Tag Archives: bokblogg

Bokåret 2019

Godt nyttår, håper de første dagene av 2020 har vært fine 🙂

Nok et år er over, og jeg vil se litt tilbake på leseåret 2019. Jeg bruker Goodreads for å loggføre lesingen, men i år ble det også “Hele Norge leser” som var et artig, nytt konsept. Satser på å bruke den plattformen hyppig videre også – der loggfører man sider lest hver dag, og kan “konkurrere” i bedrift- eller vennelag.

I 2018 leste jeg 48 bøker, og hadde et håp om at jeg i 2019 ville rekke å lese én bok i uka og ende på 52. Det har jeg nådd med ganske god margin, i år ble det 64 leste bøker! De har vært ganske så varierte, noen korte og lettleste barnebøker, som jo selvfølgelig er med å trekke opp snittet, men det er fortsatt norsk skjønnlitteratur det går mest i. Det har likevel vært noen skikkelig sterke utenlandske bøker i år og, og noen fantastiske sakprosabøker.


Norsk skjønnlitteratur er jo gjerne det jeg leser oftest, i hvert fall på høsten. Fjorårets første leseopplevelse var en som hadde sneket seg med fra 2018 bokhøst, nemlig Heim av Johan B. Mjønes, og det var en kjempefin start på året, som jeg fortsatt anbefaler sterkt. Jeg må også nevne Linn Strømsborgs Aldri, aldri, aldri, en gripende og innsiktsrik roman, som jeg er så glad ble nominert til bokhandlerprisen!

Lars Saabye Christensen kom med sin avsluttende roman i Byens Spor-serien med Skyggeboken, som jeg selvfølgelig likte godt, men jeg mener fortsatt at den andre boka er den desidert beste av de tre. Marie Aubert kom med sin mye omtalte første roman Voksne mennesker som jeg likte kjemptegodt, og Agnes Ravatns Dei Sju Dørene var også et høydepunkt. De to jeg virkelig vil trekke frem som årets favoritter er dog Nina Lykkes Full Spredning og Vi er fem av Matias Faldbakken. Sistnevnte har jeg ikke rukket å skrive en anmeldelse av ennå, men jeg satser på å få den ut snarlig.


Leseforsett for 2019 var å utforske enda flere bøker for barn og unge, som har vært veldig gøy! Det er ikke de bøkene jeg skriver særlig mange anmeldelser av her, men mange av de anbefales sterkt likevel.

Jeg har lest videre på Ingenlund-serien, med bok nr. 2 “Wundersmith” og jeg har endelig fått satt meg inn i Amuletten – som vi selger så sinnsykt mye av, men jeg ikke har lest før i år. Det er rett og slett en knallsterk fantasyserie for mellomtrinn-alder, i grafisk roman-format, og jeg gleder meg faktisk ordentlig til siste boka kommer. Av norske barnebøker vil jeg trekke frem Meningen med Leif, en kjempefin bok i 9-12 år-aldergruppen.

Det siste året har jeg faktisk lest flere bøker for barn enn ungdomsbøker, men av sistnevnte er det virkelig én jeg må nevne, nemlig Slutten av Mats Strandberg. En overraskende mørk dystopisk ungdomsroman som tar sitt publikum på alvor, og som gir noe nytt til en litt overmettet sjanger. Anbefales!


Årets lengste bok var Knakketiknakk: Korte fortellinger fra Japan 1895–2012 , på 644 sider. Dette er jo i all hovedsak en samlig av korte fortellinger, men det får så være! I tillegg til å være den lengste, vil jeg absolutt si at samlingen endte opp med å være en av de beste og mest minneverdig leseopplevelsene fra i år! Ikke så alt for lenge etter jeg var ferdiglest bestilte samboer og jeg sannelig tur til Japan for i år, så før det skal kanskje noen av fortellingene gjenleses?


Av klassikere har det i 2019 vært de litt mer moderne verkene det har gått i. Jeg har blant annet endelig fått begynt på Solstads bibliografi, med Genanse og verdighet som jo var en god leseopplevelse, men som ikke når helt opp til noen favorittplassering. Jeg koste meg dog veldig mye med å høre på høytlesing av Solstad selv, da fra hans nyeste bok under Oktobers høstlansering, det var et av årets høydepunkter! Jeg har også lest James Baldwins If Beale Street Could Talk, som var nydelig. Baldwin skal jeg definitivt lese mer av i år.


Det har vært et sterkt leseår for utenlandsk skjønnlitteratur. Knakketiknakk er allerede nevnt, andre opplevelser som må trekker frem er Vivian Gornicks Fierce Attachments, Amor Towles A Gentleman in Moscow og Chigozie Obiomas An Orchestra of Minorities og Edgar Hilsenraths Natt. De tre første har jeg skrevet anmeldelser av, som du kommer til ved å trykke på tittelen til boka. Sistnevnte er ikke anmeldt i innlegg, men anbefales på det sterkeste – men med advarsel: dette er en av de sterkeste, mørkeste og mest brutale bøkene jeg har lest. Men så utrolig god!


Det har blitt noen gode og lærerike leseopplevelser med sakprosa i år og. Som resten av landet er jeg særlig begeistret for Hvitekrist av Tore Skeie, som jeg fikk lest først i 2019, samt jeg leste ferdig bind to av Romerrikets historie: Keisertida av Jon W. Iddeng. Den brukte jeg evigheter på, da det er overveldende med informasjon, men det er så interessant og Iddeng skriver godt og engasjerende.


2019 har vært et av de beste leseårene på lenge, lesegleden har vært til stede for fullt, og jeg har hatt mange gode og sterke opplevelser. I år har jeg et håp om å lese enda mer variert, og få utforsket enda mer god utenlandsk litteratur. Det er særlig noen forfatterskap jeg vil fortsette på, Baldwin er som nevnt en av dem som jeg virkelig gleder meg til å lese mer av.

Om du har noen særlig gode leseøyeblikk fra 2019 du vil dele, skriv gjerne i kommentarfeltet, eller ev. ønsker for bokåret 2020. Ha et videre godt nyttår 😀

Bokåret 2018

Et litt forsinket godt nyttår 🙂

Når det blir nytt år er det artig å se tilbake, og ta en titt på bokåret for 2018. Jeg bruker Goodreads for å loggføre det jeg leser, som i år endte på 48 bøker. Første halvdel av året var selvfølgelig mye preget bachelorskriving – og jeg ble ferdig som student og er nå utdannet bibliotekar. Noen bibliotekjobb har det ikke blitt ennå, men jeg er fortsatt så heldig at jeg jobber i Norges beste bokhandel 🙂 Etter studier har jeg fått enda mer tid til å lese, og neste år klarer jeg kanskje en bok for hver uke?

 

Et av mine leseforsett for 2018 var å utforske flere debutanter. Der har jeg lykkes sånn halvveis – jeg har lest flere enn jeg vanligvis har gjort før, men det er fortsatt litt for mange på “to read”-lista mi. Ganske så tidlig på året kom Moderne tapet av Eskil Kjos Fjell, som jeg blogget om, men titler som ikke ennå har fått et eget innlegg er blant annet Vi spring ikkje slik vi sprang av Gjertrud Langva og Tiggerne av Kristin Hauge. Planen har vært å lage et samleinnlegg der jeg trekker frem mine favoritter – men først vil jeg få lest ferdig bare et par bøker til jeg har i bunken min, så dette blir forskjøvet litt ut i 2019.

 

Årets lengste bok var Krigerens hjemkomst av Jon Michelet, på 574 sider. Den avsluttende boka i Michelets episke serie om krigsseilerne har jeg nok ikke vært alene om å lese i år!

Av klassikere har det i år faktisk vært færre enn tidligere. I januar leste jeg Joseph Conrads Heart of Darkness som jo absolutt kvalifiserer. Rent språklig en perle, men jeg hadde muligens litt høye forventninger for boka, for jeg ble også en smule skuffet. Dette året vil jeg skjerpe meg litt mer i denne kategorien. Det bør forsåvidt nevnes at jeg gjenleste Zadie Smiths White Teeth, som jo kan regnes som en moderne klassiker? Den likte jeg enda bedre enn første gang, og er nok en av mine absolutt favoritter.

Det har vært en overvekt av norsk samtidslitteratur i leselista mi, men jeg har selvfølgelig fått plass til noen utenlandske romaner også. White Teeth er som nevnt lest for andre gang, men den beste nye opplevelsen må nok være Jenny Erpenbecks Alle dagers ende. Andre gode bøker har vært Chigozie Obiomas Den forbudte elven og Elena Ferrantes Den dunkle dottera.

 

De norske romanene har i år vært mange, og de har vært gode. Her er det vanskelig å trekke ut én som årets beste, men hvis jeg må velge blir det Brit Bildøens Tre vegar til havet. Nydelig skrevet, og et forfatterskap jeg har lyst å utforske mer! Jeg må selvfølgelig også trekke frem Saabye Christensens Byens spor: Maj, Strangers Leksikon om lys og mørke og Pettersons Menn i min situasjon. Jeg fikk også oppdatert meg på noen titler jeg ikke rakk i 2017, som Tante Ulrikkes vei og The Hills – to nydelige romaner.

 

Av sakprosabøker er det flere gode titler jeg vil trekke frem. Verdensteater er fra 2017, men var den aller første boka jeg leste i 2018 – og anbefales like sterkt fortsatt. Ellers er Müllers Skogens Historie og Ravatns Stoisk uro sterke titler fra i år – og jeg må også trekke frem Are Kalvøs fantastiske, morsomme og gjenkjennelige Hyttebok frå helvete.

 

Noe jeg har lest mye mer av i år enn tidligere er barne- og ungdomsbøker. Det er artig å oppdagere hvor utrolig mye bra det finnes for de yngre, særlig Norge har et sterkt bokmarked for de yngre! Som resten av Norge ble jeg forelsket i Snøsøsteren av Maja Lunde og Lisa Aisato, en nydelig og gripende julefortelling. Dessuten har jeg oppdaget fantastiske Jakob og Neikob! En av årets siste leseopplevelser var Jessica Townsends Ingenlund – Morrigans forbannelse, som var en magisk og oppslukende fantasybok. Nummer 2 er allerede lånt fra biblioteket (på engelsk) og skal snart settes i gang med. Jeg vil også gi en liten “shoutout” til en barnebok jeg ikke helt fant tid til å blogge om, men som jeg leste for en liten tid tilbake og storkoste meg med, nemlig Altmuligmannen av Øyvind Torseter, den nyeste boka om Mulegutten.

 

Oppsummert har 2018 absolutt vært et godt nokår, og særlig fra sommeren og utover har jeg fått lest mye. I 2019 er det allerede spesifikke bøker jeg ser frem til, blant annet kommer Chigozie Obiomas nye bok, An Orchestra of Minorities, rundt disse dager. Norsk samtidslitteratur er jo det det går mest i for min del, men mitt leseforsett for i år er å holde meg enda mer oppdatert på litteratur for barn og unge.

Del gjerne dine leseforsett og lesetips for 2019 under 🙂

Siste tids lesning

En liten stund siden forrige oppdatering. Livet går ofte litt fort, og med ferietur, feriekomplikasjoner, bachelorinnlevering, sommerjobbing og jobbsøking flyr tiden. Men bøkene legger jeg selvfølgelig aldri fra meg! Selv om det en en stund siden siste bokanmeldelse har jeg lest en god del siden sist, og særlig har jeg fått oppdatert meg på en del av fjorårets utgivelser som unnslapp meg litt. I vår har det som vanlig vært stort pocketslipp, så da passer det jo godt med noen omtaler av aktuelle nye pocket 🙂

Helga Flatland – En moderne familie
Aschehoug 2017 (Pocket 2018)

Helga Flatland vant Bokhandlerprisen for En moderne familie i 2017, og som bokhandelansatt er det jo litt for dårlig at jeg brukte såpass lang tid på å få lest den. Men den som venter på noe godt… og alt det der. For dette er absolutt ei bok verdt å lese! Vi følger en familiehistorie fortalt fra tre søsken sitt perspektiv – og det hele settes i gang med beskjeden om at foreldrene, som nettopp har feiret en felles 70-årsdag skal skilles. De voksne barna takler dette på forskjellige måter, og Flatland klarer virkelig å skape ulike stemmer og personligheter gjennom språket. En bok med mye innsikt og veldig godt skrevet.

Jenny Erpenbeck – Alle dagers ende
Oktober forlag 2017 (Pocket 2018)

Jenny Erpenbecks roman er en historie som handler fullt og helt om “hva om”. Det hele startet med et lite barns død i 1902, ei lita jente på bare noen måneder som ikke våkner opp igjen. Vi ser hvordan familien blir ødelagt og hvor deres veier fører videre. Men hva hvis barnet ikke hadde dødd? Gjennom en “intermission” skriver Erpenbeck om hvordan barnet kunne blitt reddet, og historien tar en annen vending. Hva hvis jenta blir tenåring, og dør i krigsherjede Wien? Eller hvis hun igjen overlever det – og ender som partifunksjonær i Moskva? Slik går historien videre, med fem alternative ender på et liv. Den er utrolig vakkert skrevet, og får deg virkelig til å tenke på hvordan små detaljer i livet ditt kan få deg inn på helt nye spor. Samtidig unngår den en overfladisk gimmick-behandling, som kunne blitt lett med utgangspunktet. Anbefales sterkt for de som vil ha en innsiktsfull og vakkert skrevet bok!

Elena Ferrante – Den dunkle dottera
Samlaget 2017 (Pocket 2018)

Ferrante-feberen fortsetter for meg, selv om jeg ikke var fra meg av begeistring for Svikne dagar. Den dunkle dottera skulle vise seg å bli en opptur fra den igjen – og nok en gang i nydelig oversettelse fra Kristin Sørdal. Denne gangen følger vi Leda, som har dratt på ferie til en liten kystby. Hun drar hver dag på stranden – der livet virker å ha en ganske fast rutine. Hun blir raskt fascinert og motvillig nysgjerrig på særlig én familie der, spesielt en ung mor og hennes lille datter. Gjennom observeringen av familien på stranden får vi mange tanker og refleksjoner om Ledas familie og hennes utradisjonelle valg. Når den lille jenta på stranda en dag mister sin favorittdukke blir Leda trukket inn i situasjonen, og kommer tettere inn på familien enn hun originalt ville. Som alle Ferrantes bøker er Den dunkle dottera nydelig skrevet, og med stor innsikt. Hun er ikke redd for å la hovedpersonen være fullt ut menneskelig med alle de feil og usympatiske trekk det kan innebære, og det skaper ytterst fascinerende, og til dels nesten frustrerende lesning. På aller best tenkelig måte. Ferrante-feberen brenner fortsatt sterkt!

 

 

 

Jan Kjærstad – Berge (anmeldelse)

  • Jan Kjærstad – Berge
  • Aschehoug 2017
  • 384 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

En augustdag i 2008 blir Ap-nestoren Arve Storefjeld og flere i familien hans funnet drept i hytta ved Blankvann i Nordmarka. Fem mennesker med strupene skåret over. Alle går ut fra at terrorister står bak ugjerningen.
(…)
Det usannsynlige skjer i verden, igjen og igjen. Allikevel er vi aldri forberedt. Berge er en historie om en grufull hendelse, fortalt i tre deler, fra tre ulike synsvinkler: En journalist, en dommer, en eks-kjæreste.
Berge er en roman som ikke handler om 22. juli, men som ikke kunne vært skrevet uten 22. juli.

Ventelisten på biblioteket for Jan Kjærstads Berge var kjempelang. Jeg tror jeg satt meg opp rundt september/oktober, og først nå i april tikket det inn en hentemelding på mobilen. Forventningene rundt denne kritikerroste romanen har derfor fått bygge seg opp over veldig lang tid, særlig siden jeg bare har hørt gode ting, både fra anmeldere og venner – og den var en av de store bestselgerne i julehandelen på jobb. Derfor er det veldig synd å si: jeg likte rett og slett ikke denne boka. Og her er jeg tydeligvis i et lite mindretall, for den har bare høstet lovord fra alle kanter.

Jeg liker godt ideen bak Berge: å skrive en 22. juli-bok som ikke handler om 22. juli. Jeg synes heller ikke boka er smakløs, så det er ikke der problemet ligger. For meg er det rett og slett skrivestilen som er det negative aspektet. Jeg har faktisk ikke lest Kjærstad, så kan ikke si om det er bare denne romanen, eller hele hans forfatterskap og jeg ikke er en god match. I alle fall ble alle tre hovedkarakterene for meg fremstilt på grensen til det parodiske, og selv om jeg ikke har et problem med usympatiske karakterer (de er ofte de mest interessante) så har jeg et problem med de som er utroverdige. Karakterene er som karikaturer, og jeg velger egentlig å tro at det er bevisst stilistisk valg, men som ikke går overens med mine preferanser.

Kjærstad skaper et tydelig skille mellom de tre karakterenes fortellerstemme, men på en måte som for meg også blir for overdrevent. De tre fortellerne får et hovedtrekk ved seg som virkelig skal hamres inn: Ine Wang er glad i sandwicher og tenker derfor på sandwicher hele tiden. Alt i livet kan summeres opp i en sandwich-metafor. Peter Malm er en eksentrisk, men elskelig tingrettsdommer som ikke kan gå en meter uten å lette på panamahatten og snurre på spaserstokken. Og Nicolai Berge er den famlende, lite veltalende mannen som… alltid trenger tre punktum før han kan… finne ordene han… leter etter.

Særlig delen om Nicolai Berge blir frustrerende å lese. Det er som Kjærstad har samlet seg opp et lager av tidenes ubrukte punktum og har blitt tvunget til å bruke dem alle i en tredjedel av boka. En motsatt Jon Fosse.

Midtdelen av boka er klart den beste. Tingrettsdommer Peter Malms historie er utvilsomt romanens høydepunkt. Ellers er det selvfølgelig positive ting å trekke frem og: boka er spekket av litterære og kulturelle referanser som alltid er gøy å plukke opp, de gir meg en litt barnslig fryd. “Hei, jeg skjønner hva han refererer til, se så flink jeg er”. Men ellers gir romanen meg dessverre skuffende lite. Synd, for dette var en av bøkene jeg hadde sett frem til å lese i mange måneder, men alle forventninger kan ikke alltid bli møtt.

 

 

Matias Faldbakken – The Hills (anmeldelse)

  • Matias Faldbakken – The Hills
  • Oktober forlag 2017
  • 240 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
Restauranten The Hills i Oslo sentrum er midtpunkt i Matias Faldbakkens nye roman, fylt av servitører og stamgjester, lysekrone og garderobevakt, mesanin, varekjeller, barsjef og huspianist. Det er et kontinentalt interiør med nedtråkket mosaikk i konsentriske ringer på gulvet og vegger fulle av portretter, tegninger, malerier og klistremerker. Han som fører ordet har vært stedets kelner i 13 år. Med diskresjon og full oversikt over alt som foregår i lokalet er han romanens øyne og ører. Ideen om det gamle Europa holdes i hevd på den noe nedslitte restauranten. Der hersker en velprøvd orden, hvor alt har sin plass og lite eller ingenting trenger inn utenfra. Trusselen om uro og forandring kommer likevel, først i form av en pur ung kvinne som presser seg inn blant det faste klientellet på The Hills.

Noen romaner vekker en slags lengsel i deg, et ønske om å oppleve og utforske. Særlig forbinder vi dette med storslagne eventyr eller reisefortellinger, men jeg fikk faktisk denne følelsen da jeg leste The Hills av Matias Faldbakken: i en roman der absolutt alt foregår på ett sted! Det er ganske bra gjort.

Sjeldent har en bok tatt meg såpass mye inn i et sted og en atmosfære som The Hills, under lesestunden var det som om stua selv ble transformert til en gammel ærverdig restaurant. Faldbakken klarer lekende lett å skape en troverdig setting, selv om den er for mange av oss er heller ukjent, og nesten litt anakronistisk. Restauranten blir skildret på en måte som er både romantiserende og satirisk – The Hills er litt ute av sin tid, og vår kelners betraktninger og bemerkninger kan virke litt latterlige, men tiltrekningskraften er likevel enorm.

Den nevnte kelneren er våre øyne og ører gjennom hele boka, og det er hans betraktninger, refleksjoner og reaksjoner som er hele romanen. Med et skarpt blikk og en tørr humor, samt en høy yrkesstolthet, blir hans observasjonen en fryd å lese. Han har virkelig mestret hverdagens rutiner, men det faller fort sammen når forandring blir introdusert – hvordan skal man takle ukjente persontyper og situasjoner på et sted som er såpass rutinepreget som The Hills? Faldbakken klarer på utmerket vis å skape konflikt og spenning ut av noe som rent objektivt sett ikke er så stort i utgangspunktet – nettopp fordi denne rutinebaserte og konservative settingen er såpass godt etablert fra første stund.

Språket i boka et godt, og reflekterer vår hovedperson: diskret og nøkternt, men måten det blir brukt på gjør det hele fantastisk morsomt til tider. En slik observasjonsroman er jo perfekt for gode humoristiske øyeblikk, tenk deg bare hvor mye gull man kan komme opp med ved å sette seg ned noen timer og føre en indre monolog over alt du ser.

Anbefales virkelig for de som vil ha en observerende, tørrvittig og velskreven roman!

 

 

 

Eskil Kjos Fjell – Moderne tapet (anmeldelse)

Leseeksemplar tilsendt fra forlaget

  • Eskil Kjos Fjell – Moderne tapet
  • Vigmostad & Bjørke 2018
  • 170 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
Hun skyver den våte jorden over ham. Til slutt er det kun hodet og hendene som er over bakken. Hun klapper på plass gresstuster rundt håndleddene og ved kragen slik at det ikke er synlige spor etter gravingen.
Moderne tapet er en skildring av livet i et interiør i byen, leiligheten og villaen, på trikken, sydhavsøya eller stranden. Gjennom en rekke ulike tildragelser får leseren et bilde av Zygmunt Svenssons liv og hvor han er på vei. Eskil Kjos Fjells første roman er modig, eksperimentell og innsiktsfull.

Et av mine leseforsett for i år er å bli flinkere til å sjekke ut debutanter, og da jeg så omtalen for Moderne tapet ble jeg interessert med en gang, beskrivelsen så veldig lovende ut. Dessuten, på et helt overfladisk nivå: omslaget var ganske kult!

Moderne tapet er skrevet på en original og eksperimentell måte. Vi følger Zygmunt gjennom livet, presentert gjennom fragmenterte kapitler; de går kronologisk fremover, men uten videre sammenheng og oppfølging. Hvert kapittel er viktige og definerende øyeblikk, små glimt inn i Zygmunts liv. Et oppsett jeg kan like ganske så godt.

Faren med slike oppsett er at det blir lett å miste leseren litt, hvis man vil ha en klar rød tråd i en tydelig og tradisjonell historie. Jeg synes det går greit, det gir romanen et essay-aktig preg, og jeg får lyst å gå tilbake til enkelte kapitler for å lese om igjen, uavhengig av resten av teksten. Likevel merker jeg at det gikk litt tråkig mot midten av boka, det var 2-3 kapitler som ikke var like sterke som det foregående. Heldigvis tok det seg raskt opp igjen, og den siste tredjedelen er en ren fryd – det er her Fjell virkelig får vist seg som en lovende forfatter! Språket er det ingenting å utsette på, og den lett surrealistiske tonen boka av og til har kler den svært godt.

Fjell har en master i filosofi, og tydeligvis en sterk interesse for litteratur, som er godt synlig i boka. Den er spekkfull av referanser til filosofiske og litterære skikkelser, noe jeg alltid synes er gøy. Dog er den aldri høytflytende eller nedlatende; et av bokas høydepunkt er når Zygmunt forteller om et av sine skumleste øyeblikk i livet: når han leser et verk av Nietzsche og innser at han ikke fatter det som står der. En sympatisk redsel vi alle kan dele.

Moderne tapet er en sterk og interessant debut, til tross for noen få svakheter. Det er kanskje ikke den type bok som vil appellere til alle, men anbefales for deg som vil ha noe kreativt og eksperimentelt, og viktigst av alt: velskrevet.

 

 

 

Zeshan Shakar – Tante Ulrikkes vei (anmeldelse)

  • Zeshan Shakar – Tante Ulrikkes vei
  • Gyldendal 2017
  • 432 sider

Forlagets omtale:
Det er Norge på 2000-tallet. To gutter vokser opp i Tante Ulrikkes vei på Stovner i Oslo. Foreldrene hadde et håp. Selv står de midt i brytningen mellom drabantbyen og storsamfunnet, mellom vaskehallen og studentkantina, karakterer og keef.

Endelig(!) fikk jeg lest denne boka! Tante Ulrikkes vei var en av de store snakkisene bokhøsten 2017, den høstet gode anmeldelser og genererte en god del buzz for en debutbok. Nå har den nettopp kommet i pocket, og jeg fikk endelig satt meg ned og lest den. Timene gikk fort, og plutselig hadde jeg lest hele boka på mindre enn en dag.

Nå er det ikke alltid sånn at dess fortere du leser en bok dess bedre er den. Når det gjelder denne romanen var det derimot absolutt dens gode kvaliteter som gjorde at jeg rett og slett ikke klarte å legge den ned, dette er en knallsterk debut fra Zeshan Shakar! Han legger handlingen til et område og en tid han er godt kjent med, miljøet blant innvandrerungdom på Stovner første halvdel av 2000-tallet – der han selv vokste opp. Boka er en oppvekstroman der vi følger to ulike gutter, i form av deres brev/innspillinger adressert til en forsker ved NOVA, satt i gang som del av en undersøkelse om minoritetsungdommer. De forteller begge om sin hverdag, dets utfordringer, opp- og nedturer, og de åpner seg opp mer enn de først trodde de kom til å gjøre.

Hjertet og sjelen i boka er karakterene, og da særlig våre hovedpersoner: Jamal og Mo. Vi blir introdusert for dem mens de går på videregående, de bor begge i blokkene i Tante Ulrikkes vei, kjenner hverandre fra barndommen av, men er ikke særlig nære. Mo er den skoleflinke og ambisiøse, med en familie som støtter ham, men også legger press. Jamal er urolig, svømmer alltid motstrøms og har en krevende familiesituasjon. Vi følger dem årene fremover – Mo som går videre på universitetet og får seg nye omgangskretser, Jamal som dropper ut fra videregående og tjener penger der han kan, både for seg selv og familien.

Jamal og Mo er begge skildret utrolig godt, og det var deres karakterskildringer- og reise som virkelig fikk meg til å sluke boka. Jeg ble så utrolig engasjert i disse to – og de føltes alltid ekte og nyanserte. Det hadde nok vært lett å gå over i vel ekstreme karikaturer i en slik karakterdrevet bok, men Shakar klarer å skape noe ekte og troverdig.

Språket gjennom hele boka er enkelt og godt. Den er som sagt skrevet i brevform, og da kan man alltids ta seg en del friheter. Jamals kapitler bruker for eksempel mye slang og sosiolekt –  det følger med en praktisk liste bakerst i boka med oversikt over diverse uttrykk. Det var i hvert fall nyttig for meg 😉 De to guttene har klart distinkte fortellerstemmer, og det er også en markant utvikling gjennom boka som man særlig kan se i Mos brev: han forteller i starten at han liker å skrive, og etter hvert blir han mer og mer skildrende – han vil ikke bare fortelle noe, han vil beskrive det på en litterær måte. Mulig at man til tider kan tenke det blir vel litterært, med tanke på at dette skal være brev, men en slik liten urealisme synes jeg man kan godta for estetikkens skyld.

Det var med en viss vemodighet at jeg la fra meg boka, jeg hadde rett og slett lyst på mer. Det skal bli artig å følge med Zeshan Shakar videre, jeg håper han kommer med flere sterke og karakterdrevne romaner fremover. Tante Ulrikkes vei anbefales i hvert fall på det sterkeste!

 

 

Elena Ferrante – Svikne dagar (anmeldelse)

  • Elena Ferrante – Svikne dagar
  • Samlaget 2017 (org. 2002)
  • 220 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
38-årige Olga blir forlaten av mannen sin etter 12 års ekteskap, til fordel for ei ung kvinne. Olga er ridd av sjalusi, raseri og sjølvforakt, og mistar sakte, men sikkert taket på omgivnadene sine. Ho dreg dei to ungane og den snille schæferhunden Otto med seg i fallet.

Som så mange andre ble jeg bitt av Ferrante-feber da Napoli-kvartetten kom på norsk, jeg ble helt forelsket i den særegne og rå stilen til den mystiske forfatteren, og karakterene hun skapte og temaene hun skrev rundt engasjerte meg sterkt. Derfor måtte jeg selvfølgelig sjekke ut hennes andre verker, med fokus på å lese de i norsk oversettelse for en gangs skyld. Ofte leser jeg oversette bøker på engelsk fordi de er billigere eller har kortere venteliste på biblioteket, men Kristin Sørsdals nydelige oversettelse vil jeg nødig gå glipp av.

I 2017 fikk vi faktisk to “nye” Ferrante-bøker på norsk, Svikne dagar og Den dunkle dottera. Førstnevnte var den første som ble ledig på biblioteket. Ferrante-feberen er tydeligvis ikke over ennå, det er mange ukers ventelister på begge!

Svikne dagar er en relativt kort, men følelsemessig tett og intens roman. Med fokus på bedrageri, emosjonelle omveltninger og desperasjon er den til tider veldig vond å lese – selv om sidetallene ikke er så mange brukte jeg lengre tid på den enn jeg har brukt på bøker som har vært tre ganger så lange. Å lese den i én økt hadde blitt for mye – Ferrante skriver om en så type intens bitterhet som gjør deg rent sliten, selv om du har stor sympati for fortelleren.

Språket er selvfølgelig helt fantastisk, som forventet. Ferrante briljerer i å skildre det intense i det hverdagslige, og klarer å skrive vakkert rundt det rå og vulgære – uten at det noen gang virker unaturlig eller overdrevent stilistisk. Den skarpe og ærlige fortellerstemmen er lett gjenkjennbar for de som har lest henne før, og er det jeg virkelig liker aller best ved forfatteren.

Rent personlig når ikke Svikne dagar helt opp til Napoli-kvartetten, det ble litt for intenst for meg. Jeg tror likevel at jeg kunne likt den enda bedre hadde jeg vært i et litt annet lesemodus og humør – av og til vil man lese tunge og og bitre historier. Det er uansett en god bok som jeg virkelig anbefaler, selv om den ikke har tatt over tronen til de andre Ferrante-bøkene. Språket er som nevnt utrolig godt, og jeg anbefaler virkelig å lese den i norsk oversettelse. Spar den til en dag der du er i humør for å dele negative følelser, ikke når du vil ha noe lett og oppmuntrende 😉

 

 

Bokåret 2017

Riktig godt nyttår til alle sammen!

Jeg liker å følge bokåret mitt på Goodreads, alt som leses registreres der og jeg setter selvfølgelig også leseutfordringer for meg selv. I år lå utfordringen på 32 bøker – jeg trengte mindre enn én bok i uka dette året. Leseåret startet faktisk litt sakte, det har vært hektiske måneder med skolearbeid og jobbing, men så tok det seg heldigvis skikkelig opp fra senvåren av.

Jeg ser frem til et nytt år med enda flere gode leseopplevelser, men først vil jeg ta et lite tilbakeblikk på noen av fjorårets! Det har vært en god blanding av nytt og gammelt, skjønnlitteratur og sakprosa – akkurat som jeg liker det.

Lengste bok: Alexander Hamilton av Chernow troner på første plass med 832 sider. Dog leste jeg også Krig og fred i år, men den var oppdelt i to volum der jeg tok en liten pause i mellom. Slår man disse sammen blir det 903 sider.

Klassikere: Krig og fred av Tolstoj er vel den aller største av klassikerne jeg har lest i år – og det var en fantastisk leseopplevelse. Bokas størrelse og rykte kan virke avskrekkende, men jeg anbefaler sterkt å plukke den opp – språket er ikke særlig vanskelig og historien ikke særlig innviklet, men det store karaktergalleriet kan ta litt tid å sette seg inn i. Det er uansett verdt det! Ellers har jeg faktisk lest en del annet russisk i år og, jeg fikk mitt første møte med Tsjekhov ved å lese hans tidligste noveller, samt at jeg avsluttet året med Dostojevskijs lille bok Hvite Netter.

Beste utenlandske romaner: Tidlig i år avsluttet jeg Ferrantes Napoli-kvartett med Historia om det tapte barnet, og hele den serien er en av mine beste leseopplevelser noensinne. Ferrante skriver såpass gripende og rått – jeg blir helt trekt inn i historien og den kommer til å være med meg lenge fremover. Ellers vil jeg også trekke frem Exit West av Mohsin Hamid og The Underground Railroad av Colson Whitehead som sterke verk.

Beste norske romaner: Her har jeg fortsatt mye på “skal lese”-lista mi fra bokhøsten som jeg skulle ønske jeg hadde rukket å lest før årets slutt, men av de jeg har lest holder jeg en knapp på Lars Saabye Christensens Byens spor som årets beste for meg. Det var en bok jeg virkelig koste meg med, og særlig karakterskildringene- og utviklingene satte jeg pris på. Jeg vil også nevne Eikehaugs debutroman James Franco spytter når han snakker som et utrolig vittig og godt skrevet – som trekker opp for at den er en smule lang og mister litt momentum mot slutten. Uansett verdt å sjekke ut!

Beste sakprosa: Jeg har fått lest mye god sakprosa i år, og har enda en stabel igjen som jeg planlegger å gå gjennom nå i januar. Årets beste er likevel lett å velge, det kan ikke bli annet enn Erika Fatlands Grensen. Selv med såpass store forventninger som jeg hadde innfridde den sterkt, og er kanskje den boka jeg med størst entusiasme har formidlet til kundene innom i årets julerush! Ellers var Stien tilbake til livet en positiv liten overraskelse – en fin og spesiell bok som sorg og sopp.

Beste sene oppdagelse: Da jeg leste Tove Nilsens Himmelske tilstander tenkte jeg umiddelbart at dette forfatterskapet må jeg utforske mer!!. Nilsen har jo vært aktig og produktiv siden 70-tallet, men likevel har jeg aldri virkelig registrert noen av bøkene hennes, og det angrer jeg på nå. Himmelske tilstander når ikke opp blant de beste bøkene jeg har lest i år, men skrivestilen fenget meg umiddelbart og jeg gleder meg til å lese mer!

De som unnslapp: Det er mange bøker jeg ikke har rukket å lese ennå, men som er på den eviglange “skal lese”-lista mi. De som lokker sterkest fra i år er Jan Kjærstads Berge, debutant Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei og Matias Faldbakkens The Hills. Jeg lover å få lest dere så snart som mulig!

Legg gjerne igjen en liten kommentar om hva som har vært dine beste eller mest spesielle leseopplevelser i år 🙂

Hedvigs bokhjørne

Klassikerhylla på Norli UniversitetsgataSom stor litteraturentusiast og bokelsker har jeg kommet frem til at jeg trenger mitt eget lille digitale hjørne for å ha et sted å få ut alt jeg tenker på når jeg leser, hva som går gjennom hodet mitt etter jeg har lest og all spenningen med tanke på hva jeg vil lese fremover.

Med jobb som deltidsansatt i bokhandel og student på bibliotek- og informasjonsstudie er det ganske selvsagt at jeg liker å formidle litteratur. Forhåpentligvis er det noe jeg kan få drive med resten av livet. Her i mitt eget lille bokhjørne kan jeg trekke frem det jeg virkelig interesserer meg for, som er gamle klassikere som jeg så ofte finner i Oslos mange flotte antikvariater, norsk og utenlandsk samtidslitteratur, spennende sakprosa og av og til morsomme barne- og ungdomsbøker. Jeg er ikke så kresen på sjanger og stil, men opptatt av kvalitet, som jo her bare vil bli dømt ut i fra meg. Om jeg får si det selv har jeg ikke så verst smak, men jeg er muligens litt partisk.

Her vil jeg dele anmeldelser, tips, tanker, lengre analyser og erfaringer fra det jeg leser. Kanskje vil jeg nå noen med det jeg skriver, realistisk sett ikke så mange. Uansett: Velkommen til Hedvigs bokhjørne!