Reidar Müller- Skogens historie – og den besværlige trangen til å spore ulv (anmeldelse)

• Reidar Müller – Skogens historie – og den besværlige trangen til å spore ulv
  
• Aschehoug 2018
• 288 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
Skogen dekker en tredjedel av landet vårt. I uminnelige tider har vi høstet av den – og ikke minst byr skogen på rekreasjon og ro. Shinrin-yoku, kaller japanerne det – å bade i skogsluft. Men hvor godt kjenner vi egentlig skogen? Når oppstod den, og hvordan har den utviklet seg? Hvor kommer de fra, de utallige artene, kjente og ukjente, som hører hjemme der? Og hvordan fungerer skogen som økosystem?
Forfatteren av denne boken setter seg et mål: Han vil utforske skogens historie, dens betydning som livsmiljø for planter og dyr, og dens plass i menneskenes forestillingsverden. I folketroen har skogen vært hjem for mystiske, overnaturlige vesener, og rovdyrene vekker fremdeles frykt og fascinasjon. Det gjelder ikke minst ulven. Av erfarne skogsfolk lærer forfatteren, den ellers nøkterne naturforskeren Reidar Müller, å spore ulv, og hos ham blir fascinasjonen til en besettelse. Til slutt blir han stående alene ute i villmarka og ule etter gråbein. Får han svar?

Skogens historie av Reidar Müller føyer seg fint inn i de siste års litteraturtrender, som den narrative sakprosaen samt naturbølgen som har fått en oppblomstring den siste tiden. Og den er så absolutt et kjempefint tilskudd!

Det er så artig når man ender opp å lese noe man vanligvis ikke ville tatt med seg. Jeg var tidligere i høst på et bokmøte i regi av Aschehoug og fikk høre forfatteren presentere boka selv, og fikk samtidig høre et virkelig imponerende ulvehyl 😉 Da jeg litt senere satt meg ned for å lese boka ble jeg fort oppslukt, og selv om været var forferdelig grått og vått fikk jeg selv en trang til å komme meg ut og lære meg sporing (men det har så langt blitt med tanken..).

Boka begynner med Müllers ønske om å å få en dypere kjennskap til skogen, som er viktig for oss alle, men som vi ikke nødvendigvis alle har et veldig bevisst forhold til. Müller er selv geolog, og har en viss kunnskap til skogens hemmeligheter fra før, men er ingen ekspert – så boka beskriver over et års læreprosjekt som vi får følge med på. Han allierer seg med venner og bekjente, og legger ikke skjul på at han nok i denne perioden har vært litt innpåsliten og masete til tider, men det er jo slik man får resultater. Raskt, og egentlig litt uplanlagt, blir ulven en viktig del av historien. Man kan ikke gå inn i norsk skogshistorie uten å møte på ulven – uansett hvor utbredt den har vært har den alltid dukket opp i skogshistorier, den er tilstedeværende i overtro og myter, og i moderne tid er den gjenstand for intens diskusjon.

Ulven blir raskt en besettelse for Müller. Samtidig som ulven er så tilstedeværende er den også unnvikende og mystisk – det er utrolig vanskelig å faktisk se den. Sporene derimot er relativt lette å lære seg, og jeg har nå lært at ulvebæsj er det beste ulvesporerne kan finne, da blir det party. Trangen til å faktisk møte ulv (ekte vill ulv, dyreparker tells ikke) fører Müller til en virkelig ulvemann i Sverige, en fantastisk naturglad og original kar, som bokstavelig talt uler med ulvene.

Det jeg virkelig likte med Skogens historie er hvor utrolig engasjerende og smittende Müllers entusiasme kommer frem på arket. Jeg kan ikke skryte på meg å være noe særlig til friluftsmenneske, og tilbringer ikke særlig mye tid i skogen – og likevel føltes aldri engasjementet til Müller fremmed. Hvordan han raskt ble dratt ned i en såpass sterk besettelse kjennes gjenkjennelig, selv om jeg ikke har vært i en helt lignende situasjon.

Reidar Müller skriver svært personlig, med en sterk egen stemme og med mye selvironi. Likevel er det også mange passasjer i boka som er svært lærerike, med mange faktaopplysninger og interessante historier. Det gir en fin flyt i boka, og den er godt balansert. Språket er enkelt og godt.

Skogens historie er en bok jeg gleder meg til å fremsnakke i bokhandelen når julehandelen virkelig setter inn. Det er gøy å ha noe å anbefale som ikke bare er romanene på topp ti og ørten antall aktuelle politiske selvbiografier 😉

Advertisement

Verdensteater – anmeldelse

• Thomas Reinertsen Berg – Verdensteater: Kartenes historie
  
• Press forlag 2017
• 351 sider

Forlagets omtale:

Hva er et kart? Hvordan har vi mennesker tegnet verden opp gjennom historien? Hva sier kartene om oss selv? Verdensteater er den første norske boken om hele kartenes utrolige historie. Thomas Reinertsen Berg tar oss helt fra steinaldermenneskenes mystiske symboler frem til Google Earth i en fascinerende beretning om vitenskap og verdensbilder, om kunst og teknologi, om makt og ambisjoner, om praktiske behov og fjerne drømmer om det fremmede.

Verdensteater fikk Brageprisen for sakprosa 2017, så naturlig nok hadde jeg visse forventninger da jeg begynte på denne nydelige boka. Og ja, den er virkelig nydelig rent esterisk sett: omslaget utenfor og illustrasjonene inni er helt fantastiske og til og med papiret føles litt mer ekskusivt ut enn de fleste andre bøker.

Boka har heldigvis enda flere kvaliteter enn det estetiske, og var en sann fryd å lese. Å lage et verk over kartenes historie er en stor oppgave, vi snakker mange tusen års historie, der det er nødvendig med en god del avstikkere og en smule hopping frem og tilbake i tid og sted, men Berg klarer å holde en relativt stram linje som gjør det hele oversiktelig og lettfattelig for den jevne leser.

Helt i starten av boka kan man kanskje frykte at det hele blir litt tørt – det er mye informasjon, årstall, personer og teorier som blir presentert. Det er synd at den kneika er såpass tidlig, for det er absolutt ikke representativt for boka som helhet! Hvis du plukker opp Verdensteater og har lyst å legge den fra deg etter første kapittel vil jeg på det sterkeste råde deg til å motstå det – du har så utrolig mye spennende i vente! Som sagt rommer kartenes historie så uendelig mye – vi går fra vage bilder og skisser på hulevegger, til ruller der vi så vidt kan begynne å skimte noe av det vi i dag forbinder med kart, til vakkert illusterte og overdådige kart i middelalderen og de enda mer vitenskapelige baserte i renessansen. Vi lærer hvordan sjøkartenes praktiske egenskaper påvirket landkartene, hvordan polområdenes kartlegging har krevt utallige menneskeliv, om havkarts innflytelse på geografi- og geologivitenskapene, de store krigenes påvirkning og hvordan kartlegging i moderne tid tid har foregått: fra flyfoto til satelittbilder og GPS.

Abraham Ortelius’ “Theatrum orbis terrarum” 1570, hentet fra Wikimedia Commons

Boka er som nevnt vakkert illustrert gjennom det hele, for meg er det særlig middelalder- og renessansekartene jeg stopper opp ved. Det er også utrolig interessant å følge utviklingen på kartene etter som man lærer seg hva man skal se etter: f.eks. at Sri Lanka i såpass mange år ble regnet for å være en av verdens største øyer, at Skandinavia i lange tider bare ble sett på som en gruppe småøyer, og hvilke deler av verden karttegnere valgte å fremheve og ikke.

Verdensteater er et verk om kartenes historie over hele verden, men Berg tar oss stadig tilbake til Skandinavia og Norge, og boka har sin forankring der. Det som ligger oss nærmest er jo ofte mer interessant for oss, og jeg synes Berg klarer balansegangen fint her: vi er ikke verdens navle, men Norges historie i verdens kartlegging er absolutt interessant og verdt å lære om. Lenge trodde ikke resten av verden at mennesker kunne leve her i det kalde nord, så hvorfor skulle man utforske det videre? Senere i historien kjenner vi jo alle til polekspedisjonene og Norges rolle der – vi har bidratt til å sette steder på kartet selv.

Berg er innom så mange viktige deler av historien i sin utforskning av kartene, og vi blir kjent med mange interessante mennesker på veien. Mot slutten blir det hele knyttet sammen – det dras en klar linje mellom hva som skjedde for årtusener siden og hvordan det hele har utviklet seg til i dag. Det er utrolig tilfredsstillende å lese.

Her er det bare å ta av seg hatten – Brageprisen var vel fortjent. Som ansatt i bokhandel vet jeg at Verdensteater befant seg under mange juletrær i år, og jeg håper at dere som ikke var så heldige å få den, men som leser dette, vil tenke på å plukke den opp – fra biblioteket, bokhandelen eller låne den fra en venn. Den anbefales nemlig på det sterkeste 🙂

 

Grensen – anmeldelse

• Erika Fatland- Grensen. En reise rundt Russland gjennom Nord-Koera, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge, samt Nordøstpassasjen
  
• Kagge 2017
• 623 sider

Forlagets omtale:
Erika Fatland er en av Norges mest spennende sakprosaforfattere. Hun fikk sitt store gjennombrudd med boka Sovjetistan i 2015. Nå har hun vært på en ny eventyrlig reise, denne gangen langs Russlands enorme grense – fra Nord-Korea i det fjerne Østen, langs Kaukasus, over Det kaspiske hav og Svartehavet. Vi blir med henne til Ukraina, der president Putin ekspanderer, og opp gjennom Øst-Europa, til vår egen grense mot Russland. Endelig tar hun båt gjennom nordøstpassasjen – en båtreise som har blitt mulig etter klimaendringene. Med kunnskap om landene og deres historie og gjennom menneskemøter viser Erika Fatland hvordan disse svært ulike landene alle påvirkes av sin mektige nabo.

Grensen av Erika Fatland er en av titlene jeg har gledet meg aller mest til denne bokhøsten. Jeg elsket Sovjetistan, som jeg også vil anbefale alle å lese – en av de beste norske sakprosabøkene jeg har lest. Men det er selvfølgelig ikke den som skal snakkes om her.

I Grensen har Fatland tatt på seg et massivt prosjekt: Å reise gjennom alle landene som grenser til Russland, fra Nord-Korea til Norge, samt skipstur gjennom Nordøstpassasjen. Ikke overraskende har dette manifestert seg som en virkelig murstein av en bok, med tilsvarende lang undertittel. Ved første øyekast virker det nesten litt overveldende, kan en slik gigant av en bok klare å holde interessen gjennom hele, og klarer den følge en tydelig rød tråd?

Svaret er et klart ja! Fatland briljerer når det gjelder å balansere store mengder med informasjon sammen med interessante historier og vittige observasjoner.  Som i Sovjetistan-boka får vi en fin miks mellom historiske fakta, direkte reiseskildringer og dialoger med mennesker, samt Fatlands egne refleksjoner rundt det hun opplever. Balansegangen fører til at det aldri blir for tungt – det er en bok man virkelig kan kose seg med, samtidig som den forhåpentligvis gir deg ny innsikt.

En ting jeg virkelig er glad for at Fatland tar opp i boka er hennes refleksjonen over hva vi husker av steder, hva minnet vårt tar med videre, hvordan vi bearbeider det og presenterer det videre. Reiselitteratur er preget av forfatterens subjektivitet, og Fatland beskriver selv hvordan hun opplevde gjenbesøkte steder som helt annerledes andre gangen – som fikk henne til å tenke på hvordan hun hadde skrevet om dem tidligere. Det er greit å bli minnet på at det vi leser om er farget av tid, dagsform og kontekst.

Før jeg var ordentlig inne i lesinga var jeg bekymret for hvordan Fatland skulle få det hele til å henge sammen. Å skrive én bok om reising i så mange forskjellige land – hvordan skal det gå? Utrolig nok føles det aldri rotete, den råde tråden er så klar gjennom hele. Dette er ikke vanlige reiseskildringer, de tar alle utgangspunkt i det samme: Hvordan har stedets forhold til Russland påvirket det? Russland er en stor og mektig nabo, og har for alle sine naboland spilt en viktig rolle – mange av dem pleide å være en del av Sovjetunionen, og flere av dem har vært i krig med russerne på et eller annet tidspunkt. Norge er det landet som har sluppet lettest unna når det gjelder konflikter, men også vi har hatt våre spente situasjoner. Vi får lese om historiske hendelser langt tilbake i tid, men også vitneskildringer fra mennesker som lever i dag. En ting som overrasket meg var hvor interessant det var å lese om landene nærmest oss, samt oss selv; blant annet Finland og de baltiske landene. Det trenger ikke være særlig eksotisk og langt borte for å være spennende!

Grenser kan være fysiske eller noe du bare ser på et kart, og de forandrer seg stadig. Den russiske grensen må vel være en av de som har forandret seg mest gjennom tidene, og det ser ikke ut til å stoppe. Det er lett å forstå at det er mye spennende å utforske blant de som lever nærme den – det er utrolig hvor mye landegrenser påvirker vårt liv. At Erika Fatland har valgt å utforske dette er jeg rett og slett skikkelig takknemlig for – det har blitt et så bra endeprodukt, godt skrevet og utrolig interessant.

Anbefales på det aller sterkeste, og jeg håper at Grensen vil ligge under mange juletrær i år. Jeg vet i hvert fall hva jeg skal anbefale som bokhandelansatt!

 

 

Stien tilbake til livet – anmeldelse

Leseeksemplar fra forlaget

 

• Long Litt Woon – Stien tilbake til livet: Om sopp og sorg
• Vigmostad & Bjørke 2017
• 297 sider

Forlagets omtale:
«Det kjentes som om noen hadde slått med en gedigen slegge, den tyngste som finnes … Vi var to om livet for bare noen timer siden … Nå ligger Eiolf på akuttavdelingen på Ullevål. Død.»

Dette er fortellingen om en reise som startet brått da Long Litt Woons liv ble snudd opp ned. Midt i den lammende sorgen oppdager hun ved en tilfeldighet soppens forunderlige verden og blir kjent med sopplukkerene, en subkultur med egne overgangsriter og uskrevne regler.

Forfatterens oppdagelsesferd inn i soppriket skjer parallelt med en reise i et indre landskap, gjennom den kronglete sorgprosessen. Hennes nysgjerrighet og entusiasme for den nyoppdagede soppverdenen gir teksten en egenartet sjarm.

Stien tilbake til livet: Om sopp og sorg går under sjangeren narrativ sakprosa, en litterær trend som har blitt sterkere og synligere de siste årene (tenk f.eks. på Havboka av Morten Strøksnes). En grei måte å forstå sjangeren på er at innholdet er sakprosa, men stilen er mye mer preget av narrative valg vi vanligvis forbinder med fiksjon. Det er altså skrivestilen som avgjør – innholdet må selvfølgelig være faktisk. Det er en sjanger jeg også har lyst å utforske mer, da jeg elsker god sakprosa, men samtidig ikke vil ha det for tørt. Og Stien tilbake til livet er på ingen måter tørt.

Det er en utrolig klisjé og nesten litt kleint å si at et verk “fikk meg til å både gråte og le”. Likevel var det nettopp det denne boka fikk meg til å gjøre, og rett skal jo være rett, uansett hvor uorginalt det høres ut. Det er kanskje ikke overraskende at en selvopplevd bok om sorg er trist, men den fornøyelige overraskelsen her er jo hvor original, interessant og vittig den også er. At den er original tror jeg ingen vil krangle på – hvor mange er det som har skrevet en bok om sopp og sorg før? Kombinasjonen høres kanskje merkelig ut, men det funker så bra, og gjør dette til en av høstens virkelige positive overraskelser.

Boka er også utrolig interessant, uansett hvor interessert du måtte være i akkurat sopp. Jeg er ikke selv inne i soppmiljøet som beskrives i boka, men min egen mor er en stor del av det, og av det jeg har lært gjennom henne kjenner jeg igjen flere ting – men det er ikke nødvendig for en god leseopplevelse. Faktisk vil den kanskje bli enda bedre med ikke noe kjennskap – soppmiljøet i Norge er faktisk ganske artig å utforske, det består av så mange engasjerte personer, ritualer, myter og skikker, og det er rett og slett gøy å lære om.

Vi følger Longs reise inn i et nytt miljø, og vi får servert mange smakebiter på det hun lærer, hvordan hun tar i bruk kunnskapen og hva det gjør med henne. Samtidig følger vi henne på et enda mer personlig plan, en reise gjennom sorgens rike. Det føles aldri kronglete, Long vever disse trådene naturlig sammen med en lett og fin stil, og gjør det hele til engasjerende lesing.

Denne lille overraskende perlen anbefales virkelig. Og som en liten bonus må jeg nesten legge ved et lite bilde fra barndommen – Long skriver blant annet om kjemperøyksoppen, noe som umiddelbart fikk meg til å tenke på da pappa, søsknene mine og jeg fant en av de største røyksoppene jeg noensinne har sett, på Bygdøy en gang på 90-tallet. Det ble selvfølgelig grundig dokumentert 😉

Storebror, lillesøster, meg og to røyksopp 🙂

 

 

 

Bokhøsten 2017

Bokhøsten 2017 er godt i gang, men for all del ikke over. Det er utrolig mye spennende litteratur som blir utgitt nå og fremover, og det er særlig noen titler og forfattere jeg gleder meg til å utforske.

En av de bøkene jeg venter mest på er Erika Fatlands Grensen. Fatlands forrige reiseskildring, Sovjetistan, var utrolig interessant og innholdsrik lesning, så jeg har høye forhåpninger om en lignende leseopplevelse. Her skal vi følge Fatlands reise langs grensen til Russland, som undertittelen på boka beskriver: “En reise rundt Russland gjennom Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge, samt Nordøstpassasjen”. Boka forventes utgitt i slutten av oktober.

Det er ingen hemmelighet at jeg er en stor Harry Potter-fan, og jeg elsker de nyillustrerte utgavene med tegninger av Jim Kay, og i starten av oktober vil  Fangen fra Azkaban være i salg. Dette er rett og slett nydelige utgaver av fantastiske bøker, og jeg gleder meg til å legge den til i samlingen min. Denne blir garantert å finne under mange juletrær i år, både til store og små.

Majas Lundes Blå kommer garantert til å få mye buzz utover høsten. Bienes historie gjorde braksuksess både i Norge og i utlandet, og Blå er en fortsettelse på temaet miljø og natur, men denne gangen er det den livsnødvendige ressursen vann som står i sentrum. Lunde skriver godt og lettlest om viktige tema, og forhåpentligvis vil boka leve opp til forventningene som mange av oss har. Jeg gleder meg i hvert fall veldig! Blå kommer ut i midten av oktober.

Vi kan også glede oss til en ny bok av Lars Saabye Christensen, Byens spor, det første bindet av en kommende trilogi. Her får vi en historisk Oslo-roman som skal foregå rett etter krigen. Det er faktisk en stund siden jeg har lest noe av Saabye Christensen, jeg har ikke hatt tid til å plukke opp hans siste romaner, men denne høres for fristende ut til å overse. Romaner som virkelig går i dybden på tid og sted kan være så utrolig fascinerende hvis de er godt utført, og her er historien i hendene til en dreven og dyktig forfatter. Forventes utgitt 9. oktober.

En bok som har vært ute rundt en måned eller så allerede er Jan Kjærstads Berge. Jeg står på venteliste på biblioteket, men det er foreløpig over 280 (!) foran meg. Får håpe de er raske lesere. Det er litt småflaut å innrømme, men Kjærstads forfatterskap har jeg faktisk ikke noe særlig forhold til, noe jeg tenker å endre. Kritikerroste Berge, en historie fortalt fra ulike synspunkter om et Norge i kollektivt sjokk etter et politisk og muligens terrorrelatert drap, virker som en spennende introduksjon til forfatterskapet. Så da får jeg håpe at de andre på ventelisten leser raskt!

I år ser jeg også frem til en bildebarnebok selv om jeg ikke har en eneste smårolling. Klaus Hagerup har slått seg sammen med illustratør Lisa Aisato, og de har laget barneboka Jenta som ville redde bøkene. Hagerup var en viktig del av min egen barndom, og når han nå kommer med en ny barnebok som handler om kjærligheten til bøkene, med nydelige illustrasjoner av Aisato, hvordan kan jeg da motstå? Boka, som blir kategorisert i aldersgruppen 6-9 år, kommer i salg 21. september.