Tag Archives: Norsk litteratur

Matias Faldbakken -Vi er fem (anmeldelse)

  • Matias Faldbakken – Vi er fem
  • Oktober forlag 2019
  • 204 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Matias Faldbakkens femte roman er en bygdefortelling helt utenom det vanlige. På Råset, tre timer nord for hovedstaden, bor Tormod Blystad med kona Siv og barna Alf og Helene. Huset på den karrige tomta har han bygget selv. Etter noen utsvevende ungdomsår har Tormod blitt en trygg og pålitelig familiemann. Men i alle familier finnes det tomrom som må fylles. Slik kommer hunden Snusken til huset på Råset. Og slik går det til at Tormod en kveld går på verkstedet og blander rødleire og kunstgjødsel i eltemaskinen – og dermed utfordrer krefter han ikke aner rekkevidden av. Vi er fem er en skarp, humoristisk og særpreget roman, som blander eventyr, horror, mytologi og science fiction med rå realisme.


Velkommen til nok en anmeldelse av en bok lest for godt over to måneder siden, men som jeg ikke har klart å skrive om før nå. Høsten er travel rett og slett. Men denne boka må jeg løfte frem, det fortjener den virkelig! Dette er en ganske så kort anmeldelse, men så er det en ganske så kort bok og 😉

Mitt første møte med Matias Faldbakken var gjennom den hans herlige forre roman The Hills, en av de beste bøkene fra bokåret 2017, og han følger den godt opp, dog med noe helt annerledes. Ikke bare er Vi er fem annerledes fra The Hills, den er unik på svært mange måter, det er vanskelig å sammenligne den med noe jeg har lest egentlig. Mest minner det meg noe som kunne vært om en sær og kul kultfilm fra 70-tallet, antagelig noe som ville involvert Ray Harryhausen.

Boka begynner nesten litt som ei gammel barnebok, med en klassisk introduksjon av karakterer og setting, og med en artig “knekk” i språket. Skrivestilen til Faldbakken er det som har gjort de to bøkene jeg har lest av ham såpass unike, de er med på å gi historien en klar tone fra start, og dette mester Faldbakken helt ut. I mangel av bedre ord for å beskrive akkurat hva jeg liker så godt med denne skrivestilen, vil jeg heller sitere et lite utdrag helt fra starten av boka:

La det stå et hus på Råset, ei bygd snaue tre timer nord for hovedstaden. Der bodde Tormod Blystad med familien. Huset snekret han selv mens Siv gikk gravid og kvalm med første unge. Ungen ble kalt Alf. Alf fikk det ikke i hendene som far sin, men Tormod var uansett glad i gutten, nevenyttig eller ikke. Jenta, Helene, lys og fin, ble født fem år senere. Skarp som en syl var hun, og fingernem, ikke minst.

I tillegg til å være en pålitelig kar som brydde seg om familien, var Tormod Blystad uvanlig staut, ja, bent frem kjekk. Dette så han ikke selv, og Siv hadde blitt blind for utseendet hans etter så mange år, men kjekk var Tormod. Stor, slank, flott – velbygd – og han ble bare bedre med årene, som et stykke eik. Folk på bygda skulte og mumlet når familien var på butikken. “Hun Siv traff blink”, sa de, det hadde de alltid sagt. “Siv scoret”.

Så veldig mye mer om boka vet jeg egentlig ikke om jeg vil si se mye om – det er den type bok som må oppleves, men helst med ikke for mye informasjon på forhånd. Så jeg vil rett og slett gi den mine sterkeste anbefalelser, sjekk den ut og la deg begeistre!

Nina Lykke – Full spredning (anmeldelse)

Full spredning

  • Nina Lykke – Full spredning
  • Oktober forlag 2019
  • 282 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Elin har flyttet inn på legekontoret sitt, hvor pasientene kommer strømmende dagen lang med alle sine skavanker og lidelser. I to tiår har Elin vært fastlege. Minst like lenge har hun vært gift med Aksel. Men før Aksel fantes Bjørn, som plutselig dukket opp på Facebook, og som har snudd opp ned på alt. Elin vet at noe må løsne, men foreløpig sitter hun fast på kontoret, i en slags katatonisk tilstand. I kroken står plastskjelettet Tore og ler av henne. Og hjemme i rekkehuset sitter Aksel og raser – med mindre han har lagt seg til med den fraskilte nabovenninnen Gro.

Full spredning er en roman om selvinnsiktens forbannelser og fornektelsens velsignelser. Med denne boken flytter Nina Lykke grensene for hva en legeroman kan være.


Denne boka leste jeg for en god stund sida, men høst og vinter er travle tider i bokhandel, så da går dessverre oppdateringer her inne litt tregere. Men Full spredning fortjener virkelig et eget innlegg, for denne boka er innmari god! Det er jeg jo heller ikke den første som påpeker, Nina Lykke har fått strålende anmeldelser, boka ble nominert til bokhandlerprisen og vant Brageprisen for skjønnlitteratur. Og det er absolutt fortjent.

Jeg har ikke lest Nina Lykke før, men skjønner at jeg må utforske hennes tidligere verk og, for hun har en stemme som griper meg umiddelbart. Tidligere i år var jeg så heldig at jeg fikk høre det første kapittelet lest høyt av Lykke selv og, som var en opplevelse i seg selv, hun fremfører teksten like godt som hun skriver den.

Lykkes stil er vittig og lite høytydelig, samtidig som den alltid holder seg skarp og velskrevet. Hun klarer kunststykket å skrive en lettlest roman, som kan leses av mange målgrupper, samtidig som den litterære kvaliteten holder seg høy. Det er en kombinasjon ikke alle mestrer. Det er mye humor gjennom hele boka, men temaet er egentlig alvorlig.

Hovedpersonen, Elin, har såpass med selvinnsikt at hun vet hva og hvorfor ting har gått galt her i livet, men innsikten er ikke nødvendigvis dyp nok til å være av praktisk nytte. Dette bidrar til den vittige fortellerstilen, og gjør at jeg ofte skulle ønske jeg kunne gått inn i boka og filleristet henne litt. De fleste gode hovedpersoner trenger så absolutt å bli ristet litt i ny og ne.

De beste partiene i full spredning er scenene fra Elins legekontor og hennes pasienter. Her koser jeg med rett og slett, selv om mange av de skildrede besøkene er langt fra koselige. Elins personlige problemer utenfor jobb er jo selve grunnlaget for boka, men må finne seg i å stå litt i skyggen – det eneste som trekker boka litt ned for meg er noen av delene på slutten, da beskrivelsene av Elins problemer ble litt gjentakende og trettende. Det er dog veldig småpirk, da dette absolutt er en av de beste leseopplevelsene fra i år!

Anbefales sterkt, og selv om jeg kanskje er litt sent ute med å skrive dette 19. desember, er dette et veldig godt gavetips for mange! Den passer som sagt for et veldig bredt publikum, da den er veldig lettfordøyelig, men aldri banal eller formelbasert.

 

 

 

 

 

 

 

 

Agnes Ravatn – Dei sju dørene (anmeldelse)

  • Agnes Ravatn – Dei sju dørene
  • Samlaget 2019
  • 249 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Litteraturprofessor Nina Wisløff er i ei brytingstid. Arbeidet hennar kjennest mindre og mindre relevant, og huset hennar skal snart rivast. Mannen er travel helsebyråd, og forholdet til den kyniske legedottera er ikkje det beste.

Då leigebuaren deira, Mari, forsvinn sporlaust, går det ikkje lang tid før politiets etterforsking stansar opp. I det stille begynner Nina å nøste opp i kva som kan ha skjedd, og det ho finn, får store ringverknader.

Dei sju dørene er ein urovekkande roman om mørke løyndommar og farleg nysgjerrigheit.


Jeg synes Agnes Ravatn er en av de kuleste aktive forfatterne vi har her i landet, det til tross for at jeg hadde litt reservasjoner for hennes forrige roman, Fugletribunalet. Så langt har jeg likt sakprosaen hennes aller best, men med boka Dei sju dørene kaprer hun skjønnlitteraturhjertet mitt og.

Dei sju dørene er en nokså kort, vittig og skarp fortelling, spekket med kulturelle referanser – klassisk Ravatn-stil altså. Sjangermessig beveger boka seg inn mot krim, men går aldri over til formellitteratur – det er en litterær roman med en kriminalhistorie i seg.

Tidlig i boka deltar litteraturprofessor Nina Wisløff i en offentlig samtale på Litteraturhuset i Bergen. Det går ikke helt som planlagt, og Nina ender opp med å stille spørsmålet “Kva skal me med litteraturvitarane?”, og kommer selv med svaret: “”I realiteten bør litteraturvitarar kunne vere glimrande etterforskarar” – “Litteraturvitarar bør jobbe i politiet!”.

Selvfølgelig ender det da ganske så snart med at en etterforskingssak dumper ned i fanget hennes – deres forsvunne leietaker. Nina ender opp med å ta forsvinningen personlig, og graver der hun kan for å nøste sammen trådene i hva som kan ha skjedd.

Gjennom hele boka har jeg sittet og småhumret for meg selv – ikke fordi det er så mange morsomme situasjoner som oppstår, men Ravatn lar sine karakterer komme med såpass skarpe, ironiske stikk, både i dialog og i tanker, og de treffer alltid. Det er dette Ravatn er en av de beste i Norge på, og det føles alltid naturlig, der det hos andre lett kunne blitt litt påtvunget.

Mot slutten av boka er det kanskje litt mange siste-minutts-teorier og twister som kommer litt for tett opp mot hverandre på få sider. Det kan bli litt i overkant, men samtidig får det frem den litt frenetiske sinnstemningen som utvikler seg hos Nina Wisløff gjennom etterforskningen. Når det går mot siste side er det også lagt opp til at vi som lesere ligger et lite hakk foran Nina, så da kan vi frustrere oss litt på godt og vondt frem til hun selv når mållinja.

Anbefales sterkt til alle Ravatn-fans, og alle potensielle nye Ravatn-fans 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

Himmelske tilstander – anmeldelse

  • Tove Nilsen – Himmelske tilstander
  • Oktober 2017
  • 328 sider

Forlagets omtale:

Å bli ærlig betydde å bryte opp nok en gang.
    Hun er tilbake på Kreta. Den varme øya er som et annet hjem for henne. Hun går turer i timianduft, og hun møter stadig den pur unge kattemoren med et kull på sju små.
Denne reisen er ikke som de tidligere. Hun har nylig mistet sin far. Hun har brutt med han hun var sammen med i mange år. Hun har møtt en mann som hun er i ferd med å bli kjent med. Er det noe ved tanken på voksen kjærlighet som gjør henne ekstra sårbar?
    På Kreta er lyset og de klare fargene som før, men hun legger merke til at det fins færre jobber og mindre penger her nå. I havet omkring den vakre øya synker båter fullastet med flyktninger. Da hun møter sin gamle venn Manolis, ser hun at ansiktet hans er merket av sykdom.
    Himmelske tilstander er en rik roman om dødelighet og skaperkraft, om brudd og ny kjærlighet.

Himmelske tilstander er faktisk mitt første møte med Tove Nilsens forfatterskap, noe som nesten er litt småflaut når vi snakker om en kritikerrost norsk forfatter som har vært svært produktiv siden 1974. Nevnte roman er fra årets bokhøst, og jeg fikk endelig tid til å lese den nå i jula. Og den frister så absolutt til videre utforskning av Nilsens bøker!

Boka er først og fremst god lesning på grunn av Tove Nilsens vakre språk og alle de interessante avsporingene – heller enn den egentlige historien i bunn. Ikke misforstå, det er en fin, sår og hjertevarm historie, men det jeg virkelig koste meg med var de assosiative krumspringene Nilsen tar. I mellom historiene av hva som foregår nå, hennes tur (eller “flukt”) til Kreta, og tilbakeblikkene mot sin fars siste øyeblikk, får vi servert hyppige avstikkere bestående av Nilsens essayistiske tanker om livet, kunsten, skrivingen og litteraturen, kjærligheten og mer. Alle som har lest Knausgård kjenner igjen denne type skrivestil, men Tove Nilsen begynte med dette lenge før Karl Ove.

Kanskje kunne historien i seg selv hatt enda mer ved seg, til tider følte jeg at mye endte opp med å skrape på overflaten – fortelleren har så sterkt og intenst forhold til det hun skildrer, mens jeg som leser av og til ender opp med å dalte litt etter; jeg merker hvor personlig fortellerens opplevelse er, men får ikke helt levd meg inn i det.

Uansett gjør språket og alle de fine tankeskildringene mer enn nok opp for det. Himmelske tilstander gjør meg kjempeinteressert i Tove Nilsens forfatterskap, og jeg gleder meg til å utforske hennes tidligere verker. Avslutningsvis vil jeg legge med et avsnitt fra boka, som jeg særlig lot meg begeistre av:

At jeg husker detaljen med tobakksspyttet, er ikke min, men Hemingways fortjeneste fordi han kunne fortelle på en måte som noen liker å kalle gudbenådet, men som jeg innbiller meg handler om alt annet enn nåde fra gudene, det handler om å vite at det er evnen til å huske konkret og så løfte det man husker, til et sted som andre kan gjenkjenne selv om de ikke har vært der, det er evnen til å dra linjen fra det konkrete og lokale til det allmenne og universelle som skaper en stor forteller.

 

 

 

Blå – anmeldelse

  • Maja Lunde – Blå
  • Aschehoug 2017
  • 368 sider

Forlagets omtale:

2017: Signe er snart 70 år, men lar seg ikke skremme av havet. Alene seiler hun vekk fra barndomsbygda på Vestlandet, for å konfrontere mannen hun en gang elsket. Det er bare henne, båten og en underlig last.

2041: David kjenner seg for ung til å være far, likevel er han blitt alene med sin lille datter. De to er på flukt gjennom et tørkerammet Sør-Europa, hvor nord står mot sør, og det ikke lenger finnes nok vann til oss alle. Alt forandres den dagen de oppdager en seilbåt i en forlatt hage langt inne i landet.

Man må nesten ha levd under en stein de siste årene hvis man ikke har fått med seg Maja Lunde og hennes braksuksess av en roman, Bienes historie, som kom i 2015 og tok Norge med storm, og som også ble solgt til en rekke andre land. Nå har hun kommet med “oppfølgerromanen”, den andre av hele fire planlagte. De er del av det som skal bli klimakvartetten, tematisk like, men ellers henger ikke historiene sammen og kan fint leses uavhengig av hverandre.

Jeg leste Blå veldig raskt, det er en utrolig lettlest bok, som absolutt ikke er ment negativt. Temaene den tar opp er store, men skrevet på en måte som er lett tilgjengelig for de fleste. Der den forrige romanen handlet om konsekvensene av biene som forsvinner, får vi her en historie preget av mangelen på vann. Vi følger to tidslinjer, nåtiden med aktivisten Signe, som jobber motstrøms med å snu endringene som allerede er langt på gang, og fremtiden med David, der vi for lengst er forbi point of no return, og menneskene i Sør-Europa er klimaflyktninger. Som i Bienes historie flettes tidslinjene inn i hverandre, vi ser klart sammenhengene mellom nåtid og fremtid.

Et lite minus er muligens er sammenhengene er litt vel tydelige, og veldig likt oppskriftsmessig som forrige roman hvis man har lest den. Det demper litt av spenningen i boka, det er av og til litt for kjent. Likevel blir det ikke kjedelig, for karakterene er såpass gode og klimatemaet såpass evig aktuelt og engasjerende. Dessuten er den noen veldig fine naturskildringer imellom som gjør at jeg absolutt får lyst å hive meg på toget (miljøvennlig) og ta meg en Vestlands-tur snarest.

Språkmessig er ikke Blå det mest spennende, den er godt skrevet, men uten  noe særlig sterkt særpreg. Litt ufarlig. Boka vinner likevel såpass mye på tema og karakterer, så det er absolutt en positiv leseopplevelse. Dessuten er det tydelig at Lunde har lagt utrolig mye innsats i researcharbeidet til boka, som forhåpentligvis vil være med på å engasjere og inspirere lesere i klimedebatten- og arbeidet fremover, noe som utvilsomt må være et mål for Lunde.

Alt i alt en veldig fin og lettlest bok, til tross for litt mye formel til tider. Anbefales 🙂