Lars Svisdal- Seg til inkjes (anmeldelse)

• Lars Svisdal – Seg til inkjes
• Gyldendal 2018
• 368 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

18 år gamle Gjøa dreg frå ein heim prega av skilsmisse for å jobbe ein sommarsesong på Fægrane, ei turisthytte øvst i ein fjelldal ein stad på nordvestlandet. I 29 år har Olaug og Gunnar Fægrane drive hytta, med Olaug som dominerer kvar minutiøse detalj med pragmatikk og varige mein av for omfattande arbeidsmengd og for trong økonomi, og Gunnar som gjer så lite som mogleg. Sonen deira, Ingebrigt, er komen heim for sommaren frå eit halvhjarta studentliv, og har svært lite lyst til å ta hand om drifta av turisthytta. Gjøa får etter kvart eit fortruleg forhold til Ingebrigt, og det blir eit haldepunkt for henne når ho merkar konsekvensane av den utageringa som frustrasjonen over familiesituasjonen heime har drive henne til.

Seg til inkjes er ei forteljing om å sitje fast og å ville vekk, om mødrer og søner, om vaffelsteiking og nattlege fisketurar, om opprør og eldgamle nabokonfliktar – og om å freiste å halde fram så godt ein kan, for ikkje å gjere seg til inkjes.

---

Seg til inkjes er ei bok jeg faktisk har lånt tre ganger fra biblioteket, men de to første gangene måtte levere tilbake uten å ha fått begynt på ennå. Sånt skjer når man første gangen plutselig får ti bøker klare fra ventelisten samtidig, og den andre gangen er midt i en flytteprosess som tar det meste av tida. Helt tilfeldig fant jeg den for litt sida på hurtiglånhylla på hovedbiblioteket, og tok den med igjen, for jeg har jo virkelig villet lese den en god stund! Lars Svisdal har fått mye god omtale for debutromanen, som kom i fjor, og jeg har jo som ønske å få lest flere debutanter.

Første kapittel i Seg til inkjes appellerte til meg fra første avsnitt, og Svisdal skriver skriver med et språk som umiddelbart føles særegent forfatteren. Boka er skrevet på nokså gammeldags nynorsk, og bærer preg av dialekt og miljø. Det tar absolutt en stund å venne seg til, jeg raste i hvert fall ikke gjennom boka – men setter utrolig godt tonen for dalen vi befinner oss i, og stedet rundt turisthytta det størsteparten av fortellingen tar plass.

Jeg hadde ikke lest så alt for mye om selve handlingen før jeg satte i gang med lesinga, og ble   overrasket over at boka viste seg å være en kollektivroman. Hovedpersonen er absolutt Gjøa, den unge jenta som har kommet for å være sesonghjelp på hytta, men vi følger også en rekke andre karakterer. Egentlig ville jeg helst visst dette på forhånd – for jeg endte faktisk opp med å bli litt skuffet over ikke å kunne følge det første kapittelet videre, men hoppe videre til et nytt perspektiv.

Etter en utrolig lovende start brukte jeg litt tid på bli like engasjert i bokas første halvdel – jeg opplevde faktisk litt savn for det jeg originalt trodde skulle være bokas hovedperson. Jeg tror denne følelsen faktisk hadde vært mindre med litt mer kjennskap til bokas struktur på forhånd – jeg endte opp med å trenge litt ekstra tid til å tilpasse meg. I min mening er det dog et parti i boka som drar litt mye, men så tar boka seg virkelig opp igjen den siste tredjedelen igjen – karakterenes forhold til hverandre er klarere definert, og jeg ble virkelig engasjert mot slutten.

Det er mange skiftende perspektiv gjennom boka, noe som for det meste fungerer godt. Fortellerstemmen er heller ikke konstant, vi får oppleve karakterene både gjennom en personlig jeg-stemme, samt noen kapitler er beskrevet gjennom en upersonlig tredjeforteller. Vekslinga her fungerer fint og føles naturlig – men kanskje kunne en eller to kapitler med de mindre brukte fortellerne blitt droppet, uten at det hadde skadet bokas kvalitet. Den oppleves litt lang – og da kommer ujevnhetene bedre frem.

Seg til inkjes er en fortelling som tar for seg mye, samtidig som den føles svært intim – og det er utrolig godt gjort. Jeg er derfor veldig spent på å følge Lars Svisdals forfatterskap videre, selv om jeg har hatt noen kritikker. Det er gøy med en ny forfatter som har en så klar stemme fra første øyeblikk, og jeg håper den vil holde seg videre.

 

 

Advertisement

Zeshan Shakar – Tante Ulrikkes vei (anmeldelse)

• Zeshan Shakar – Tante Ulrikkes vei
  
• Gyldendal 2017
• 432 sider

Forlagets omtale:
Det er Norge på 2000-tallet. To gutter vokser opp i Tante Ulrikkes vei på Stovner i Oslo. Foreldrene hadde et håp. Selv står de midt i brytningen mellom drabantbyen og storsamfunnet, mellom vaskehallen og studentkantina, karakterer og keef.

Endelig(!) fikk jeg lest denne boka! Tante Ulrikkes vei var en av de store snakkisene bokhøsten 2017, den høstet gode anmeldelser og genererte en god del buzz for en debutbok. Nå har den nettopp kommet i pocket, og jeg fikk endelig satt meg ned og lest den. Timene gikk fort, og plutselig hadde jeg lest hele boka på mindre enn en dag.

Nå er det ikke alltid sånn at dess fortere du leser en bok dess bedre er den. Når det gjelder denne romanen var det derimot absolutt dens gode kvaliteter som gjorde at jeg rett og slett ikke klarte å legge den ned, dette er en knallsterk debut fra Zeshan Shakar! Han legger handlingen til et område og en tid han er godt kjent med, miljøet blant innvandrerungdom på Stovner første halvdel av 2000-tallet – der han selv vokste opp. Boka er en oppvekstroman der vi følger to ulike gutter, i form av deres brev/innspillinger adressert til en forsker ved NOVA, satt i gang som del av en undersøkelse om minoritetsungdommer. De forteller begge om sin hverdag, dets utfordringer, opp- og nedturer, og de åpner seg opp mer enn de først trodde de kom til å gjøre.

Hjertet og sjelen i boka er karakterene, og da særlig våre hovedpersoner: Jamal og Mo. Vi blir introdusert for dem mens de går på videregående, de bor begge i blokkene i Tante Ulrikkes vei, kjenner hverandre fra barndommen av, men er ikke særlig nære. Mo er den skoleflinke og ambisiøse, med en familie som støtter ham, men også legger press. Jamal er urolig, svømmer alltid motstrøms og har en krevende familiesituasjon. Vi følger dem årene fremover – Mo som går videre på universitetet og får seg nye omgangskretser, Jamal som dropper ut fra videregående og tjener penger der han kan, både for seg selv og familien.

Jamal og Mo er begge skildret utrolig godt, og det var deres karakterskildringer- og reise som virkelig fikk meg til å sluke boka. Jeg ble så utrolig engasjert i disse to – og de føltes alltid ekte og nyanserte. Det hadde nok vært lett å gå over i vel ekstreme karikaturer i en slik karakterdrevet bok, men Shakar klarer å skape noe ekte og troverdig.

Språket gjennom hele boka er enkelt og godt. Den er som sagt skrevet i brevform, og da kan man alltids ta seg en del friheter. Jamals kapitler bruker for eksempel mye slang og sosiolekt –  det følger med en praktisk liste bakerst i boka med oversikt over diverse uttrykk. Det var i hvert fall nyttig for meg 😉 De to guttene har klart distinkte fortellerstemmer, og det er også en markant utvikling gjennom boka som man særlig kan se i Mos brev: han forteller i starten at han liker å skrive, og etter hvert blir han mer og mer skildrende – han vil ikke bare fortelle noe, han vil beskrive det på en litterær måte. Mulig at man til tider kan tenke det blir vel litterært, med tanke på at dette skal være brev, men en slik liten urealisme synes jeg man kan godta for estetikkens skyld.

Det var med en viss vemodighet at jeg la fra meg boka, jeg hadde rett og slett lyst på mer. Det skal bli artig å følge med Zeshan Shakar videre, jeg håper han kommer med flere sterke og karakterdrevne romaner fremover. Tante Ulrikkes vei anbefales i hvert fall på det sterkeste!

 

 

Den forbudte elven – anmeldelse

• Chigozie Obioma – Den forbudte elven
  
• Font forlag 2017 (org. 2015)
• 299 sider (innbundet)

Forlagets omtale (noe endret av meg, da jeg følte den ga vekk for mye):
Nigeria i 1990-årene. Fire brødre i den lille byen Akure benytter farens fravær til å dra på fisketur i en elv som de har fått streng beskjed om å holde seg unna. På vei hjem med fangsten støter de en dag på Abulu, en galning som er beryktet for sine spådomskunster. De terger ham på gutters vis, like vågale som de er skremte, men han kommer mot dem som en gammeltestamentlig profet og forkynner en rystende spådom. Denne spådommen skal forfølge guttene og gradvis tære på de skjøre familiebåndene..

Den forbudte elven kom ut her i Norge i 2017, men er orginalt utgitt i 2015 under tittelen The Fishermen, og jeg valgte også å lese den på originalspråket. Dette er den nigerianske forfatteren Chigozie Obiomas debutbok, og den ble kortlistet til Bookerprisen da den kom. Basert på dette pirret den interesseren min sterkt: debutant, kritikerrost og skrevet av en forfatter fra et område jeg har lest lite i fra.

Heldigvis ble jeg ikke skuffet, Den forbudte elven er utrolig velskrevet, engasjerende, rå og til tider rystende. Familien står i historiens sentrum, og vi følger unge Benjamin og hans eldre brødre. I starten av boka er det en nesten koselig stemning – vi følger 4 unge gutters litt rampete hverdag, og skildringen av barndom er faktisk ganske så gjenkjennbar, selv for en 27 år gammel student i Norge. Det er dog når bokas konflikt settes i gang at leseopplevelsen virkelig tar seg opp, og da blir det vanskelig å legge den fra seg.

Guttenes hverdag forandrer seg, og relasjonene mellom dem blir endret for alltid. Mistenksomhet, tap og hat fører til sprekker i hele familien, og det blir skildret på en hjerteskjærende måte. Bokas begivenheter utspiller seg som en klassisk tragedie der ballen fortsetter å rulle, mens vår hovedperson er maktesløs. Kampen mot det vi tror er vår skjebne er alltid fremtredende. Jeg vil helst ikke si så mye mer om selve historien, og jeg anbefaler egentlig å ikke lese bak på boka, da jeg synes baksideteksten røper for mye. Det er ikke veldig ødeleggende for leseopplevelsen, for det er mest hvordan ting utspiller seg, og ikke akkurat hva som skjer som er det viktigste, men det er likevel greit å ikke vite alt.

Obioma forteller en historie med mystiske overtoner, og det er også rikelig med henvisninger til mytologi – mye som jeg kan kjenne igjen, men sikkert mye som også går over hodet på meg siden jeg har ekstremt lite kjennskap til nigeriansk kultur. Det skal sies at Obioma forklarer en del, det er tydelig at boka er skrevet med tanke på et internasjonalt publikum, så man føler seg ikke fortapt i noe alt for fremmed.

Språklig sett er boka nydelig – Obioma krydrer med metaforer og symbolisme, men det blir aldri overdrevet eller for mye av det gode. Jeg kan fort få litt avsmak hvis jeg synes forfatteren prøver for hardt å ha et “blomstrende språk”, men Den forbudte elven er en bok som klarer balansegangen godt – gode bruk av språklige hjelpemidler samtidig som språket er klart og tydelig.

Hatred is a leech:
The thing that sticks to a person’s skin; that feeds off them and drains the sap out of one’s spirit. It changes a person, and does not leave until it has sucked the last drop of peace from them. It clings to one’s skin, the way a leech does, burrowing deeper and deeper into the epidermis, so  that to pull the parasite off the skin is to tear out that part of the flesh, and to kill it is self-flagellating.

Av nigerianske forfattere har jeg såvidt vært borte i Chinua Achebe før, men ellers er jeg ganske så blank. Chigozie Obioma har av flere blitt spådd til å bli Achebes “etterfølger”, og jeg kommer til å følge spent med på forfatterskapet videre. Han arbeider for tiden med en ny bok, som etter planen skal komme ut i år.

Den forbudte elven anbefales sterkt, og er et fint forslag til alle dere som har nyttårsforsett om å lese flere ikke-vestlige forfattere. Eller til de som bare vil ha en virkelig god bok.

 

James Franco spytter når han snakker – anmeldelse

• Erik Eikehaug – James Franco spytter når han snakker
• Gyldendal 2017
• 432 sider

Forlagets omtale:
Kenneth vokser opp i Skien, i en familie preget av hemmeligheter, en utagerende storesøster, en forknytt mor og en far som forsøker å holde det hele sammen. Det prøver også Kenneth, ved å få sin innesluttede mormor til å fortelle sannheten om det som en gang skjedde. Og ved å besverge virkeligheten gjennom å dikte historier og speide etter stjerneskudd. Men når noen sprayer «Kenneth er homo» på kinoveggen, har han ikke lenger noe valg: Han må ut og bort, først til Oslo og senere til New York, der han snart befinner seg i en virvel av hendelser.

James Franco spytter når han snakker er Erik Eikehaugs debutroman, og basert på denne leseopplevelsen er Eikehaug er forfatter jeg gleder meg til å følge med på fremover. Boka med den ganske så merkelige tittelen (personlig er jeg ikke så glad i slike “quirky” titler) er rett og slett så utrolig godt skrevet, med velutviklede og interessante karakterer, og gir en sterk, morsom og rørende leseopplevelse – tross en litt langdryg slutt.

Det som umiddelbart grep meg er hvordan Eikehaug skaper en såpass sterk atmosfære i de ulike delene i boka. Den er delt opp i forskjellige definerende perioder i Kenneths liv, og de ulike delene er veldig forankret i tid og sted. Jeg elsker virkelig leseopplevelser som gir deg den gjenkjennbare følelsen av “jaa, SÅNN var det på den tiden, og akkurat SÅNN er det jo på stedet”. Og her blir det virkelig pøst på med tidsbestemmende referanser; populære leker, sanger, tv-program, stiler og alt som hjelper oss for å få følelsen av for. eksempel 90-tallet. Likevel føles det ikke overdrevent eller som et billig hjelpemiddel, Eikehaug bruker dem hele tiden på en bevisst og virksom måte.

Virkelige, berømte mennesker blir her brukt som bikarakterer, noe som er både artig og litt merkelig. Kenneth går på skrivekurs med James Franco, støter borti et berømt forfatterpar i New York (Siri og Paul blir aldri nevnt med etternavn, men det er ikke videre subtilt likevel) og på Kunstnernes Hus er det store muligheter for å møte på Knausgård. Sistnevnte kan ikke akkurat klage på å bli brukt som romankarakterer. Uansett putter ikke Eikehaug disse personene i noen komprimerende situasjoner, så dette blir det nok ikke særlig oppstyr over.

Eikehaugs språk er det som virkelig gjør meg spent på å følge forfatterskapet hans. Han skriver så utrolig vittig, men samtidig uten overdrivelse. Flere ganger under lesingen måtte jeg stoppe opp for å lese opp setninger høyt for samboeren. Muligens til en smule irritasjon mot slutten, men hvordan kan man ikke la seg rive med av en setning som “Stemningen i rommet velter som om John Hughes plutselig overtok regien fra David Lynch”. Jeg får lyst å overrekke ham en pris for den setningen alene. Språket holder seg også jevnt godt gjennom hele boka, alle de 432 sidene.

Det som dessverre ikke holder seg like godt mot slutten er rytmen og flyten i selve historien. Romanen er lang, og mot den siste delen kunne jeg ikke helt legge fra meg tanken om at den fint kunne blitt avsluttet litt tidligere. Det var den litt kjipe følelsen av å ha besøk av en venn og dere har hatt det skikkelig gøy sammen, men som blir sittende litt for lenge utover natta selv om du gjesper og titter overdrevent på klokka. Det er absolutt ikke sånn at boka faller helt sammen, men for meg hadde den blitt enda sterkere hvis den hadde gitt seg skikkelig på topp noen sider før. Uansett den siste pirken er det en knallgod bok, fra en spennende debutant.

Det er viktig å støtte opp om nye norske stemmer i litteraturen, og jeg anbefaler virkelig å sjekke ut James Franco spytter når han snakker! Til tross for en litt tullete tittel 😉