- Erik Eikehaug – James Franco spytter når han snakker
- Gyldendal 2017
- 432 sider
Forlagets omtale:
Kenneth vokser opp i Skien, i en familie preget av hemmeligheter, en utagerende storesøster, en forknytt mor og en far som forsøker å holde det hele sammen. Det prøver også Kenneth, ved å få sin innesluttede mormor til å fortelle sannheten om det som en gang skjedde. Og ved å besverge virkeligheten gjennom å dikte historier og speide etter stjerneskudd. Men når noen sprayer «Kenneth er homo» på kinoveggen, har han ikke lenger noe valg: Han må ut og bort, først til Oslo og senere til New York, der han snart befinner seg i en virvel av hendelser.
James Franco spytter når han snakker er Erik Eikehaugs debutroman, og basert på denne leseopplevelsen er Eikehaug er forfatter jeg gleder meg til å følge med på fremover. Boka med den ganske så merkelige tittelen (personlig er jeg ikke så glad i slike “quirky” titler) er rett og slett så utrolig godt skrevet, med velutviklede og interessante karakterer, og gir en sterk, morsom og rørende leseopplevelse – tross en litt langdryg slutt.
Det som umiddelbart grep meg er hvordan Eikehaug skaper en såpass sterk atmosfære i de ulike delene i boka. Den er delt opp i forskjellige definerende perioder i Kenneths liv, og de ulike delene er veldig forankret i tid og sted. Jeg elsker virkelig leseopplevelser som gir deg den gjenkjennbare følelsen av “jaa, SÅNN var det på den tiden, og akkurat SÅNN er det jo på stedet”. Og her blir det virkelig pøst på med tidsbestemmende referanser; populære leker, sanger, tv-program, stiler og alt som hjelper oss for å få følelsen av for. eksempel 90-tallet. Likevel føles det ikke overdrevent eller som et billig hjelpemiddel, Eikehaug bruker dem hele tiden på en bevisst og virksom måte.
Virkelige, berømte mennesker blir her brukt som bikarakterer, noe som er både artig og litt merkelig. Kenneth går på skrivekurs med James Franco, støter borti et berømt forfatterpar i New York (Siri og Paul blir aldri nevnt med etternavn, men det er ikke videre subtilt likevel) og på Kunstnernes Hus er det store muligheter for å møte på Knausgård. Sistnevnte kan ikke akkurat klage på å bli brukt som romankarakterer. Uansett putter ikke Eikehaug disse personene i noen komprimerende situasjoner, så dette blir det nok ikke særlig oppstyr over.
Eikehaugs språk er det som virkelig gjør meg spent på å følge forfatterskapet hans. Han skriver så utrolig vittig, men samtidig uten overdrivelse. Flere ganger under lesingen måtte jeg stoppe opp for å lese opp setninger høyt for samboeren. Muligens til en smule irritasjon mot slutten, men hvordan kan man ikke la seg rive med av en setning som “Stemningen i rommet velter som om John Hughes plutselig overtok regien fra David Lynch”. Jeg får lyst å overrekke ham en pris for den setningen alene. Språket holder seg også jevnt godt gjennom hele boka, alle de 432 sidene.
Det som dessverre ikke holder seg like godt mot slutten er rytmen og flyten i selve historien. Romanen er lang, og mot den siste delen kunne jeg ikke helt legge fra meg tanken om at den fint kunne blitt avsluttet litt tidligere. Det var den litt kjipe følelsen av å ha besøk av en venn og dere har hatt det skikkelig gøy sammen, men som blir sittende litt for lenge utover natta selv om du gjesper og titter overdrevent på klokka. Det er absolutt ikke sånn at boka faller helt sammen, men for meg hadde den blitt enda sterkere hvis den hadde gitt seg skikkelig på topp noen sider før. Uansett den siste pirken er det en knallgod bok, fra en spennende debutant.
Det er viktig å støtte opp om nye norske stemmer i litteraturen, og jeg anbefaler virkelig å sjekke ut James Franco spytter når han snakker! Til tross for en litt tullete tittel 😉
Hedvigs bokhjørne 