Gaute Heivoll- Sang for sekstiåtte forrædere (anmeldelse)

• Gaute Heivoll – Sang for sekstiåtte forrædere
  
• Tiden forlag 2018
• 317 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Andreas er bygdas store musikalske begavelse. Både på bedehuset og i kirken har man lagt merke til barnet som skaper slik vidunderlig musikk, og som for et øyeblikk opphever den store splittelsen som krigen har skapt.
For på butikken til Gerhard Andersen finnes protokollen hvor bygdas NS-medlemmer står oppført. Hele sekstiåtte i alt. I et samfunn på bare noen hundre sjeler blir det lagt merke til. Blant medlemmene er også Andreas’ far, Sigvald, som er lærer, klokker og forsanger i salmesangen. Andreas ser ingen forskjell på faren etter at han ble skrevet inn i partiet. Likevel er alt annerledes.
Nabo står mot nabo, mennesker som har gått på skole sammen og stått skulder ved skulder foran presten, ser på hverandre med nye øyne. Splittelsen vokser. Så, en lille julaften, blir åtte av bygdas menn arrestert.

Enda en av bokhøstens store utgivelser er en historisk roman, også denne med tema andre verdenskrig. En sang for sekstiåtte forrædere tar plass i en liten sørlandsbygd, der Heivold selv kommer fra. Når 68 personer melder seg inn i NS under okkupasjonen av Norge blir bygda delt, relasjoner forandret og anstrengt. Det kulminerer i sammenstøt mellomn partimedlemmene og mistenkte motstandsfolk, og en morgen blir åtte av de mistenkte arrestert.

Boka er på en måte en kollektivroman; vi følger mange av bygdas mennesker. Vi møter de som verves inn i partiet på ideologisk grunnlag, de som følger hva venner og familie gjør, og de som bare gjør det som virker mest praktisk der og da. En av bokas store styrker er at den ganske så nøytralt klarer å skildre forskjellige mennesker motivasjoner og handlinger, og gjør de forståelige for leseren – noe jeg også antar er Heilvolls intensjon med boka.

Tematisk sett er boka svært interessant og også lærerik. Rent personlig ble leseopplevelsen til tider sterkt siden jeg selv har slektninger bakover i familien som stå på vidt forskjellige sider: bygdepolitikere som så seg nødt til å bli med i partiet, samtidig som for eksempel min bestefar satt i konsentrasjonsleir i Tyskland. Å lese en norsk bok der begge disse skjebnene blir skildret får meg til å tenke på og reflektere over min egen familiehistorie.

Dessverre har jeg noen problemer med bokas litterære kvaliteter. Det virker som Heivoll ikke helt har klart å bestemme seg for hva som skal være historiens fokus. Vi følger egentlig en hovedkarakter, gutten Andreas, og hans musikalske reise som pianist og organist. Samtidig har boka et stort persongalleri – der mange er godt skildret og interessante å følge med på, men Andreas blir liksom litt fortapt oppe i det hele. Hvis jeg sammenligner med tidligere leseopplevelse med litt lik oppbygging, Saabye Christensens Byens spor, kommer Heivoll dessverre mye dårligere ut av det. Sånn sett er det synd for ham at jeg leste de to bøkene så nært hverandre.

Det er likevel mye godt å ta tak i – språket er generelt bra, med mange fine skildringer og vendinger. Det jeg savner er bare litt mer fokus. Boka er absolutt verdt å lese, og dessuten lærte den meg mye. Anbefales å sjekke ut 🙂

 

 

Advertisement

Bokhøsten 2018 – del 1

Høsthalvdelen av året er perioden det kommer ut flest nye norske bøker, og vi snakker gjerne om bokhøsten, selv om den strengt tatt starter på sommeren. Årets bokhøst ser utrolig sterk ut, med mange spennende titler rundt hjørnet og noen bøker som allerede har kommet.

Av allerede utgitte bøker finner vi blant annet Simon Strangers Leksikon om lys og mørke og Trude Marsteins Så mye hadde jeg, førstnevnte holder jeg på å lese mens sistnevnte venter jeg tålmodig på fra biblioteket.

I Leksikon om lys og mørke skriver Stranger i romanform om sin jødiske svigerfamilies historie, etter å ha funnet ut at konas familie i en periode har bodd i huset der Rinnan-banden holdt til. Aschehoug skriver om boka: “Arbeidet stiller ham overfor menneskeheten på sitt mørkeste, og romanens nedslag i livet til Henry Rinnan viser hvilke konsekvenser ydmykelser, utenforskap og sinne kan få. Samtidig vokser en annen fortelling frem, om overlevelse, samhold og hvordan leve videre”. Romanen har allerede fått strålende anmeldelser, og jeg gleder meg til å fullføre den.

Så mye hadde jeg blir av Gyldendal forlag beskrevet som “en roman om den aldri hvilende lengselen etter et liv rikt på tilhørighet, lidenskap og mening – men også om følelsen av at alt glipper, at ingenting kan holdes fast, at man kanskje verken vil eller klarer å høre sammen med noen.” Den har også allerede rukket å høste fantastiske anmeldelser, og jeg står som mange andre på venteliste på biblioteket. Jeg har aldri lest noe av Marstein før, men skal jeg tro på anmeldelsene bør jeg absolutt sette i gang!

Ellers er det utrolig mye spennende som ikke er utgitt ennå, men som ikke er langt unna. I august kan man se frem til blant annet fortsettelsen på Byens spor-serien til Lars Saabye Christensen, oppfølgeren til en av mine favorittbøker fra i fjor. Den har undertittelen Maj og forventes utgitt 21. august. Gaute Heivoll kommer også med en splitter ny bok som også er satt tilbake i tid, Sang for sekstiåtte forrædere – en bok der vi blir kjent med et lite bygdesamfunn der 68 av bygdas innbyggere melder seg inn i NS under krigen. Boka kommer ut senere denne måneden. Når vi snakker om bøker satt i krigstiden må jeg selvfølgelig også trekke frem siste bind av Jon Michelets En sjøens helt! Krigerens hjemkomst er forventet utgitt i midten av september en gang, og markerer sluttet på det som virkelig har blitt en episk bokserie. Jeg er utrolig glad for at Michelet rakk å skrive ferdig det som var så viktig for ham, og som garantert kommer til å glede mange bokelskere.

Vigdis Hjorth kommer også med en ny roman som forventes utgitt første halvdel av september, Lærerinnens sang. Den handler interessant nok om hvordan det oppleves å bli “voldsom eksponert” og se seg selv gjennom blikket til andre. Det er vanskelig å ikke tenke på debatten om samtidslitteratur og Hjorth som ble så heftig diskutert rundt Arv og miljø, men helt uavhengig av det skriver Vigdis Hjorth fantastisk bra om såre emner – så denne gleder jeg meg virkelig til!

Jeg har jo også ambisjoner om å være flinkere til å holde meg oppdatert på debutanter. Jeg har allerede fått lest noen i år, og kommer antagelig til å lage et samleinnlegg senere med noen tanker om flere bøker. En debutbok som jeg derimot ikke har fått lest ennå, men som har pirret interessen er novellesamlingen Tiggerne av Kristin Hauge. Det er en samling med 13 fortellinger, der karakterene “alle i ferd med å bikke over i den grad at livet vil være så å si ulevelig ved historiens slutt“. Novellesamlingen kommer ut rundt midten av august.

Dette er bare et veldig lite knippe av det vi har i vente, det er mange andre bøker – også oversatt og sakprosa – som også fortjener et innlegg. Det kommer derfor i hvert fall ett innlegg til om årets bokhøst, med andre titler som fortjener oppmerksomhet.

Har du noen bøker du allerede har lest som du vil anbefale, eller noen du gleder deg spesielt til, så del det gjerne i kommentarfeltet. Jeg er alltid takknemlig for tips 😀