Bokåret 2017

Riktig godt nyttår til alle sammen!

Jeg liker å følge bokåret mitt på Goodreads, alt som leses registreres der og jeg setter selvfølgelig også leseutfordringer for meg selv. I år lå utfordringen på 32 bøker – jeg trengte mindre enn én bok i uka dette året. Leseåret startet faktisk litt sakte, det har vært hektiske måneder med skolearbeid og jobbing, men så tok det seg heldigvis skikkelig opp fra senvåren av.

Jeg ser frem til et nytt år med enda flere gode leseopplevelser, men først vil jeg ta et lite tilbakeblikk på noen av fjorårets! Det har vært en god blanding av nytt og gammelt, skjønnlitteratur og sakprosa – akkurat som jeg liker det.

Lengste bok: Alexander Hamilton av Chernow troner på første plass med 832 sider. Dog leste jeg også Krig og fred i år, men den var oppdelt i to volum der jeg tok en liten pause i mellom. Slår man disse sammen blir det 903 sider.

Klassikere: Krig og fred av Tolstoj er vel den aller største av klassikerne jeg har lest i år – og det var en fantastisk leseopplevelse. Bokas størrelse og rykte kan virke avskrekkende, men jeg anbefaler sterkt å plukke den opp – språket er ikke særlig vanskelig og historien ikke særlig innviklet, men det store karaktergalleriet kan ta litt tid å sette seg inn i. Det er uansett verdt det! Ellers har jeg faktisk lest en del annet russisk i år og, jeg fikk mitt første møte med Tsjekhov ved å lese hans tidligste noveller, samt at jeg avsluttet året med Dostojevskijs lille bok Hvite Netter.

Beste utenlandske romaner: Tidlig i år avsluttet jeg Ferrantes Napoli-kvartett med Historia om det tapte barnet, og hele den serien er en av mine beste leseopplevelser noensinne. Ferrante skriver såpass gripende og rått – jeg blir helt trekt inn i historien og den kommer til å være med meg lenge fremover. Ellers vil jeg også trekke frem Exit West av Mohsin Hamid og The Underground Railroad av Colson Whitehead som sterke verk.

Beste norske romaner: Her har jeg fortsatt mye på “skal lese”-lista mi fra bokhøsten som jeg skulle ønske jeg hadde rukket å lest før årets slutt, men av de jeg har lest holder jeg en knapp på Lars Saabye Christensens Byens spor som årets beste for meg. Det var en bok jeg virkelig koste meg med, og særlig karakterskildringene- og utviklingene satte jeg pris på. Jeg vil også nevne Eikehaugs debutroman James Franco spytter når han snakker som et utrolig vittig og godt skrevet – som trekker opp for at den er en smule lang og mister litt momentum mot slutten. Uansett verdt å sjekke ut!

Beste sakprosa: Jeg har fått lest mye god sakprosa i år, og har enda en stabel igjen som jeg planlegger å gå gjennom nå i januar. Årets beste er likevel lett å velge, det kan ikke bli annet enn Erika Fatlands Grensen. Selv med såpass store forventninger som jeg hadde innfridde den sterkt, og er kanskje den boka jeg med størst entusiasme har formidlet til kundene innom i årets julerush! Ellers var Stien tilbake til livet en positiv liten overraskelse – en fin og spesiell bok som sorg og sopp.

Beste sene oppdagelse: Da jeg leste Tove Nilsens Himmelske tilstander tenkte jeg umiddelbart at dette forfatterskapet må jeg utforske mer!!. Nilsen har jo vært aktig og produktiv siden 70-tallet, men likevel har jeg aldri virkelig registrert noen av bøkene hennes, og det angrer jeg på nå. Himmelske tilstander når ikke opp blant de beste bøkene jeg har lest i år, men skrivestilen fenget meg umiddelbart og jeg gleder meg til å lese mer!

De som unnslapp: Det er mange bøker jeg ikke har rukket å lese ennå, men som er på den eviglange “skal lese”-lista mi. De som lokker sterkest fra i år er Jan Kjærstads Berge, debutant Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei og Matias Faldbakkens The Hills. Jeg lover å få lest dere så snart som mulig!

Legg gjerne igjen en liten kommentar om hva som har vært dine beste eller mest spesielle leseopplevelser i år 🙂

Advertisement

Grensen – anmeldelse

• Erika Fatland- Grensen. En reise rundt Russland gjennom Nord-Koera, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge, samt Nordøstpassasjen
  
• Kagge 2017
• 623 sider

Forlagets omtale:
Erika Fatland er en av Norges mest spennende sakprosaforfattere. Hun fikk sitt store gjennombrudd med boka Sovjetistan i 2015. Nå har hun vært på en ny eventyrlig reise, denne gangen langs Russlands enorme grense – fra Nord-Korea i det fjerne Østen, langs Kaukasus, over Det kaspiske hav og Svartehavet. Vi blir med henne til Ukraina, der president Putin ekspanderer, og opp gjennom Øst-Europa, til vår egen grense mot Russland. Endelig tar hun båt gjennom nordøstpassasjen – en båtreise som har blitt mulig etter klimaendringene. Med kunnskap om landene og deres historie og gjennom menneskemøter viser Erika Fatland hvordan disse svært ulike landene alle påvirkes av sin mektige nabo.

Grensen av Erika Fatland er en av titlene jeg har gledet meg aller mest til denne bokhøsten. Jeg elsket Sovjetistan, som jeg også vil anbefale alle å lese – en av de beste norske sakprosabøkene jeg har lest. Men det er selvfølgelig ikke den som skal snakkes om her.

I Grensen har Fatland tatt på seg et massivt prosjekt: Å reise gjennom alle landene som grenser til Russland, fra Nord-Korea til Norge, samt skipstur gjennom Nordøstpassasjen. Ikke overraskende har dette manifestert seg som en virkelig murstein av en bok, med tilsvarende lang undertittel. Ved første øyekast virker det nesten litt overveldende, kan en slik gigant av en bok klare å holde interessen gjennom hele, og klarer den følge en tydelig rød tråd?

Svaret er et klart ja! Fatland briljerer når det gjelder å balansere store mengder med informasjon sammen med interessante historier og vittige observasjoner.  Som i Sovjetistan-boka får vi en fin miks mellom historiske fakta, direkte reiseskildringer og dialoger med mennesker, samt Fatlands egne refleksjoner rundt det hun opplever. Balansegangen fører til at det aldri blir for tungt – det er en bok man virkelig kan kose seg med, samtidig som den forhåpentligvis gir deg ny innsikt.

En ting jeg virkelig er glad for at Fatland tar opp i boka er hennes refleksjonen over hva vi husker av steder, hva minnet vårt tar med videre, hvordan vi bearbeider det og presenterer det videre. Reiselitteratur er preget av forfatterens subjektivitet, og Fatland beskriver selv hvordan hun opplevde gjenbesøkte steder som helt annerledes andre gangen – som fikk henne til å tenke på hvordan hun hadde skrevet om dem tidligere. Det er greit å bli minnet på at det vi leser om er farget av tid, dagsform og kontekst.

Før jeg var ordentlig inne i lesinga var jeg bekymret for hvordan Fatland skulle få det hele til å henge sammen. Å skrive én bok om reising i så mange forskjellige land – hvordan skal det gå? Utrolig nok føles det aldri rotete, den råde tråden er så klar gjennom hele. Dette er ikke vanlige reiseskildringer, de tar alle utgangspunkt i det samme: Hvordan har stedets forhold til Russland påvirket det? Russland er en stor og mektig nabo, og har for alle sine naboland spilt en viktig rolle – mange av dem pleide å være en del av Sovjetunionen, og flere av dem har vært i krig med russerne på et eller annet tidspunkt. Norge er det landet som har sluppet lettest unna når det gjelder konflikter, men også vi har hatt våre spente situasjoner. Vi får lese om historiske hendelser langt tilbake i tid, men også vitneskildringer fra mennesker som lever i dag. En ting som overrasket meg var hvor interessant det var å lese om landene nærmest oss, samt oss selv; blant annet Finland og de baltiske landene. Det trenger ikke være særlig eksotisk og langt borte for å være spennende!

Grenser kan være fysiske eller noe du bare ser på et kart, og de forandrer seg stadig. Den russiske grensen må vel være en av de som har forandret seg mest gjennom tidene, og det ser ikke ut til å stoppe. Det er lett å forstå at det er mye spennende å utforske blant de som lever nærme den – det er utrolig hvor mye landegrenser påvirker vårt liv. At Erika Fatland har valgt å utforske dette er jeg rett og slett skikkelig takknemlig for – det har blitt et så bra endeprodukt, godt skrevet og utrolig interessant.

Anbefales på det aller sterkeste, og jeg håper at Grensen vil ligge under mange juletrær i år. Jeg vet i hvert fall hva jeg skal anbefale som bokhandelansatt!

 

 

Bokhøsten 2017

Bokhøsten 2017 er godt i gang, men for all del ikke over. Det er utrolig mye spennende litteratur som blir utgitt nå og fremover, og det er særlig noen titler og forfattere jeg gleder meg til å utforske.

En av de bøkene jeg venter mest på er Erika Fatlands Grensen. Fatlands forrige reiseskildring, Sovjetistan, var utrolig interessant og innholdsrik lesning, så jeg har høye forhåpninger om en lignende leseopplevelse. Her skal vi følge Fatlands reise langs grensen til Russland, som undertittelen på boka beskriver: “En reise rundt Russland gjennom Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge, samt Nordøstpassasjen”. Boka forventes utgitt i slutten av oktober.

Det er ingen hemmelighet at jeg er en stor Harry Potter-fan, og jeg elsker de nyillustrerte utgavene med tegninger av Jim Kay, og i starten av oktober vil  Fangen fra Azkaban være i salg. Dette er rett og slett nydelige utgaver av fantastiske bøker, og jeg gleder meg til å legge den til i samlingen min. Denne blir garantert å finne under mange juletrær i år, både til store og små.

Majas Lundes Blå kommer garantert til å få mye buzz utover høsten. Bienes historie gjorde braksuksess både i Norge og i utlandet, og Blå er en fortsettelse på temaet miljø og natur, men denne gangen er det den livsnødvendige ressursen vann som står i sentrum. Lunde skriver godt og lettlest om viktige tema, og forhåpentligvis vil boka leve opp til forventningene som mange av oss har. Jeg gleder meg i hvert fall veldig! Blå kommer ut i midten av oktober.

Vi kan også glede oss til en ny bok av Lars Saabye Christensen, Byens spor, det første bindet av en kommende trilogi. Her får vi en historisk Oslo-roman som skal foregå rett etter krigen. Det er faktisk en stund siden jeg har lest noe av Saabye Christensen, jeg har ikke hatt tid til å plukke opp hans siste romaner, men denne høres for fristende ut til å overse. Romaner som virkelig går i dybden på tid og sted kan være så utrolig fascinerende hvis de er godt utført, og her er historien i hendene til en dreven og dyktig forfatter. Forventes utgitt 9. oktober.

En bok som har vært ute rundt en måned eller så allerede er Jan Kjærstads Berge. Jeg står på venteliste på biblioteket, men det er foreløpig over 280 (!) foran meg. Får håpe de er raske lesere. Det er litt småflaut å innrømme, men Kjærstads forfatterskap har jeg faktisk ikke noe særlig forhold til, noe jeg tenker å endre. Kritikerroste Berge, en historie fortalt fra ulike synspunkter om et Norge i kollektivt sjokk etter et politisk og muligens terrorrelatert drap, virker som en spennende introduksjon til forfatterskapet. Så da får jeg håpe at de andre på ventelisten leser raskt!

I år ser jeg også frem til en bildebarnebok selv om jeg ikke har en eneste smårolling. Klaus Hagerup har slått seg sammen med illustratør Lisa Aisato, og de har laget barneboka Jenta som ville redde bøkene. Hagerup var en viktig del av min egen barndom, og når han nå kommer med en ny barnebok som handler om kjærligheten til bøkene, med nydelige illustrasjoner av Aisato, hvordan kan jeg da motstå? Boka, som blir kategorisert i aldersgruppen 6-9 år, kommer i salg 21. september.