Tag Archives: cappelen damm

Chigozie Obioma – An Orchestra of Minorities (anmeldelse)

  • Chigozie Obioma – An Orchestra of Minorities (Et kor av minoriteter)
  • Little, Brown and Company 2019 (Cappelen Damm 2019)
  • 528 sider (heftet)

Forlagets omtale:

På den nigerianske landsbygda oppdager den unge hønsebonden Chinonso en dag en kvinne som prøver å kaste seg utfor en bro. Den forskrekkede mannen hiver to av sine fineste fugler ned i elven for å vise jenta hvor farlig et fall kan være. Det blir innledningen til et kjærlighetsforhold mellom Chinonso og Ndali. Men Ndali sliter med å se for seg en fremtid omgitt av høns, og hennes velstående familie motsetter seg forholdet fordi Chinonso mangler utdannelse. Den avvisningen inspirerer ham til å selge alt han eier for å dra fra Nigeria til en annen del av verden og lære – bare for å oppleve at han blir lurt, og at drømmen om en fremtid sammen med Ndali blir stadig mer uoppnåelig.

Et kor av minoriteter er fortalt av Chinonsos chi. Det er i igbo-kulturen en voktende ånd som har levd å hundrevis av år. Romanens sammenveving av nigerianske igbo-tradisjoner og elementer av gresk drama, gjør at den kan leses som en moderne variant av Homers Odysseen. En hjerteskjærende beretning om skjebne – og om viljen til å utfordre skjebne.


Debutromanen The Fishermen (Den forbudt elven) av Chigozie Obioma var en av mine favoritter av bøker jeg leste i fjor, og det har derfor vært store forventninger fra min side når det gjaldt hans neste roman, “den vanskelige andreboka”. Hans andre roman, An Orchestra of Minorities kom ut tidligere i år, og jeg hadde den faktisk stående en god stund i hylla før jeg fikk begynt på lesingen – litt skremt av bokas størrelse!

Jeg fikk endelig begynt på lesinga for nesten akkurat en måned siden – sidene har altså ikke flydd forbi i lysets hastighet, men det er heldigvis ikke hvor fort man leser en bok som indikerer hvor bra den er. For An Orchestra of Minorities er virkelig utrolig, fantastisk bra!

Som med The Fishermen er denne boka en sterk nigeriansk fortelling. Der Obiomas første bok ga meg nye innblikk i Nigeriansk politisk historie er dette mer fraværende i Orchestra, mens det kulturelle kanskje står enda sterkere – med utgangspunkt i igbo-kosmologi. Ibgo-kulturen kom også godt frem i The Fishermen, men spiller en enda sterkere rolle i denne fortellingen.

Fortelleren i boka er hovedkarakterens chi, en skytsånd i igbo-folktero. En chi er alltid med sin menneskelige vert, og kan tilby en form for trøst og tilstedeværelse, oppmuntre og fraråde – men kan aldri gjøre seg tydelig kjent eller overstyre sin verts avgjørelser og tanker. Selv om en chi ikke kan se fremtiden har den levd i mange sykluser, og vet at historier og menneskers skjebner alltid har en tendens til å gjenta seg. Dermed er chien ofte en hjelpeløs tilskuer – visere og mer intuitiv enn sin naive vert. Og Chinonso er dessverre mer naiv enn de fleste, han har de siste årene levd litt isolert, mest i selskap med sine høns på gården han driver for seg selv.

Den narrative oppbyggingen skaper spenning og en viss anspenthet fra første side – Chinonsos Chi er i en slags vitnesituasjon for de høyerestående ånder, og og forteller om hva som har ledet hans vert frem til punktet hvor vi nå befinner oss. Hva som har skjedd som har ført oss hit vet vi ikke, men vi aner en dysterhet og desperasjon, som har ført til en uviss tragedie.

Det er nettopp denne desperasjonen som er så gjennomgående i boka som har gjort at jeg til tider har måtte lagt den fra meg – jeg har trengt en pustepause fra mørket før jeg har kunne fortsette videre. Det har forsåvidt egentlig bare vært bra for leseopplevelsen, boka har virkelig fått synke inn, og jeg vet den kommer til å sitte i meg lenge.

Språket er som i The Fishermen krydret med igbo-uttrykk og referanser, noe som selvfølgelig er uvant. Det gjør at det krevdes en god dose konsentrasjon for å lese, men er på ingen måte ødeleggende for bokas flyt – og som med det meste som er nytt og uvant kommer man raskt inn i det etter en stund. Dialogene er ofte lydhermende, for å få frem den nigeriansk-engelske dialekten, og får godt frem den vekslende bruken av nigeriansk-engelsk, pidgin og igbo.

Om det er noe jeg vil pirke på i denne boka må det være at den brukte litt tid på å virkelig komme i gang. Jeg hadde jo lest på baksiden at historien på noen måter ble sammenlignet med Odysseen, og det tar litt tid før Chinonso legger ut på sin reise. Men alt i alt er dette virkelig småpirk, jeg har mest lyst å erklære boka et mesterverk. Obioma er virkelig en forfatter jeg gleder meg til å følge med fremover, at hans to romaner begge har blitt kortlistet til Booker-prisen er fullt fortjent.

Booker-priser blir forøvrig kunngjort 14. oktober – der er Obioma i konkurranse med Salman Rushdie, Margaret Atwood, Lucy Ellmann, Bernardine Evaristo og Elif Shafak.

 

 

 

 

 

 

Erlend Loe- Dyrene i Afrika (anmeldelse)

  • Erlend Loe – Dyrene i Afrika
  • Cappelen Damm 2018
  • 336 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
Dyrene i Afrika er en historie om avmakt, aktivisme, avvik og tøylesløst begjær.
Fem enkeltpersoner – en tannlege, en biolog, en filmklipper, en forfatter og en politietterforsker – kjenner dragninger og tilbøyeligheter de ikke forstår hvor kommer fra.
De gjennomgår en radikaliseringsprosess og forstår etter hvert at dersom verden skal overleve, må noen gå i bresjen.

Dyrene i Afrika er muligens en av de merkeligste bøkene som har blitt sluppet denne bokhøsten. Den handler rett og slett om dyresex. Eller rettere sagt – den handler om hvordan vi mennesket utnytter jorda, dens ressurser og dyrene, men det blir illustrert via en gruppe mennesker som velger å sette fokus på disse problemene ved å reise til Afrika og skjende dyr.

Hvis noen først skal skrive en slik bok så er det vel passende at det er Erlend Loe. Han er dreven i å beskrive absurde situasjoner og karakterer, med en god dose ironi samtidig som det gode språket er på plass. Det er lett gjenkjennelig Loe-stil på Dyrene i Afrika, og den er til tider fornøyelig (og klein) lesning, men boka som helhet ble dessverre litt for miss for meg.

Boka er 336 sider, og selv om det egentlig ikke er særlig langt tror jeg at det ville blitt en mye bedre leseopplevelse hvis den var kortere og strammere. Det er ikke før side 183 at vi faktisk sitter på flyet på vei til Afrika (Nairobi, Kenya)! Boka frem til da har brukt mye plass på å introdusere de fem karakterene vi følger, alle skal de få skikkelige bakgrunnshistorier, de skal møte hverandre og planlegge det store Afrika-eventyret. Under lesingen av flere kapitler ville jeg tilbake til de mest interessante karakterene – vi kunne fint fulgt bare Lisa, selvutnevnt leder av gruppa.

Skrivestilen til Loe gjør heldigvis opp for mye. Den er tørrvittig og karakterenes indre tanker og funderinger er virkelig morsomme å lese. De vanvittige overdrevne situasjonene og den underdrevne måten de er skildret på skaper en ironisk kontrast som er skikkelig typisk Loe, og som jeg setter pris på.

Utdrag fra boka:

 Mellom frokost og lunsj sto det: “Vi lærer om dyr”, og fra lunsj og frem til egentiden kl. 19: “Vi skjender dyr”.
Lise understreket at Afrika var Afrika og at det derfor kunne oppstå endringer i timeplanen. I så fall ville nye planer bli delt ut.
….
Da en av flyvertinnene for tredje gang ba dem om å flytte seg, ble Lise irritert og viste mongofjes. En halv time senere oppsøkte hun flyvertinnen og ba om unnskyldning. Hun hadde ikke for vane å lage slike fjes, forklarte hun. Hun angret. Det hadde vært for mye press i det siste og hun mistet kontrollen et lite sekund. Hun beklaget så mye (s.184-185).

Dyrene i Afrika er en roman som godt kunne vært kortet ned, oppbyggingen føles for lang og med for mange karakterer som flyter litt inn i hverandre. Likevel gjør språket og humoren den verdt å sjekke ut, særlig for de som liker Erlend Loes stil fra før. Også må man selvfølgelig være forberedt på at ja: det blir faktisk beskrevet “skjending av dyr”, både moskus, løver og elefanter. Du er herved advart 😉

Bokhøsten 2018 – del 2

Bokhøsten er nå godt i gang, og jeg har allerede fått lest noen av titlene som jeg dro frem i mitt første innlegg om høstens utgivelser. Det er likevel mange flere bøker som er verdt å trekke frem, mange som er i salg for tiden og noen som fortsatt venter på å bli utgitt. Jeg legger her vekt på noen av sakprosabøkene som blir å finne blant høstens nyheter – stay tuned for et senere innlegg som vil dreie seg mer om bøker for ungdom og barn 🙂

Populærvitenskapelig høst


Populærvitenskapelige bøker har blitt mer og mer populære de siste årene, og i år er det temaet for Brageprisens åpne klasse.  Det ser ut til å være mange spennende utgivelser innen sjangeren denne høsten, jeg gleder meg blant annet til å lese Per Kristian Bjørkengs Kunstig intelligens – Den usynlige revolusjon, utgitt på Vega forlag og som er i salg nå. Bjørkeng er blant annet teknologijournalist for Aftenposten, og har som mål å gi en forståelig forklaring på teknologien bak KI, samt knuse noen populære myter bak en mye omdiskutert teknologi.

En mer grisete bok er Åsmund Eikenes’ Sprut: historia om kroppsvæskene våre, utgitt på Samlaget. Her blir vi fortalt ulike historier som viser oss hva kroppsvæskene våre faktisk gjør, deres betydning samt diverse interessante, morsomme og kanskje litt ekle fakta. Denne er også ute for salg.

En annen bok som er kommet for salg er Tid, av den italienske fysikeren Carlo Rovelli, utgitt på norsk på Spartacus forlag. Hans tidligere utgivelser, Syv korte leksjoner i fysikk og Virkeligheten er ikke slik vi tror, har fått kjempegode mottagelser over hele verden, og blitt bestselgere her i landet og. Rovelli skriver kjempegodt, og selv om han tar for seg fysikkens vanskelige verden er han kjent for å kunstens, inkludert litteraturens, verden for å trekke linjer – som gjør leseopplevelsen så mye bedre. I Tid tar han for seg “tidsmysteriet”, og forklarer hva tid faktisk er. Dette er en liten, men tettpakket bok, som jeg ser for meg vil kunne være en fantastisk gavebok for mange.

Kultur, historie og debatt

Yuval Noah Harari, forfatteren bak bestselgerne Sapiens og Homo Deus, er igjen aktuell med ny bok: 21 tanker for det 21. århundre. Her adresserer og argumenterer Harari for hva han mener er verdenssamfunnets største utfordringer nå og i nærmeste fremtid, og hvordan vi samlet kan møte dem. Tema som kunstig intelligens, fake news, innvandring/utvandring vil nok engasjere mange lesere, så det er ikke usannsynlig at dette vil bli en av årets bestselgere innen sakprosa. Den norske utgaven er utgitt på Cappelen Damm og er i salg nå.

En bok som kanskje ikke vil få like mye blest som Harari, men som jeg synes ser utrolig interessant ut er Skriftkultur av Ottar Grepstad, som vil bli utgitt i oktober på Samlaget. I følge forlaget er det “forteljinga om korleis skrift blir brukt, kva skrifta gjer med oss lesarar, og korleis ho former samfunn”. Jeg synes språk- og skrifthistorie er kjempespennende, og vil trekke frem denne som en av de mer interessante kommende utgivelsene som så langt virker som den ligger litt under radaren.

Er det noen sakprosatitler du mener burde trekkes frem? Jeg tar gjerne i mot tips og anbefalinger 😀

 

Lars Saabye Christensen- Byens spor 2 – Maj (anmeldelse)

Obs: Denne anmeldelsen avslører visse ting som skjer i den første boka i Byens spor-serien.

  • Lars Saabye Christensen – Byens spor – Maj
  • Cappelen Damm 2018
  • 544 sider (innbundet)
  • Serietilhørighet: Byens spor (2)

Forlagets omtale:
Sentralt i Byens spor står Maj, hennes skjebne er tett vevd sammen med byen og gatene hun lever i: Men like mye med menneskene hun deler byen med, først og fremst barna, Jesper og Stine. Kvinnen i Røde Kors som utgjør Fagerborgs usynlige sosiale ryggrad. Jespers kamerat Jostein som går i slakterlære og er på vei inn i arbeidslivet, et liv også Maj må tre inn i. For ting begynner å haste:

Første bind i den planlagte trilogien Byens spor kom under fjorårets bokhøst, og ble en av mine beste leseopplevelser det året. Forventningene har altså vært skyhøye for oppfølgeren, som har fått undertittelen Maj.

I bok nr.2 henter historien seg opp til den første bokas innledning. Det er gått en del år siden forrige bok, karakterene har vokst og gått gjennom mye – og i Oslo på 50-tallet må man kunne tilpasse seg raske forandringer for å kunne henge med! Tiden og stedet som blir beskrevet er interessant å lese om, på en måte et slags mellomstadie. Etter krigen og dens grusomheter, men før Norge ble en rik oljenasjon. Vi følger særlig Maj i denne boka, og hennes vanskelige hverdag med å oppdra to barn som alenemor. For å få det til å gå rundt har hun måtte finne seg arbeid, som hun sjonglerer mellom deltagelsen i Røde Kors som krever mye av henne. Særlig gripende er det å lese om hvordan Maj takler savnet av, og av og til de blandede følelser for sin avdøde mann, samt skyldfølelsen for lengselen etter mannlig selskap. Saabye Christensen skriver godt og ekte om kvinnelige karakterer, og Majs historie i denne boka er virkelig sterk!

Vi følger selvfølgelig også Jesper videre, som på noen måter har blitt mer selvsikker og ikke fullt så følsom, men som må takle ungdomslivet og puberteten med alt det fører med seg. Forelskelser, rollekonflikter og nye og gamle vennskap tar sin toll – samt at hele familien merker så sterkt den sosiale kontrollen som gjør seg gjeldende.

Historiemessig er denne enda et hakk dystrere enn den første – problemene med den sosiale kontrollen står sterkt og tematikk som lengsel/skam, depresjon og selvmord er sentrale i boka. Dette blir behandlet med en utrolig følsomhet av forfatteren, og gjør det hele til en sterk leseopplevelse.

Gjennom hele boka skriver Saabye Christensen rett og slett så forbaska godt at jeg enkelte steder måtte stoppe opp og lese høyt for samboeren min. Det er en passasje i boka der fortelleren plutselig stopper opp litt og henvender seg til leseren, ganske så ut av det blå. Det var spor av dette i den første boka og, men her er det enda mer virksomt og lekent. Vi får også i denne boka disse glidende overgangene mellom karakterene vi følger – som et kamera som har fulgt person A som møter person B, og som etterpå blir med sistnevnte videre.

Ikke overraskende anbefales Byens spor 2 på det aller sterkeste. Det er en oppvekstroman, en oppdragelseroman, en kollektivroman – den er så mye! Og har du ikke lest eneren må du absolutt plukke den opp. Jeg gleder meg allerede til tredje bind!