeg i 2019 ville rekke å lese én bok i uka og ende på 52. Det har jeg nådd med ganske god margin, i år ble det 64 leste bøker! De har vært ganske så varierte, noen korte og lettleste barnebøker, som jo selvfølgelig er med å trekke opp snittet, men det er fortsatt norsk skjønnlitteratur det går mest i. Det har likevel vært noen skikkelig sterke utenlandske bøker i år og, og noen fantastiske sakprosabøker.


Norsk skjønnlitteratur er jo gjerne det jeg leser oftest, i hvert fall på høsten. Fjorårets første leseopplevelse var en som hadde sneket seg med fra 2018 bokhøst, nemlig Heim av Johan B. Mjønes, og det var en kjempefin start på året, som jeg fortsatt anbefaler sterkt. Jeg må også nevne Linn Strømsborgs Aldri, aldri, aldri, en gripende og innsiktsrik roman, som jeg er så glad ble nominert til bokhandlerprisen!

Lars Saabye Christensen kom med sin avsluttende roman i Byens Spor-serien med Skyggeboken, som jeg selvfølgelig likte godt, men jeg mener fortsatt at den andre boka er den desidert beste av de tre. Marie Aubert kom med sin mye omtalte første roman Voksne mennesker som jeg likte kjemptegodt, og Agnes Ravatns Dei Sju Dørene var også et høydepunkt. De to jeg virkelig vil trekke frem som årets favoritter er dog Nina Lykkes Full Spredning og Vi er fem av Matias Faldbakken. Sistnevnte har jeg ikke rukket å skrive en anmeldelse av ennå, men jeg satser på å få den ut snarlig.


Leseforsett for 2019 var å utforske enda flere bøker for barn og unge, som har vært veldig gøy! Det er ikke de bøkene jeg skriver særlig mange anmeldelser av her, men mange av de anbefales sterkt likevel.

Jeg har lest videre på Ingenlund-serien, med bok nr. 2 “Wundersmith” og jeg har endelig fått satt meg inn i Amuletten – som vi selger så sinnsykt mye av, men jeg ikke har lest før i år. Det er rett og slett en knallsterk fantasyserie for mellomtrinn-alder, i grafisk roman-format, og jeg gleder meg faktisk ordentlig til siste boka kommer. Av norske barnebøker vil jeg trekke frem Meningen med Leif, en kjempefin bok i 9-12 år-aldergruppen.

Det siste året har jeg faktisk lest flere bøker for barn enn ungdomsbøker, men av sistnevnte er det virkelig én jeg må nevne, nemlig Slutten av Mats Strandberg. En overraskende mørk dystopisk ungdomsroman som tar sitt publikum på alvor, og som gir noe nytt til en litt overmettet sjanger. Anbefales!


Årets lengste bok var Knakketiknakk: Korte fortellinger fra Japan 1895–2012 , på 644 sider. Dette er jo i all hovedsak en samlig av korte fortellinger, men det får så være! I tillegg til å være den lengste, vil jeg absolutt si at samlingen endte opp med å være en av de beste og mest minneverdig leseopplevelsene fra i år! Ikke så alt for lenge etter jeg var ferdiglest bestilte samboer og jeg sannelig tur til Japan for i år, så før det skal kanskje noen av fortellingene gjenleses?


Av klassikere har det i 2019 vært de litt mer moderne verkene det har gått i. Jeg har blant annet endelig fått begynt på Solstads bibliografi, med Genanse og verdighet som jo var en god leseopplevelse, men som ikke når helt opp til noen favorittplassering. Jeg koste meg dog veldig mye med å høre på høytlesing av Solstad selv, da fra hans nyeste bok under Oktobers høstlansering, det var et av årets høydepunkter! Jeg har også lest James Baldwins If Beale Street Could Talk, som var nydelig. Baldwin skal jeg definitivt lese mer av i år.


Det har vært et sterkt leseår for utenlandsk skjønnlitteratur. Knakketiknakk er allerede nevnt, andre opplevelser som må trekker frem er Vivian Gornicks Fierce Attachments, Amor Towles A Gentleman in Moscow og Chigozie Obiomas An Orchestra of Minorities og Edgar Hilsenraths Natt. De tre første har jeg skrevet anmeldelser av, som du kommer til ved å trykke på tittelen til boka. Sistnevnte er ikke anmeldt i innlegg, men anbefales på det sterkeste – men med advarsel: dette er en av de sterkeste, mørkeste og mest brutale bøkene jeg har lest. Men så utrolig god!


Det har blitt noen gode og lærerike leseopplevelser med sakprosa i år og. Som resten av landet er jeg særlig begeistret for Hvitekrist av Tore Skeie, som jeg fikk lest først i 2019, samt jeg leste ferdig bind to av Romerrikets historie: Keisertida av Jon W. Iddeng. Den brukte jeg evigheter på, da det er overveldende med informasjon, men det er så interessant og Iddeng skriver godt og engasjerende.


2019 har vært et av de beste leseårene på lenge, lesegleden har vært til stede for fullt, og jeg har hatt mange gode og sterke opplevelser. I år har jeg et håp om å lese enda mer variert, og få utforsket enda mer god utenlandsk litteratur. Det er særlig noen forfatterskap jeg vil fortsette på, Baldwin er som nevnt en av dem som jeg virkelig gleder meg til å lese mer av.

Om du har noen særlig gode leseøyeblikk fra 2019 du vil dele, skriv gjerne i kommentarfeltet, eller ev. ønsker for bokåret 2020. Ha et videre godt nyttår 😀

Bokåret 2018

Et litt forsinket godt nyttår 🙂

Når det blir nytt år er det artig å se tilbake, og ta en titt på bokåret for 2018. Jeg bruker Goodreads for å loggføre det jeg leser, som i år endte på 48 bøker. Første halvdel av året var selvfølgelig mye preget bachelorskriving – og jeg ble ferdig som student og er nå utdannet bibliotekar. Noen bibliotekjobb har det ikke blitt ennå, men jeg er fortsatt så heldig at jeg jobber i Norges beste bokhandel 🙂 Etter studier har jeg fått enda mer tid til å lese, og neste år klarer jeg kanskje en bok for hver uke?

 

Et av mine leseforsett for 2018 var å utforske flere debutanter. Der har jeg lykkes sånn halvveis – jeg har lest flere enn jeg vanligvis har gjort før, men det er fortsatt litt for mange på “to read”-lista mi. Ganske så tidlig på året kom Moderne tapet av Eskil Kjos Fjell, som jeg blogget om, men titler som ikke ennå har fått et eget innlegg er blant annet Vi spring ikkje slik vi sprang av Gjertrud Langva og Tiggerne av Kristin Hauge. Planen har vært å lage et samleinnlegg der jeg trekker frem mine favoritter – men først vil jeg få lest ferdig bare et par bøker til jeg har i bunken min, så dette blir forskjøvet litt ut i 2019.

 

Årets lengste bok var Krigerens hjemkomst av Jon Michelet, på 574 sider. Den avsluttende boka i Michelets episke serie om krigsseilerne har jeg nok ikke vært alene om å lese i år!

Av klassikere har det i år faktisk vært færre enn tidligere. I januar leste jeg Joseph Conrads Heart of Darkness som jo absolutt kvalifiserer. Rent språklig en perle, men jeg hadde muligens litt høye forventninger for boka, for jeg ble også en smule skuffet. Dette året vil jeg skjerpe meg litt mer i denne kategorien. Det bør forsåvidt nevnes at jeg gjenleste Zadie Smiths White Teeth, som jo kan regnes som en moderne klassiker? Den likte jeg enda bedre enn første gang, og er nok en av mine absolutt favoritter.

Det har vært en overvekt av norsk samtidslitteratur i leselista mi, men jeg har selvfølgelig fått plass til noen utenlandske romaner også. White Teeth er som nevnt lest for andre gang, men den beste nye opplevelsen må nok være Jenny Erpenbecks Alle dagers ende. Andre gode bøker har vært Chigozie Obiomas Den forbudte elven og Elena Ferrantes Den dunkle dottera.

 

De norske romanene har i år vært mange, og de har vært gode. Her er det vanskelig å trekke ut én som årets beste, men hvis jeg må velge blir det Brit Bildøens Tre vegar til havet. Nydelig skrevet, og et forfatterskap jeg har lyst å utforske mer! Jeg må selvfølgelig også trekke frem Saabye Christensens Byens spor: Maj, Strangers Leksikon om lys og mørke og Pettersons Menn i min situasjon. Jeg fikk også oppdatert meg på noen titler jeg ikke rakk i 2017, som Tante Ulrikkes vei og The Hills – to nydelige romaner.

 

Av sakprosabøker er det flere gode titler jeg vil trekke frem. Verdensteater er fra 2017, men var den aller første boka jeg leste i 2018 – og anbefales like sterkt fortsatt. Ellers er Müllers Skogens Historie og Ravatns Stoisk uro sterke titler fra i år – og jeg må også trekke frem Are Kalvøs fantastiske, morsomme og gjenkjennelige Hyttebok frå helvete.

 

Noe jeg har lest mye mer av i år enn tidligere er barne- og ungdomsbøker. Det er artig å oppdagere hvor utrolig mye bra det finnes for de yngre, særlig Norge har et sterkt bokmarked for de yngre! Som resten av Norge ble jeg forelsket i Snøsøsteren av Maja Lunde og Lisa Aisato, en nydelig og gripende julefortelling. Dessuten har jeg oppdaget fantastiske Jakob og Neikob! En av årets siste leseopplevelser var Jessica Townsends Ingenlund – Morrigans forbannelse, som var en magisk og oppslukende fantasybok. Nummer 2 er allerede lånt fra biblioteket (på engelsk) og skal snart settes i gang med. Jeg vil også gi en liten “shoutout” til en barnebok jeg ikke helt fant tid til å blogge om, men som jeg leste for en liten tid tilbake og storkoste meg med, nemlig Altmuligmannen av Øyvind Torseter, den nyeste boka om Mulegutten.

 

Oppsummert har 2018 absolutt vært et godt nokår, og særlig fra sommeren og utover har jeg fått lest mye. I 2019 er det allerede spesifikke bøker jeg ser frem til, blant annet kommer Chigozie Obiomas nye bok, An Orchestra of Minorities, rundt disse dager. Norsk samtidslitteratur er jo det det går mest i for min del, men mitt leseforsett for i år er å holde meg enda mer oppdatert på litteratur for barn og unge.

Del gjerne dine leseforsett og lesetips for 2019 under 🙂

Bokåret 2017

Riktig godt nyttår til alle sammen!

Jeg liker å følge bokåret mitt på Goodreads, alt som leses registreres der og jeg setter selvfølgelig også leseutfordringer for meg selv. I år lå utfordringen på 32 bøker – jeg trengte mindre enn én bok i uka dette året. Leseåret startet faktisk litt sakte, det har vært hektiske måneder med skolearbeid og jobbing, men så tok det seg heldigvis skikkelig opp fra senvåren av.

Jeg ser frem til et nytt år med enda flere gode leseopplevelser, men først vil jeg ta et lite tilbakeblikk på noen av fjorårets! Det har vært en god blanding av nytt og gammelt, skjønnlitteratur og sakprosa – akkurat som jeg liker det.

Lengste bok: Alexander Hamilton av Chernow troner på første plass med 832 sider. Dog leste jeg også Krig og fred i år, men den var oppdelt i to volum der jeg tok en liten pause i mellom. Slår man disse sammen blir det 903 sider.

Klassikere: Krig og fred av Tolstoj er vel den aller største av klassikerne jeg har lest i år – og det var en fantastisk leseopplevelse. Bokas størrelse og rykte kan virke avskrekkende, men jeg anbefaler sterkt å plukke den opp – språket er ikke særlig vanskelig og historien ikke særlig innviklet, men det store karaktergalleriet kan ta litt tid å sette seg inn i. Det er uansett verdt det! Ellers har jeg faktisk lest en del annet russisk i år og, jeg fikk mitt første møte med Tsjekhov ved å lese hans tidligste noveller, samt at jeg avsluttet året med Dostojevskijs lille bok Hvite Netter.

Beste utenlandske romaner: Tidlig i år avsluttet jeg Ferrantes Napoli-kvartett med Historia om det tapte barnet, og hele den serien er en av mine beste leseopplevelser noensinne. Ferrante skriver såpass gripende og rått – jeg blir helt trekt inn i historien og den kommer til å være med meg lenge fremover. Ellers vil jeg også trekke frem Exit West av Mohsin Hamid og The Underground Railroad av Colson Whitehead som sterke verk.

Beste norske romaner: Her har jeg fortsatt mye på “skal lese”-lista mi fra bokhøsten som jeg skulle ønske jeg hadde rukket å lest før årets slutt, men av de jeg har lest holder jeg en knapp på Lars Saabye Christensens Byens spor som årets beste for meg. Det var en bok jeg virkelig koste meg med, og særlig karakterskildringene- og utviklingene satte jeg pris på. Jeg vil også nevne Eikehaugs debutroman James Franco spytter når han snakker som et utrolig vittig og godt skrevet – som trekker opp for at den er en smule lang og mister litt momentum mot slutten. Uansett verdt å sjekke ut!

Beste sakprosa: Jeg har fått lest mye god sakprosa i år, og har enda en stabel igjen som jeg planlegger å gå gjennom nå i januar. Årets beste er likevel lett å velge, det kan ikke bli annet enn Erika Fatlands Grensen. Selv med såpass store forventninger som jeg hadde innfridde den sterkt, og er kanskje den boka jeg med størst entusiasme har formidlet til kundene innom i årets julerush! Ellers var Stien tilbake til livet en positiv liten overraskelse – en fin og spesiell bok som sorg og sopp.

Beste sene oppdagelse: Da jeg leste Tove Nilsens Himmelske tilstander tenkte jeg umiddelbart at dette forfatterskapet må jeg utforske mer!!. Nilsen har jo vært aktig og produktiv siden 70-tallet, men likevel har jeg aldri virkelig registrert noen av bøkene hennes, og det angrer jeg på nå. Himmelske tilstander når ikke opp blant de beste bøkene jeg har lest i år, men skrivestilen fenget meg umiddelbart og jeg gleder meg til å lese mer!

De som unnslapp: Det er mange bøker jeg ikke har rukket å lese ennå, men som er på den eviglange “skal lese”-lista mi. De som lokker sterkest fra i år er Jan Kjærstads Berge, debutant Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei og Matias Faldbakkens The Hills. Jeg lover å få lest dere så snart som mulig!

Legg gjerne igjen en liten kommentar om hva som har vært dine beste eller mest spesielle leseopplevelser i år 🙂