Tag Archives: Linda Olsson

La meg synge deg stille sanger- anmeldelse

  • Linda Olsson – La meg synge deg stille sanger
  • Vigmostad & Bjørke 2008 (org. 2005)
  • 259 sider (pocket)

Forlagets omtale:
En mørk og kald vinterkveld kommer Veronika, en ung forfatter, til et avsidesliggende hus i en liten by i Sverige. Hun er på jakt etter ensomheten og stillheten for å skrive ferdig en bok og for å komme over en stor sorg.
Hennes ankomst registreres i stillhet fra nabohuset over veien. Der bor Astrid, en gammel kvinne som på folkemunne kalles Heksen. Astrid lever stort sett bak husets beskyttende vegger. Ingen vet at hun ruger på mørke familiehemmeligheter og en personlig tragedie der inne.
I løpet av våren nærmer de to kvinnene seg hverandre. Et uventet og uvanlig vennskap vokser frem – et vennskap som kommer til å forandre de to kvinnenes liv.

Jeg ble anbefalt La meg synge deg stille sanger av moren min, og plukket den lille boka opp på biblioteket her om dagen. Jeg antok at den originalt var skrevet på svensk, noe jeg dessverre synes er litt kronglete å lese, så jeg gikk for den norske oversettelsen. Dårlig research, siden det viser seg at originalspråket er engelsk. Aller helst liker jeg å slippe lese oversettelser, siden det er fint å få historien presentert akkurat som forfatteren selv har valgt å fortelle den. Når det er sagt så tenkte jeg aldri over språket på en negativ måte under lesingen, det er bare en liten heads up hvis andre vil lese den – dessuten er det som regel kortere ventelister på biblioteket hvis man velger annet språk enn norsk.

Uansett språk, dette er en bok som absolutt bør plukkes opp! Det er en av de fineste og såreste bøkene jeg har lest på lenge – lavmælt og stille, selv om den ofte tar opp utrolig vonde og dramatiske tema. Det er rart hvordan historier som inneholder så mye smerte samtidig kan være så utrolig vakre. Språket er enkelt, det gjør kanskje ikke så mye ut av seg, men godt.

Historiefortelling er den store kjernen i denne lille romanen. Den unge forfatteren Veronika og den eldre kvinnen Astrid slipper hverande inn, de åpner seg opp ved å fortelle historier om sine liv og slik utvikles et sterkt bånd. Store deler av boka består av “annenhvert kapittel”-oppbygging, der det veksler mellom nåtiden med de to kvinnene, og det neste kapittelet er en historie som blir fortalt. Personlig likte jeg aller best å lese Astrids kapitler – hun blir fra starten av bygget opp som en såpass mystisk skikkelse, en som de andre i bygda kaller heksa og det virker ikke som hun har noe kontakt med omverdenen utenom det aller nødvendigste. Det pirrer jo selvfølgelig nysgjerrigheten litt.

Jeg vil egentlig ikke si for mye om hva disse kvinnene forteller hverandre, ikke engang rent tematisk, da det er så mye sterkere å møte det for første gang under egen lesing av boka. Jeg avslutter heller en litt kortere omtale enn vanlig med en sterk anbefalning om å lese romanen, og et sitat:

Kjærligheten kommer til oss uten forvarsel, og når den først er gitt oss, kan den aldri tas fra oss. Det må vi huske. Den kan aldri gå tapt. Kjærligheten kan ikke måles. Den kan ikke bli telt i år, minutter eller sekunder, veid i gram eller kilo. Den kan ikke kvantifiseres på noen måte. Den kan heller ikke sammenlignes, den ene med den andre. Den bare er. Det korteste streif av kjærlighet kan gi næring til et helt liv. Det må vi alltid huske.

 

 

Advertisement