Siste tids lesning

En liten stund siden forrige oppdatering. Livet går ofte litt fort, og med ferietur, feriekomplikasjoner, bachelorinnlevering, sommerjobbing og jobbsøking flyr tiden. Men bøkene legger jeg selvfølgelig aldri fra meg! Selv om det en en stund siden siste bokanmeldelse har jeg lest en god del siden sist, og særlig har jeg fått oppdatert meg på en del av fjorårets utgivelser som unnslapp meg litt. I vår har det som vanlig vært stort pocketslipp, så da passer det jo godt med noen omtaler av aktuelle nye pocket 🙂

Helga Flatland – En moderne familie
Aschehoug 2017 (Pocket 2018)

Helga Flatland vant Bokhandlerprisen for En moderne familie i 2017, og som bokhandelansatt er det jo litt for dårlig at jeg brukte såpass lang tid på å få lest den. Men den som venter på noe godt… og alt det der. For dette er absolutt ei bok verdt å lese! Vi følger en familiehistorie fortalt fra tre søsken sitt perspektiv – og det hele settes i gang med beskjeden om at foreldrene, som nettopp har feiret en felles 70-årsdag skal skilles. De voksne barna takler dette på forskjellige måter, og Flatland klarer virkelig å skape ulike stemmer og personligheter gjennom språket. En bok med mye innsikt og veldig godt skrevet.

Jenny Erpenbeck – Alle dagers ende
Oktober forlag 2017 (Pocket 2018)

Jenny Erpenbecks roman er en historie som handler fullt og helt om “hva om”. Det hele startet med et lite barns død i 1902, ei lita jente på bare noen måneder som ikke våkner opp igjen. Vi ser hvordan familien blir ødelagt og hvor deres veier fører videre. Men hva hvis barnet ikke hadde dødd? Gjennom en “intermission” skriver Erpenbeck om hvordan barnet kunne blitt reddet, og historien tar en annen vending. Hva hvis jenta blir tenåring, og dør i krigsherjede Wien? Eller hvis hun igjen overlever det – og ender som partifunksjonær i Moskva? Slik går historien videre, med fem alternative ender på et liv. Den er utrolig vakkert skrevet, og får deg virkelig til å tenke på hvordan små detaljer i livet ditt kan få deg inn på helt nye spor. Samtidig unngår den en overfladisk gimmick-behandling, som kunne blitt lett med utgangspunktet. Anbefales sterkt for de som vil ha en innsiktsfull og vakkert skrevet bok!

Elena Ferrante – Den dunkle dottera
Samlaget 2017 (Pocket 2018)

Ferrante-feberen fortsetter for meg, selv om jeg ikke var fra meg av begeistring for Svikne dagar. Den dunkle dottera skulle vise seg å bli en opptur fra den igjen – og nok en gang i nydelig oversettelse fra Kristin Sørdal. Denne gangen følger vi Leda, som har dratt på ferie til en liten kystby. Hun drar hver dag på stranden – der livet virker å ha en ganske fast rutine. Hun blir raskt fascinert og motvillig nysgjerrig på særlig én familie der, spesielt en ung mor og hennes lille datter. Gjennom observeringen av familien på stranden får vi mange tanker og refleksjoner om Ledas familie og hennes utradisjonelle valg. Når den lille jenta på stranda en dag mister sin favorittdukke blir Leda trukket inn i situasjonen, og kommer tettere inn på familien enn hun originalt ville. Som alle Ferrantes bøker er Den dunkle dottera nydelig skrevet, og med stor innsikt. Hun er ikke redd for å la hovedpersonen være fullt ut menneskelig med alle de feil og usympatiske trekk det kan innebære, og det skaper ytterst fascinerende, og til dels nesten frustrerende lesning. På aller best tenkelig måte. Ferrante-feberen brenner fortsatt sterkt!

 

 

 

Advertisement

Elena Ferrante – Svikne dagar (anmeldelse)

• Elena Ferrante – Svikne dagar
  
• Samlaget 2017 (org. 2002)
• 220 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
38-årige Olga blir forlaten av mannen sin etter 12 års ekteskap, til fordel for ei ung kvinne. Olga er ridd av sjalusi, raseri og sjølvforakt, og mistar sakte, men sikkert taket på omgivnadene sine. Ho dreg dei to ungane og den snille schæferhunden Otto med seg i fallet.

Som så mange andre ble jeg bitt av Ferrante-feber da Napoli-kvartetten kom på norsk, jeg ble helt forelsket i den særegne og rå stilen til den mystiske forfatteren, og karakterene hun skapte og temaene hun skrev rundt engasjerte meg sterkt. Derfor måtte jeg selvfølgelig sjekke ut hennes andre verker, med fokus på å lese de i norsk oversettelse for en gangs skyld. Ofte leser jeg oversette bøker på engelsk fordi de er billigere eller har kortere venteliste på biblioteket, men Kristin Sørsdals nydelige oversettelse vil jeg nødig gå glipp av.

I 2017 fikk vi faktisk to “nye” Ferrante-bøker på norsk, Svikne dagar og Den dunkle dottera. Førstnevnte var den første som ble ledig på biblioteket. Ferrante-feberen er tydeligvis ikke over ennå, det er mange ukers ventelister på begge!

Svikne dagar er en relativt kort, men følelsemessig tett og intens roman. Med fokus på bedrageri, emosjonelle omveltninger og desperasjon er den til tider veldig vond å lese – selv om sidetallene ikke er så mange brukte jeg lengre tid på den enn jeg har brukt på bøker som har vært tre ganger så lange. Å lese den i én økt hadde blitt for mye – Ferrante skriver om en så type intens bitterhet som gjør deg rent sliten, selv om du har stor sympati for fortelleren.

Språket er selvfølgelig helt fantastisk, som forventet. Ferrante briljerer i å skildre det intense i det hverdagslige, og klarer å skrive vakkert rundt det rå og vulgære – uten at det noen gang virker unaturlig eller overdrevent stilistisk. Den skarpe og ærlige fortellerstemmen er lett gjenkjennbar for de som har lest henne før, og er det jeg virkelig liker aller best ved forfatteren.

Rent personlig når ikke Svikne dagar helt opp til Napoli-kvartetten, det ble litt for intenst for meg. Jeg tror likevel at jeg kunne likt den enda bedre hadde jeg vært i et litt annet lesemodus og humør – av og til vil man lese tunge og og bitre historier. Det er uansett en god bok som jeg virkelig anbefaler, selv om den ikke har tatt over tronen til de andre Ferrante-bøkene. Språket er som nevnt utrolig godt, og jeg anbefaler virkelig å lese den i norsk oversettelse. Spar den til en dag der du er i humør for å dele negative følelser, ikke når du vil ha noe lett og oppmuntrende 😉

 

 

Bokåret 2017

Riktig godt nyttår til alle sammen!

Jeg liker å følge bokåret mitt på Goodreads, alt som leses registreres der og jeg setter selvfølgelig også leseutfordringer for meg selv. I år lå utfordringen på 32 bøker – jeg trengte mindre enn én bok i uka dette året. Leseåret startet faktisk litt sakte, det har vært hektiske måneder med skolearbeid og jobbing, men så tok det seg heldigvis skikkelig opp fra senvåren av.

Jeg ser frem til et nytt år med enda flere gode leseopplevelser, men først vil jeg ta et lite tilbakeblikk på noen av fjorårets! Det har vært en god blanding av nytt og gammelt, skjønnlitteratur og sakprosa – akkurat som jeg liker det.

Lengste bok: Alexander Hamilton av Chernow troner på første plass med 832 sider. Dog leste jeg også Krig og fred i år, men den var oppdelt i to volum der jeg tok en liten pause i mellom. Slår man disse sammen blir det 903 sider.

Klassikere: Krig og fred av Tolstoj er vel den aller største av klassikerne jeg har lest i år – og det var en fantastisk leseopplevelse. Bokas størrelse og rykte kan virke avskrekkende, men jeg anbefaler sterkt å plukke den opp – språket er ikke særlig vanskelig og historien ikke særlig innviklet, men det store karaktergalleriet kan ta litt tid å sette seg inn i. Det er uansett verdt det! Ellers har jeg faktisk lest en del annet russisk i år og, jeg fikk mitt første møte med Tsjekhov ved å lese hans tidligste noveller, samt at jeg avsluttet året med Dostojevskijs lille bok Hvite Netter.

Beste utenlandske romaner: Tidlig i år avsluttet jeg Ferrantes Napoli-kvartett med Historia om det tapte barnet, og hele den serien er en av mine beste leseopplevelser noensinne. Ferrante skriver såpass gripende og rått – jeg blir helt trekt inn i historien og den kommer til å være med meg lenge fremover. Ellers vil jeg også trekke frem Exit West av Mohsin Hamid og The Underground Railroad av Colson Whitehead som sterke verk.

Beste norske romaner: Her har jeg fortsatt mye på “skal lese”-lista mi fra bokhøsten som jeg skulle ønske jeg hadde rukket å lest før årets slutt, men av de jeg har lest holder jeg en knapp på Lars Saabye Christensens Byens spor som årets beste for meg. Det var en bok jeg virkelig koste meg med, og særlig karakterskildringene- og utviklingene satte jeg pris på. Jeg vil også nevne Eikehaugs debutroman James Franco spytter når han snakker som et utrolig vittig og godt skrevet – som trekker opp for at den er en smule lang og mister litt momentum mot slutten. Uansett verdt å sjekke ut!

Beste sakprosa: Jeg har fått lest mye god sakprosa i år, og har enda en stabel igjen som jeg planlegger å gå gjennom nå i januar. Årets beste er likevel lett å velge, det kan ikke bli annet enn Erika Fatlands Grensen. Selv med såpass store forventninger som jeg hadde innfridde den sterkt, og er kanskje den boka jeg med størst entusiasme har formidlet til kundene innom i årets julerush! Ellers var Stien tilbake til livet en positiv liten overraskelse – en fin og spesiell bok som sorg og sopp.

Beste sene oppdagelse: Da jeg leste Tove Nilsens Himmelske tilstander tenkte jeg umiddelbart at dette forfatterskapet må jeg utforske mer!!. Nilsen har jo vært aktig og produktiv siden 70-tallet, men likevel har jeg aldri virkelig registrert noen av bøkene hennes, og det angrer jeg på nå. Himmelske tilstander når ikke opp blant de beste bøkene jeg har lest i år, men skrivestilen fenget meg umiddelbart og jeg gleder meg til å lese mer!

De som unnslapp: Det er mange bøker jeg ikke har rukket å lese ennå, men som er på den eviglange “skal lese”-lista mi. De som lokker sterkest fra i år er Jan Kjærstads Berge, debutant Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei og Matias Faldbakkens The Hills. Jeg lover å få lest dere så snart som mulig!

Legg gjerne igjen en liten kommentar om hva som har vært dine beste eller mest spesielle leseopplevelser i år 🙂