Tag Archives: historisk fiksjon

Amor Towles – En gentleman i Moskva (anmeldelse)

  • Amor Towles- En gentleman i Moskva
  • Forlaget Press 2019 (org. 2016)
  • 513 sider (innbundet)

Fen-gentleman-i-moskvaorlagets omtale:

Romanens handling er satt til Moskva på 1920-tallet, rettere sagt til den 21. juni 1922. Grev Alexander Rostov – mottaker av Saint Andrew-ordenen, medlem av Jockey-klubben og ‘Master’ i den edle jaktkunst – blir eskortert ut av Kreml, over den Røde Plass og gjennom de Hotel Metropols elegante svingdører. Ansett som en uforbederlig aristokrat av et bolsjevikisk tribunal, dømmes greven til husarrest på livstid. I et av byens flotteste hoteller tilbringer han de neste tiårene i et lite loftsrom, som passiv tilskuer de dramatiske i endringene i Russland. I kontrasten mellom grevens tilbaketrukne tilværelse og de omkalfatrende hendelsene på utsiden av hotellet, har Towles skapt et elegant språklig univers fylt av humor og refleksjoner over tid, historie og samfunn.

 


Denne boka altså! Denne sto jeg først på evig venteliste på hos biblioteket, så lånte jeg heller biblioteksboka til en venn, men da jeg var halvveis i den kjøpte jeg den likeså godt. For denne boka måtte jeg eie! Den har så utrolig mange vakre passasjer som fortjener å bli lest om og om igjen, ei bok du ikke nødvendigvis er ferdig med etter å ha lest – du kan lett dra den ut av hylla og åpne på en hvilken som helst side lenge etterpå.

En gentleman i Moskva er en lang, historisk roman – og hele historien foregår gjennom flere år på ett og samme sted – det ærverdige og tradisjonsrike Hotel Metropol i Moskva. Det høres jo litt avskrekkende ut! Hvordan kan en så lang bok klare å holde interessen, når vi følger én person rundt i et, utgangspunktet, så begrenset sted? Den blir utrolig nok aldri kjedelig, og føles absolutt ikke for lang; Towles klarer på utrolig vis å spinne denne historien akkurat så lenge som føles riktig.

Grev Rostovs “eventyr” rundt hotellet er for det meste ikke høydramatiske og fartsfylte, men de fører ham i møte med personer som gir ham nye innblikk i livet, som fører til refleksjon, selvransakelse og utvikling. Menneskene rundt greven er også viktige karakterer i boka, og jeg ble oppriktig glade i flere av dem, og engasjerte i deres historier.

Revolusjonen, og den politiske utviklingen videre i Russland spiller selvfølgelig en viktig rolle som bakteppe i historien – men det er ingen revolusjonsroman eller politisk fortelling – en faktor noen har dratt frem som en litt negativ kritikk, men som jeg ikke hadde noe problem med. Vi vet alle om grusomhetene som skjedde i Russland under denne perioden, og at denne boka ikke er et sosialrealistisk bilde av dette er på ingen som helst måte et forsøk å undergrave disse på. Boka tar rett og slett for seg en annen, mer intim og en smule mer fantastisk (som i, ikke fullt så realistisk) historie.

Det som virkelig gjorde at jeg falt så hardt for boka er det vidunderlige språket. Den er skrevet så vakkert, med et språk som er rikt og blomstrende, men samtidig ikke føles pompøst eller klisjéfullt. Jeg valgte å lese den på originalspråket engelsk, og må rett og slett sitere et litt lengre avsnitt, en av mange favoritter fra leseopplevelsen. I denne passasjen må greven med omhu velge hvilke eiendeler han skal ta med seg videre fra sin luksuriøse suite, til sitt nye og mindre rom:

It is a part of the human experience that we are constantly gripping a good fellow by the shoulders and wishing him well, taking comfort from the notion that we will hear word of him soon enough.
But experience is less likely to teach us how to bid our dearest possessions adieu. And if it were to? We wouldn’t welcome the education. For eventually, we come to hold our dearest possessions more closely than we hold our friends. We carry them from place to place, often at considerable expense and inconvenience; we dust and polish their surfaces and reprimand children for playing too roughly in their vicinity – all the while, allowing memories to invest them with greater and greater importance. The armoire, we are prone to recall, is the very one in which we hid as a boy; and it was these silver candelabra that lined our table on Christmas Eve; and it was with this handkerchief that she once dried her tears, et cetera, et cetera. Until we imagine that these carefully preserved possessions might give us genuine solace in the face of a lost companion.
But, of course, a thing is just a thing.

Med fare for å virke litt skrivesky så vil jeg egentlig ikke si så mye mer om boka. Det er den type bok jeg som anbefaler på det aller sterkeste, og håper at man ikke blir skremt vekk av størrelsen eller den lite omfangsrike settingen. Ellers håper jeg at de som leser den går inn med minst mulig ideer om hvordan boka skal eller bør være, og forhåpentligvis lar seg begeistre og gledes gjennom hele!

 

 

 

 

 

Advertisement

Den underjordiske jernbanen – anmeldelse

Den underjordiske jernbanen

  • Colson Whitehead – Den underjordiske jernbanen
  • Kagge forlag 2017 (org. 2016)
  • 345 sider

Forlagets omtale:

Sekstenårige Cora er slave på en bomullsplantasje i Georgia i USA. Hun lever i daglig angst for fornedrelse og brutal avstraffelse, men også med myten om sin mor, Mabel, som klarte å flykte. Cora og vennen Caesar bestemmer seg for å forsøke det samme vågestykket, og de legger ut på en livsfarlig reise – med den fanatiske slavefangeren Ridgeway i hælene. Den myteomspunne underjordiske jernbanen tar rømlingene nordover fra stat til stat, til nye verdener og nytt håp, men drømmen om frihet møter sterk motstand selv der det tilsynelatende er trygt å være. Samtidig som Ridgeway og hans blodhunder stadig puster Cora i nakken

Jeg vil med en gang si at Den underjordiske jernbanen er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge, og jeg stiller meg helhjertet bak all den rosen den allerede har fått. Colson Whitehead skriver om forferdelige skjebner på en helt unik og fantastisk måte – likevel er dette ikke en vakker tekst. Hvordan kan man skrive vakkert om en av menneskehetens mest skammelige perioder og menneskeovergrep?

Fra første side blir man slått av hvor kaldt og rett frem historien blir fortalt. Noe som bare er med på å skjerpe den grufulle tonen, her har vi ingen forteller som stopper ved scenene som utspiller seg, vi får ingenting spunnet inn i en tragisk sentimentalitet – noe som mange forfattere lett kunne latt seg drukne i med lignende fortellinger. Det brutale ved fortellerstilen gjør boka vanskelig å lese, men på den beste av måter.

“Den underjordiske jernbanen” har gjennom tidene blitt brukt som en metafor for rømte slavers rømingsvei og nettverket av hjelpere, men Whitehead lar jernbanen manifistere seg fysisk. Valget er passende, selv om de virkelige rømlingene aldri for med togvogner under bakken. Cora, vår heltinne, får ikke oppleve dagenes lyse togturer gjennom landet, hun må reise i skjul – og vet aldri hvor hun kommer eller hvor veien går videre. Å reise med tog blir i boken beskrevet som den eneste virkelig måten å oppleve det ekte Amerika på, men Cora ser aldri annet enn mørket ut av vinduene.

I tillegg til den vellykkede skrivestilen har Den underjordiske jernbanen en gjennomgående god flyt. Cora er vår hovedperson, men Whitehead tar oss ofte med på små avstikk til andre personer og steder på hennes vei, som av og til gir oss nye perspektiv på situasjoner vi trodde vi var ferdige med. Komposisjonen av boka gjør at den blir en real pageturner for å si det på godt norsk.

Denne romanen var en vond historie å lese, men utrolig verdt det. All ros og prisdryss (f.eks. Pulitzerprisen 2017) er vel fortjent, og jeg må bare legge til min egen stemme i hyllesten. En av de virkelig store leseopplevelsene med en ny bok, som jeg håper mange vil låne eller kjøpe fremover.