Tag Archives: sang for sekstiåtte forrædere

Gaute Heivoll- Sang for sekstiåtte forrædere (anmeldelse)

  • Gaute Heivoll – Sang for sekstiåtte forrædere
  • Tiden forlag 2018
  • 317 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Andreas er bygdas store musikalske begavelse. Både på bedehuset og i kirken har man lagt merke til barnet som skaper slik vidunderlig musikk, og som for et øyeblikk opphever den store splittelsen som krigen har skapt.
For på butikken til Gerhard Andersen finnes protokollen hvor bygdas NS-medlemmer står oppført. Hele sekstiåtte i alt. I et samfunn på bare noen hundre sjeler blir det lagt merke til. Blant medlemmene er også Andreas’ far, Sigvald, som er lærer, klokker og forsanger i salmesangen. Andreas ser ingen forskjell på faren etter at han ble skrevet inn i partiet. Likevel er alt annerledes.
Nabo står mot nabo, mennesker som har gått på skole sammen og stått skulder ved skulder foran presten, ser på hverandre med nye øyne. Splittelsen vokser. Så, en lille julaften, blir åtte av bygdas menn arrestert.

Enda en av bokhøstens store utgivelser er en historisk roman, også denne med tema andre verdenskrig. En sang for sekstiåtte forrædere tar plass i en liten sørlandsbygd, der Heivold selv kommer fra. Når 68 personer melder seg inn i NS under okkupasjonen av Norge blir bygda delt, relasjoner forandret og anstrengt. Det kulminerer i sammenstøt mellomn partimedlemmene og mistenkte motstandsfolk, og en morgen blir åtte av de mistenkte arrestert.

Boka er på en måte en kollektivroman; vi følger mange av bygdas mennesker. Vi møter de som verves inn i partiet på ideologisk grunnlag, de som følger hva venner og familie gjør, og de som bare gjør det som virker mest praktisk der og da. En av bokas store styrker er at den ganske så nøytralt klarer å skildre forskjellige mennesker motivasjoner og handlinger, og gjør de forståelige for leseren – noe jeg også antar er Heilvolls intensjon med boka.

Tematisk sett er boka svært interessant og også lærerik. Rent personlig ble leseopplevelsen til tider sterkt siden jeg selv har slektninger bakover i familien som stå på vidt forskjellige sider: bygdepolitikere som så seg nødt til å bli med i partiet, samtidig som for eksempel min bestefar satt i konsentrasjonsleir i Tyskland. Å lese en norsk bok der begge disse skjebnene blir skildret får meg til å tenke på og reflektere over min egen familiehistorie.

Dessverre har jeg noen problemer med bokas litterære kvaliteter. Det virker som Heivoll ikke helt har klart å bestemme seg for hva som skal være historiens fokus. Vi følger egentlig en hovedkarakter, gutten Andreas, og hans musikalske reise som pianist og organist. Samtidig har boka et stort persongalleri – der mange er godt skildret og interessante å følge med på, men Andreas blir liksom litt fortapt oppe i det hele. Hvis jeg sammenligner med tidligere leseopplevelse med litt lik oppbygging, Saabye Christensens Byens spor, kommer Heivoll dessverre mye dårligere ut av det. Sånn sett er det synd for ham at jeg leste de to bøkene så nært hverandre.

Det er likevel mye godt å ta tak i – språket er generelt bra, med mange fine skildringer og vendinger. Det jeg savner er bare litt mer fokus. Boka er absolutt verdt å lese, og dessuten lærte den meg mye. Anbefales å sjekke ut 🙂