Bøkene du nå har tid til å lese

Vi er inne i en litt rar periode for tiden, arrangementer blir avlyst, samlingssteder stenges og vi oppfordres til munst mulig omgang med andre. Mange er også satt i karantene – og det er lett å gå på veggen. Heldigvis er det mange måter å få tiden til å gå, og det er nå man virkelig kan prøve seg på mursteinen i bokhylla, som du alltid ellers utsetter.

Jeg har samlet noen tips fra min egen bokhylle – og anbefaler alle å gå på leting i sin egen. Det er sikkert noen skatter man har glemt man hadde liggende. Husk at biblioteket har gratis e-bøker man kan låne, og nettbutikker har godt utvalg (men vær så snill, ikke kjeft på oss nettansatte fordi ting kan ta litt lengre tid nå).

---

Zadie Smith – White Teeth
En moderne klassiker innen britisk litteratur. Zadie Smiths debutroman hanket inn toppanmeldelser, og er kommed med på mange lister over det siste århundets beste bøker (blant annet Time Magazine). Bokas størrelse kan nok likevel virke avskrekkende for mange, de fleste utgavene kommer på rett i underkant av 500 sider med liten tekst. Anbefales for de som vil lese om flere karakterer og generasjoner, multikulturelle London, vennskap og familieforhold, kulturkræsj, krig, religion, og pluss pluss pluss. Hva er det egentlig denne boka ikke inneholder? Les den!

Chigozie Obioma – Et kor av minoriteter
Jeg kjenner mange som har et leseønske om å lese mer ikke-europeisk/amerikansk litteratur, men finner aldri helt tiden. Hvorfor ikke plukke opp en 500-ish sider lang nigeriansk roman, vagt basert på Odysseen? Jeg har skrevet mer om den Booker-nominerte boka i en egen anmeldelse du kan finne her.

Karl Ove Knausgård – Min kamp
Muligens noen år for sent ute å snakke om denne og fortsatt være aktuell, men shit au. Dette er også et tips til meg selv, jeg har nemlig lest de tre første, men ikke helt tatt med tid til å avslutte serien ennå. Hvis man først skal komme seg gjennom en romanserie på seks bøker – no time like the present (Og jeg burde jeg jo også anbefale Proust, men jeg må innrømme jeg så langt ikke har fullførst første bind en gang – oops)! Knausgård skriver hypnotiserende godt om det totalt hverdagslige – ispedd essayistiske avstikkere som alltid gjør det interessant.

---

Kanskje dette også er tiden for å få brynt seg på klassikerne man har arvet hjemmefra, men enda ikke helt turt å åpne?

Lev Tolstoj – Krig og fred
Jeg leste denne for noen somre siden, og ble positivt overrasket over hvor lettlest den i utgangspunktet er. Vi har nok en tendens til å gjøre disse gamle russerne litt skumlere og mer kompliserte enn de faktisk var – som gjør at folk kvier seg litt. Krig og fred er en dramatisk historisk roman med et ufattelig stort karaktergalleri – så her anbefales det å føre oversikt over familietrær og relasjoner (lite kompliserte greier her altså). Ellers er dog historien lett å følge, og boka er svært engasjerende. PS. Hør også gjennom soundtracket til musikalen “Natasha, Pierre & The Great Comet of 1812” som er basert på 70 sider av boka 😉

Fjodor Dostojevskij – Forbrytelse og straff
Visstnok den boka folk flest lyver om å ha lest. Hvorfor ikke bruke denne tiden til å stoppe med livsløgnen, og komme deg gjennom denne fantastiske klassikeren? Forbrytelse og straff er et intenst psykologisk drama, og har inspirert og påvirket ufattelig mange moderne forfattere fremover. Boka føles så utrolig mye mer moderne enn det vi i dag forbinder med 1860-tallet, med en dyp innsikt i menneskets natur, skyld og angst.

Victor Hugo – De elendige
Les Misérables er ikke bare en fantastisk musikal – det er også kjent som mursteinen over alle mursteiner innen litteraturverden. Muligens den mest omfattende boka på lista – her er alle sidetallene stappfulle med innhold, både av det dramatiske slaget, men også med lange pauser der Hugo tar seg tid til å snakke om arkitektur, krigshistorie og Paris’ kloakksystem på 1800-tallet. Om den siste delen ikke selger inn dette mesterverket, vet jeg virkelig ikke hva mer som skal til.

---

Mye innetid kan vi jo også bruke på å bli litt smartere alle mann? Det er mye god og lærerik sakprosa som spenner mange sider, og så kommer vi ut av denne tiden med litt mer kunnskap enn vi startet med.

Jon W. Iddeng – Romerrikets historie 1 og 2.
Iddeng har skrevet to store bind om romerrikets historie, “Republikkens vekst og fall” og “Keisertida”. I min mening en av de mest fascinerende tidsperiodene i historien, som jeg har endt opp å lese ganske mye om – og Iddengs tobindverk er absolutt det beste av hva jeg har lest for å få en skikkelig god innføring i et stort emne, samtidig som bøkene gir en god leseopplevelse.

Erika Fatland – Grensen
Er det litt ironisk å anbefale reiselitteratur nå som grenser stenges, og vi helst skal reise så lite som mulig? Uansett er Fatlands store verk om sin reise gjennom alle landene som grenser til Russland såpass engasjerende, lærerik og vittig at vi får legge reisesjalusien til side, og bare kose oss med 600 sider som tar oss fra Nord-korea til Nord-Norge. Les anmeldelsen min av boka her.

---

God lesestund, og ta vare på hverandre. Vi har alle et felles ansvar for å minske smitten for å beskytte de mest utsatte i samfunnet rundt oss. For oppdatert informasjon og råd anbefales det å følge FHIs hjemmesider.

 

 

Advertisement

Mammutsalget 2020 – Mine tips

Idag startet bokbransjens største og eldste boksalg igjen, Mammutsalget. I følge forleggerforeningen kan salgets røtter spores 130 år tilbake i tid – i de senere år har mellom 380 og 500 bokhandlere deltatt årlig. Hvert år er mer enn 800 titler på salg i alle deltagende bokhandlere, samt at kjedene og butikkene også har sine egne spesialtilbud.

Jeg vil gjerne dele mine tips fra årets mammutkatalog av det jeg selv har lest og anbefaler videre. For det meste er det snakk om titler som er til salg i alle butikker, med mindre annet er spesifisert. Jeg jobber hos Norli bokhandel og har også trukket frem noen bøker fra deres spesialtilbud, men innlegget er ikke laget i samarbeid med Norli, og er bare mine egne anbefalinger.

Skjønnlitteratur:

Kvelande kjærleik – Elena Ferrante – Mammutnummer 459
Elena Ferrantes første roman bør leses av alle fans av Napoli-kvartetten. Særlig temaet mor-datter-forhold står sterkt i denne korte, men innholdsrike boka, også denne i nydelig oversetting av Kristin Sørsdal.

 

 

Den underjordiske jernbanen – Colson Whitehead – Mammutnummer 999 (Norli).
Se min anmeldelse av boka her – en sterk og velskrevet bok, som behandler metaforen “den underjordiske jernbanen” som en ekte, konkret jernbanelinje, som hjelper rømte slaver til frihet.

 

 

Knakketiknakk – korte fortellinger fra Japan 1895-2012 – Mammutnummer 434.
Se min anmeldelse her – En kronologisk samling av japanske korthistorier av 35 forskjellige forfattere, fra 1895 – 2012. En nydelig bok rent fysisk, med et utrolig godt og variert utvalg. Hver korthistorie innledes med informasjon om forfatter og samtiden, som gir en god kontekst til leseopplevelsen.

 

Tre vegar til havet – Brit Bildøen – Mammutnummer 437.
Les min anmeldelse her – En av mine favorittbøker fra 2018. Bildøen skriver om sterke og såre tema, med et nydelig språk.

 

 

---

Fakta:

Iran og det nye Midtøsten – Mah-Rukh Ali – Mammutnummer 260.
Jeg har alltid syntes Iran er et fascinerende land, og det er et land med mye historie som er svært interessant å lære mer om. Mah-Rukh Ali gir en god oversikt over situasjonen i det moderne Iran, som man ikke trenger særlig med forkunnskaper for å få mye ut av.

 

Romerrikets historie: keisertida– Jon W. Iddeng – Mammutnummer 220.
Bind to i Iddengs vers om “Romerrikets historie”, den første tar for seg republikkens vekst og fall. En av mine favorittbøker innen sakprosa fra de siste årene – det er en massiv bok med MYE informasjon, men Iddeng skriver lettfattelig og presenterer stoffet på en god og oversiktelig måte.

 

Stoisk uro – Agnes Ravatn – Mammutnummer 211.
Les min anmeldelse her. Agnes Ravatn er en av de skarpeste og vittigste forfatterne her til lands, en stil som passer godt når hun i Stoisk uro utforsker høytflyvende filosofiske teorier på den litt mer praktiske måten. Utrolig morsom, men også ganske så lærerik.

 

Skogens historie – Reidar Müller – Mammutnummer 67.
Les min anmeldelse her. Den største positive overraskelsen fra 2018s bøker var denne, en bok jeg elsker å anbefale videre. Utrolig engasjerende og godt skrevet, og får selv den største sofagris (altså meg) til å ville gå ut i skogen og ule med ulven.

 

---

Barnebøker:

Jakob og Neikob og Alle Andre – Kari Stai – Mammutnummer 660.
Jakob og Neikob-serien er en kjempekul, nynorsk serie som passer godt for aldersgruppen 3-6. I “Alle Andre” er Neikob lei av seg selv (han sier alltid nei), og lurer på hvorfor han ikke er som alle andre. Kjempefin bok om å være seg selv.

 

Den lille prinsen – Antoine de Saint-Exupéry – Mammutnummer 719.
Hva kan man egentlig si om “Den lille prinsen”? En av mine favorittbøker, og ikke bare som barnebok. Det er rett og slett en klassiker som kan leses av alle aldersgrupper, og som alle burde ha i bokhylla.

 

 

 

 

 

Matias Faldbakken -Vi er fem (anmeldelse)

• Matias Faldbakken – Vi er fem
  
• Oktober forlag 2019
• 204 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Matias Faldbakkens femte roman er en bygdefortelling helt utenom det vanlige. På Råset, tre timer nord for hovedstaden, bor Tormod Blystad med kona Siv og barna Alf og Helene. Huset på den karrige tomta har han bygget selv. Etter noen utsvevende ungdomsår har Tormod blitt en trygg og pålitelig familiemann. Men i alle familier finnes det tomrom som må fylles. Slik kommer hunden Snusken til huset på Råset. Og slik går det til at Tormod en kveld går på verkstedet og blander rødleire og kunstgjødsel i eltemaskinen – og dermed utfordrer krefter han ikke aner rekkevidden av. Vi er fem er en skarp, humoristisk og særpreget roman, som blander eventyr, horror, mytologi og science fiction med rå realisme.

---

Velkommen til nok en anmeldelse av en bok lest for godt over to måneder siden, men som jeg ikke har klart å skrive om før nå. Høsten er travel rett og slett. Men denne boka må jeg løfte frem, det fortjener den virkelig! Dette er en ganske så kort anmeldelse, men så er det en ganske så kort bok og 😉

Mitt første møte med Matias Faldbakken var gjennom den hans herlige forre roman The Hills, en av de beste bøkene fra bokåret 2017, og han følger den godt opp, dog med noe helt annerledes. Ikke bare er Vi er fem annerledes fra The Hills, den er unik på svært mange måter, det er vanskelig å sammenligne den med noe jeg har lest egentlig. Mest minner det meg noe som kunne vært om en sær og kul kultfilm fra 70-tallet, antagelig noe som ville involvert Ray Harryhausen.

Boka begynner nesten litt som ei gammel barnebok, med en klassisk introduksjon av karakterer og setting, og med en artig “knekk” i språket. Skrivestilen til Faldbakken er det som har gjort de to bøkene jeg har lest av ham såpass unike, de er med på å gi historien en klar tone fra start, og dette mester Faldbakken helt ut. I mangel av bedre ord for å beskrive akkurat hva jeg liker så godt med denne skrivestilen, vil jeg heller sitere et lite utdrag helt fra starten av boka:

La det stå et hus på Råset, ei bygd snaue tre timer nord for hovedstaden. Der bodde Tormod Blystad med familien. Huset snekret han selv mens Siv gikk gravid og kvalm med første unge. Ungen ble kalt Alf. Alf fikk det ikke i hendene som far sin, men Tormod var uansett glad i gutten, nevenyttig eller ikke. Jenta, Helene, lys og fin, ble født fem år senere. Skarp som en syl var hun, og fingernem, ikke minst.

I tillegg til å være en pålitelig kar som brydde seg om familien, var Tormod Blystad uvanlig staut, ja, bent frem kjekk. Dette så han ikke selv, og Siv hadde blitt blind for utseendet hans etter så mange år, men kjekk var Tormod. Stor, slank, flott – velbygd – og han ble bare bedre med årene, som et stykke eik. Folk på bygda skulte og mumlet når familien var på butikken. “Hun Siv traff blink”, sa de, det hadde de alltid sagt. “Siv scoret”.

Så veldig mye mer om boka vet jeg egentlig ikke om jeg vil si se mye om – det er den type bok som må oppleves, men helst med ikke for mye informasjon på forhånd. Så jeg vil rett og slett gi den mine sterkeste anbefalelser, sjekk den ut og la deg begeistre!

Bokåret 2019

Godt nyttår, håper de første dagene av 2020 har vært fine 🙂

Nok et år er over, og jeg vil se litt tilbake på leseåret 2019. Jeg bruker Goodreads for å loggføre lesingen, men i år ble det også “Hele Norge leser” som var et artig, nytt konsept. Satser på å bruke den plattformen hyppig videre også – der loggfører man sider lest hver dag, og kan “konkurrere” i bedrift- eller vennelag.

I 2018 leste jeg 48 bøker, og hadde et håp om at jeg i 2019 ville rekke å lese én bok i uka og ende på 52. Det har jeg nådd med ganske god margin, i år ble det 64 leste bøker! De har vært ganske så varierte, noen korte og lettleste barnebøker, som jo selvfølgelig er med å trekke opp snittet, men det er fortsatt norsk skjønnlitteratur det går mest i. Det har likevel vært noen skikkelig sterke utenlandske bøker i år og, og noen fantastiske sakprosabøker.

---

Norsk skjønnlitteratur er jo gjerne det jeg leser oftest, i hvert fall på høsten. Fjorårets første leseopplevelse var en som hadde sneket seg med fra 2018 bokhøst, nemlig Heim av Johan B. Mjønes, og det var en kjempefin start på året, som jeg fortsatt anbefaler sterkt. Jeg må også nevne Linn Strømsborgs Aldri, aldri, aldri, en gripende og innsiktsrik roman, som jeg er så glad ble nominert til bokhandlerprisen!

Lars Saabye Christensen kom med sin avsluttende roman i Byens Spor-serien med Skyggeboken, som jeg selvfølgelig likte godt, men jeg mener fortsatt at den andre boka er den desidert beste av de tre. Marie Aubert kom med sin mye omtalte første roman Voksne mennesker som jeg likte kjemptegodt, og Agnes Ravatns Dei Sju Dørene var også et høydepunkt. De to jeg virkelig vil trekke frem som årets favoritter er dog Nina Lykkes Full Spredning og Vi er fem av Matias Faldbakken. Sistnevnte har jeg ikke rukket å skrive en anmeldelse av ennå, men jeg satser på å få den ut snarlig.

---

Leseforsett for 2019 var å utforske enda flere bøker for barn og unge, som har vært veldig gøy! Det er ikke de bøkene jeg skriver særlig mange anmeldelser av her, men mange av de anbefales sterkt likevel.

Jeg har lest videre på Ingenlund-serien, med bok nr. 2 “Wundersmith” og jeg har endelig fått satt meg inn i Amuletten – som vi selger så sinnsykt mye av, men jeg ikke har lest før i år. Det er rett og slett en knallsterk fantasyserie for mellomtrinn-alder, i grafisk roman-format, og jeg gleder meg faktisk ordentlig til siste boka kommer. Av norske barnebøker vil jeg trekke frem Meningen med Leif, en kjempefin bok i 9-12 år-aldergruppen.

Det siste året har jeg faktisk lest flere bøker for barn enn ungdomsbøker, men av sistnevnte er det virkelig én jeg må nevne, nemlig Slutten av Mats Strandberg. En overraskende mørk dystopisk ungdomsroman som tar sitt publikum på alvor, og som gir noe nytt til en litt overmettet sjanger. Anbefales!

---

Årets lengste bok var Knakketiknakk: Korte fortellinger fra Japan 1895–2012 , på 644 sider. Dette er jo i all hovedsak en samlig av korte fortellinger, men det får så være! I tillegg til å være den lengste, vil jeg absolutt si at samlingen endte opp med å være en av de beste og mest minneverdig leseopplevelsene fra i år! Ikke så alt for lenge etter jeg var ferdiglest bestilte samboer og jeg sannelig tur til Japan for i år, så før det skal kanskje noen av fortellingene gjenleses?

---

Av klassikere har det i 2019 vært de litt mer moderne verkene det har gått i. Jeg har blant annet endelig fått begynt på Solstads bibliografi, med Genanse og verdighet som jo var en god leseopplevelse, men som ikke når helt opp til noen favorittplassering. Jeg koste meg dog veldig mye med å høre på høytlesing av Solstad selv, da fra hans nyeste bok under Oktobers høstlansering, det var et av årets høydepunkter! Jeg har også lest James Baldwins If Beale Street Could Talk, som var nydelig. Baldwin skal jeg definitivt lese mer av i år.

---

Det har vært et sterkt leseår for utenlandsk skjønnlitteratur. Knakketiknakk er allerede nevnt, andre opplevelser som må trekker frem er Vivian Gornicks Fierce Attachments, Amor Towles A Gentleman in Moscow og Chigozie Obiomas An Orchestra of Minorities og Edgar Hilsenraths Natt. De tre første har jeg skrevet anmeldelser av, som du kommer til ved å trykke på tittelen til boka. Sistnevnte er ikke anmeldt i innlegg, men anbefales på det sterkeste – men med advarsel: dette er en av de sterkeste, mørkeste og mest brutale bøkene jeg har lest. Men så utrolig god!

---

Det har blitt noen gode og lærerike leseopplevelser med sakprosa i år og. Som resten av landet er jeg særlig begeistret for Hvitekrist av Tore Skeie, som jeg fikk lest først i 2019, samt jeg leste ferdig bind to av Romerrikets historie: Keisertida av Jon W. Iddeng. Den brukte jeg evigheter på, da det er overveldende med informasjon, men det er så interessant og Iddeng skriver godt og engasjerende.

---

2019 har vært et av de beste leseårene på lenge, lesegleden har vært til stede for fullt, og jeg har hatt mange gode og sterke opplevelser. I år har jeg et håp om å lese enda mer variert, og få utforsket enda mer god utenlandsk litteratur. Det er særlig noen forfatterskap jeg vil fortsette på, Baldwin er som nevnt en av dem som jeg virkelig gleder meg til å lese mer av.

Om du har noen særlig gode leseøyeblikk fra 2019 du vil dele, skriv gjerne i kommentarfeltet, eller ev. ønsker for bokåret 2020. Ha et videre godt nyttår 😀

Nina Lykke – Full spredning (anmeldelse)

• Nina Lykke – Full spredning
  
• Oktober forlag 2019
• 282 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Elin har flyttet inn på legekontoret sitt, hvor pasientene kommer strømmende dagen lang med alle sine skavanker og lidelser. I to tiår har Elin vært fastlege. Minst like lenge har hun vært gift med Aksel. Men før Aksel fantes Bjørn, som plutselig dukket opp på Facebook, og som har snudd opp ned på alt. Elin vet at noe må løsne, men foreløpig sitter hun fast på kontoret, i en slags katatonisk tilstand. I kroken står plastskjelettet Tore og ler av henne. Og hjemme i rekkehuset sitter Aksel og raser – med mindre han har lagt seg til med den fraskilte nabovenninnen Gro.

Full spredning er en roman om selvinnsiktens forbannelser og fornektelsens velsignelser. Med denne boken flytter Nina Lykke grensene for hva en legeroman kan være.

---

Denne boka leste jeg for en god stund sida, men høst og vinter er travle tider i bokhandel, så da går dessverre oppdateringer her inne litt tregere. Men Full spredning fortjener virkelig et eget innlegg, for denne boka er innmari god! Det er jeg jo heller ikke den første som påpeker, Nina Lykke har fått strålende anmeldelser, boka ble nominert til bokhandlerprisen og vant Brageprisen for skjønnlitteratur. Og det er absolutt fortjent.

Jeg har ikke lest Nina Lykke før, men skjønner at jeg må utforske hennes tidligere verk og, for hun har en stemme som griper meg umiddelbart. Tidligere i år var jeg så heldig at jeg fikk høre det første kapittelet lest høyt av Lykke selv og, som var en opplevelse i seg selv, hun fremfører teksten like godt som hun skriver den.

Lykkes stil er vittig og lite høytydelig, samtidig som den alltid holder seg skarp og velskrevet. Hun klarer kunststykket å skrive en lettlest roman, som kan leses av mange målgrupper, samtidig som den litterære kvaliteten holder seg høy. Det er en kombinasjon ikke alle mestrer. Det er mye humor gjennom hele boka, men temaet er egentlig alvorlig.

Hovedpersonen, Elin, har såpass med selvinnsikt at hun vet hva og hvorfor ting har gått galt her i livet, men innsikten er ikke nødvendigvis dyp nok til å være av praktisk nytte. Dette bidrar til den vittige fortellerstilen, og gjør at jeg ofte skulle ønske jeg kunne gått inn i boka og filleristet henne litt. De fleste gode hovedpersoner trenger så absolutt å bli ristet litt i ny og ne.

De beste partiene i full spredning er scenene fra Elins legekontor og hennes pasienter. Her koser jeg med rett og slett, selv om mange av de skildrede besøkene er langt fra koselige. Elins personlige problemer utenfor jobb er jo selve grunnlaget for boka, men må finne seg i å stå litt i skyggen – det eneste som trekker boka litt ned for meg er noen av delene på slutten, da beskrivelsene av Elins problemer ble litt gjentakende og trettende. Det er dog veldig småpirk, da dette absolutt er en av de beste leseopplevelsene fra i år!

Anbefales sterkt, og selv om jeg kanskje er litt sent ute med å skrive dette 19. desember, er dette et veldig godt gavetips for mange! Den passer som sagt for et veldig bredt publikum, da den er veldig lettfordøyelig, men aldri banal eller formelbasert.

 

 

 

 

 

 

 

 

Agnes Ravatn – Dei sju dørene (anmeldelse)

• Agnes Ravatn – Dei sju dørene
• Samlaget 2019
• 249 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Litteraturprofessor Nina Wisløff er i ei brytingstid. Arbeidet hennar kjennest mindre og mindre relevant, og huset hennar skal snart rivast. Mannen er travel helsebyråd, og forholdet til den kyniske legedottera er ikkje det beste.

Då leigebuaren deira, Mari, forsvinn sporlaust, går det ikkje lang tid før politiets etterforsking stansar opp. I det stille begynner Nina å nøste opp i kva som kan ha skjedd, og det ho finn, får store ringverknader.

Dei sju dørene er ein urovekkande roman om mørke løyndommar og farleg nysgjerrigheit.

---

Jeg synes Agnes Ravatn er en av de kuleste aktive forfatterne vi har her i landet, det til tross for at jeg hadde litt reservasjoner for hennes forrige roman, Fugletribunalet. Så langt har jeg likt sakprosaen hennes aller best, men med boka Dei sju dørene kaprer hun skjønnlitteraturhjertet mitt og.

Dei sju dørene er en nokså kort, vittig og skarp fortelling, spekket med kulturelle referanser – klassisk Ravatn-stil altså. Sjangermessig beveger boka seg inn mot krim, men går aldri over til formellitteratur – det er en litterær roman med en kriminalhistorie i seg.

Tidlig i boka deltar litteraturprofessor Nina Wisløff i en offentlig samtale på Litteraturhuset i Bergen. Det går ikke helt som planlagt, og Nina ender opp med å stille spørsmålet “Kva skal me med litteraturvitarane?”, og kommer selv med svaret: “”I realiteten bør litteraturvitarar kunne vere glimrande etterforskarar” – “Litteraturvitarar bør jobbe i politiet!”.

Selvfølgelig ender det da ganske så snart med at en etterforskingssak dumper ned i fanget hennes – deres forsvunne leietaker. Nina ender opp med å ta forsvinningen personlig, og graver der hun kan for å nøste sammen trådene i hva som kan ha skjedd.

Gjennom hele boka har jeg sittet og småhumret for meg selv – ikke fordi det er så mange morsomme situasjoner som oppstår, men Ravatn lar sine karakterer komme med såpass skarpe, ironiske stikk, både i dialog og i tanker, og de treffer alltid. Det er dette Ravatn er en av de beste i Norge på, og det føles alltid naturlig, der det hos andre lett kunne blitt litt påtvunget.

Mot slutten av boka er det kanskje litt mange siste-minutts-teorier og twister som kommer litt for tett opp mot hverandre på få sider. Det kan bli litt i overkant, men samtidig får det frem den litt frenetiske sinnstemningen som utvikler seg hos Nina Wisløff gjennom etterforskningen. Når det går mot siste side er det også lagt opp til at vi som lesere ligger et lite hakk foran Nina, så da kan vi frustrere oss litt på godt og vondt frem til hun selv når mållinja.

Anbefales sterkt til alle Ravatn-fans, og alle potensielle nye Ravatn-fans 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

Chigozie Obioma – An Orchestra of Minorities (anmeldelse)

• Chigozie Obioma – An Orchestra of Minorities (Et kor av minoriteter)
• Little, Brown and Company 2019 (Cappelen Damm 2019)
• 528 sider (heftet)

Forlagets omtale:

På den nigerianske landsbygda oppdager den unge hønsebonden Chinonso en dag en kvinne som prøver å kaste seg utfor en bro. Den forskrekkede mannen hiver to av sine fineste fugler ned i elven for å vise jenta hvor farlig et fall kan være. Det blir innledningen til et kjærlighetsforhold mellom Chinonso og Ndali. Men Ndali sliter med å se for seg en fremtid omgitt av høns, og hennes velstående familie motsetter seg forholdet fordi Chinonso mangler utdannelse. Den avvisningen inspirerer ham til å selge alt han eier for å dra fra Nigeria til en annen del av verden og lære – bare for å oppleve at han blir lurt, og at drømmen om en fremtid sammen med Ndali blir stadig mer uoppnåelig.

Et kor av minoriteter er fortalt av Chinonsos chi. Det er i igbo-kulturen en voktende ånd som har levd å hundrevis av år. Romanens sammenveving av nigerianske igbo-tradisjoner og elementer av gresk drama, gjør at den kan leses som en moderne variant av Homers Odysseen. En hjerteskjærende beretning om skjebne – og om viljen til å utfordre skjebne.

---

Debutromanen The Fishermen (Den forbudt elven) av Chigozie Obioma var en av mine favoritter av bøker jeg leste i fjor, og det har derfor vært store forventninger fra min side når det gjaldt hans neste roman, “den vanskelige andreboka”. Hans andre roman, An Orchestra of Minorities kom ut tidligere i år, og jeg hadde den faktisk stående en god stund i hylla før jeg fikk begynt på lesingen – litt skremt av bokas størrelse!

Jeg fikk endelig begynt på lesinga for nesten akkurat en måned siden – sidene har altså ikke flydd forbi i lysets hastighet, men det er heldigvis ikke hvor fort man leser en bok som indikerer hvor bra den er. For An Orchestra of Minorities er virkelig utrolig, fantastisk bra!

Som med The Fishermen er denne boka en sterk nigeriansk fortelling. Der Obiomas første bok ga meg nye innblikk i Nigeriansk politisk historie er dette mer fraværende i Orchestra, mens det kulturelle kanskje står enda sterkere – med utgangspunkt i igbo-kosmologi. Ibgo-kulturen kom også godt frem i The Fishermen, men spiller en enda sterkere rolle i denne fortellingen.

Fortelleren i boka er hovedkarakterens chi, en skytsånd i igbo-folktero. En chi er alltid med sin menneskelige vert, og kan tilby en form for trøst og tilstedeværelse, oppmuntre og fraråde – men kan aldri gjøre seg tydelig kjent eller overstyre sin verts avgjørelser og tanker. Selv om en chi ikke kan se fremtiden har den levd i mange sykluser, og vet at historier og menneskers skjebner alltid har en tendens til å gjenta seg. Dermed er chien ofte en hjelpeløs tilskuer – visere og mer intuitiv enn sin naive vert. Og Chinonso er dessverre mer naiv enn de fleste, han har de siste årene levd litt isolert, mest i selskap med sine høns på gården han driver for seg selv.

Den narrative oppbyggingen skaper spenning og en viss anspenthet fra første side – Chinonsos Chi er i en slags vitnesituasjon for de høyerestående ånder, og og forteller om hva som har ledet hans vert frem til punktet hvor vi nå befinner oss. Hva som har skjedd som har ført oss hit vet vi ikke, men vi aner en dysterhet og desperasjon, som har ført til en uviss tragedie.

Det er nettopp denne desperasjonen som er så gjennomgående i boka som har gjort at jeg til tider har måtte lagt den fra meg – jeg har trengt en pustepause fra mørket før jeg har kunne fortsette videre. Det har forsåvidt egentlig bare vært bra for leseopplevelsen, boka har virkelig fått synke inn, og jeg vet den kommer til å sitte i meg lenge.

Språket er som i The Fishermen krydret med igbo-uttrykk og referanser, noe som selvfølgelig er uvant. Det gjør at det krevdes en god dose konsentrasjon for å lese, men er på ingen måte ødeleggende for bokas flyt – og som med det meste som er nytt og uvant kommer man raskt inn i det etter en stund. Dialogene er ofte lydhermende, for å få frem den nigeriansk-engelske dialekten, og får godt frem den vekslende bruken av nigeriansk-engelsk, pidgin og igbo.

Om det er noe jeg vil pirke på i denne boka må det være at den brukte litt tid på å virkelig komme i gang. Jeg hadde jo lest på baksiden at historien på noen måter ble sammenlignet med Odysseen, og det tar litt tid før Chinonso legger ut på sin reise. Men alt i alt er dette virkelig småpirk, jeg har mest lyst å erklære boka et mesterverk. Obioma er virkelig en forfatter jeg gleder meg til å følge med fremover, at hans to romaner begge har blitt kortlistet til Booker-prisen er fullt fortjent.

Booker-priser blir forøvrig kunngjort 14. oktober – der er Obioma i konkurranse med Salman Rushdie, Margaret Atwood, Lucy Ellmann, Bernardine Evaristo og Elif Shafak.

 

 

 

 

 

 

Knakketiknakk: Korte fortellinger fra Japan 1895–2012 (anmeldelse)

• Knakketiknakk: Korte fortellinger fra Japan 1895–2012
• Bokvennen forlag 2018
• 644 sider (hardback)

Forlagets omtale:

Denne boka er et funn for alle de som allerede har latt seg ­fascinere av japansk litteratur, og til de som ­ønsker å stifte ­bekjentskap med den. Med 35 glitrende og svært forskjellige fortellinger ­åpner ­Knakketiknakk døren inn til en stor og mang­foldig korttekst­tradisjon. Hva har opptatt japanske forfattere det siste hundreåret? Hva slags samfunn skrev de i? Hvem var de? Hvorfor skrev de, og hva skrev de om? Denne ­antologien forsøker å antyde noen svar på dette, og et omfattende ­forord setter fortellingene inn en politisk og samfunns­messig sammen­heng. Mange av forfatterne er kjent for norske ­lesere fra før, andre ­presenteres her på norsk for første gang.

Her finner vi historier om kjærlighet og familieliv i spennings­­feltet mellom tradisjon og modernitet, rå, kroppslig ­ut­forsk­ning av kvinne­roller i endring, dystopisk science ­fiction, ­studier i ­nihilisme, meditative studier av selvet, ­humoristiske og samfunns­kritiske fabel­fortellinger, proletar­litteratur, krigs­kritikk, og katastrofe­litteratur fra Hiroshima og Fukushima. ­Knakketiknakk utfordrer vårt bilde av ­Japan, av den japanske litteraturen – og av hva en novelle er og kan være.

---

Knakketiknakk har vært en av de mest fornøyelige leseopplevelsene mine så langt i år. Den kan virke litt overveldende å starte på med sine 644 sider, men siden hele boka består av en rekke korttekster som alle er svært varierte når det gjelder språklig stil og tema, går lesingen utrolig lett – å lese bare “én historie til” før jeg legger den fra meg var en situasjon jeg fant meg i ganske ofte!

Redaktørene av boka, Reiko Abe Auestad, Ika Kaminka og Magne Tørring, har gjort litt av en jobb med å velge ut, og for flere av fortellingene oversette, 35 korte historier som viser ulike deler av japansk litteratur. Fortellingene er så presentert kronologisk, den første fra 1895 og den siste fra 2012. Før hver fortelling presenteres forfatteren kort på én side, og vi får litt kontekst rundt hvem som har skrevet og tiden den er skrevet i. For meg var dette veldig hjelpsomt, da jeg lett kan innrømme at jeg har svært lite kjennskap til japansk litteratur fra før. Noen forfatternavn ringte noen bjeller, men de aller fleste var helt nye for meg – men mange av dem ga mersmak, så boka har ført til at jeg nå har fått en enda større leseliste fremover (den blir aldri mindre…). Da er det også greit at redaktørene i tillegg har ført opp forfatterens andre verker som er utgitt på norsk.

I tillegg til den korte forfatterintroen før hver tekst, kommer boka også med et forord, der redaktørene i korte trekk skriver generelt om japansk litteratur og dens forhold til korte historier (som ikke nødvendigvis er det samme som noveller). En liten historisk oversikt over Japan delt i fire epoker og litteraturens plass i disse gir også en fin kontekst til den videre lesingen.

Av de 35 fortellingene er det selvfølgelig enkelte som stikker seg ut som soleklare favoritter, men jeg må si at det har blitt gjort en utrolig god jobb med utvelgelsen av tekster. Alle virker som de har en naturlig plass i boka, kvalitetssikringen har absolutt vært på topp. Noen tematisk sammenheng er det jo ikke snakk om, da tekstene viser ulike fasetter ved japanske forfattere gjennom en viss tidsperiode, og det er jeg glad for da 644 sider med mer eller mindre det samme hadde blitt en litt vel tung introduksjon når det gjelder japansk litteratur.

Av de ulike fortellingene i Knakketiknakk var det særlig de litt absurde som særlig tiltalte meg. Jeg vil trekke frem tittelfortellingen skrevet av Osamu Dazai, “Det magiske kritet” av Kōbō Abe og “Restauranten med meget å bestille” av Kenji Miyazawa som noen av de jeg likte aller best. Min klare favoritt fra hele boka er uten tvil “Hun som bare står der” av Yasutaka Tsutsui – en dystopisk sci-fi-fortelling, som har fantastisk bruk av satire og samfunnskritikk, og samtidig er dypt rørende.

Knakketiknakk anbefales på det sterkeste, og la deg absolutt ikke skremme av størrelsen. På grunn av bokas oppbygging kan du lett legge den fra deg når som helst og komme tilbake senere, uten å miste den gode flyten. Og det er jo så gøy å få såpass med ideer til forfatterskap å utforske senere! Om du allerede skulle ha lest den, legg gjerne igjen en kommentar om hvilke fortellinger du likte best.

 

 

 

 

 

Amor Towles – En gentleman i Moskva (anmeldelse)

• Amor Towles- En gentleman i Moskva
  
• Forlaget Press 2019 (org. 2016)
• 513 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Romanens handling er satt til Moskva på 1920-tallet, rettere sagt til den 21. juni 1922. Grev Alexander Rostov – mottaker av Saint Andrew-ordenen, medlem av Jockey-klubben og ‘Master’ i den edle jaktkunst – blir eskortert ut av Kreml, over den Røde Plass og gjennom de Hotel Metropols elegante svingdører. Ansett som en uforbederlig aristokrat av et bolsjevikisk tribunal, dømmes greven til husarrest på livstid. I et av byens flotteste hoteller tilbringer han de neste tiårene i et lite loftsrom, som passiv tilskuer de dramatiske i endringene i Russland. I kontrasten mellom grevens tilbaketrukne tilværelse og de omkalfatrende hendelsene på utsiden av hotellet, har Towles skapt et elegant språklig univers fylt av humor og refleksjoner over tid, historie og samfunn.

 

---

Denne boka altså! Denne sto jeg først på evig venteliste på hos biblioteket, så lånte jeg heller biblioteksboka til en venn, men da jeg var halvveis i den kjøpte jeg den likeså godt. For denne boka måtte jeg eie! Den har så utrolig mange vakre passasjer som fortjener å bli lest om og om igjen, ei bok du ikke nødvendigvis er ferdig med etter å ha lest – du kan lett dra den ut av hylla og åpne på en hvilken som helst side lenge etterpå.

En gentleman i Moskva er en lang, historisk roman – og hele historien foregår gjennom flere år på ett og samme sted – det ærverdige og tradisjonsrike Hotel Metropol i Moskva. Det høres jo litt avskrekkende ut! Hvordan kan en så lang bok klare å holde interessen, når vi følger én person rundt i et, utgangspunktet, så begrenset sted? Den blir utrolig nok aldri kjedelig, og føles absolutt ikke for lang; Towles klarer på utrolig vis å spinne denne historien akkurat så lenge som føles riktig.

Grev Rostovs “eventyr” rundt hotellet er for det meste ikke høydramatiske og fartsfylte, men de fører ham i møte med personer som gir ham nye innblikk i livet, som fører til refleksjon, selvransakelse og utvikling. Menneskene rundt greven er også viktige karakterer i boka, og jeg ble oppriktig glade i flere av dem, og engasjerte i deres historier.

Revolusjonen, og den politiske utviklingen videre i Russland spiller selvfølgelig en viktig rolle som bakteppe i historien – men det er ingen revolusjonsroman eller politisk fortelling – en faktor noen har dratt frem som en litt negativ kritikk, men som jeg ikke hadde noe problem med. Vi vet alle om grusomhetene som skjedde i Russland under denne perioden, og at denne boka ikke er et sosialrealistisk bilde av dette er på ingen som helst måte et forsøk å undergrave disse på. Boka tar rett og slett for seg en annen, mer intim og en smule mer fantastisk (som i, ikke fullt så realistisk) historie.

Det som virkelig gjorde at jeg falt så hardt for boka er det vidunderlige språket. Den er skrevet så vakkert, med et språk som er rikt og blomstrende, men samtidig ikke føles pompøst eller klisjéfullt. Jeg valgte å lese den på originalspråket engelsk, og må rett og slett sitere et litt lengre avsnitt, en av mange favoritter fra leseopplevelsen. I denne passasjen må greven med omhu velge hvilke eiendeler han skal ta med seg videre fra sin luksuriøse suite, til sitt nye og mindre rom:

It is a part of the human experience that we are constantly gripping a good fellow by the shoulders and wishing him well, taking comfort from the notion that we will hear word of him soon enough.
But experience is less likely to teach us how to bid our dearest possessions adieu. And if it were to? We wouldn’t welcome the education. For eventually, we come to hold our dearest possessions more closely than we hold our friends. We carry them from place to place, often at considerable expense and inconvenience; we dust and polish their surfaces and reprimand children for playing too roughly in their vicinity – all the while, allowing memories to invest them with greater and greater importance. The armoire, we are prone to recall, is the very one in which we hid as a boy; and it was these silver candelabra that lined our table on Christmas Eve; and it was with this handkerchief that she once dried her tears, et cetera, et cetera. Until we imagine that these carefully preserved possessions might give us genuine solace in the face of a lost companion.
But, of course, a thing is just a thing.

Med fare for å virke litt skrivesky så vil jeg egentlig ikke si så mye mer om boka. Det er den type bok jeg som anbefaler på det aller sterkeste, og håper at man ikke blir skremt vekk av størrelsen eller den lite omfangsrike settingen. Ellers håper jeg at de som leser den går inn med minst mulig ideer om hvordan boka skal eller bør være, og forhåpentligvis lar seg begeistre og gledes gjennom hele!

 

 

 

 

 

Vivian Gornick – Heftige bånd (anmeldelse)

• Vivian Gornick- Heftige bånd
• Oktober forlag 2019 (org. 1987)
• 225 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

New York, 1980-tallet. En voksen datter og hennes aldrende mor vandrer opp og ned på langs og på tvers i byens gater. De snakker, krangler og minnes datterens oppvekst i en leiegård i arbeiderklassestrøket Bronx: den vakre nygifte damen ovenpå som brukte branntrappa for å komme seg forbi en låst inngangsdør; den elendige husholdersken som aldri holdt opp med å husholde; kvinnen som hver kveld vandret fram og tilbake i lyset fra gatelyktene; og Nettie, den rødhårede ukrainishe som brukte livet på å forsøke å komme seg ut av moderskapet.

Heftige bånd er en collage av fortellinger om arbeidernes og immigrantenes New York på 1940-tallet – og om kvinnene som formet Vivian Gornick. Forfatteren skriver saftig og presist om kvinnelige erfaringer og begrensninger, om løsrivelse og ulevd liv, og hun skriver varmt og rasende om de bestandige båndene mellom en mor og en datter

---

Heftige bånd, eller Fierce Attachments som den heter på originalspråket, er egentlig fra 1987, men kom ut i norsk utgave helt på starten av dette året. Gornicks memoarer er mitt første møte med forfatterskapet, og den første og umiddelbare reaksjonen min bare et par sider ut var rett og slett: Wow! Denne boka fenget meg fra første stund, Gornicks refleksjoner og språket hun bruker er så skarpt, det er vittig, intenst og rett og slett utrolig fascinerende. Det beste er jo egentlig å sitere en passasje. Jeg har lest den på engelsk, så sitatet blir også på originalspråket:

“Our best times together are when we speak of the past. I’ll say to her, “Ma, remember Mrs. Kornfeld? Tell me that story again,” and she’ll delight in telling me the story again. (It is only the present she hates; as soon as the present becomes the past, she immeditely begins loving it.) Each time she tells the story it is both the same and different because each time Iæm older, and it occurs to me to ask a question I didn’t ask the last time around. (Gornick 2005, s. 7).

Boka presenterer oss for en samling med minner. Rammeverket er Gornicks vandringer med sin mor i nyere tid, de går rundt i New Yorks gater og mimrer – det er av og til anstrengt og bittert, men turene fortsetter uansett. Gornicks minner fører oss til oppvekst i et jødisk arbeiderklassehjem i Bronx, i en periode med stor forandring, særlig for unge kvinner. Gjennom umiddelbar etterkrigstid og frem til åtti-tallet blir vi introdusert en rekke ulike kvinner, men det er særlig Vivian, moren og naboen Nettie som er de særlig viktige karakterene. De er svært forskjellige, de både utfyller hverandre og kræsjer med hverandre, skaper kontraster og viser nyanser.

Etterhvert er det også Vivian Gornicks opplevelser som ung kvinne i en stadig endrende verden som får fokus, og som fører til en større rift mellom moren og henne selv. Kvinnerollen er i stor endring, og forventningene til hvordan man lever et fullverdig liv er svært annerledes mellom den eldre og yngre generasjon. Det gjør det vanskelig for begge sider å forstå hverandre fullt ut.

Egentlig har jeg ikke lyst å si alt for mye om boka, den må bare oppleves. Vivian Gornick skriver rett og slett forførende godt – så hvis det er én bok du bør plukke opp til påskeferien i år slår jeg virkelig et slag for denne. Jeg skal i hvert fall utforske Gornicks forfatterskap videre fremover 😀