- Erlend Loe – Dyrene i Afrika
- Cappelen Damm 2018
- 336 sider (innbundet)
Forlagets omtale:
Dyrene i Afrika er en historie om avmakt, aktivisme, avvik og tøylesløst begjær.
Fem enkeltpersoner – en tannlege, en biolog, en filmklipper, en forfatter og en politietterforsker – kjenner dragninger og tilbøyeligheter de ikke forstår hvor kommer fra.
De gjennomgår en radikaliseringsprosess og forstår etter hvert at dersom verden skal overleve, må noen gå i bresjen.
Dyrene i Afrika er muligens en av de merkeligste bøkene som har blitt sluppet denne bokhøsten. Den handler rett og slett om dyresex. Eller rettere sagt – den handler om hvordan vi mennesket utnytter jorda, dens ressurser og dyrene, men det blir illustrert via en gruppe mennesker som velger å sette fokus på disse problemene ved å reise til Afrika og skjende dyr.
Hvis noen først skal skrive en slik bok så er det vel passende at det er Erlend Loe. Han er dreven i å beskrive absurde situasjoner og karakterer, med en god dose ironi samtidig som det gode språket er på plass. Det er lett gjenkjennelig Loe-stil på Dyrene i Afrika, og den er til tider fornøyelig (og klein) lesning, men boka som helhet ble dessverre litt for miss for meg.
Boka er 336 sider, og selv om det egentlig ikke er særlig langt tror jeg at det ville blitt en mye bedre leseopplevelse hvis den var kortere og strammere. Det er ikke før side 183 at vi faktisk sitter på flyet på vei til Afrika (Nairobi, Kenya)! Boka frem til da har brukt mye plass på å introdusere de fem karakterene vi følger, alle skal de få skikkelige bakgrunnshistorier, de skal møte hverandre og planlegge det store Afrika-eventyret. Under lesingen av flere kapitler ville jeg tilbake til de mest interessante karakterene – vi kunne fint fulgt bare Lisa, selvutnevnt leder av gruppa.
Skrivestilen til Loe gjør heldigvis opp for mye. Den er tørrvittig og karakterenes indre tanker og funderinger er virkelig morsomme å lese. De vanvittige overdrevne situasjonene og den underdrevne måten de er skildret på skaper en ironisk kontrast som er skikkelig typisk Loe, og som jeg setter pris på.
Utdrag fra boka:
Mellom frokost og lunsj sto det: “Vi lærer om dyr”, og fra lunsj og frem til egentiden kl. 19: “Vi skjender dyr”.
Lise understreket at Afrika var Afrika og at det derfor kunne oppstå endringer i timeplanen. I så fall ville nye planer bli delt ut.
….
Da en av flyvertinnene for tredje gang ba dem om å flytte seg, ble Lise irritert og viste mongofjes. En halv time senere oppsøkte hun flyvertinnen og ba om unnskyldning. Hun hadde ikke for vane å lage slike fjes, forklarte hun. Hun angret. Det hadde vært for mye press i det siste og hun mistet kontrollen et lite sekund. Hun beklaget så mye (s.184-185).
Dyrene i Afrika er en roman som godt kunne vært kortet ned, oppbyggingen føles for lang og med for mange karakterer som flyter litt inn i hverandre. Likevel gjør språket og humoren den verdt å sjekke ut, særlig for de som liker Erlend Loes stil fra før. Også må man selvfølgelig være forberedt på at ja: det blir faktisk beskrevet “skjending av dyr”, både moskus, løver og elefanter. Du er herved advart 😉
Hedvigs bokhjørne 