- Colson Whitehead – Den underjordiske jernbanen
- Kagge forlag 2017 (org. 2016)
- 345 sider
Forlagets omtale:
Sekstenårige Cora er slave på en bomullsplantasje i Georgia i USA. Hun lever i daglig angst for fornedrelse og brutal avstraffelse, men også med myten om sin mor, Mabel, som klarte å flykte. Cora og vennen Caesar bestemmer seg for å forsøke det samme vågestykket, og de legger ut på en livsfarlig reise – med den fanatiske slavefangeren Ridgeway i hælene. Den myteomspunne underjordiske jernbanen tar rømlingene nordover fra stat til stat, til nye verdener og nytt håp, men drømmen om frihet møter sterk motstand selv der det tilsynelatende er trygt å være. Samtidig som Ridgeway og hans blodhunder stadig puster Cora i nakken
Jeg vil med en gang si at Den underjordiske jernbanen er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge, og jeg stiller meg helhjertet bak all den rosen den allerede har fått. Colson Whitehead skriver om forferdelige skjebner på en helt unik og fantastisk måte – likevel er dette ikke en vakker tekst. Hvordan kan man skrive vakkert om en av menneskehetens mest skammelige perioder og menneskeovergrep?
Fra første side blir man slått av hvor kaldt og rett frem historien blir fortalt. Noe som bare er med på å skjerpe den grufulle tonen, her har vi ingen forteller som stopper ved scenene som utspiller seg, vi får ingenting spunnet inn i en tragisk sentimentalitet – noe som mange forfattere lett kunne latt seg drukne i med lignende fortellinger. Det brutale ved fortellerstilen gjør boka vanskelig å lese, men på den beste av måter.
“Den underjordiske jernbanen” har gjennom tidene blitt brukt som en metafor for rømte slavers rømingsvei og nettverket av hjelpere, men Whitehead lar jernbanen manifistere seg fysisk. Valget er passende, selv om de virkelige rømlingene aldri for med togvogner under bakken. Cora, vår heltinne, får ikke oppleve dagenes lyse togturer gjennom landet, hun må reise i skjul – og vet aldri hvor hun kommer eller hvor veien går videre. Å reise med tog blir i boken beskrevet som den eneste virkelig måten å oppleve det ekte Amerika på, men Cora ser aldri annet enn mørket ut av vinduene.
I tillegg til den vellykkede skrivestilen har Den underjordiske jernbanen en gjennomgående god flyt. Cora er vår hovedperson, men Whitehead tar oss ofte med på små avstikk til andre personer og steder på hennes vei, som av og til gir oss nye perspektiv på situasjoner vi trodde vi var ferdige med. Komposisjonen av boka gjør at den blir en real pageturner for å si det på godt norsk.
Denne romanen var en vond historie å lese, men utrolig verdt det. All ros og prisdryss (f.eks. Pulitzerprisen 2017) er vel fortjent, og jeg må bare legge til min egen stemme i hyllesten. En av de virkelig store leseopplevelsene med en ny bok, som jeg håper mange vil låne eller kjøpe fremover.
Hedvigs bokhjørne 