Himmelske tilstander – anmeldelse

• Tove Nilsen – Himmelske tilstander
  
• Oktober 2017
  
• 328 sider

Forlagets omtale:

Å bli ærlig betydde å bryte opp nok en gang.
    Hun er tilbake på Kreta. Den varme øya er som et annet hjem for henne. Hun går turer i timianduft, og hun møter stadig den pur unge kattemoren med et kull på sju små.
Denne reisen er ikke som de tidligere. Hun har nylig mistet sin far. Hun har brutt med han hun var sammen med i mange år. Hun har møtt en mann som hun er i ferd med å bli kjent med. Er det noe ved tanken på voksen kjærlighet som gjør henne ekstra sårbar?
    På Kreta er lyset og de klare fargene som før, men hun legger merke til at det fins færre jobber og mindre penger her nå. I havet omkring den vakre øya synker båter fullastet med flyktninger. Da hun møter sin gamle venn Manolis, ser hun at ansiktet hans er merket av sykdom.
    Himmelske tilstander er en rik roman om dødelighet og skaperkraft, om brudd og ny kjærlighet.

Himmelske tilstander er faktisk mitt første møte med Tove Nilsens forfatterskap, noe som nesten er litt småflaut når vi snakker om en kritikerrost norsk forfatter som har vært svært produktiv siden 1974. Nevnte roman er fra årets bokhøst, og jeg fikk endelig tid til å lese den nå i jula. Og den frister så absolutt til videre utforskning av Nilsens bøker!

Boka er først og fremst god lesning på grunn av Tove Nilsens vakre språk og alle de interessante avsporingene – heller enn den egentlige historien i bunn. Ikke misforstå, det er en fin, sår og hjertevarm historie, men det jeg virkelig koste meg med var de assosiative krumspringene Nilsen tar. I mellom historiene av hva som foregår nå, hennes tur (eller “flukt”) til Kreta, og tilbakeblikkene mot sin fars siste øyeblikk, får vi servert hyppige avstikkere bestående av Nilsens essayistiske tanker om livet, kunsten, skrivingen og litteraturen, kjærligheten og mer. Alle som har lest Knausgård kjenner igjen denne type skrivestil, men Tove Nilsen begynte med dette lenge før Karl Ove.

Kanskje kunne historien i seg selv hatt enda mer ved seg, til tider følte jeg at mye endte opp med å skrape på overflaten – fortelleren har så sterkt og intenst forhold til det hun skildrer, mens jeg som leser av og til ender opp med å dalte litt etter; jeg merker hvor personlig fortellerens opplevelse er, men får ikke helt levd meg inn i det.

Uansett gjør språket og alle de fine tankeskildringene mer enn nok opp for det. Himmelske tilstander gjør meg kjempeinteressert i Tove Nilsens forfatterskap, og jeg gleder meg til å utforske hennes tidligere verker. Avslutningsvis vil jeg legge med et avsnitt fra boka, som jeg særlig lot meg begeistre av:

At jeg husker detaljen med tobakksspyttet, er ikke min, men Hemingways fortjeneste fordi han kunne fortelle på en måte som noen liker å kalle gudbenådet, men som jeg innbiller meg handler om alt annet enn nåde fra gudene, det handler om å vite at det er evnen til å huske konkret og så løfte det man husker, til et sted som andre kan gjenkjenne selv om de ikke har vært der, det er evnen til å dra linjen fra det konkrete og lokale til det allmenne og universelle som skaper en stor forteller.

 

 

 

Advertisement

Blå – anmeldelse

• Maja Lunde – Blå
  
• Aschehoug 2017
• 368 sider

Forlagets omtale:

2017: Signe er snart 70 år, men lar seg ikke skremme av havet. Alene seiler hun vekk fra barndomsbygda på Vestlandet, for å konfrontere mannen hun en gang elsket. Det er bare henne, båten og en underlig last.

2041: David kjenner seg for ung til å være far, likevel er han blitt alene med sin lille datter. De to er på flukt gjennom et tørkerammet Sør-Europa, hvor nord står mot sør, og det ikke lenger finnes nok vann til oss alle. Alt forandres den dagen de oppdager en seilbåt i en forlatt hage langt inne i landet.

Man må nesten ha levd under en stein de siste årene hvis man ikke har fått med seg Maja Lunde og hennes braksuksess av en roman, Bienes historie, som kom i 2015 og tok Norge med storm, og som også ble solgt til en rekke andre land. Nå har hun kommet med “oppfølgerromanen”, den andre av hele fire planlagte. De er del av det som skal bli klimakvartetten, tematisk like, men ellers henger ikke historiene sammen og kan fint leses uavhengig av hverandre.

Jeg leste Blå veldig raskt, det er en utrolig lettlest bok, som absolutt ikke er ment negativt. Temaene den tar opp er store, men skrevet på en måte som er lett tilgjengelig for de fleste. Der den forrige romanen handlet om konsekvensene av biene som forsvinner, får vi her en historie preget av mangelen på vann. Vi følger to tidslinjer, nåtiden med aktivisten Signe, som jobber motstrøms med å snu endringene som allerede er langt på gang, og fremtiden med David, der vi for lengst er forbi point of no return, og menneskene i Sør-Europa er klimaflyktninger. Som i Bienes historie flettes tidslinjene inn i hverandre, vi ser klart sammenhengene mellom nåtid og fremtid.

Et lite minus er muligens er sammenhengene er litt vel tydelige, og veldig likt oppskriftsmessig som forrige roman hvis man har lest den. Det demper litt av spenningen i boka, det er av og til litt for kjent. Likevel blir det ikke kjedelig, for karakterene er såpass gode og klimatemaet såpass evig aktuelt og engasjerende. Dessuten er den noen veldig fine naturskildringer imellom som gjør at jeg absolutt får lyst å hive meg på toget (miljøvennlig) og ta meg en Vestlands-tur snarest.

Språkmessig er ikke Blå det mest spennende, den er godt skrevet, men uten  noe særlig sterkt særpreg. Litt ufarlig. Boka vinner likevel såpass mye på tema og karakterer, så det er absolutt en positiv leseopplevelse. Dessuten er det tydelig at Lunde har lagt utrolig mye innsats i researcharbeidet til boka, som forhåpentligvis vil være med på å engasjere og inspirere lesere i klimedebatten- og arbeidet fremover, noe som utvilsomt må være et mål for Lunde.

Alt i alt en veldig fin og lettlest bok, til tross for litt mye formel til tider. Anbefales 🙂

 

 

Bokhøsten 2017

Bokhøsten 2017 er godt i gang, men for all del ikke over. Det er utrolig mye spennende litteratur som blir utgitt nå og fremover, og det er særlig noen titler og forfattere jeg gleder meg til å utforske.

En av de bøkene jeg venter mest på er Erika Fatlands Grensen. Fatlands forrige reiseskildring, Sovjetistan, var utrolig interessant og innholdsrik lesning, så jeg har høye forhåpninger om en lignende leseopplevelse. Her skal vi følge Fatlands reise langs grensen til Russland, som undertittelen på boka beskriver: “En reise rundt Russland gjennom Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge, samt Nordøstpassasjen”. Boka forventes utgitt i slutten av oktober.

Det er ingen hemmelighet at jeg er en stor Harry Potter-fan, og jeg elsker de nyillustrerte utgavene med tegninger av Jim Kay, og i starten av oktober vil  Fangen fra Azkaban være i salg. Dette er rett og slett nydelige utgaver av fantastiske bøker, og jeg gleder meg til å legge den til i samlingen min. Denne blir garantert å finne under mange juletrær i år, både til store og små.

Majas Lundes Blå kommer garantert til å få mye buzz utover høsten. Bienes historie gjorde braksuksess både i Norge og i utlandet, og Blå er en fortsettelse på temaet miljø og natur, men denne gangen er det den livsnødvendige ressursen vann som står i sentrum. Lunde skriver godt og lettlest om viktige tema, og forhåpentligvis vil boka leve opp til forventningene som mange av oss har. Jeg gleder meg i hvert fall veldig! Blå kommer ut i midten av oktober.

Vi kan også glede oss til en ny bok av Lars Saabye Christensen, Byens spor, det første bindet av en kommende trilogi. Her får vi en historisk Oslo-roman som skal foregå rett etter krigen. Det er faktisk en stund siden jeg har lest noe av Saabye Christensen, jeg har ikke hatt tid til å plukke opp hans siste romaner, men denne høres for fristende ut til å overse. Romaner som virkelig går i dybden på tid og sted kan være så utrolig fascinerende hvis de er godt utført, og her er historien i hendene til en dreven og dyktig forfatter. Forventes utgitt 9. oktober.

En bok som har vært ute rundt en måned eller så allerede er Jan Kjærstads Berge. Jeg står på venteliste på biblioteket, men det er foreløpig over 280 (!) foran meg. Får håpe de er raske lesere. Det er litt småflaut å innrømme, men Kjærstads forfatterskap har jeg faktisk ikke noe særlig forhold til, noe jeg tenker å endre. Kritikerroste Berge, en historie fortalt fra ulike synspunkter om et Norge i kollektivt sjokk etter et politisk og muligens terrorrelatert drap, virker som en spennende introduksjon til forfatterskapet. Så da får jeg håpe at de andre på ventelisten leser raskt!

I år ser jeg også frem til en bildebarnebok selv om jeg ikke har en eneste smårolling. Klaus Hagerup har slått seg sammen med illustratør Lisa Aisato, og de har laget barneboka Jenta som ville redde bøkene. Hagerup var en viktig del av min egen barndom, og når han nå kommer med en ny barnebok som handler om kjærligheten til bøkene, med nydelige illustrasjoner av Aisato, hvordan kan jeg da motstå? Boka, som blir kategorisert i aldersgruppen 6-9 år, kommer i salg 21. september.