Tag Archives: Skjønnlitteratur

Matias Faldbakken -Vi er fem (anmeldelse)

  • Matias Faldbakken – Vi er fem
  • Oktober forlag 2019
  • 204 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Matias Faldbakkens femte roman er en bygdefortelling helt utenom det vanlige. På Råset, tre timer nord for hovedstaden, bor Tormod Blystad med kona Siv og barna Alf og Helene. Huset på den karrige tomta har han bygget selv. Etter noen utsvevende ungdomsår har Tormod blitt en trygg og pålitelig familiemann. Men i alle familier finnes det tomrom som må fylles. Slik kommer hunden Snusken til huset på Råset. Og slik går det til at Tormod en kveld går på verkstedet og blander rødleire og kunstgjødsel i eltemaskinen – og dermed utfordrer krefter han ikke aner rekkevidden av. Vi er fem er en skarp, humoristisk og særpreget roman, som blander eventyr, horror, mytologi og science fiction med rå realisme.


Velkommen til nok en anmeldelse av en bok lest for godt over to måneder siden, men som jeg ikke har klart å skrive om før nå. Høsten er travel rett og slett. Men denne boka må jeg løfte frem, det fortjener den virkelig! Dette er en ganske så kort anmeldelse, men så er det en ganske så kort bok og 😉

Mitt første møte med Matias Faldbakken var gjennom den hans herlige forre roman The Hills, en av de beste bøkene fra bokåret 2017, og han følger den godt opp, dog med noe helt annerledes. Ikke bare er Vi er fem annerledes fra The Hills, den er unik på svært mange måter, det er vanskelig å sammenligne den med noe jeg har lest egentlig. Mest minner det meg noe som kunne vært om en sær og kul kultfilm fra 70-tallet, antagelig noe som ville involvert Ray Harryhausen.

Boka begynner nesten litt som ei gammel barnebok, med en klassisk introduksjon av karakterer og setting, og med en artig “knekk” i språket. Skrivestilen til Faldbakken er det som har gjort de to bøkene jeg har lest av ham såpass unike, de er med på å gi historien en klar tone fra start, og dette mester Faldbakken helt ut. I mangel av bedre ord for å beskrive akkurat hva jeg liker så godt med denne skrivestilen, vil jeg heller sitere et lite utdrag helt fra starten av boka:

La det stå et hus på Råset, ei bygd snaue tre timer nord for hovedstaden. Der bodde Tormod Blystad med familien. Huset snekret han selv mens Siv gikk gravid og kvalm med første unge. Ungen ble kalt Alf. Alf fikk det ikke i hendene som far sin, men Tormod var uansett glad i gutten, nevenyttig eller ikke. Jenta, Helene, lys og fin, ble født fem år senere. Skarp som en syl var hun, og fingernem, ikke minst.

I tillegg til å være en pålitelig kar som brydde seg om familien, var Tormod Blystad uvanlig staut, ja, bent frem kjekk. Dette så han ikke selv, og Siv hadde blitt blind for utseendet hans etter så mange år, men kjekk var Tormod. Stor, slank, flott – velbygd – og han ble bare bedre med årene, som et stykke eik. Folk på bygda skulte og mumlet når familien var på butikken. “Hun Siv traff blink”, sa de, det hadde de alltid sagt. “Siv scoret”.

Så veldig mye mer om boka vet jeg egentlig ikke om jeg vil si se mye om – det er den type bok som må oppleves, men helst med ikke for mye informasjon på forhånd. Så jeg vil rett og slett gi den mine sterkeste anbefalelser, sjekk den ut og la deg begeistre!

Nina Lykke – Full spredning (anmeldelse)

Full spredning

  • Nina Lykke – Full spredning
  • Oktober forlag 2019
  • 282 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Elin har flyttet inn på legekontoret sitt, hvor pasientene kommer strømmende dagen lang med alle sine skavanker og lidelser. I to tiår har Elin vært fastlege. Minst like lenge har hun vært gift med Aksel. Men før Aksel fantes Bjørn, som plutselig dukket opp på Facebook, og som har snudd opp ned på alt. Elin vet at noe må løsne, men foreløpig sitter hun fast på kontoret, i en slags katatonisk tilstand. I kroken står plastskjelettet Tore og ler av henne. Og hjemme i rekkehuset sitter Aksel og raser – med mindre han har lagt seg til med den fraskilte nabovenninnen Gro.

Full spredning er en roman om selvinnsiktens forbannelser og fornektelsens velsignelser. Med denne boken flytter Nina Lykke grensene for hva en legeroman kan være.


Denne boka leste jeg for en god stund sida, men høst og vinter er travle tider i bokhandel, så da går dessverre oppdateringer her inne litt tregere. Men Full spredning fortjener virkelig et eget innlegg, for denne boka er innmari god! Det er jeg jo heller ikke den første som påpeker, Nina Lykke har fått strålende anmeldelser, boka ble nominert til bokhandlerprisen og vant Brageprisen for skjønnlitteratur. Og det er absolutt fortjent.

Jeg har ikke lest Nina Lykke før, men skjønner at jeg må utforske hennes tidligere verk og, for hun har en stemme som griper meg umiddelbart. Tidligere i år var jeg så heldig at jeg fikk høre det første kapittelet lest høyt av Lykke selv og, som var en opplevelse i seg selv, hun fremfører teksten like godt som hun skriver den.

Lykkes stil er vittig og lite høytydelig, samtidig som den alltid holder seg skarp og velskrevet. Hun klarer kunststykket å skrive en lettlest roman, som kan leses av mange målgrupper, samtidig som den litterære kvaliteten holder seg høy. Det er en kombinasjon ikke alle mestrer. Det er mye humor gjennom hele boka, men temaet er egentlig alvorlig.

Hovedpersonen, Elin, har såpass med selvinnsikt at hun vet hva og hvorfor ting har gått galt her i livet, men innsikten er ikke nødvendigvis dyp nok til å være av praktisk nytte. Dette bidrar til den vittige fortellerstilen, og gjør at jeg ofte skulle ønske jeg kunne gått inn i boka og filleristet henne litt. De fleste gode hovedpersoner trenger så absolutt å bli ristet litt i ny og ne.

De beste partiene i full spredning er scenene fra Elins legekontor og hennes pasienter. Her koser jeg med rett og slett, selv om mange av de skildrede besøkene er langt fra koselige. Elins personlige problemer utenfor jobb er jo selve grunnlaget for boka, men må finne seg i å stå litt i skyggen – det eneste som trekker boka litt ned for meg er noen av delene på slutten, da beskrivelsene av Elins problemer ble litt gjentakende og trettende. Det er dog veldig småpirk, da dette absolutt er en av de beste leseopplevelsene fra i år!

Anbefales sterkt, og selv om jeg kanskje er litt sent ute med å skrive dette 19. desember, er dette et veldig godt gavetips for mange! Den passer som sagt for et veldig bredt publikum, da den er veldig lettfordøyelig, men aldri banal eller formelbasert.

 

 

 

 

 

 

 

 

Agnes Ravatn – Dei sju dørene (anmeldelse)

  • Agnes Ravatn – Dei sju dørene
  • Samlaget 2019
  • 249 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Litteraturprofessor Nina Wisløff er i ei brytingstid. Arbeidet hennar kjennest mindre og mindre relevant, og huset hennar skal snart rivast. Mannen er travel helsebyråd, og forholdet til den kyniske legedottera er ikkje det beste.

Då leigebuaren deira, Mari, forsvinn sporlaust, går det ikkje lang tid før politiets etterforsking stansar opp. I det stille begynner Nina å nøste opp i kva som kan ha skjedd, og det ho finn, får store ringverknader.

Dei sju dørene er ein urovekkande roman om mørke løyndommar og farleg nysgjerrigheit.


Jeg synes Agnes Ravatn er en av de kuleste aktive forfatterne vi har her i landet, det til tross for at jeg hadde litt reservasjoner for hennes forrige roman, Fugletribunalet. Så langt har jeg likt sakprosaen hennes aller best, men med boka Dei sju dørene kaprer hun skjønnlitteraturhjertet mitt og.

Dei sju dørene er en nokså kort, vittig og skarp fortelling, spekket med kulturelle referanser – klassisk Ravatn-stil altså. Sjangermessig beveger boka seg inn mot krim, men går aldri over til formellitteratur – det er en litterær roman med en kriminalhistorie i seg.

Tidlig i boka deltar litteraturprofessor Nina Wisløff i en offentlig samtale på Litteraturhuset i Bergen. Det går ikke helt som planlagt, og Nina ender opp med å stille spørsmålet “Kva skal me med litteraturvitarane?”, og kommer selv med svaret: “”I realiteten bør litteraturvitarar kunne vere glimrande etterforskarar” – “Litteraturvitarar bør jobbe i politiet!”.

Selvfølgelig ender det da ganske så snart med at en etterforskingssak dumper ned i fanget hennes – deres forsvunne leietaker. Nina ender opp med å ta forsvinningen personlig, og graver der hun kan for å nøste sammen trådene i hva som kan ha skjedd.

Gjennom hele boka har jeg sittet og småhumret for meg selv – ikke fordi det er så mange morsomme situasjoner som oppstår, men Ravatn lar sine karakterer komme med såpass skarpe, ironiske stikk, både i dialog og i tanker, og de treffer alltid. Det er dette Ravatn er en av de beste i Norge på, og det føles alltid naturlig, der det hos andre lett kunne blitt litt påtvunget.

Mot slutten av boka er det kanskje litt mange siste-minutts-teorier og twister som kommer litt for tett opp mot hverandre på få sider. Det kan bli litt i overkant, men samtidig får det frem den litt frenetiske sinnstemningen som utvikler seg hos Nina Wisløff gjennom etterforskningen. Når det går mot siste side er det også lagt opp til at vi som lesere ligger et lite hakk foran Nina, så da kan vi frustrere oss litt på godt og vondt frem til hun selv når mållinja.

Anbefales sterkt til alle Ravatn-fans, og alle potensielle nye Ravatn-fans 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

Chigozie Obioma – An Orchestra of Minorities (anmeldelse)

  • Chigozie Obioma – An Orchestra of Minorities (Et kor av minoriteter)
  • Little, Brown and Company 2019 (Cappelen Damm 2019)
  • 528 sider (heftet)

Forlagets omtale:

På den nigerianske landsbygda oppdager den unge hønsebonden Chinonso en dag en kvinne som prøver å kaste seg utfor en bro. Den forskrekkede mannen hiver to av sine fineste fugler ned i elven for å vise jenta hvor farlig et fall kan være. Det blir innledningen til et kjærlighetsforhold mellom Chinonso og Ndali. Men Ndali sliter med å se for seg en fremtid omgitt av høns, og hennes velstående familie motsetter seg forholdet fordi Chinonso mangler utdannelse. Den avvisningen inspirerer ham til å selge alt han eier for å dra fra Nigeria til en annen del av verden og lære – bare for å oppleve at han blir lurt, og at drømmen om en fremtid sammen med Ndali blir stadig mer uoppnåelig.

Et kor av minoriteter er fortalt av Chinonsos chi. Det er i igbo-kulturen en voktende ånd som har levd å hundrevis av år. Romanens sammenveving av nigerianske igbo-tradisjoner og elementer av gresk drama, gjør at den kan leses som en moderne variant av Homers Odysseen. En hjerteskjærende beretning om skjebne – og om viljen til å utfordre skjebne.


Debutromanen The Fishermen (Den forbudt elven) av Chigozie Obioma var en av mine favoritter av bøker jeg leste i fjor, og det har derfor vært store forventninger fra min side når det gjaldt hans neste roman, “den vanskelige andreboka”. Hans andre roman, An Orchestra of Minorities kom ut tidligere i år, og jeg hadde den faktisk stående en god stund i hylla før jeg fikk begynt på lesingen – litt skremt av bokas størrelse!

Jeg fikk endelig begynt på lesinga for nesten akkurat en måned siden – sidene har altså ikke flydd forbi i lysets hastighet, men det er heldigvis ikke hvor fort man leser en bok som indikerer hvor bra den er. For An Orchestra of Minorities er virkelig utrolig, fantastisk bra!

Som med The Fishermen er denne boka en sterk nigeriansk fortelling. Der Obiomas første bok ga meg nye innblikk i Nigeriansk politisk historie er dette mer fraværende i Orchestra, mens det kulturelle kanskje står enda sterkere – med utgangspunkt i igbo-kosmologi. Ibgo-kulturen kom også godt frem i The Fishermen, men spiller en enda sterkere rolle i denne fortellingen.

Fortelleren i boka er hovedkarakterens chi, en skytsånd i igbo-folktero. En chi er alltid med sin menneskelige vert, og kan tilby en form for trøst og tilstedeværelse, oppmuntre og fraråde – men kan aldri gjøre seg tydelig kjent eller overstyre sin verts avgjørelser og tanker. Selv om en chi ikke kan se fremtiden har den levd i mange sykluser, og vet at historier og menneskers skjebner alltid har en tendens til å gjenta seg. Dermed er chien ofte en hjelpeløs tilskuer – visere og mer intuitiv enn sin naive vert. Og Chinonso er dessverre mer naiv enn de fleste, han har de siste årene levd litt isolert, mest i selskap med sine høns på gården han driver for seg selv.

Den narrative oppbyggingen skaper spenning og en viss anspenthet fra første side – Chinonsos Chi er i en slags vitnesituasjon for de høyerestående ånder, og og forteller om hva som har ledet hans vert frem til punktet hvor vi nå befinner oss. Hva som har skjedd som har ført oss hit vet vi ikke, men vi aner en dysterhet og desperasjon, som har ført til en uviss tragedie.

Det er nettopp denne desperasjonen som er så gjennomgående i boka som har gjort at jeg til tider har måtte lagt den fra meg – jeg har trengt en pustepause fra mørket før jeg har kunne fortsette videre. Det har forsåvidt egentlig bare vært bra for leseopplevelsen, boka har virkelig fått synke inn, og jeg vet den kommer til å sitte i meg lenge.

Språket er som i The Fishermen krydret med igbo-uttrykk og referanser, noe som selvfølgelig er uvant. Det gjør at det krevdes en god dose konsentrasjon for å lese, men er på ingen måte ødeleggende for bokas flyt – og som med det meste som er nytt og uvant kommer man raskt inn i det etter en stund. Dialogene er ofte lydhermende, for å få frem den nigeriansk-engelske dialekten, og får godt frem den vekslende bruken av nigeriansk-engelsk, pidgin og igbo.

Om det er noe jeg vil pirke på i denne boka må det være at den brukte litt tid på å virkelig komme i gang. Jeg hadde jo lest på baksiden at historien på noen måter ble sammenlignet med Odysseen, og det tar litt tid før Chinonso legger ut på sin reise. Men alt i alt er dette virkelig småpirk, jeg har mest lyst å erklære boka et mesterverk. Obioma er virkelig en forfatter jeg gleder meg til å følge med fremover, at hans to romaner begge har blitt kortlistet til Booker-prisen er fullt fortjent.

Booker-priser blir forøvrig kunngjort 14. oktober – der er Obioma i konkurranse med Salman Rushdie, Margaret Atwood, Lucy Ellmann, Bernardine Evaristo og Elif Shafak.

 

 

 

 

 

 

Knakketiknakk: Korte fortellinger fra Japan 1895–2012 (anmeldelse)

  • Knakketiknakk: Korte fortellinger fra Japan 1895–2012
  • Bokvennen forlag 2018
  • 644 sider (hardback)

Forlagets omtale:

Denne boka er et funn for alle de som allerede har latt seg ­fascinere av japansk litteratur, og til de som ­ønsker å stifte ­bekjentskap med den. Med 35 glitrende og svært forskjellige fortellinger ­åpner ­Knakketiknakk døren inn til en stor og mang­foldig korttekst­tradisjon. Hva har opptatt japanske forfattere det siste hundreåret? Hva slags samfunn skrev de i? Hvem var de? Hvorfor skrev de, og hva skrev de om? Denne ­antologien forsøker å antyde noen svar på dette, og et omfattende ­forord setter fortellingene inn en politisk og samfunns­messig sammen­heng. Mange av forfatterne er kjent for norske ­lesere fra før, andre ­presenteres her på norsk for første gang.

Her finner vi historier om kjærlighet og familieliv i spennings­­feltet mellom tradisjon og modernitet, rå, kroppslig ­ut­forsk­ning av kvinne­roller i endring, dystopisk science ­fiction, ­studier i ­nihilisme, meditative studier av selvet, ­humoristiske og samfunns­kritiske fabel­fortellinger, proletar­litteratur, krigs­kritikk, og katastrofe­litteratur fra Hiroshima og Fukushima. ­Knakketiknakk utfordrer vårt bilde av ­Japan, av den japanske litteraturen – og av hva en novelle er og kan være.


Knakketiknakk har vært en av de mest fornøyelige leseopplevelsene mine så langt i år. Den kan virke litt overveldende å starte på med sine 644 sider, men siden hele boka består av en rekke korttekster som alle er svært varierte når det gjelder språklig stil og tema, går lesingen utrolig lett – å lese bare “én historie til” før jeg legger den fra meg var en situasjon jeg fant meg i ganske ofte!

Redaktørene av boka, Reiko Abe Auestad, Ika Kaminka og Magne Tørring, har gjort litt av en jobb med å velge ut, og for flere av fortellingene oversette, 35 korte historier som viser ulike deler av japansk litteratur. Fortellingene er så presentert kronologisk, den første fra 1895 og den siste fra 2012. Før hver fortelling presenteres forfatteren kort på én side, og vi får litt kontekst rundt hvem som har skrevet og tiden den er skrevet i. For meg var dette veldig hjelpsomt, da jeg lett kan innrømme at jeg har svært lite kjennskap til japansk litteratur fra før. Noen forfatternavn ringte noen bjeller, men de aller fleste var helt nye for meg – men mange av dem ga mersmak, så boka har ført til at jeg nå har fått en enda større leseliste fremover (den blir aldri mindre…). Da er det også greit at redaktørene i tillegg har ført opp forfatterens andre verker som er utgitt på norsk.

I tillegg til den korte forfatterintroen før hver tekst, kommer boka også med et forord, der redaktørene i korte trekk skriver generelt om japansk litteratur og dens forhold til korte historier (som ikke nødvendigvis er det samme som noveller). En liten historisk oversikt over Japan delt i fire epoker og litteraturens plass i disse gir også en fin kontekst til den videre lesingen.

Av de 35 fortellingene er det selvfølgelig enkelte som stikker seg ut som soleklare favoritter, men jeg må si at det har blitt gjort en utrolig god jobb med utvelgelsen av tekster. Alle virker som de har en naturlig plass i boka, kvalitetssikringen har absolutt vært på topp. Noen tematisk sammenheng er det jo ikke snakk om, da tekstene viser ulike fasetter ved japanske forfattere gjennom en viss tidsperiode, og det er jeg glad for da 644 sider med mer eller mindre det samme hadde blitt en litt vel tung introduksjon når det gjelder japansk litteratur.

Av de ulike fortellingene i Knakketiknakk var det særlig de litt absurde som særlig tiltalte meg. Jeg vil trekke frem tittelfortellingen skrevet av Osamu Dazai, “Det magiske kritet” av Kōbō Abe og “Restauranten med meget å bestille” av Kenji Miyazawa som noen av de jeg likte aller best. Min klare favoritt fra hele boka er uten tvil “Hun som bare står der” av Yasutaka Tsutsui – en dystopisk sci-fi-fortelling, som har fantastisk bruk av satire og samfunnskritikk, og samtidig er dypt rørende.

Knakketiknakk anbefales på det sterkeste, og la deg absolutt ikke skremme av størrelsen. På grunn av bokas oppbygging kan du lett legge den fra deg når som helst og komme tilbake senere, uten å miste den gode flyten. Og det er jo så gøy å få såpass med ideer til forfatterskap å utforske senere! Om du allerede skulle ha lest den, legg gjerne igjen en kommentar om hvilke fortellinger du likte best.

 

 

 

 

 

Amor Towles – En gentleman i Moskva (anmeldelse)

  • Amor Towles- En gentleman i Moskva
  • Forlaget Press 2019 (org. 2016)
  • 513 sider (innbundet)

Fen-gentleman-i-moskvaorlagets omtale:

Romanens handling er satt til Moskva på 1920-tallet, rettere sagt til den 21. juni 1922. Grev Alexander Rostov – mottaker av Saint Andrew-ordenen, medlem av Jockey-klubben og ‘Master’ i den edle jaktkunst – blir eskortert ut av Kreml, over den Røde Plass og gjennom de Hotel Metropols elegante svingdører. Ansett som en uforbederlig aristokrat av et bolsjevikisk tribunal, dømmes greven til husarrest på livstid. I et av byens flotteste hoteller tilbringer han de neste tiårene i et lite loftsrom, som passiv tilskuer de dramatiske i endringene i Russland. I kontrasten mellom grevens tilbaketrukne tilværelse og de omkalfatrende hendelsene på utsiden av hotellet, har Towles skapt et elegant språklig univers fylt av humor og refleksjoner over tid, historie og samfunn.

 


Denne boka altså! Denne sto jeg først på evig venteliste på hos biblioteket, så lånte jeg heller biblioteksboka til en venn, men da jeg var halvveis i den kjøpte jeg den likeså godt. For denne boka måtte jeg eie! Den har så utrolig mange vakre passasjer som fortjener å bli lest om og om igjen, ei bok du ikke nødvendigvis er ferdig med etter å ha lest – du kan lett dra den ut av hylla og åpne på en hvilken som helst side lenge etterpå.

En gentleman i Moskva er en lang, historisk roman – og hele historien foregår gjennom flere år på ett og samme sted – det ærverdige og tradisjonsrike Hotel Metropol i Moskva. Det høres jo litt avskrekkende ut! Hvordan kan en så lang bok klare å holde interessen, når vi følger én person rundt i et, utgangspunktet, så begrenset sted? Den blir utrolig nok aldri kjedelig, og føles absolutt ikke for lang; Towles klarer på utrolig vis å spinne denne historien akkurat så lenge som føles riktig.

Grev Rostovs “eventyr” rundt hotellet er for det meste ikke høydramatiske og fartsfylte, men de fører ham i møte med personer som gir ham nye innblikk i livet, som fører til refleksjon, selvransakelse og utvikling. Menneskene rundt greven er også viktige karakterer i boka, og jeg ble oppriktig glade i flere av dem, og engasjerte i deres historier.

Revolusjonen, og den politiske utviklingen videre i Russland spiller selvfølgelig en viktig rolle som bakteppe i historien – men det er ingen revolusjonsroman eller politisk fortelling – en faktor noen har dratt frem som en litt negativ kritikk, men som jeg ikke hadde noe problem med. Vi vet alle om grusomhetene som skjedde i Russland under denne perioden, og at denne boka ikke er et sosialrealistisk bilde av dette er på ingen som helst måte et forsøk å undergrave disse på. Boka tar rett og slett for seg en annen, mer intim og en smule mer fantastisk (som i, ikke fullt så realistisk) historie.

Det som virkelig gjorde at jeg falt så hardt for boka er det vidunderlige språket. Den er skrevet så vakkert, med et språk som er rikt og blomstrende, men samtidig ikke føles pompøst eller klisjéfullt. Jeg valgte å lese den på originalspråket engelsk, og må rett og slett sitere et litt lengre avsnitt, en av mange favoritter fra leseopplevelsen. I denne passasjen må greven med omhu velge hvilke eiendeler han skal ta med seg videre fra sin luksuriøse suite, til sitt nye og mindre rom:

It is a part of the human experience that we are constantly gripping a good fellow by the shoulders and wishing him well, taking comfort from the notion that we will hear word of him soon enough.
But experience is less likely to teach us how to bid our dearest possessions adieu. And if it were to? We wouldn’t welcome the education. For eventually, we come to hold our dearest possessions more closely than we hold our friends. We carry them from place to place, often at considerable expense and inconvenience; we dust and polish their surfaces and reprimand children for playing too roughly in their vicinity – all the while, allowing memories to invest them with greater and greater importance. The armoire, we are prone to recall, is the very one in which we hid as a boy; and it was these silver candelabra that lined our table on Christmas Eve; and it was with this handkerchief that she once dried her tears, et cetera, et cetera. Until we imagine that these carefully preserved possessions might give us genuine solace in the face of a lost companion.
But, of course, a thing is just a thing.

Med fare for å virke litt skrivesky så vil jeg egentlig ikke si så mye mer om boka. Det er den type bok jeg som anbefaler på det aller sterkeste, og håper at man ikke blir skremt vekk av størrelsen eller den lite omfangsrike settingen. Ellers håper jeg at de som leser den går inn med minst mulig ideer om hvordan boka skal eller bør være, og forhåpentligvis lar seg begeistre og gledes gjennom hele!

 

 

 

 

 

Simon Stranger – Leksikon om lys og mørke (anmeldelse)

  • Simon Stranger – Leksikon om lys og mørke
  • Aschehoug 2018
  • 400 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
Hva fikk den beskjedne skomakersønnen Henry Rinnan til å bli en av norgeshistoriens mest forhatte skikkelser? Og hvorfor skulle en jødisk familie velge å flytte inn i hovedkvarteret til Rinnan etter krigen, i huset som ble stående som selve symbolet på ondskap?
Da forfatter Simon Stranger får vite at hans kones familie har bodd i huset der Rinnanbanden holdt til, det beryktede Bandeklosteret, begynner han å grave frem historien til Komissar-familien, både de som overlevde, og de som ble drept. Arbeidet stiller ham overfor menneskeheten på sitt mørkeste, og romanens nedslag i livet til Henry Rinnan viser hvilke konsekvenser ydmykelser, utenforskap og sinne kan få. Samtidig vokser en annen fortelling frem, om overlevelse, samhold og hvordan leve videre.
I denne storslåtte og ambisiøse romanen, setter Simon Stranger sammen brikker som spenner over et århundre og berører de vakreste og vondeste sidene ved menneskelivet.

Simon Strangers Leksikon om lys og mørke er skrevet i romanform, men karakterene er ekte, og forfatteren selv er en tydelig fortellerstemme i store deler av boka. Strangers svigerfamilies historie inspirerte ham til å ta et dypdykk i en vond, men viktig del av norsk historie – hva som skjedde med de norske jødene under og etter andre verdenskrig. Boka er delt i flere perspektiv – vi følger Stranger selv som skriver om sin utforsking av historien, refleksjoner, tanker og arbeid. Svigerfamilien Komissar er hjertet i boken –  Hirsch  Komissar ble arrestert januar 1942 og drept følgende oktober. Gjennom boka henvender Stranger seg til Hirsch, barnas tippoldefar, snakker til ham i du-form, prøver å opprette en form for kontakt. Vi følger også Hirschs gjenværende familie, som kommer seg unna arrestasjon og deres ferd videre etter krigen. Etter krigen ender en av sønnene opp med å slå seg ned med sin familie i det tidligere hovedkvarteret til Henry Rinnan.

Også Henry Rinnan er en viktig karakter i boka. Gjennom romanform utforsker Stranger livet til en av Norges verste krigsforbrytere, og prøver å finne ut hvordan Rinnan endte opp med å bli en agent for tyskerne, torturist og morder. Vi følger episoder fra barndommen av, og videre gjennom okkupasjonstiden og perioden som leder for Rinnanbanden.

Når man skriver en roman med virkelige karakterer og hendelser som fundament er det lett å trå feil, men Stranger behandler det hele med en fin sensitivitet og respekt. Detaljer, mange handlinger og alle karakterers tanker og følelser er jo selvfølgelig fiksjonalisert – men med mye research i bunn. Simon Stranger er også utrolig god på å skrive om det menneskelige; følelser og motivasjoner, reaksjoner, refleksjoner og rett og slett den menneskelige psyke. Alt føles utrolig ekte når jeg leser om handlinger og samtaler -Stranger overdriver ingenting.

Leksikon om lys og mørke er en utrolig sterk bok, man leser om ekte menneskeskjebner, og får innsikt i det virkelig mørke i menneskehjertet, men også menneskets godhet. Jeg måtte felle en tåre da jeg leste om redningsaksjonene som foregikk ved Syversens gartneri, et steinkast fra der jeg selv bor, hvor det i dag er et minnesmerke.

Hvert kapittel starter med en bokstav, vi går alfabetisk fra A-Å. “A for anklagen. A for avhøret. A for arrestasjonen“.  Helt i starten var jeg litt skeptisk til denne skrivestilen, blir ikke dette rett og slett litt banalt? Det tok dog ikke lang tid jeg synspunktet skiftet, denne formen gir Stranger en stor assosiasjonsfrihet som gjør at boken kan ta uventede vendinger, som ellers ville virket litt rotete. Den har endt opp med en stil der vi i løpet av et kapittel kan gå innom mange forskjellige historier, begå store tidshopp og følge flere karakterer – men det henger alltid godt sammen og er aldri forvirrende.

Leksikon om lys og mørke anbefales på det sterkeste, den er både emosjonell, lærerik og godt skrevet. Den ga meg utrolig mye innsikt, samtidig som den berørte meg sterkt – og fikk meg til å felle en god del tårer.

 

Jan Kjærstad – Berge (anmeldelse)

  • Jan Kjærstad – Berge
  • Aschehoug 2017
  • 384 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

En augustdag i 2008 blir Ap-nestoren Arve Storefjeld og flere i familien hans funnet drept i hytta ved Blankvann i Nordmarka. Fem mennesker med strupene skåret over. Alle går ut fra at terrorister står bak ugjerningen.
(…)
Det usannsynlige skjer i verden, igjen og igjen. Allikevel er vi aldri forberedt. Berge er en historie om en grufull hendelse, fortalt i tre deler, fra tre ulike synsvinkler: En journalist, en dommer, en eks-kjæreste.
Berge er en roman som ikke handler om 22. juli, men som ikke kunne vært skrevet uten 22. juli.

Ventelisten på biblioteket for Jan Kjærstads Berge var kjempelang. Jeg tror jeg satt meg opp rundt september/oktober, og først nå i april tikket det inn en hentemelding på mobilen. Forventningene rundt denne kritikerroste romanen har derfor fått bygge seg opp over veldig lang tid, særlig siden jeg bare har hørt gode ting, både fra anmeldere og venner – og den var en av de store bestselgerne i julehandelen på jobb. Derfor er det veldig synd å si: jeg likte rett og slett ikke denne boka. Og her er jeg tydeligvis i et lite mindretall, for den har bare høstet lovord fra alle kanter.

Jeg liker godt ideen bak Berge: å skrive en 22. juli-bok som ikke handler om 22. juli. Jeg synes heller ikke boka er smakløs, så det er ikke der problemet ligger. For meg er det rett og slett skrivestilen som er det negative aspektet. Jeg har faktisk ikke lest Kjærstad, så kan ikke si om det er bare denne romanen, eller hele hans forfatterskap og jeg ikke er en god match. I alle fall ble alle tre hovedkarakterene for meg fremstilt på grensen til det parodiske, og selv om jeg ikke har et problem med usympatiske karakterer (de er ofte de mest interessante) så har jeg et problem med de som er utroverdige. Karakterene er som karikaturer, og jeg velger egentlig å tro at det er bevisst stilistisk valg, men som ikke går overens med mine preferanser.

Kjærstad skaper et tydelig skille mellom de tre karakterenes fortellerstemme, men på en måte som for meg også blir for overdrevent. De tre fortellerne får et hovedtrekk ved seg som virkelig skal hamres inn: Ine Wang er glad i sandwicher og tenker derfor på sandwicher hele tiden. Alt i livet kan summeres opp i en sandwich-metafor. Peter Malm er en eksentrisk, men elskelig tingrettsdommer som ikke kan gå en meter uten å lette på panamahatten og snurre på spaserstokken. Og Nicolai Berge er den famlende, lite veltalende mannen som… alltid trenger tre punktum før han kan… finne ordene han… leter etter.

Særlig delen om Nicolai Berge blir frustrerende å lese. Det er som Kjærstad har samlet seg opp et lager av tidenes ubrukte punktum og har blitt tvunget til å bruke dem alle i en tredjedel av boka. En motsatt Jon Fosse.

Midtdelen av boka er klart den beste. Tingrettsdommer Peter Malms historie er utvilsomt romanens høydepunkt. Ellers er det selvfølgelig positive ting å trekke frem og: boka er spekket av litterære og kulturelle referanser som alltid er gøy å plukke opp, de gir meg en litt barnslig fryd. “Hei, jeg skjønner hva han refererer til, se så flink jeg er”. Men ellers gir romanen meg dessverre skuffende lite. Synd, for dette var en av bøkene jeg hadde sett frem til å lese i mange måneder, men alle forventninger kan ikke alltid bli møtt.

 

 

Matias Faldbakken – The Hills (anmeldelse)

  • Matias Faldbakken – The Hills
  • Oktober forlag 2017
  • 240 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
Restauranten The Hills i Oslo sentrum er midtpunkt i Matias Faldbakkens nye roman, fylt av servitører og stamgjester, lysekrone og garderobevakt, mesanin, varekjeller, barsjef og huspianist. Det er et kontinentalt interiør med nedtråkket mosaikk i konsentriske ringer på gulvet og vegger fulle av portretter, tegninger, malerier og klistremerker. Han som fører ordet har vært stedets kelner i 13 år. Med diskresjon og full oversikt over alt som foregår i lokalet er han romanens øyne og ører. Ideen om det gamle Europa holdes i hevd på den noe nedslitte restauranten. Der hersker en velprøvd orden, hvor alt har sin plass og lite eller ingenting trenger inn utenfra. Trusselen om uro og forandring kommer likevel, først i form av en pur ung kvinne som presser seg inn blant det faste klientellet på The Hills.

Noen romaner vekker en slags lengsel i deg, et ønske om å oppleve og utforske. Særlig forbinder vi dette med storslagne eventyr eller reisefortellinger, men jeg fikk faktisk denne følelsen da jeg leste The Hills av Matias Faldbakken: i en roman der absolutt alt foregår på ett sted! Det er ganske bra gjort.

Sjeldent har en bok tatt meg såpass mye inn i et sted og en atmosfære som The Hills, under lesestunden var det som om stua selv ble transformert til en gammel ærverdig restaurant. Faldbakken klarer lekende lett å skape en troverdig setting, selv om den er for mange av oss er heller ukjent, og nesten litt anakronistisk. Restauranten blir skildret på en måte som er både romantiserende og satirisk – The Hills er litt ute av sin tid, og vår kelners betraktninger og bemerkninger kan virke litt latterlige, men tiltrekningskraften er likevel enorm.

Den nevnte kelneren er våre øyne og ører gjennom hele boka, og det er hans betraktninger, refleksjoner og reaksjoner som er hele romanen. Med et skarpt blikk og en tørr humor, samt en høy yrkesstolthet, blir hans observasjonen en fryd å lese. Han har virkelig mestret hverdagens rutiner, men det faller fort sammen når forandring blir introdusert – hvordan skal man takle ukjente persontyper og situasjoner på et sted som er såpass rutinepreget som The Hills? Faldbakken klarer på utmerket vis å skape konflikt og spenning ut av noe som rent objektivt sett ikke er så stort i utgangspunktet – nettopp fordi denne rutinebaserte og konservative settingen er såpass godt etablert fra første stund.

Språket i boka et godt, og reflekterer vår hovedperson: diskret og nøkternt, men måten det blir brukt på gjør det hele fantastisk morsomt til tider. En slik observasjonsroman er jo perfekt for gode humoristiske øyeblikk, tenk deg bare hvor mye gull man kan komme opp med ved å sette seg ned noen timer og føre en indre monolog over alt du ser.

Anbefales virkelig for de som vil ha en observerende, tørrvittig og velskreven roman!

 

 

 

Eskil Kjos Fjell – Moderne tapet (anmeldelse)

Leseeksemplar tilsendt fra forlaget

  • Eskil Kjos Fjell – Moderne tapet
  • Vigmostad & Bjørke 2018
  • 170 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
Hun skyver den våte jorden over ham. Til slutt er det kun hodet og hendene som er over bakken. Hun klapper på plass gresstuster rundt håndleddene og ved kragen slik at det ikke er synlige spor etter gravingen.
Moderne tapet er en skildring av livet i et interiør i byen, leiligheten og villaen, på trikken, sydhavsøya eller stranden. Gjennom en rekke ulike tildragelser får leseren et bilde av Zygmunt Svenssons liv og hvor han er på vei. Eskil Kjos Fjells første roman er modig, eksperimentell og innsiktsfull.

Et av mine leseforsett for i år er å bli flinkere til å sjekke ut debutanter, og da jeg så omtalen for Moderne tapet ble jeg interessert med en gang, beskrivelsen så veldig lovende ut. Dessuten, på et helt overfladisk nivå: omslaget var ganske kult!

Moderne tapet er skrevet på en original og eksperimentell måte. Vi følger Zygmunt gjennom livet, presentert gjennom fragmenterte kapitler; de går kronologisk fremover, men uten videre sammenheng og oppfølging. Hvert kapittel er viktige og definerende øyeblikk, små glimt inn i Zygmunts liv. Et oppsett jeg kan like ganske så godt.

Faren med slike oppsett er at det blir lett å miste leseren litt, hvis man vil ha en klar rød tråd i en tydelig og tradisjonell historie. Jeg synes det går greit, det gir romanen et essay-aktig preg, og jeg får lyst å gå tilbake til enkelte kapitler for å lese om igjen, uavhengig av resten av teksten. Likevel merker jeg at det gikk litt tråkig mot midten av boka, det var 2-3 kapitler som ikke var like sterke som det foregående. Heldigvis tok det seg raskt opp igjen, og den siste tredjedelen er en ren fryd – det er her Fjell virkelig får vist seg som en lovende forfatter! Språket er det ingenting å utsette på, og den lett surrealistiske tonen boka av og til har kler den svært godt.

Fjell har en master i filosofi, og tydeligvis en sterk interesse for litteratur, som er godt synlig i boka. Den er spekkfull av referanser til filosofiske og litterære skikkelser, noe jeg alltid synes er gøy. Dog er den aldri høytflytende eller nedlatende; et av bokas høydepunkt er når Zygmunt forteller om et av sine skumleste øyeblikk i livet: når han leser et verk av Nietzsche og innser at han ikke fatter det som står der. En sympatisk redsel vi alle kan dele.

Moderne tapet er en sterk og interessant debut, til tross for noen få svakheter. Det er kanskje ikke den type bok som vil appellere til alle, men anbefales for deg som vil ha noe kreativt og eksperimentelt, og viktigst av alt: velskrevet.