Tag Archives: Byens spor

Lars Saabye Christensen- Byens spor 2 – Maj (anmeldelse)

Obs: Denne anmeldelsen avslører visse ting som skjer i den første boka i Byens spor-serien.

  • Lars Saabye Christensen – Byens spor – Maj
  • Cappelen Damm 2018
  • 544 sider (innbundet)
  • Serietilhørighet: Byens spor (2)

Forlagets omtale:
Sentralt i Byens spor står Maj, hennes skjebne er tett vevd sammen med byen og gatene hun lever i: Men like mye med menneskene hun deler byen med, først og fremst barna, Jesper og Stine. Kvinnen i Røde Kors som utgjør Fagerborgs usynlige sosiale ryggrad. Jespers kamerat Jostein som går i slakterlære og er på vei inn i arbeidslivet, et liv også Maj må tre inn i. For ting begynner å haste:

Første bind i den planlagte trilogien Byens spor kom under fjorårets bokhøst, og ble en av mine beste leseopplevelser det året. Forventningene har altså vært skyhøye for oppfølgeren, som har fått undertittelen Maj.

I bok nr.2 henter historien seg opp til den første bokas innledning. Det er gått en del år siden forrige bok, karakterene har vokst og gått gjennom mye – og i Oslo på 50-tallet må man kunne tilpasse seg raske forandringer for å kunne henge med! Tiden og stedet som blir beskrevet er interessant å lese om, på en måte et slags mellomstadie. Etter krigen og dens grusomheter, men før Norge ble en rik oljenasjon. Vi følger særlig Maj i denne boka, og hennes vanskelige hverdag med å oppdra to barn som alenemor. For å få det til å gå rundt har hun måtte finne seg arbeid, som hun sjonglerer mellom deltagelsen i Røde Kors som krever mye av henne. Særlig gripende er det å lese om hvordan Maj takler savnet av, og av og til de blandede følelser for sin avdøde mann, samt skyldfølelsen for lengselen etter mannlig selskap. Saabye Christensen skriver godt og ekte om kvinnelige karakterer, og Majs historie i denne boka er virkelig sterk!

Vi følger selvfølgelig også Jesper videre, som på noen måter har blitt mer selvsikker og ikke fullt så følsom, men som må takle ungdomslivet og puberteten med alt det fører med seg. Forelskelser, rollekonflikter og nye og gamle vennskap tar sin toll – samt at hele familien merker så sterkt den sosiale kontrollen som gjør seg gjeldende.

Historiemessig er denne enda et hakk dystrere enn den første – problemene med den sosiale kontrollen står sterkt og tematikk som lengsel/skam, depresjon og selvmord er sentrale i boka. Dette blir behandlet med en utrolig følsomhet av forfatteren, og gjør det hele til en sterk leseopplevelse.

Gjennom hele boka skriver Saabye Christensen rett og slett så forbaska godt at jeg enkelte steder måtte stoppe opp og lese høyt for samboeren min. Det er en passasje i boka der fortelleren plutselig stopper opp litt og henvender seg til leseren, ganske så ut av det blå. Det var spor av dette i den første boka og, men her er det enda mer virksomt og lekent. Vi får også i denne boka disse glidende overgangene mellom karakterene vi følger – som et kamera som har fulgt person A som møter person B, og som etterpå blir med sistnevnte videre.

Ikke overraskende anbefales Byens spor 2 på det aller sterkeste. Det er en oppvekstroman, en oppdragelseroman, en kollektivroman – den er så mye! Og har du ikke lest eneren må du absolutt plukke den opp. Jeg gleder meg allerede til tredje bind!

 

 

Byens spor- anmeldelse

  • Lars Saabye Christensen – Byens spor
  • Cappelen Damm 2017
  • 448 sider

Cappelens omtale:

Byens spor er første bind i en trilogi, og vi befinner oss på Oslo vest rett etter krigen der vi møter Ewald og Maj Kristoffersen med deres sønn Jesper. Ewald jobber i et reklamebyrå som får i oppdrag og lage kampanjen i forbindelse med Oslos 900-årsjubiléum og Maj engasjerer seg i Røde kors.

Bli med når vi legger øret inntil konkylien og lytter: Hør lyden av Oslo. Se gatene som binder den sammen, se menneskene som bor i dem. Se Ewald og Maj, se slakteren, se legen, hør hyggepianisten på Bristol, høre telefonen ringe hos fru Vik i etasjen over. Se Maj gå på møte i Røde Kors, hør glassen klirre på Bristol. Høre lyden av hvinende bremser.

 

Jeg har en liten tilståelse å komme med: jeg har bare lest én eneste Saabye Christensen-bok tidligere, Beatles, og det begynner å bli såpass lenge siden at jeg husker lite fra leseopplevelsen bortsett fra at den var god. Ellers har de andre verkene hans bare befunnet seg på hylla i hjernen under “de skal jeg lese en gang, men ikke akkurat nå”. Etter å ha lest Byens spor må de oppgraderes til “les de nå for svingende”, for dette var sannelig nydelig lesing.

Byens spor var for meg ingen pageturner, ment på en veldig positiv måte. Det er ikke noe heseblesende ved leseopplevelsen, for meg var det rett og slett en bok som jeg koste meg med og brukte god tid på. Historien foregår over flere år på slutten av 40- og begynnelsen av 50-tallet, og når såpass mye tid foregår over såpass få (relativt sett) sider føles det riktig å ta litt pause, la historien puste litt før man går videre.

Historiens drivkravt ligger ikke så mye i det som skjer, men heller hos karakterene og deres utvikling. Det var personene i boka som gjorde at jeg så godt likte å dykke inn i historien igjen, og vi følger dem på godt og vondt – de har alle sine feil, Saabye Christensen virker som han virkelig liker å skrive om de som gjerne er litt annerledes og uperfekte – og de er alle dynamiske og troverdige. Det jeg særlig liker med karakterutviklingen i historien er at den ikke nødvendigvis treffer deg rett i fleisen med en slegge – det går sakte og reflekteres subtilt, særlig gjennom små drypp i dialogen. Legg for eksempel merke til forskjellen i måten Maj Kristoffersen uttrykker seg, før hun begynner med Røde Kors-engasjementet og etter, mot slutten av boka. Det er gøy å være med på som leser!

Språket og stilen gjennom hele boka er også godt, og jeg liker særlig valget som er tatt med plutselig skiftende perspektiver – vi følger en karakter som snakker med, eller befinner seg i nærheten av en annen, og går så over til å følge med andremann videre på ferden. Det er med på å skape inntrykket av en fortelling i en virkelig levende by, med karakterer som lever virkelige liv. De har drevet med noe rett før vi følger dem, og vil fortsette videre på en reise etter at vi forlater dem, selv om vi ikke er med videre. De virker ikke bare som karakterer i en skapt fortelling.

Jeg gleder meg virkelig til å følge Frogner-menneskene videre i den planlagte trilogien, særlig enkefru Margrethe Vik ble en favoritt hos meg. Og i mellomtiden skal jeg garantert få kost meg med flere verk av Saabye Christensen!

Anbefales sterkt 🙂