- Trude Marstein – Så mye hadde jeg
- Gyldendal 2018
- 432 sider (innbundet)
Forlagets omtale:
Monika er 13 år og vet at alt hun opplever, en gang skal tilhøre en annen tid. Hun er 27 år og elskerinnen til en eldre professor. Hun er 37 år og bor sammen med Geir, de har fått Maiken, som suger rytmisk på smokken og har en stripe bar hud i bakhodet. Hun er 46 år, har et uthus fullt av kranglevorne høner og tenker at livet består av håpløse forsøk på sammenføyninger. Hun er 52 år og møter morens ansikt i speilet over grønnsaksdisken i dagligvarebutikken.
Så mye hadde jeg er en roman om den aldri hvilende lengselen etter et liv rikt på tilhørighet, lidenskap og mening – men også om følelsen av at alt glipper, at ingenting kan holdes fast, at man kanskje verken vil eller klarer å høre sammen med noen.
Så mye hadde jeg har jeg stått på venteliste på hos biblioteket i flere måneder nå. Boka kom i sommer og fikk fantastiske anmeldelser, så jeg har naturlig nok vært ganske spent. To dager før julaften tikket det inn en hentemelding, og jeg rakk å hente mitt eksemplar før jeg skulle reise hjem, og har slukt den ganske så raskt på et lite døgn.
Trude Marstein skriver om Monika, som vi følger stykkevis gjennom livet, fra 13-åring til de sene 50-årene. Viktige bikarakterer er Monikas nærmeste familie og mennene som kommer og går i hennes liv. Karakterene, og særlig da Monika er det som gjør hele boka, og ikke fordi man nødvendigvis blir så glad i henne, men fordi Marstein skildrer et menneskeliv så utrolig godt og realistisk. Monika er full av motsetninger, hun gjør valg man ikke liker, hun gjentar gamle feil og er ikke nødvendigvis den man “heier på”. Det er av og til ubehagelig å lese, fordi slike sterke og usminkede feil er noe vi alle kan gjenkjenne oss i, men helst vil overse hos oss selv.
Et slikt type ubehag er dog romanens styrke, dette skal ikke være en feelgood-bok, den tvinger oss til å se på oss selv og våre egne valg også. For boka handler særlig om valg; Monika er redd for å stagnere i livet og ser alltid fremover, tar valg på valg for å komme seg vekk fra der hun er, og mot det ukjente stedet hun skal. Monika lever nesten ikke i nåtiden, men er på konstant jag etter en annen mulig fremtid.
Så mye hadde jeg er muligens ikke romanen for en leser som vil ha den empatiske og heroiske hovedpersonen å følge, men sikter man bare den veien lukker man døra for mye god litteratur. Det er også verdt å merke seg at Monika gjennom deler av boka jobber med en avhandling om “vanskelige kvinner i litteraturen”. Litt metaperspektiv der 😉
Marsteins språk er godt og flyter utrolig lett og naturlig gjennom boka. Romanens oppbygging funker veldig godt – kronologisk, men med store tidshopp mellom kapitlene.
Til tross høye forventninger er jeg så sannelig enig med anmelderne: Så mye hadde jeg er en velskreven og sterk roman. Litt mot slutten føltes den en smule lang , jeg kunne personlig klart meg med 50 sider mindre, men det er småpirk. Anbefales!
Hedvigs bokhjørne 