Agnes Ravatn – Dei sju dørene (anmeldelse)

• Agnes Ravatn – Dei sju dørene
• Samlaget 2019
• 249 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Litteraturprofessor Nina Wisløff er i ei brytingstid. Arbeidet hennar kjennest mindre og mindre relevant, og huset hennar skal snart rivast. Mannen er travel helsebyråd, og forholdet til den kyniske legedottera er ikkje det beste.

Då leigebuaren deira, Mari, forsvinn sporlaust, går det ikkje lang tid før politiets etterforsking stansar opp. I det stille begynner Nina å nøste opp i kva som kan ha skjedd, og det ho finn, får store ringverknader.

Dei sju dørene er ein urovekkande roman om mørke løyndommar og farleg nysgjerrigheit.

---

Jeg synes Agnes Ravatn er en av de kuleste aktive forfatterne vi har her i landet, det til tross for at jeg hadde litt reservasjoner for hennes forrige roman, Fugletribunalet. Så langt har jeg likt sakprosaen hennes aller best, men med boka Dei sju dørene kaprer hun skjønnlitteraturhjertet mitt og.

Dei sju dørene er en nokså kort, vittig og skarp fortelling, spekket med kulturelle referanser – klassisk Ravatn-stil altså. Sjangermessig beveger boka seg inn mot krim, men går aldri over til formellitteratur – det er en litterær roman med en kriminalhistorie i seg.

Tidlig i boka deltar litteraturprofessor Nina Wisløff i en offentlig samtale på Litteraturhuset i Bergen. Det går ikke helt som planlagt, og Nina ender opp med å stille spørsmålet “Kva skal me med litteraturvitarane?”, og kommer selv med svaret: “”I realiteten bør litteraturvitarar kunne vere glimrande etterforskarar” – “Litteraturvitarar bør jobbe i politiet!”.

Selvfølgelig ender det da ganske så snart med at en etterforskingssak dumper ned i fanget hennes – deres forsvunne leietaker. Nina ender opp med å ta forsvinningen personlig, og graver der hun kan for å nøste sammen trådene i hva som kan ha skjedd.

Gjennom hele boka har jeg sittet og småhumret for meg selv – ikke fordi det er så mange morsomme situasjoner som oppstår, men Ravatn lar sine karakterer komme med såpass skarpe, ironiske stikk, både i dialog og i tanker, og de treffer alltid. Det er dette Ravatn er en av de beste i Norge på, og det føles alltid naturlig, der det hos andre lett kunne blitt litt påtvunget.

Mot slutten av boka er det kanskje litt mange siste-minutts-teorier og twister som kommer litt for tett opp mot hverandre på få sider. Det kan bli litt i overkant, men samtidig får det frem den litt frenetiske sinnstemningen som utvikler seg hos Nina Wisløff gjennom etterforskningen. Når det går mot siste side er det også lagt opp til at vi som lesere ligger et lite hakk foran Nina, så da kan vi frustrere oss litt på godt og vondt frem til hun selv når mållinja.

Anbefales sterkt til alle Ravatn-fans, og alle potensielle nye Ravatn-fans 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisement

Brit Bildøen- Tre vegar til havet (anmeldelse)

• Brit Bildøen – Tre vegar til havet
• Samlaget 2018
• 155 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
Ei kvinne har vore gjennom ein lang adopsjonsprosess. I postkassa ligg eit brev som skal endre livet hennar.
Ei kvinne går gjennom gatene med ein trillekoffert. Ho skal ta hemn. Ho skal slå tilbake mot Staten. I kofferten ligg ein død katt.
Ei kvinne går lange turar langs havet med hunden sin. Når ho ikkje jobbar med å ringmerke fuglar, held ho seg mest for seg sjølv.
Dei tre historiene flettar seg saman til ei sterk forteljing om raseri, galskap og flukt frå fortida. I Tre vegar til havet»skildrar Brit Bildøen avmakt i møte med byråkratiet og kva desperasjon kan gjere med eit menneske. Samstundes teiknar ho eit urovekkjande bilde av ei tid der fugleartar forsvinn i rasande fart, og der menneske kjenner seg åleine blant sine eigne.

Denne boka altså folkens. Dette er en virkelig perle av en liten, men hardtslående bok. Tre vegar til havet er nokså kort, med sine 155 sider, men den gjorde stort inntrykk på meg, og leseopplevelsen var intens, sår og gripende.

Vi følger en ikke navngitt kvinne, i tre forskjellige perioder i livet. Kapitlene blir avskilt med titler: eksilet, staten, kroppen. Bare eksil-kapitlene har en personlig jeg-stemme, i de to andre blir vi holdt litt på avstand. Vi følger kvinnen og hennes mann som har stått i adopsjonskø i åresvis. Til slutt er de ikke lengre godkjente som adoptivforeldre fordi de har blitt for gamle. Vi følger kvinnen som lar hatet mot staten ta overhånd, det blinder hennes rasjonalitet og ødelegger forhold og karriere. Vi følger kvinnen som har distansert seg fra det gamle livet, fra venner og familie.

Kvinnen i boka blir aldri navngitt. Det som er interessant er at det i starten er lett å lese de ulike kapitlene som om de har ulike fortellere. Det er ikke en svakhet ved boka, tvert i mot viser det hvordan vi i forskjellige perioder i livet kan være som en helt annen person enn tidligere, og at hendelser kan forandre oss såpass mye.

Brit Bildøen skriver utrolig vakkert. Jeg har selv blitt mer og mer glad i å lese nynorsk i det siste, det får så ofte en enda vakrere språklig klang – og Tre vegar til havet er virkelig vakkert skrevet. Det er presist, poetisk og ofte med slående metaforer, som når kvinnen forteller om det hun opplever som en “statlig abort”.

Boka er naturligvis ikke særlig lystig, men den er nydelig og inderlig. Tre vegar til havet anbefales på det sterkeste om man vil ha en sår, sterk og vakker bok!

PS: Tirsdag 4. desember kl. 17 skal Brit Bildøen bokbades av Linn Ullmann i Norli Universitetsgata, og selvfølgelig signere bøker. Anbefales for de som befinner seg i nærheten!

Agnes Ravatn- Stoisk uro og andre filosofiske smular (anmeldelse)

• Agnes Ravatn – Stoisk uro og andre filosofiske smular
• Samlaget 2018
• 119 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
Er filosofi høgtsvevande og teoretisk visvas, eller kan det òg ha praktisk nytte? I denne underhaldande boka testar Agnes Ravatn ut korleis dei ulike filosofiske skulane fungerer i kvardagen, i eit halvhjarta forsøk på å bli eit betre menneske.

På vegen mot det gode livet går ho på ski med Kant, arrangerer symposium i Platons ånd og trulovar seg etter råd frå Kierkegaard. Stoisk uro og andre filosofiske smular er ei sjarmerande samling tekstar som vekker både latter og undring.

Agnes Ravatn er i min mening en av de skarpeste essayistene og samtidsforfatterne vi har i Norge for tida, og i høst er hun aktuell med den lille boka Stoisk uro og andre filosofiske smular. Her blir høytsvevende filosofiske ideer satt ut i livet, Ravatn utforsker de store ideenes praktiske hverdagsbruk.

I de forskjellige kapitlene i boka tar Ravatn for seg forskjellige filosofer og deres livssyn, og prøver å tilpasse den moderne hverdagen i Norge til deres filosofi. Men det er ganske vanskelig å leve som stoiker når man møter på frustrerende utleiere, og livet som skeptiker i Pyrrhons ånd er rett og slett livsfarlig – Ravatn innrømmer hun ikke vil satse på at bilene i trafikken kan være synsbedrag, og ender dermed å se seg for før hun krysser veien. Heldigvis.

Ravatn er utrolig kreativ når det gjelder assosiative tankesprang, som fører til mange artige partier. For eksempel trekker hun linjer mellom Platons hulelignelse og tv-programmet “Dating i mørket” som i følge henne rett og slett er en remake av hulelignelsen. Det høres kanskje litt far-fetched ut for å si det på godt norsk, men les boka og la deg overbevise.

Det artigste med å lese Agnes Ravatn er det vittige og skarpe språket, så jeg må legge med et lite utdrag, dette fra kapittelet om Kant og det kategoriske imperativ:

…la oss gripe sjansen og bli betre kjende med denne filosofihistorias svar på Mikke Mus, Immanuel Kant. Flink og smart, men irriterande snusfornuftig og med eit dørgande kjedelig privatliv. Og dessutan to nevøar som heitte Tipp og Topp Kant.
…
Det kategoriske imperativ er ofte samanlikna, forveksla og assosiert med vårt eige Jesusbarns gylne og meir folkelege regel: “Alt de vil at andre skal gjera mot dykk, skal de òg gjera mot dei.” Sjølv har eg i alle år levd etter min eigen variant: Eg prøver å behandle folk som om dei kjem rett frå legen og har fått beskjed om at dei har kreft (s.29).

Stoisk uro er selvfølgelig ikke boka å bruke hvis du skal ha en grundig og akademisk innføring i filosofiens historie, men den anbefales sterkt hvis du vil ha en humoristisk, selvransakende og ikke minst selvironisk bok om de store og små spørsmålene i livet vi alle funderer litt over.

Bokhøsten 2018 – del 2

Bokhøsten er nå godt i gang, og jeg har allerede fått lest noen av titlene som jeg dro frem i mitt første innlegg om høstens utgivelser. Det er likevel mange flere bøker som er verdt å trekke frem, mange som er i salg for tiden og noen som fortsatt venter på å bli utgitt. Jeg legger her vekt på noen av sakprosabøkene som blir å finne blant høstens nyheter – stay tuned for et senere innlegg som vil dreie seg mer om bøker for ungdom og barn 🙂

Populærvitenskapelig høst

Populærvitenskapelige bøker har blitt mer og mer populære de siste årene, og i år er det temaet for Brageprisens åpne klasse.  Det ser ut til å være mange spennende utgivelser innen sjangeren denne høsten, jeg gleder meg blant annet til å lese Per Kristian Bjørkengs Kunstig intelligens – Den usynlige revolusjon, utgitt på Vega forlag og som er i salg nå. Bjørkeng er blant annet teknologijournalist for Aftenposten, og har som mål å gi en forståelig forklaring på teknologien bak KI, samt knuse noen populære myter bak en mye omdiskutert teknologi.

En mer grisete bok er Åsmund Eikenes’ Sprut: historia om kroppsvæskene våre, utgitt på Samlaget. Her blir vi fortalt ulike historier som viser oss hva kroppsvæskene våre faktisk gjør, deres betydning samt diverse interessante, morsomme og kanskje litt ekle fakta. Denne er også ute for salg.

En annen bok som er kommet for salg er Tid, av den italienske fysikeren Carlo Rovelli, utgitt på norsk på Spartacus forlag. Hans tidligere utgivelser, Syv korte leksjoner i fysikk og Virkeligheten er ikke slik vi tror, har fått kjempegode mottagelser over hele verden, og blitt bestselgere her i landet og. Rovelli skriver kjempegodt, og selv om han tar for seg fysikkens vanskelige verden er han kjent for å kunstens, inkludert litteraturens, verden for å trekke linjer – som gjør leseopplevelsen så mye bedre. I Tid tar han for seg “tidsmysteriet”, og forklarer hva tid faktisk er. Dette er en liten, men tettpakket bok, som jeg ser for meg vil kunne være en fantastisk gavebok for mange.

Kultur, historie og debatt

Yuval Noah Harari, forfatteren bak bestselgerne Sapiens og Homo Deus, er igjen aktuell med ny bok: 21 tanker for det 21. århundre. Her adresserer og argumenterer Harari for hva han mener er verdenssamfunnets største utfordringer nå og i nærmeste fremtid, og hvordan vi samlet kan møte dem. Tema som kunstig intelligens, fake news, innvandring/utvandring vil nok engasjere mange lesere, så det er ikke usannsynlig at dette vil bli en av årets bestselgere innen sakprosa. Den norske utgaven er utgitt på Cappelen Damm og er i salg nå.

En bok som kanskje ikke vil få like mye blest som Harari, men som jeg synes ser utrolig interessant ut er Skriftkultur av Ottar Grepstad, som vil bli utgitt i oktober på Samlaget. I følge forlaget er det “forteljinga om korleis skrift blir brukt, kva skrifta gjer med oss lesarar, og korleis ho former samfunn”. Jeg synes språk- og skrifthistorie er kjempespennende, og vil trekke frem denne som en av de mer interessante kommende utgivelsene som så langt virker som den ligger litt under radaren.

Er det noen sakprosatitler du mener burde trekkes frem? Jeg tar gjerne i mot tips og anbefalinger 😀

 

Siste tids lesning

En liten stund siden forrige oppdatering. Livet går ofte litt fort, og med ferietur, feriekomplikasjoner, bachelorinnlevering, sommerjobbing og jobbsøking flyr tiden. Men bøkene legger jeg selvfølgelig aldri fra meg! Selv om det en en stund siden siste bokanmeldelse har jeg lest en god del siden sist, og særlig har jeg fått oppdatert meg på en del av fjorårets utgivelser som unnslapp meg litt. I vår har det som vanlig vært stort pocketslipp, så da passer det jo godt med noen omtaler av aktuelle nye pocket 🙂

Helga Flatland – En moderne familie
Aschehoug 2017 (Pocket 2018)

Helga Flatland vant Bokhandlerprisen for En moderne familie i 2017, og som bokhandelansatt er det jo litt for dårlig at jeg brukte såpass lang tid på å få lest den. Men den som venter på noe godt… og alt det der. For dette er absolutt ei bok verdt å lese! Vi følger en familiehistorie fortalt fra tre søsken sitt perspektiv – og det hele settes i gang med beskjeden om at foreldrene, som nettopp har feiret en felles 70-årsdag skal skilles. De voksne barna takler dette på forskjellige måter, og Flatland klarer virkelig å skape ulike stemmer og personligheter gjennom språket. En bok med mye innsikt og veldig godt skrevet.

Jenny Erpenbeck – Alle dagers ende
Oktober forlag 2017 (Pocket 2018)

Jenny Erpenbecks roman er en historie som handler fullt og helt om “hva om”. Det hele startet med et lite barns død i 1902, ei lita jente på bare noen måneder som ikke våkner opp igjen. Vi ser hvordan familien blir ødelagt og hvor deres veier fører videre. Men hva hvis barnet ikke hadde dødd? Gjennom en “intermission” skriver Erpenbeck om hvordan barnet kunne blitt reddet, og historien tar en annen vending. Hva hvis jenta blir tenåring, og dør i krigsherjede Wien? Eller hvis hun igjen overlever det – og ender som partifunksjonær i Moskva? Slik går historien videre, med fem alternative ender på et liv. Den er utrolig vakkert skrevet, og får deg virkelig til å tenke på hvordan små detaljer i livet ditt kan få deg inn på helt nye spor. Samtidig unngår den en overfladisk gimmick-behandling, som kunne blitt lett med utgangspunktet. Anbefales sterkt for de som vil ha en innsiktsfull og vakkert skrevet bok!

Elena Ferrante – Den dunkle dottera
Samlaget 2017 (Pocket 2018)

Ferrante-feberen fortsetter for meg, selv om jeg ikke var fra meg av begeistring for Svikne dagar. Den dunkle dottera skulle vise seg å bli en opptur fra den igjen – og nok en gang i nydelig oversettelse fra Kristin Sørdal. Denne gangen følger vi Leda, som har dratt på ferie til en liten kystby. Hun drar hver dag på stranden – der livet virker å ha en ganske fast rutine. Hun blir raskt fascinert og motvillig nysgjerrig på særlig én familie der, spesielt en ung mor og hennes lille datter. Gjennom observeringen av familien på stranden får vi mange tanker og refleksjoner om Ledas familie og hennes utradisjonelle valg. Når den lille jenta på stranda en dag mister sin favorittdukke blir Leda trukket inn i situasjonen, og kommer tettere inn på familien enn hun originalt ville. Som alle Ferrantes bøker er Den dunkle dottera nydelig skrevet, og med stor innsikt. Hun er ikke redd for å la hovedpersonen være fullt ut menneskelig med alle de feil og usympatiske trekk det kan innebære, og det skaper ytterst fascinerende, og til dels nesten frustrerende lesning. På aller best tenkelig måte. Ferrante-feberen brenner fortsatt sterkt!

 

 

 

Elena Ferrante – Svikne dagar (anmeldelse)

• Elena Ferrante – Svikne dagar
  
• Samlaget 2017 (org. 2002)
• 220 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
38-årige Olga blir forlaten av mannen sin etter 12 års ekteskap, til fordel for ei ung kvinne. Olga er ridd av sjalusi, raseri og sjølvforakt, og mistar sakte, men sikkert taket på omgivnadene sine. Ho dreg dei to ungane og den snille schæferhunden Otto med seg i fallet.

Som så mange andre ble jeg bitt av Ferrante-feber da Napoli-kvartetten kom på norsk, jeg ble helt forelsket i den særegne og rå stilen til den mystiske forfatteren, og karakterene hun skapte og temaene hun skrev rundt engasjerte meg sterkt. Derfor måtte jeg selvfølgelig sjekke ut hennes andre verker, med fokus på å lese de i norsk oversettelse for en gangs skyld. Ofte leser jeg oversette bøker på engelsk fordi de er billigere eller har kortere venteliste på biblioteket, men Kristin Sørsdals nydelige oversettelse vil jeg nødig gå glipp av.

I 2017 fikk vi faktisk to “nye” Ferrante-bøker på norsk, Svikne dagar og Den dunkle dottera. Førstnevnte var den første som ble ledig på biblioteket. Ferrante-feberen er tydeligvis ikke over ennå, det er mange ukers ventelister på begge!

Svikne dagar er en relativt kort, men følelsemessig tett og intens roman. Med fokus på bedrageri, emosjonelle omveltninger og desperasjon er den til tider veldig vond å lese – selv om sidetallene ikke er så mange brukte jeg lengre tid på den enn jeg har brukt på bøker som har vært tre ganger så lange. Å lese den i én økt hadde blitt for mye – Ferrante skriver om en så type intens bitterhet som gjør deg rent sliten, selv om du har stor sympati for fortelleren.

Språket er selvfølgelig helt fantastisk, som forventet. Ferrante briljerer i å skildre det intense i det hverdagslige, og klarer å skrive vakkert rundt det rå og vulgære – uten at det noen gang virker unaturlig eller overdrevent stilistisk. Den skarpe og ærlige fortellerstemmen er lett gjenkjennbar for de som har lest henne før, og er det jeg virkelig liker aller best ved forfatteren.

Rent personlig når ikke Svikne dagar helt opp til Napoli-kvartetten, det ble litt for intenst for meg. Jeg tror likevel at jeg kunne likt den enda bedre hadde jeg vært i et litt annet lesemodus og humør – av og til vil man lese tunge og og bitre historier. Det er uansett en god bok som jeg virkelig anbefaler, selv om den ikke har tatt over tronen til de andre Ferrante-bøkene. Språket er som nevnt utrolig godt, og jeg anbefaler virkelig å lese den i norsk oversettelse. Spar den til en dag der du er i humør for å dele negative følelser, ikke når du vil ha noe lett og oppmuntrende 😉