Tag Archives: Colson Whitehead

Bokåret 2017

Riktig godt nyttår til alle sammen!

Jeg liker å følge bokåret mitt på Goodreads, alt som leses registreres der og jeg setter selvfølgelig også leseutfordringer for meg selv. I år lå utfordringen på 32 bøker – jeg trengte mindre enn én bok i uka dette året. Leseåret startet faktisk litt sakte, det har vært hektiske måneder med skolearbeid og jobbing, men så tok det seg heldigvis skikkelig opp fra senvåren av.

Jeg ser frem til et nytt år med enda flere gode leseopplevelser, men først vil jeg ta et lite tilbakeblikk på noen av fjorårets! Det har vært en god blanding av nytt og gammelt, skjønnlitteratur og sakprosa – akkurat som jeg liker det.

Lengste bok: Alexander Hamilton av Chernow troner på første plass med 832 sider. Dog leste jeg også Krig og fred i år, men den var oppdelt i to volum der jeg tok en liten pause i mellom. Slår man disse sammen blir det 903 sider.

Klassikere: Krig og fred av Tolstoj er vel den aller største av klassikerne jeg har lest i år – og det var en fantastisk leseopplevelse. Bokas størrelse og rykte kan virke avskrekkende, men jeg anbefaler sterkt å plukke den opp – språket er ikke særlig vanskelig og historien ikke særlig innviklet, men det store karaktergalleriet kan ta litt tid å sette seg inn i. Det er uansett verdt det! Ellers har jeg faktisk lest en del annet russisk i år og, jeg fikk mitt første møte med Tsjekhov ved å lese hans tidligste noveller, samt at jeg avsluttet året med Dostojevskijs lille bok Hvite Netter.

Beste utenlandske romaner: Tidlig i år avsluttet jeg Ferrantes Napoli-kvartett med Historia om det tapte barnet, og hele den serien er en av mine beste leseopplevelser noensinne. Ferrante skriver såpass gripende og rått – jeg blir helt trekt inn i historien og den kommer til å være med meg lenge fremover. Ellers vil jeg også trekke frem Exit West av Mohsin Hamid og The Underground Railroad av Colson Whitehead som sterke verk.

Beste norske romaner: Her har jeg fortsatt mye på “skal lese”-lista mi fra bokhøsten som jeg skulle ønske jeg hadde rukket å lest før årets slutt, men av de jeg har lest holder jeg en knapp på Lars Saabye Christensens Byens spor som årets beste for meg. Det var en bok jeg virkelig koste meg med, og særlig karakterskildringene- og utviklingene satte jeg pris på. Jeg vil også nevne Eikehaugs debutroman James Franco spytter når han snakker som et utrolig vittig og godt skrevet – som trekker opp for at den er en smule lang og mister litt momentum mot slutten. Uansett verdt å sjekke ut!

Beste sakprosa: Jeg har fått lest mye god sakprosa i år, og har enda en stabel igjen som jeg planlegger å gå gjennom nå i januar. Årets beste er likevel lett å velge, det kan ikke bli annet enn Erika Fatlands Grensen. Selv med såpass store forventninger som jeg hadde innfridde den sterkt, og er kanskje den boka jeg med størst entusiasme har formidlet til kundene innom i årets julerush! Ellers var Stien tilbake til livet en positiv liten overraskelse – en fin og spesiell bok som sorg og sopp.

Beste sene oppdagelse: Da jeg leste Tove Nilsens Himmelske tilstander tenkte jeg umiddelbart at dette forfatterskapet må jeg utforske mer!!. Nilsen har jo vært aktig og produktiv siden 70-tallet, men likevel har jeg aldri virkelig registrert noen av bøkene hennes, og det angrer jeg på nå. Himmelske tilstander når ikke opp blant de beste bøkene jeg har lest i år, men skrivestilen fenget meg umiddelbart og jeg gleder meg til å lese mer!

De som unnslapp: Det er mange bøker jeg ikke har rukket å lese ennå, men som er på den eviglange “skal lese”-lista mi. De som lokker sterkest fra i år er Jan Kjærstads Berge, debutant Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei og Matias Faldbakkens The Hills. Jeg lover å få lest dere så snart som mulig!

Legg gjerne igjen en liten kommentar om hva som har vært dine beste eller mest spesielle leseopplevelser i år 🙂

Den underjordiske jernbanen – anmeldelse

Den underjordiske jernbanen

  • Colson Whitehead – Den underjordiske jernbanen
  • Kagge forlag 2017 (org. 2016)
  • 345 sider

Forlagets omtale:

Sekstenårige Cora er slave på en bomullsplantasje i Georgia i USA. Hun lever i daglig angst for fornedrelse og brutal avstraffelse, men også med myten om sin mor, Mabel, som klarte å flykte. Cora og vennen Caesar bestemmer seg for å forsøke det samme vågestykket, og de legger ut på en livsfarlig reise – med den fanatiske slavefangeren Ridgeway i hælene. Den myteomspunne underjordiske jernbanen tar rømlingene nordover fra stat til stat, til nye verdener og nytt håp, men drømmen om frihet møter sterk motstand selv der det tilsynelatende er trygt å være. Samtidig som Ridgeway og hans blodhunder stadig puster Cora i nakken

Jeg vil med en gang si at Den underjordiske jernbanen er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge, og jeg stiller meg helhjertet bak all den rosen den allerede har fått. Colson Whitehead skriver om forferdelige skjebner på en helt unik og fantastisk måte – likevel er dette ikke en vakker tekst. Hvordan kan man skrive vakkert om en av menneskehetens mest skammelige perioder og menneskeovergrep?

Fra første side blir man slått av hvor kaldt og rett frem historien blir fortalt. Noe som bare er med på å skjerpe den grufulle tonen, her har vi ingen forteller som stopper ved scenene som utspiller seg, vi får ingenting spunnet inn i en tragisk sentimentalitet – noe som mange forfattere lett kunne latt seg drukne i med lignende fortellinger. Det brutale ved fortellerstilen gjør boka vanskelig å lese, men på den beste av måter.

“Den underjordiske jernbanen” har gjennom tidene blitt brukt som en metafor for rømte slavers rømingsvei og nettverket av hjelpere, men Whitehead lar jernbanen manifistere seg fysisk. Valget er passende, selv om de virkelige rømlingene aldri for med togvogner under bakken. Cora, vår heltinne, får ikke oppleve dagenes lyse togturer gjennom landet, hun må reise i skjul – og vet aldri hvor hun kommer eller hvor veien går videre. Å reise med tog blir i boken beskrevet som den eneste virkelig måten å oppleve det ekte Amerika på, men Cora ser aldri annet enn mørket ut av vinduene.

I tillegg til den vellykkede skrivestilen har Den underjordiske jernbanen en gjennomgående god flyt. Cora er vår hovedperson, men Whitehead tar oss ofte med på små avstikk til andre personer og steder på hennes vei, som av og til gir oss nye perspektiv på situasjoner vi trodde vi var ferdige med. Komposisjonen av boka gjør at den blir en real pageturner for å si det på godt norsk.

Denne romanen var en vond historie å lese, men utrolig verdt det. All ros og prisdryss (f.eks. Pulitzerprisen 2017) er vel fortjent, og jeg må bare legge til min egen stemme i hyllesten. En av de virkelig store leseopplevelsene med en ny bok, som jeg håper mange vil låne eller kjøpe fremover.