Tag Archives: Long Litt Woon

Bokåret 2017

Riktig godt nyttår til alle sammen!

Jeg liker å følge bokåret mitt på Goodreads, alt som leses registreres der og jeg setter selvfølgelig også leseutfordringer for meg selv. I år lå utfordringen på 32 bøker – jeg trengte mindre enn én bok i uka dette året. Leseåret startet faktisk litt sakte, det har vært hektiske måneder med skolearbeid og jobbing, men så tok det seg heldigvis skikkelig opp fra senvåren av.

Jeg ser frem til et nytt år med enda flere gode leseopplevelser, men først vil jeg ta et lite tilbakeblikk på noen av fjorårets! Det har vært en god blanding av nytt og gammelt, skjønnlitteratur og sakprosa – akkurat som jeg liker det.

Lengste bok: Alexander Hamilton av Chernow troner på første plass med 832 sider. Dog leste jeg også Krig og fred i år, men den var oppdelt i to volum der jeg tok en liten pause i mellom. Slår man disse sammen blir det 903 sider.

Klassikere: Krig og fred av Tolstoj er vel den aller største av klassikerne jeg har lest i år – og det var en fantastisk leseopplevelse. Bokas størrelse og rykte kan virke avskrekkende, men jeg anbefaler sterkt å plukke den opp – språket er ikke særlig vanskelig og historien ikke særlig innviklet, men det store karaktergalleriet kan ta litt tid å sette seg inn i. Det er uansett verdt det! Ellers har jeg faktisk lest en del annet russisk i år og, jeg fikk mitt første møte med Tsjekhov ved å lese hans tidligste noveller, samt at jeg avsluttet året med Dostojevskijs lille bok Hvite Netter.

Beste utenlandske romaner: Tidlig i år avsluttet jeg Ferrantes Napoli-kvartett med Historia om det tapte barnet, og hele den serien er en av mine beste leseopplevelser noensinne. Ferrante skriver såpass gripende og rått – jeg blir helt trekt inn i historien og den kommer til å være med meg lenge fremover. Ellers vil jeg også trekke frem Exit West av Mohsin Hamid og The Underground Railroad av Colson Whitehead som sterke verk.

Beste norske romaner: Her har jeg fortsatt mye på “skal lese”-lista mi fra bokhøsten som jeg skulle ønske jeg hadde rukket å lest før årets slutt, men av de jeg har lest holder jeg en knapp på Lars Saabye Christensens Byens spor som årets beste for meg. Det var en bok jeg virkelig koste meg med, og særlig karakterskildringene- og utviklingene satte jeg pris på. Jeg vil også nevne Eikehaugs debutroman James Franco spytter når han snakker som et utrolig vittig og godt skrevet – som trekker opp for at den er en smule lang og mister litt momentum mot slutten. Uansett verdt å sjekke ut!

Beste sakprosa: Jeg har fått lest mye god sakprosa i år, og har enda en stabel igjen som jeg planlegger å gå gjennom nå i januar. Årets beste er likevel lett å velge, det kan ikke bli annet enn Erika Fatlands Grensen. Selv med såpass store forventninger som jeg hadde innfridde den sterkt, og er kanskje den boka jeg med størst entusiasme har formidlet til kundene innom i årets julerush! Ellers var Stien tilbake til livet en positiv liten overraskelse – en fin og spesiell bok som sorg og sopp.

Beste sene oppdagelse: Da jeg leste Tove Nilsens Himmelske tilstander tenkte jeg umiddelbart at dette forfatterskapet må jeg utforske mer!!. Nilsen har jo vært aktig og produktiv siden 70-tallet, men likevel har jeg aldri virkelig registrert noen av bøkene hennes, og det angrer jeg på nå. Himmelske tilstander når ikke opp blant de beste bøkene jeg har lest i år, men skrivestilen fenget meg umiddelbart og jeg gleder meg til å lese mer!

De som unnslapp: Det er mange bøker jeg ikke har rukket å lese ennå, men som er på den eviglange “skal lese”-lista mi. De som lokker sterkest fra i år er Jan Kjærstads Berge, debutant Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei og Matias Faldbakkens The Hills. Jeg lover å få lest dere så snart som mulig!

Legg gjerne igjen en liten kommentar om hva som har vært dine beste eller mest spesielle leseopplevelser i år 🙂

Advertisement

Stien tilbake til livet – anmeldelse

Leseeksemplar fra forlaget

 

Stien tilbake til livet - fysisk eksemplar

  • Long Litt Woon – Stien tilbake til livet: Om sopp og sorg
  • Vigmostad & Bjørke 2017
  • 297 sider

Forlagets omtale:
«Det kjentes som om noen hadde slått med en gedigen slegge, den tyngste som finnes … Vi var to om livet for bare noen timer siden … Nå ligger Eiolf på akuttavdelingen på Ullevål. Død.»

Dette er fortellingen om en reise som startet brått da Long Litt Woons liv ble snudd opp ned. Midt i den lammende sorgen oppdager hun ved en tilfeldighet soppens forunderlige verden og blir kjent med sopplukkerene, en subkultur med egne overgangsriter og uskrevne regler.

Forfatterens oppdagelsesferd inn i soppriket skjer parallelt med en reise i et indre landskap, gjennom den kronglete sorgprosessen. Hennes nysgjerrighet og entusiasme for den nyoppdagede soppverdenen gir teksten en egenartet sjarm.

Stien tilbake til livet: Om sopp og sorg går under sjangeren narrativ sakprosa, en litterær trend som har blitt sterkere og synligere de siste årene (tenk f.eks. på Havboka av Morten Strøksnes). En grei måte å forstå sjangeren på er at innholdet er sakprosa, men stilen er mye mer preget av narrative valg vi vanligvis forbinder med fiksjon. Det er altså skrivestilen som avgjør – innholdet må selvfølgelig være faktisk. Det er en sjanger jeg også har lyst å utforske mer, da jeg elsker god sakprosa, men samtidig ikke vil ha det for tørt. Og Stien tilbake til livet er på ingen måter tørt.

Det er en utrolig klisjé og nesten litt kleint å si at et verk “fikk meg til å både gråte og le”. Likevel var det nettopp det denne boka fikk meg til å gjøre, og rett skal jo være rett, uansett hvor uorginalt det høres ut. Det er kanskje ikke overraskende at en selvopplevd bok om sorg er trist, men den fornøyelige overraskelsen her er jo hvor original, interessant og vittig den også er. At den er original tror jeg ingen vil krangle på – hvor mange er det som har skrevet en bok om sopp og sorg før? Kombinasjonen høres kanskje merkelig ut, men det funker så bra, og gjør dette til en av høstens virkelige positive overraskelser.

Boka er også utrolig interessant, uansett hvor interessert du måtte være i akkurat sopp. Jeg er ikke selv inne i soppmiljøet som beskrives i boka, men min egen mor er en stor del av det, og av det jeg har lært gjennom henne kjenner jeg igjen flere ting – men det er ikke nødvendig for en god leseopplevelse. Faktisk vil den kanskje bli enda bedre med ikke noe kjennskap – soppmiljøet i Norge er faktisk ganske artig å utforske, det består av så mange engasjerte personer, ritualer, myter og skikker, og det er rett og slett gøy å lære om.

Vi følger Longs reise inn i et nytt miljø, og vi får servert mange smakebiter på det hun lærer, hvordan hun tar i bruk kunnskapen og hva det gjør med henne. Samtidig følger vi henne på et enda mer personlig plan, en reise gjennom sorgens rike. Det føles aldri kronglete, Long vever disse trådene naturlig sammen med en lett og fin stil, og gjør det hele til engasjerende lesing.

Denne lille overraskende perlen anbefales virkelig. Og som en liten bonus må jeg nesten legge ved et lite bilde fra barndommen – Long skriver blant annet om kjemperøyksoppen, noe som umiddelbart fikk meg til å tenke på da pappa, søsknene mine og jeg fant en av de største røyksoppene jeg noensinne har sett, på Bygdøy en gang på 90-tallet. Det ble selvfølgelig grundig dokumentert 😉

Storebror, lillesøster, meg og to røyksopp 🙂