Lars Saabye Christensen- Byens spor 2 – Maj (anmeldelse)

Obs: Denne anmeldelsen avslører visse ting som skjer i den første boka i Byens spor-serien.

• Lars Saabye Christensen – Byens spor – Maj
  
• Cappelen Damm 2018
• 544 sider (innbundet)
• Serietilhørighet: Byens spor (2)

Forlagets omtale:
Sentralt i Byens spor står Maj, hennes skjebne er tett vevd sammen med byen og gatene hun lever i: Men like mye med menneskene hun deler byen med, først og fremst barna, Jesper og Stine. Kvinnen i Røde Kors som utgjør Fagerborgs usynlige sosiale ryggrad. Jespers kamerat Jostein som går i slakterlære og er på vei inn i arbeidslivet, et liv også Maj må tre inn i. For ting begynner å haste:

Første bind i den planlagte trilogien Byens spor kom under fjorårets bokhøst, og ble en av mine beste leseopplevelser det året. Forventningene har altså vært skyhøye for oppfølgeren, som har fått undertittelen Maj.

I bok nr.2 henter historien seg opp til den første bokas innledning. Det er gått en del år siden forrige bok, karakterene har vokst og gått gjennom mye – og i Oslo på 50-tallet må man kunne tilpasse seg raske forandringer for å kunne henge med! Tiden og stedet som blir beskrevet er interessant å lese om, på en måte et slags mellomstadie. Etter krigen og dens grusomheter, men før Norge ble en rik oljenasjon. Vi følger særlig Maj i denne boka, og hennes vanskelige hverdag med å oppdra to barn som alenemor. For å få det til å gå rundt har hun måtte finne seg arbeid, som hun sjonglerer mellom deltagelsen i Røde Kors som krever mye av henne. Særlig gripende er det å lese om hvordan Maj takler savnet av, og av og til de blandede følelser for sin avdøde mann, samt skyldfølelsen for lengselen etter mannlig selskap. Saabye Christensen skriver godt og ekte om kvinnelige karakterer, og Majs historie i denne boka er virkelig sterk!

Vi følger selvfølgelig også Jesper videre, som på noen måter har blitt mer selvsikker og ikke fullt så følsom, men som må takle ungdomslivet og puberteten med alt det fører med seg. Forelskelser, rollekonflikter og nye og gamle vennskap tar sin toll – samt at hele familien merker så sterkt den sosiale kontrollen som gjør seg gjeldende.

Historiemessig er denne enda et hakk dystrere enn den første – problemene med den sosiale kontrollen står sterkt og tematikk som lengsel/skam, depresjon og selvmord er sentrale i boka. Dette blir behandlet med en utrolig følsomhet av forfatteren, og gjør det hele til en sterk leseopplevelse.

Gjennom hele boka skriver Saabye Christensen rett og slett så forbaska godt at jeg enkelte steder måtte stoppe opp og lese høyt for samboeren min. Det er en passasje i boka der fortelleren plutselig stopper opp litt og henvender seg til leseren, ganske så ut av det blå. Det var spor av dette i den første boka og, men her er det enda mer virksomt og lekent. Vi får også i denne boka disse glidende overgangene mellom karakterene vi følger – som et kamera som har fulgt person A som møter person B, og som etterpå blir med sistnevnte videre.

Ikke overraskende anbefales Byens spor 2 på det aller sterkeste. Det er en oppvekstroman, en oppdragelseroman, en kollektivroman – den er så mye! Og har du ikke lest eneren må du absolutt plukke den opp. Jeg gleder meg allerede til tredje bind!

 

 

Advertisement

Bokhøsten 2018 – del 1

Høsthalvdelen av året er perioden det kommer ut flest nye norske bøker, og vi snakker gjerne om bokhøsten, selv om den strengt tatt starter på sommeren. Årets bokhøst ser utrolig sterk ut, med mange spennende titler rundt hjørnet og noen bøker som allerede har kommet.

Av allerede utgitte bøker finner vi blant annet Simon Strangers Leksikon om lys og mørke og Trude Marsteins Så mye hadde jeg, førstnevnte holder jeg på å lese mens sistnevnte venter jeg tålmodig på fra biblioteket.

I Leksikon om lys og mørke skriver Stranger i romanform om sin jødiske svigerfamilies historie, etter å ha funnet ut at konas familie i en periode har bodd i huset der Rinnan-banden holdt til. Aschehoug skriver om boka: “Arbeidet stiller ham overfor menneskeheten på sitt mørkeste, og romanens nedslag i livet til Henry Rinnan viser hvilke konsekvenser ydmykelser, utenforskap og sinne kan få. Samtidig vokser en annen fortelling frem, om overlevelse, samhold og hvordan leve videre”. Romanen har allerede fått strålende anmeldelser, og jeg gleder meg til å fullføre den.

Så mye hadde jeg blir av Gyldendal forlag beskrevet som “en roman om den aldri hvilende lengselen etter et liv rikt på tilhørighet, lidenskap og mening – men også om følelsen av at alt glipper, at ingenting kan holdes fast, at man kanskje verken vil eller klarer å høre sammen med noen.” Den har også allerede rukket å høste fantastiske anmeldelser, og jeg står som mange andre på venteliste på biblioteket. Jeg har aldri lest noe av Marstein før, men skal jeg tro på anmeldelsene bør jeg absolutt sette i gang!

Ellers er det utrolig mye spennende som ikke er utgitt ennå, men som ikke er langt unna. I august kan man se frem til blant annet fortsettelsen på Byens spor-serien til Lars Saabye Christensen, oppfølgeren til en av mine favorittbøker fra i fjor. Den har undertittelen Maj og forventes utgitt 21. august. Gaute Heivoll kommer også med en splitter ny bok som også er satt tilbake i tid, Sang for sekstiåtte forrædere – en bok der vi blir kjent med et lite bygdesamfunn der 68 av bygdas innbyggere melder seg inn i NS under krigen. Boka kommer ut senere denne måneden. Når vi snakker om bøker satt i krigstiden må jeg selvfølgelig også trekke frem siste bind av Jon Michelets En sjøens helt! Krigerens hjemkomst er forventet utgitt i midten av september en gang, og markerer sluttet på det som virkelig har blitt en episk bokserie. Jeg er utrolig glad for at Michelet rakk å skrive ferdig det som var så viktig for ham, og som garantert kommer til å glede mange bokelskere.

Vigdis Hjorth kommer også med en ny roman som forventes utgitt første halvdel av september, Lærerinnens sang. Den handler interessant nok om hvordan det oppleves å bli “voldsom eksponert” og se seg selv gjennom blikket til andre. Det er vanskelig å ikke tenke på debatten om samtidslitteratur og Hjorth som ble så heftig diskutert rundt Arv og miljø, men helt uavhengig av det skriver Vigdis Hjorth fantastisk bra om såre emner – så denne gleder jeg meg virkelig til!

Jeg har jo også ambisjoner om å være flinkere til å holde meg oppdatert på debutanter. Jeg har allerede fått lest noen i år, og kommer antagelig til å lage et samleinnlegg senere med noen tanker om flere bøker. En debutbok som jeg derimot ikke har fått lest ennå, men som har pirret interessen er novellesamlingen Tiggerne av Kristin Hauge. Det er en samling med 13 fortellinger, der karakterene “alle i ferd med å bikke over i den grad at livet vil være så å si ulevelig ved historiens slutt“. Novellesamlingen kommer ut rundt midten av august.

Dette er bare et veldig lite knippe av det vi har i vente, det er mange andre bøker – også oversatt og sakprosa – som også fortjener et innlegg. Det kommer derfor i hvert fall ett innlegg til om årets bokhøst, med andre titler som fortjener oppmerksomhet.

Har du noen bøker du allerede har lest som du vil anbefale, eller noen du gleder deg spesielt til, så del det gjerne i kommentarfeltet. Jeg er alltid takknemlig for tips 😀

 

Bokåret 2017

Riktig godt nyttår til alle sammen!

Jeg liker å følge bokåret mitt på Goodreads, alt som leses registreres der og jeg setter selvfølgelig også leseutfordringer for meg selv. I år lå utfordringen på 32 bøker – jeg trengte mindre enn én bok i uka dette året. Leseåret startet faktisk litt sakte, det har vært hektiske måneder med skolearbeid og jobbing, men så tok det seg heldigvis skikkelig opp fra senvåren av.

Jeg ser frem til et nytt år med enda flere gode leseopplevelser, men først vil jeg ta et lite tilbakeblikk på noen av fjorårets! Det har vært en god blanding av nytt og gammelt, skjønnlitteratur og sakprosa – akkurat som jeg liker det.

Lengste bok: Alexander Hamilton av Chernow troner på første plass med 832 sider. Dog leste jeg også Krig og fred i år, men den var oppdelt i to volum der jeg tok en liten pause i mellom. Slår man disse sammen blir det 903 sider.

Klassikere: Krig og fred av Tolstoj er vel den aller største av klassikerne jeg har lest i år – og det var en fantastisk leseopplevelse. Bokas størrelse og rykte kan virke avskrekkende, men jeg anbefaler sterkt å plukke den opp – språket er ikke særlig vanskelig og historien ikke særlig innviklet, men det store karaktergalleriet kan ta litt tid å sette seg inn i. Det er uansett verdt det! Ellers har jeg faktisk lest en del annet russisk i år og, jeg fikk mitt første møte med Tsjekhov ved å lese hans tidligste noveller, samt at jeg avsluttet året med Dostojevskijs lille bok Hvite Netter.

Beste utenlandske romaner: Tidlig i år avsluttet jeg Ferrantes Napoli-kvartett med Historia om det tapte barnet, og hele den serien er en av mine beste leseopplevelser noensinne. Ferrante skriver såpass gripende og rått – jeg blir helt trekt inn i historien og den kommer til å være med meg lenge fremover. Ellers vil jeg også trekke frem Exit West av Mohsin Hamid og The Underground Railroad av Colson Whitehead som sterke verk.

Beste norske romaner: Her har jeg fortsatt mye på “skal lese”-lista mi fra bokhøsten som jeg skulle ønske jeg hadde rukket å lest før årets slutt, men av de jeg har lest holder jeg en knapp på Lars Saabye Christensens Byens spor som årets beste for meg. Det var en bok jeg virkelig koste meg med, og særlig karakterskildringene- og utviklingene satte jeg pris på. Jeg vil også nevne Eikehaugs debutroman James Franco spytter når han snakker som et utrolig vittig og godt skrevet – som trekker opp for at den er en smule lang og mister litt momentum mot slutten. Uansett verdt å sjekke ut!

Beste sakprosa: Jeg har fått lest mye god sakprosa i år, og har enda en stabel igjen som jeg planlegger å gå gjennom nå i januar. Årets beste er likevel lett å velge, det kan ikke bli annet enn Erika Fatlands Grensen. Selv med såpass store forventninger som jeg hadde innfridde den sterkt, og er kanskje den boka jeg med størst entusiasme har formidlet til kundene innom i årets julerush! Ellers var Stien tilbake til livet en positiv liten overraskelse – en fin og spesiell bok som sorg og sopp.

Beste sene oppdagelse: Da jeg leste Tove Nilsens Himmelske tilstander tenkte jeg umiddelbart at dette forfatterskapet må jeg utforske mer!!. Nilsen har jo vært aktig og produktiv siden 70-tallet, men likevel har jeg aldri virkelig registrert noen av bøkene hennes, og det angrer jeg på nå. Himmelske tilstander når ikke opp blant de beste bøkene jeg har lest i år, men skrivestilen fenget meg umiddelbart og jeg gleder meg til å lese mer!

De som unnslapp: Det er mange bøker jeg ikke har rukket å lese ennå, men som er på den eviglange “skal lese”-lista mi. De som lokker sterkest fra i år er Jan Kjærstads Berge, debutant Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei og Matias Faldbakkens The Hills. Jeg lover å få lest dere så snart som mulig!

Legg gjerne igjen en liten kommentar om hva som har vært dine beste eller mest spesielle leseopplevelser i år 🙂

Byens spor- anmeldelse

• Lars Saabye Christensen – Byens spor
  
• Cappelen Damm 2017
• 448 sider

Cappelens omtale:

Byens spor er første bind i en trilogi, og vi befinner oss på Oslo vest rett etter krigen der vi møter Ewald og Maj Kristoffersen med deres sønn Jesper. Ewald jobber i et reklamebyrå som får i oppdrag og lage kampanjen i forbindelse med Oslos 900-årsjubiléum og Maj engasjerer seg i Røde kors.

Bli med når vi legger øret inntil konkylien og lytter: Hør lyden av Oslo. Se gatene som binder den sammen, se menneskene som bor i dem. Se Ewald og Maj, se slakteren, se legen, hør hyggepianisten på Bristol, høre telefonen ringe hos fru Vik i etasjen over. Se Maj gå på møte i Røde Kors, hør glassen klirre på Bristol. Høre lyden av hvinende bremser.

 

Jeg har en liten tilståelse å komme med: jeg har bare lest én eneste Saabye Christensen-bok tidligere, Beatles, og det begynner å bli såpass lenge siden at jeg husker lite fra leseopplevelsen bortsett fra at den var god. Ellers har de andre verkene hans bare befunnet seg på hylla i hjernen under “de skal jeg lese en gang, men ikke akkurat nå”. Etter å ha lest Byens spor må de oppgraderes til “les de nå for svingende”, for dette var sannelig nydelig lesing.

Byens spor var for meg ingen pageturner, ment på en veldig positiv måte. Det er ikke noe heseblesende ved leseopplevelsen, for meg var det rett og slett en bok som jeg koste meg med og brukte god tid på. Historien foregår over flere år på slutten av 40- og begynnelsen av 50-tallet, og når såpass mye tid foregår over såpass få (relativt sett) sider føles det riktig å ta litt pause, la historien puste litt før man går videre.

Historiens drivkravt ligger ikke så mye i det som skjer, men heller hos karakterene og deres utvikling. Det var personene i boka som gjorde at jeg så godt likte å dykke inn i historien igjen, og vi følger dem på godt og vondt – de har alle sine feil, Saabye Christensen virker som han virkelig liker å skrive om de som gjerne er litt annerledes og uperfekte – og de er alle dynamiske og troverdige. Det jeg særlig liker med karakterutviklingen i historien er at den ikke nødvendigvis treffer deg rett i fleisen med en slegge – det går sakte og reflekteres subtilt, særlig gjennom små drypp i dialogen. Legg for eksempel merke til forskjellen i måten Maj Kristoffersen uttrykker seg, før hun begynner med Røde Kors-engasjementet og etter, mot slutten av boka. Det er gøy å være med på som leser!

Språket og stilen gjennom hele boka er også godt, og jeg liker særlig valget som er tatt med plutselig skiftende perspektiver – vi følger en karakter som snakker med, eller befinner seg i nærheten av en annen, og går så over til å følge med andremann videre på ferden. Det er med på å skape inntrykket av en fortelling i en virkelig levende by, med karakterer som lever virkelige liv. De har drevet med noe rett før vi følger dem, og vil fortsette videre på en reise etter at vi forlater dem, selv om vi ikke er med videre. De virker ikke bare som karakterer i en skapt fortelling.

Jeg gleder meg virkelig til å følge Frogner-menneskene videre i den planlagte trilogien, særlig enkefru Margrethe Vik ble en favoritt hos meg. Og i mellomtiden skal jeg garantert få kost meg med flere verk av Saabye Christensen!

Anbefales sterkt 🙂

 

 

Bokhøsten 2017

Bokhøsten 2017 er godt i gang, men for all del ikke over. Det er utrolig mye spennende litteratur som blir utgitt nå og fremover, og det er særlig noen titler og forfattere jeg gleder meg til å utforske.

En av de bøkene jeg venter mest på er Erika Fatlands Grensen. Fatlands forrige reiseskildring, Sovjetistan, var utrolig interessant og innholdsrik lesning, så jeg har høye forhåpninger om en lignende leseopplevelse. Her skal vi følge Fatlands reise langs grensen til Russland, som undertittelen på boka beskriver: “En reise rundt Russland gjennom Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge, samt Nordøstpassasjen”. Boka forventes utgitt i slutten av oktober.

Det er ingen hemmelighet at jeg er en stor Harry Potter-fan, og jeg elsker de nyillustrerte utgavene med tegninger av Jim Kay, og i starten av oktober vil  Fangen fra Azkaban være i salg. Dette er rett og slett nydelige utgaver av fantastiske bøker, og jeg gleder meg til å legge den til i samlingen min. Denne blir garantert å finne under mange juletrær i år, både til store og små.

Majas Lundes Blå kommer garantert til å få mye buzz utover høsten. Bienes historie gjorde braksuksess både i Norge og i utlandet, og Blå er en fortsettelse på temaet miljø og natur, men denne gangen er det den livsnødvendige ressursen vann som står i sentrum. Lunde skriver godt og lettlest om viktige tema, og forhåpentligvis vil boka leve opp til forventningene som mange av oss har. Jeg gleder meg i hvert fall veldig! Blå kommer ut i midten av oktober.

Vi kan også glede oss til en ny bok av Lars Saabye Christensen, Byens spor, det første bindet av en kommende trilogi. Her får vi en historisk Oslo-roman som skal foregå rett etter krigen. Det er faktisk en stund siden jeg har lest noe av Saabye Christensen, jeg har ikke hatt tid til å plukke opp hans siste romaner, men denne høres for fristende ut til å overse. Romaner som virkelig går i dybden på tid og sted kan være så utrolig fascinerende hvis de er godt utført, og her er historien i hendene til en dreven og dyktig forfatter. Forventes utgitt 9. oktober.

En bok som har vært ute rundt en måned eller så allerede er Jan Kjærstads Berge. Jeg står på venteliste på biblioteket, men det er foreløpig over 280 (!) foran meg. Får håpe de er raske lesere. Det er litt småflaut å innrømme, men Kjærstads forfatterskap har jeg faktisk ikke noe særlig forhold til, noe jeg tenker å endre. Kritikerroste Berge, en historie fortalt fra ulike synspunkter om et Norge i kollektivt sjokk etter et politisk og muligens terrorrelatert drap, virker som en spennende introduksjon til forfatterskapet. Så da får jeg håpe at de andre på ventelisten leser raskt!

I år ser jeg også frem til en bildebarnebok selv om jeg ikke har en eneste smårolling. Klaus Hagerup har slått seg sammen med illustratør Lisa Aisato, og de har laget barneboka Jenta som ville redde bøkene. Hagerup var en viktig del av min egen barndom, og når han nå kommer med en ny barnebok som handler om kjærligheten til bøkene, med nydelige illustrasjoner av Aisato, hvordan kan jeg da motstå? Boka, som blir kategorisert i aldersgruppen 6-9 år, kommer i salg 21. september.