Tag Archives: Man Booker Prize

Chigozie Obioma – An Orchestra of Minorities (anmeldelse)

  • Chigozie Obioma – An Orchestra of Minorities (Et kor av minoriteter)
  • Little, Brown and Company 2019 (Cappelen Damm 2019)
  • 528 sider (heftet)

Forlagets omtale:

På den nigerianske landsbygda oppdager den unge hønsebonden Chinonso en dag en kvinne som prøver å kaste seg utfor en bro. Den forskrekkede mannen hiver to av sine fineste fugler ned i elven for å vise jenta hvor farlig et fall kan være. Det blir innledningen til et kjærlighetsforhold mellom Chinonso og Ndali. Men Ndali sliter med å se for seg en fremtid omgitt av høns, og hennes velstående familie motsetter seg forholdet fordi Chinonso mangler utdannelse. Den avvisningen inspirerer ham til å selge alt han eier for å dra fra Nigeria til en annen del av verden og lære – bare for å oppleve at han blir lurt, og at drømmen om en fremtid sammen med Ndali blir stadig mer uoppnåelig.

Et kor av minoriteter er fortalt av Chinonsos chi. Det er i igbo-kulturen en voktende ånd som har levd å hundrevis av år. Romanens sammenveving av nigerianske igbo-tradisjoner og elementer av gresk drama, gjør at den kan leses som en moderne variant av Homers Odysseen. En hjerteskjærende beretning om skjebne – og om viljen til å utfordre skjebne.


Debutromanen The Fishermen (Den forbudt elven) av Chigozie Obioma var en av mine favoritter av bøker jeg leste i fjor, og det har derfor vært store forventninger fra min side når det gjaldt hans neste roman, “den vanskelige andreboka”. Hans andre roman, An Orchestra of Minorities kom ut tidligere i år, og jeg hadde den faktisk stående en god stund i hylla før jeg fikk begynt på lesingen – litt skremt av bokas størrelse!

Jeg fikk endelig begynt på lesinga for nesten akkurat en måned siden – sidene har altså ikke flydd forbi i lysets hastighet, men det er heldigvis ikke hvor fort man leser en bok som indikerer hvor bra den er. For An Orchestra of Minorities er virkelig utrolig, fantastisk bra!

Som med The Fishermen er denne boka en sterk nigeriansk fortelling. Der Obiomas første bok ga meg nye innblikk i Nigeriansk politisk historie er dette mer fraværende i Orchestra, mens det kulturelle kanskje står enda sterkere – med utgangspunkt i igbo-kosmologi. Ibgo-kulturen kom også godt frem i The Fishermen, men spiller en enda sterkere rolle i denne fortellingen.

Fortelleren i boka er hovedkarakterens chi, en skytsånd i igbo-folktero. En chi er alltid med sin menneskelige vert, og kan tilby en form for trøst og tilstedeværelse, oppmuntre og fraråde – men kan aldri gjøre seg tydelig kjent eller overstyre sin verts avgjørelser og tanker. Selv om en chi ikke kan se fremtiden har den levd i mange sykluser, og vet at historier og menneskers skjebner alltid har en tendens til å gjenta seg. Dermed er chien ofte en hjelpeløs tilskuer – visere og mer intuitiv enn sin naive vert. Og Chinonso er dessverre mer naiv enn de fleste, han har de siste årene levd litt isolert, mest i selskap med sine høns på gården han driver for seg selv.

Den narrative oppbyggingen skaper spenning og en viss anspenthet fra første side – Chinonsos Chi er i en slags vitnesituasjon for de høyerestående ånder, og og forteller om hva som har ledet hans vert frem til punktet hvor vi nå befinner oss. Hva som har skjedd som har ført oss hit vet vi ikke, men vi aner en dysterhet og desperasjon, som har ført til en uviss tragedie.

Det er nettopp denne desperasjonen som er så gjennomgående i boka som har gjort at jeg til tider har måtte lagt den fra meg – jeg har trengt en pustepause fra mørket før jeg har kunne fortsette videre. Det har forsåvidt egentlig bare vært bra for leseopplevelsen, boka har virkelig fått synke inn, og jeg vet den kommer til å sitte i meg lenge.

Språket er som i The Fishermen krydret med igbo-uttrykk og referanser, noe som selvfølgelig er uvant. Det gjør at det krevdes en god dose konsentrasjon for å lese, men er på ingen måte ødeleggende for bokas flyt – og som med det meste som er nytt og uvant kommer man raskt inn i det etter en stund. Dialogene er ofte lydhermende, for å få frem den nigeriansk-engelske dialekten, og får godt frem den vekslende bruken av nigeriansk-engelsk, pidgin og igbo.

Om det er noe jeg vil pirke på i denne boka må det være at den brukte litt tid på å virkelig komme i gang. Jeg hadde jo lest på baksiden at historien på noen måter ble sammenlignet med Odysseen, og det tar litt tid før Chinonso legger ut på sin reise. Men alt i alt er dette virkelig småpirk, jeg har mest lyst å erklære boka et mesterverk. Obioma er virkelig en forfatter jeg gleder meg til å følge med fremover, at hans to romaner begge har blitt kortlistet til Booker-prisen er fullt fortjent.

Booker-priser blir forøvrig kunngjort 14. oktober – der er Obioma i konkurranse med Salman Rushdie, Margaret Atwood, Lucy Ellmann, Bernardine Evaristo og Elif Shafak.

 

 

 

 

 

 

Exit West – anmeldelse

  • Mohsin Hamid – Exit West
  • Hamish Hamilton 2017
  • 229 sider

Goodreads omtale (engelsk):
In a country teetering on the brink of civil war, two young people meet—sensual, fiercely independent Nadia and gentle, restrained Saeed. They embark on a furtive love affair and are soon cloistered in a premature intimacy by the unrest roiling their city. When it explodes, turning familiar streets into a patchwork of checkpoints and bomb blasts, they begin to hear whispers about doors—doors that can whisk people far away, if perilously and for a price. As the violence escalates, Nadia and Saeed decide that they no longer have a choice. Leaving their homeland and their old lives behind, they find a door and step through.

Exit West er en av de 6 nominerte bøkene for årets Man Booker Prize, og så langt den eneste jeg har lest. Vinneren blir annonsert 17. oktober, så jeg håper på å få tid til i hvert fall én til tittel. Uansett; Hamids fjerde roman skuffer absolutt ikke, den er en fryd å lese.

Boka handler i store trekk om emigrering og flyktningskrise, et veldig dagsaktuelt tema – men aller mest handler den om mennesker. Via karakterne Nadia og Saeed får vi oppleve deres desperate reise fra en hjemby i ruiner, til ukjente steder og usikre fremtider. De vet aldri hvor de ender opp, bokstavelig talt. Hamid har nemlig valgt det interessante valget å trekke inn et fantastisk element når det gjelder reisemetode – svarte, hemmelige dører som karakterene går gjennom for å ende opp på et ukjent sted den andre siden. Det blir ikke gjort noe videre poeng ut av dette i den ellers realistiske boka, og det funker godt. På denne måten er det ikke reisemetoden som er det viktigst. De må flykte fra et kjent, men farlig sted, og har ikke mye til valg når det gjelder hvor de ender opp, men selv et helt ukjent sted er tryggere enn hjemme.

Konkretiseringen av metaforen om “skjulte dører” som flyktninger bruker for å forflytte seg rundt omkring minner meg om Den underjordiske jernbanen som jeg leste tidligere i høst. Kanskje dette er på vei til å ble en litterær trend? Og i likhet med Jernbanen vil jeg også trekke frem den språklige stilen i Exit West – også her er det en veldig  språkbruk verdt å trekke frem, stilen er stakkato til tider, men på en bevisst og smakfull måte. Den rett-frem-aktige fortellermåten gjør at ingenting ved historien blir svulmende eller oversentimental, som jo er så enkelt når man skriver om slike tema. Det er også noe litt gammeldags ved det hele, av og til var det som å lese en slags mellomting av Hemingway og Steinbeck – og det er virkelig ment som et kompliment. For å gi en liten pekepinn må jeg nesten legge ved et lite utdrag fra den første siden. Boken er ikke oversatt til norsk ennå, så utdraget er på engelsk, som også er originalspråket:

In a city swollen by refugees but still mostly at peace, or at least not yet openly at war, a young man met a young woman in a classroom and did not speak to her. For many days. His name was Saeed and her name was Nadia and he had a beard, not a full beard, more a studiously maintained stubble, and she was always clad from the tips of her toes to the bottom of her jugular notch in a flowing black robe. Back then people continued to enjoy the luxury of wearing more or less what they wanted to wear, clothing and hair wise, within certain bounds of course, and so these choices meant something.
It might seem odd that in cities teetering at the edge of the abyss young people still go to class – in this case an evening class on corporate identity and product branding – but that is the way of things, with cities as with life, for one moment we are pottering about our errands as usual and the next we are dying, and our eternally impending ending does not put a stop to our transient beginnings and middles until the instant when it does.

Boka er rett og slett full av avsnitt og setninger jeg har lyst å sitere her, men det er jo alltid best å oppdage slike ting selv etter som man leser. Det er uansett ingen tvil om at jeg anbefaler denne på det sterkeste.

En liten fun fact, filmrettighetene til boka har blitt solgt, og så langt ser det ut til at Morten Tyldum skal regissere. Det er ikke satt noen dato for prosjektet ennå, men det blir jo artig for oss nordmenn å følge med på 🙂