Tag Archives: Skjønnlitteratur

Zeshan Shakar – Tante Ulrikkes vei (anmeldelse)

  • Zeshan Shakar – Tante Ulrikkes vei
  • Gyldendal 2017
  • 432 sider

Forlagets omtale:
Det er Norge på 2000-tallet. To gutter vokser opp i Tante Ulrikkes vei på Stovner i Oslo. Foreldrene hadde et håp. Selv står de midt i brytningen mellom drabantbyen og storsamfunnet, mellom vaskehallen og studentkantina, karakterer og keef.

Endelig(!) fikk jeg lest denne boka! Tante Ulrikkes vei var en av de store snakkisene bokhøsten 2017, den høstet gode anmeldelser og genererte en god del buzz for en debutbok. Nå har den nettopp kommet i pocket, og jeg fikk endelig satt meg ned og lest den. Timene gikk fort, og plutselig hadde jeg lest hele boka på mindre enn en dag.

Nå er det ikke alltid sånn at dess fortere du leser en bok dess bedre er den. Når det gjelder denne romanen var det derimot absolutt dens gode kvaliteter som gjorde at jeg rett og slett ikke klarte å legge den ned, dette er en knallsterk debut fra Zeshan Shakar! Han legger handlingen til et område og en tid han er godt kjent med, miljøet blant innvandrerungdom på Stovner første halvdel av 2000-tallet – der han selv vokste opp. Boka er en oppvekstroman der vi følger to ulike gutter, i form av deres brev/innspillinger adressert til en forsker ved NOVA, satt i gang som del av en undersøkelse om minoritetsungdommer. De forteller begge om sin hverdag, dets utfordringer, opp- og nedturer, og de åpner seg opp mer enn de først trodde de kom til å gjøre.

Hjertet og sjelen i boka er karakterene, og da særlig våre hovedpersoner: Jamal og Mo. Vi blir introdusert for dem mens de går på videregående, de bor begge i blokkene i Tante Ulrikkes vei, kjenner hverandre fra barndommen av, men er ikke særlig nære. Mo er den skoleflinke og ambisiøse, med en familie som støtter ham, men også legger press. Jamal er urolig, svømmer alltid motstrøms og har en krevende familiesituasjon. Vi følger dem årene fremover – Mo som går videre på universitetet og får seg nye omgangskretser, Jamal som dropper ut fra videregående og tjener penger der han kan, både for seg selv og familien.

Jamal og Mo er begge skildret utrolig godt, og det var deres karakterskildringer- og reise som virkelig fikk meg til å sluke boka. Jeg ble så utrolig engasjert i disse to – og de føltes alltid ekte og nyanserte. Det hadde nok vært lett å gå over i vel ekstreme karikaturer i en slik karakterdrevet bok, men Shakar klarer å skape noe ekte og troverdig.

Språket gjennom hele boka er enkelt og godt. Den er som sagt skrevet i brevform, og da kan man alltids ta seg en del friheter. Jamals kapitler bruker for eksempel mye slang og sosiolekt –  det følger med en praktisk liste bakerst i boka med oversikt over diverse uttrykk. Det var i hvert fall nyttig for meg 😉 De to guttene har klart distinkte fortellerstemmer, og det er også en markant utvikling gjennom boka som man særlig kan se i Mos brev: han forteller i starten at han liker å skrive, og etter hvert blir han mer og mer skildrende – han vil ikke bare fortelle noe, han vil beskrive det på en litterær måte. Mulig at man til tider kan tenke det blir vel litterært, med tanke på at dette skal være brev, men en slik liten urealisme synes jeg man kan godta for estetikkens skyld.

Det var med en viss vemodighet at jeg la fra meg boka, jeg hadde rett og slett lyst på mer. Det skal bli artig å følge med Zeshan Shakar videre, jeg håper han kommer med flere sterke og karakterdrevne romaner fremover. Tante Ulrikkes vei anbefales i hvert fall på det sterkeste!

 

 

Elena Ferrante – Svikne dagar (anmeldelse)

  • Elena Ferrante – Svikne dagar
  • Samlaget 2017 (org. 2002)
  • 220 sider (innbundet)

Forlagets omtale:
38-årige Olga blir forlaten av mannen sin etter 12 års ekteskap, til fordel for ei ung kvinne. Olga er ridd av sjalusi, raseri og sjølvforakt, og mistar sakte, men sikkert taket på omgivnadene sine. Ho dreg dei to ungane og den snille schæferhunden Otto med seg i fallet.

Som så mange andre ble jeg bitt av Ferrante-feber da Napoli-kvartetten kom på norsk, jeg ble helt forelsket i den særegne og rå stilen til den mystiske forfatteren, og karakterene hun skapte og temaene hun skrev rundt engasjerte meg sterkt. Derfor måtte jeg selvfølgelig sjekke ut hennes andre verker, med fokus på å lese de i norsk oversettelse for en gangs skyld. Ofte leser jeg oversette bøker på engelsk fordi de er billigere eller har kortere venteliste på biblioteket, men Kristin Sørsdals nydelige oversettelse vil jeg nødig gå glipp av.

I 2017 fikk vi faktisk to “nye” Ferrante-bøker på norsk, Svikne dagar og Den dunkle dottera. Førstnevnte var den første som ble ledig på biblioteket. Ferrante-feberen er tydeligvis ikke over ennå, det er mange ukers ventelister på begge!

Svikne dagar er en relativt kort, men følelsemessig tett og intens roman. Med fokus på bedrageri, emosjonelle omveltninger og desperasjon er den til tider veldig vond å lese – selv om sidetallene ikke er så mange brukte jeg lengre tid på den enn jeg har brukt på bøker som har vært tre ganger så lange. Å lese den i én økt hadde blitt for mye – Ferrante skriver om en så type intens bitterhet som gjør deg rent sliten, selv om du har stor sympati for fortelleren.

Språket er selvfølgelig helt fantastisk, som forventet. Ferrante briljerer i å skildre det intense i det hverdagslige, og klarer å skrive vakkert rundt det rå og vulgære – uten at det noen gang virker unaturlig eller overdrevent stilistisk. Den skarpe og ærlige fortellerstemmen er lett gjenkjennbar for de som har lest henne før, og er det jeg virkelig liker aller best ved forfatteren.

Rent personlig når ikke Svikne dagar helt opp til Napoli-kvartetten, det ble litt for intenst for meg. Jeg tror likevel at jeg kunne likt den enda bedre hadde jeg vært i et litt annet lesemodus og humør – av og til vil man lese tunge og og bitre historier. Det er uansett en god bok som jeg virkelig anbefaler, selv om den ikke har tatt over tronen til de andre Ferrante-bøkene. Språket er som nevnt utrolig godt, og jeg anbefaler virkelig å lese den i norsk oversettelse. Spar den til en dag der du er i humør for å dele negative følelser, ikke når du vil ha noe lett og oppmuntrende 😉

 

 

Den forbudte elven – anmeldelse

  • Chigozie Obioma – Den forbudte elven
  • Font forlag 2017 (org. 2015)
  • 299 sider (innbundet)

Forlagets omtale (noe endret av meg, da jeg følte den ga vekk for mye):
Nigeria i 1990-årene. Fire brødre i den lille byen Akure benytter farens fravær til å dra på fisketur i en elv som de har fått streng beskjed om å holde seg unna. På vei hjem med fangsten støter de en dag på Abulu, en galning som er beryktet for sine spådomskunster. De terger ham på gutters vis, like vågale som de er skremte, men han kommer mot dem som en gammeltestamentlig profet og forkynner en rystende spådom. Denne spådommen skal forfølge guttene og gradvis tære på de skjøre familiebåndene..

Den forbudte elven kom ut her i Norge i 2017, men er orginalt utgitt i 2015 under tittelen The Fishermen, og jeg valgte også å lese den på originalspråket. Dette er den nigerianske forfatteren Chigozie Obiomas debutbok, og den ble kortlistet til Bookerprisen da den kom. Basert på dette pirret den interesseren min sterkt: debutant, kritikerrost og skrevet av en forfatter fra et område jeg har lest lite i fra.

Heldigvis ble jeg ikke skuffet, Den forbudte elven er utrolig velskrevet, engasjerende, rå og til tider rystende. Familien står i historiens sentrum, og vi følger unge Benjamin og hans eldre brødre. I starten av boka er det en nesten koselig stemning – vi følger 4 unge gutters litt rampete hverdag, og skildringen av barndom er faktisk ganske så gjenkjennbar, selv for en 27 år gammel student i Norge. Det er dog når bokas konflikt settes i gang at leseopplevelsen virkelig tar seg opp, og da blir det vanskelig å legge den fra seg.

Guttenes hverdag forandrer seg, og relasjonene mellom dem blir endret for alltid. Mistenksomhet, tap og hat fører til sprekker i hele familien, og det blir skildret på en hjerteskjærende måte. Bokas begivenheter utspiller seg som en klassisk tragedie der ballen fortsetter å rulle, mens vår hovedperson er maktesløs. Kampen mot det vi tror er vår skjebne er alltid fremtredende. Jeg vil helst ikke si så mye mer om selve historien, og jeg anbefaler egentlig å ikke lese bak på boka, da jeg synes baksideteksten røper for mye. Det er ikke veldig ødeleggende for leseopplevelsen, for det er mest hvordan ting utspiller seg, og ikke akkurat hva som skjer som er det viktigste, men det er likevel greit å ikke vite alt.

Obioma forteller en historie med mystiske overtoner, og det er også rikelig med henvisninger til mytologi – mye som jeg kan kjenne igjen, men sikkert mye som også går over hodet på meg siden jeg har ekstremt lite kjennskap til nigeriansk kultur. Det skal sies at Obioma forklarer en del, det er tydelig at boka er skrevet med tanke på et internasjonalt publikum, så man føler seg ikke fortapt i noe alt for fremmed.

Språklig sett er boka nydelig – Obioma krydrer med metaforer og symbolisme, men det blir aldri overdrevet eller for mye av det gode. Jeg kan fort få litt avsmak hvis jeg synes forfatteren prøver for hardt å ha et “blomstrende språk”, men Den forbudte elven er en bok som klarer balansegangen godt – gode bruk av språklige hjelpemidler samtidig som språket er klart og tydelig.

Hatred is a leech:
The thing that sticks to a person’s skin; that feeds off them and drains the sap out of one’s spirit. It changes a person, and does not leave until it has sucked the last drop of peace from them. It clings to one’s skin, the way a leech does, burrowing deeper and deeper into the epidermis, so  that to pull the parasite off the skin is to tear out that part of the flesh, and to kill it is self-flagellating.

Av nigerianske forfattere har jeg såvidt vært borte i Chinua Achebe før, men ellers er jeg ganske så blank. Chigozie Obioma har av flere blitt spådd til å bli Achebes “etterfølger”, og jeg kommer til å følge spent med på forfatterskapet videre. Han arbeider for tiden med en ny bok, som etter planen skal komme ut i år.

Den forbudte elven anbefales sterkt, og er et fint forslag til alle dere som har nyttårsforsett om å lese flere ikke-vestlige forfattere. Eller til de som bare vil ha en virkelig god bok.

 

Himmelske tilstander – anmeldelse

  • Tove Nilsen – Himmelske tilstander
  • Oktober 2017
  • 328 sider

Forlagets omtale:

Å bli ærlig betydde å bryte opp nok en gang.
    Hun er tilbake på Kreta. Den varme øya er som et annet hjem for henne. Hun går turer i timianduft, og hun møter stadig den pur unge kattemoren med et kull på sju små.
Denne reisen er ikke som de tidligere. Hun har nylig mistet sin far. Hun har brutt med han hun var sammen med i mange år. Hun har møtt en mann som hun er i ferd med å bli kjent med. Er det noe ved tanken på voksen kjærlighet som gjør henne ekstra sårbar?
    På Kreta er lyset og de klare fargene som før, men hun legger merke til at det fins færre jobber og mindre penger her nå. I havet omkring den vakre øya synker båter fullastet med flyktninger. Da hun møter sin gamle venn Manolis, ser hun at ansiktet hans er merket av sykdom.
    Himmelske tilstander er en rik roman om dødelighet og skaperkraft, om brudd og ny kjærlighet.

Himmelske tilstander er faktisk mitt første møte med Tove Nilsens forfatterskap, noe som nesten er litt småflaut når vi snakker om en kritikerrost norsk forfatter som har vært svært produktiv siden 1974. Nevnte roman er fra årets bokhøst, og jeg fikk endelig tid til å lese den nå i jula. Og den frister så absolutt til videre utforskning av Nilsens bøker!

Boka er først og fremst god lesning på grunn av Tove Nilsens vakre språk og alle de interessante avsporingene – heller enn den egentlige historien i bunn. Ikke misforstå, det er en fin, sår og hjertevarm historie, men det jeg virkelig koste meg med var de assosiative krumspringene Nilsen tar. I mellom historiene av hva som foregår nå, hennes tur (eller “flukt”) til Kreta, og tilbakeblikkene mot sin fars siste øyeblikk, får vi servert hyppige avstikkere bestående av Nilsens essayistiske tanker om livet, kunsten, skrivingen og litteraturen, kjærligheten og mer. Alle som har lest Knausgård kjenner igjen denne type skrivestil, men Tove Nilsen begynte med dette lenge før Karl Ove.

Kanskje kunne historien i seg selv hatt enda mer ved seg, til tider følte jeg at mye endte opp med å skrape på overflaten – fortelleren har så sterkt og intenst forhold til det hun skildrer, mens jeg som leser av og til ender opp med å dalte litt etter; jeg merker hvor personlig fortellerens opplevelse er, men får ikke helt levd meg inn i det.

Uansett gjør språket og alle de fine tankeskildringene mer enn nok opp for det. Himmelske tilstander gjør meg kjempeinteressert i Tove Nilsens forfatterskap, og jeg gleder meg til å utforske hennes tidligere verker. Avslutningsvis vil jeg legge med et avsnitt fra boka, som jeg særlig lot meg begeistre av:

At jeg husker detaljen med tobakksspyttet, er ikke min, men Hemingways fortjeneste fordi han kunne fortelle på en måte som noen liker å kalle gudbenådet, men som jeg innbiller meg handler om alt annet enn nåde fra gudene, det handler om å vite at det er evnen til å huske konkret og så løfte det man husker, til et sted som andre kan gjenkjenne selv om de ikke har vært der, det er evnen til å dra linjen fra det konkrete og lokale til det allmenne og universelle som skaper en stor forteller.

 

 

 

La meg synge deg stille sanger- anmeldelse

  • Linda Olsson – La meg synge deg stille sanger
  • Vigmostad & Bjørke 2008 (org. 2005)
  • 259 sider (pocket)

Forlagets omtale:
En mørk og kald vinterkveld kommer Veronika, en ung forfatter, til et avsidesliggende hus i en liten by i Sverige. Hun er på jakt etter ensomheten og stillheten for å skrive ferdig en bok og for å komme over en stor sorg.
Hennes ankomst registreres i stillhet fra nabohuset over veien. Der bor Astrid, en gammel kvinne som på folkemunne kalles Heksen. Astrid lever stort sett bak husets beskyttende vegger. Ingen vet at hun ruger på mørke familiehemmeligheter og en personlig tragedie der inne.
I løpet av våren nærmer de to kvinnene seg hverandre. Et uventet og uvanlig vennskap vokser frem – et vennskap som kommer til å forandre de to kvinnenes liv.

Jeg ble anbefalt La meg synge deg stille sanger av moren min, og plukket den lille boka opp på biblioteket her om dagen. Jeg antok at den originalt var skrevet på svensk, noe jeg dessverre synes er litt kronglete å lese, så jeg gikk for den norske oversettelsen. Dårlig research, siden det viser seg at originalspråket er engelsk. Aller helst liker jeg å slippe lese oversettelser, siden det er fint å få historien presentert akkurat som forfatteren selv har valgt å fortelle den. Når det er sagt så tenkte jeg aldri over språket på en negativ måte under lesingen, det er bare en liten heads up hvis andre vil lese den – dessuten er det som regel kortere ventelister på biblioteket hvis man velger annet språk enn norsk.

Uansett språk, dette er en bok som absolutt bør plukkes opp! Det er en av de fineste og såreste bøkene jeg har lest på lenge – lavmælt og stille, selv om den ofte tar opp utrolig vonde og dramatiske tema. Det er rart hvordan historier som inneholder så mye smerte samtidig kan være så utrolig vakre. Språket er enkelt, det gjør kanskje ikke så mye ut av seg, men godt.

Historiefortelling er den store kjernen i denne lille romanen. Den unge forfatteren Veronika og den eldre kvinnen Astrid slipper hverande inn, de åpner seg opp ved å fortelle historier om sine liv og slik utvikles et sterkt bånd. Store deler av boka består av “annenhvert kapittel”-oppbygging, der det veksler mellom nåtiden med de to kvinnene, og det neste kapittelet er en historie som blir fortalt. Personlig likte jeg aller best å lese Astrids kapitler – hun blir fra starten av bygget opp som en såpass mystisk skikkelse, en som de andre i bygda kaller heksa og det virker ikke som hun har noe kontakt med omverdenen utenom det aller nødvendigste. Det pirrer jo selvfølgelig nysgjerrigheten litt.

Jeg vil egentlig ikke si for mye om hva disse kvinnene forteller hverandre, ikke engang rent tematisk, da det er så mye sterkere å møte det for første gang under egen lesing av boka. Jeg avslutter heller en litt kortere omtale enn vanlig med en sterk anbefalning om å lese romanen, og et sitat:

Kjærligheten kommer til oss uten forvarsel, og når den først er gitt oss, kan den aldri tas fra oss. Det må vi huske. Den kan aldri gå tapt. Kjærligheten kan ikke måles. Den kan ikke bli telt i år, minutter eller sekunder, veid i gram eller kilo. Den kan ikke kvantifiseres på noen måte. Den kan heller ikke sammenlignes, den ene med den andre. Den bare er. Det korteste streif av kjærlighet kan gi næring til et helt liv. Det må vi alltid huske.

 

 

Byens spor- anmeldelse

  • Lars Saabye Christensen – Byens spor
  • Cappelen Damm 2017
  • 448 sider

Cappelens omtale:

Byens spor er første bind i en trilogi, og vi befinner oss på Oslo vest rett etter krigen der vi møter Ewald og Maj Kristoffersen med deres sønn Jesper. Ewald jobber i et reklamebyrå som får i oppdrag og lage kampanjen i forbindelse med Oslos 900-årsjubiléum og Maj engasjerer seg i Røde kors.

Bli med når vi legger øret inntil konkylien og lytter: Hør lyden av Oslo. Se gatene som binder den sammen, se menneskene som bor i dem. Se Ewald og Maj, se slakteren, se legen, hør hyggepianisten på Bristol, høre telefonen ringe hos fru Vik i etasjen over. Se Maj gå på møte i Røde Kors, hør glassen klirre på Bristol. Høre lyden av hvinende bremser.

 

Jeg har en liten tilståelse å komme med: jeg har bare lest én eneste Saabye Christensen-bok tidligere, Beatles, og det begynner å bli såpass lenge siden at jeg husker lite fra leseopplevelsen bortsett fra at den var god. Ellers har de andre verkene hans bare befunnet seg på hylla i hjernen under “de skal jeg lese en gang, men ikke akkurat nå”. Etter å ha lest Byens spor må de oppgraderes til “les de nå for svingende”, for dette var sannelig nydelig lesing.

Byens spor var for meg ingen pageturner, ment på en veldig positiv måte. Det er ikke noe heseblesende ved leseopplevelsen, for meg var det rett og slett en bok som jeg koste meg med og brukte god tid på. Historien foregår over flere år på slutten av 40- og begynnelsen av 50-tallet, og når såpass mye tid foregår over såpass få (relativt sett) sider føles det riktig å ta litt pause, la historien puste litt før man går videre.

Historiens drivkravt ligger ikke så mye i det som skjer, men heller hos karakterene og deres utvikling. Det var personene i boka som gjorde at jeg så godt likte å dykke inn i historien igjen, og vi følger dem på godt og vondt – de har alle sine feil, Saabye Christensen virker som han virkelig liker å skrive om de som gjerne er litt annerledes og uperfekte – og de er alle dynamiske og troverdige. Det jeg særlig liker med karakterutviklingen i historien er at den ikke nødvendigvis treffer deg rett i fleisen med en slegge – det går sakte og reflekteres subtilt, særlig gjennom små drypp i dialogen. Legg for eksempel merke til forskjellen i måten Maj Kristoffersen uttrykker seg, før hun begynner med Røde Kors-engasjementet og etter, mot slutten av boka. Det er gøy å være med på som leser!

Språket og stilen gjennom hele boka er også godt, og jeg liker særlig valget som er tatt med plutselig skiftende perspektiver – vi følger en karakter som snakker med, eller befinner seg i nærheten av en annen, og går så over til å følge med andremann videre på ferden. Det er med på å skape inntrykket av en fortelling i en virkelig levende by, med karakterer som lever virkelige liv. De har drevet med noe rett før vi følger dem, og vil fortsette videre på en reise etter at vi forlater dem, selv om vi ikke er med videre. De virker ikke bare som karakterer i en skapt fortelling.

Jeg gleder meg virkelig til å følge Frogner-menneskene videre i den planlagte trilogien, særlig enkefru Margrethe Vik ble en favoritt hos meg. Og i mellomtiden skal jeg garantert få kost meg med flere verk av Saabye Christensen!

Anbefales sterkt 🙂

 

 

Blå – anmeldelse

  • Maja Lunde – Blå
  • Aschehoug 2017
  • 368 sider

Forlagets omtale:

2017: Signe er snart 70 år, men lar seg ikke skremme av havet. Alene seiler hun vekk fra barndomsbygda på Vestlandet, for å konfrontere mannen hun en gang elsket. Det er bare henne, båten og en underlig last.

2041: David kjenner seg for ung til å være far, likevel er han blitt alene med sin lille datter. De to er på flukt gjennom et tørkerammet Sør-Europa, hvor nord står mot sør, og det ikke lenger finnes nok vann til oss alle. Alt forandres den dagen de oppdager en seilbåt i en forlatt hage langt inne i landet.

Man må nesten ha levd under en stein de siste årene hvis man ikke har fått med seg Maja Lunde og hennes braksuksess av en roman, Bienes historie, som kom i 2015 og tok Norge med storm, og som også ble solgt til en rekke andre land. Nå har hun kommet med “oppfølgerromanen”, den andre av hele fire planlagte. De er del av det som skal bli klimakvartetten, tematisk like, men ellers henger ikke historiene sammen og kan fint leses uavhengig av hverandre.

Jeg leste Blå veldig raskt, det er en utrolig lettlest bok, som absolutt ikke er ment negativt. Temaene den tar opp er store, men skrevet på en måte som er lett tilgjengelig for de fleste. Der den forrige romanen handlet om konsekvensene av biene som forsvinner, får vi her en historie preget av mangelen på vann. Vi følger to tidslinjer, nåtiden med aktivisten Signe, som jobber motstrøms med å snu endringene som allerede er langt på gang, og fremtiden med David, der vi for lengst er forbi point of no return, og menneskene i Sør-Europa er klimaflyktninger. Som i Bienes historie flettes tidslinjene inn i hverandre, vi ser klart sammenhengene mellom nåtid og fremtid.

Et lite minus er muligens er sammenhengene er litt vel tydelige, og veldig likt oppskriftsmessig som forrige roman hvis man har lest den. Det demper litt av spenningen i boka, det er av og til litt for kjent. Likevel blir det ikke kjedelig, for karakterene er såpass gode og klimatemaet såpass evig aktuelt og engasjerende. Dessuten er den noen veldig fine naturskildringer imellom som gjør at jeg absolutt får lyst å hive meg på toget (miljøvennlig) og ta meg en Vestlands-tur snarest.

Språkmessig er ikke Blå det mest spennende, den er godt skrevet, men uten  noe særlig sterkt særpreg. Litt ufarlig. Boka vinner likevel såpass mye på tema og karakterer, så det er absolutt en positiv leseopplevelse. Dessuten er det tydelig at Lunde har lagt utrolig mye innsats i researcharbeidet til boka, som forhåpentligvis vil være med på å engasjere og inspirere lesere i klimedebatten- og arbeidet fremover, noe som utvilsomt må være et mål for Lunde.

Alt i alt en veldig fin og lettlest bok, til tross for litt mye formel til tider. Anbefales 🙂

 

 

The Hate U Give – anmeldelse

  • Angie Thomas – The Hate u Give
  • Walker Books 2017 (Gyldendal 2017)
  • 437 sider (pocket)

Gyldendals omtale:

Starr Carter er 16 år og beveger seg hver dag mellom to verdener: det fattige svarte lokalmiljøet, der hun bor, og den finere privatskolen i forstaden, som hun går på. Det er en ustabil balanse som går i stykker den kvelden Starr blir vitne til at barndomsvennen, Khalil, blir skutt og drept av en hvit politimann. Khalil var ubevæpnet.
Da Khalils død blir forsidestoff over hele landet, og nabolaget bryter ut i voldsomme demonstrasjoner, blir Starr nødt til å ta et valg, spesielt siden noen av vennene hennes på skolen antyder at Khalil kanskje fortjente det. Alle vil vite hva som skjedde, men det Starr velger å si – eller ikke si – kan ødelegge lokalsamfunnet, vennskap og sette hennes eget liv i fare
.

The Hate U Give er et uttrykk fra Tupac-låta Thug Life, der hele linja går “The Hate U Give Little infants Fucks Everybody” – og er sentral gjennom hele debutromanen til Angie Thomas. Og ja, debutroman, det er nesten litt vanskelig å tro, for Angie Thomas har virkelig full kontroll på skrivingen her. Dette er en ungdomsbok, og i motsetning til så mange andre middels-ok ungdomsbøker har Thomas klart det aller vanskeligste: å skrive på et autentisk, naturlig ungdomsspråk, uten den overdrevne og nesten nedlatende voksenstemmen som så tydelig prøver å utgi seg for noe den ikke er. Jeg leste boka på engelsk, og vil anbefale det til alle som har muligheten – språket er ikke spesielt komplisert, selv om det er krydret med mye slanguttrykk. Uansett er boka også oversatt til norsk, så den skal ikke være vanskelig å få tak i.

Det viktigste med denne boka er likevel ikke språket. The Hate U Give er superaktuell, og handler om vonde og forferdelige opplevelser – som dessverre er alt for virkelig for alt for mange mennesker. Rasisme, politivold, tilhørighet, endrede vennskap og vonde valg er vanskelige tema, men Thomas skildrer det hele på en utrolig bra måte. Hun skyr aldri vekk fra dem, uansett hvor fælt det blir, og prøver ikke skjerme de unge leserne, noe jeg tror mange vil sette pris på. Karakterene er aldri perfekte og ingen vet selv hvordan de skal handle riktig – alt virker realistisk, noe som gjør historien enda vondere.

Dette er en ungdomsbok, men som mange burde lese uansett alder. Lærere og foreldre, anbefal den for ungdommen dere kjenner da den er viktig og velskrevet. Hvis man er av typen som bryr seg om det så er det en del banning og skjellsord i boka, men aldri for sjokkfaktorens skyld – bare som en del av det naturlige språket. Anbefales sterkt.

PS. Også The Hate U Give skal filmatiseres, med Amandla Stenberg i hovedrollen, kjent for mange som Rue fra Hunger Games. Filmen skal regisseres av George Tillman Jr.

 

 

Exit West – anmeldelse

  • Mohsin Hamid – Exit West
  • Hamish Hamilton 2017
  • 229 sider

Goodreads omtale (engelsk):
In a country teetering on the brink of civil war, two young people meet—sensual, fiercely independent Nadia and gentle, restrained Saeed. They embark on a furtive love affair and are soon cloistered in a premature intimacy by the unrest roiling their city. When it explodes, turning familiar streets into a patchwork of checkpoints and bomb blasts, they begin to hear whispers about doors—doors that can whisk people far away, if perilously and for a price. As the violence escalates, Nadia and Saeed decide that they no longer have a choice. Leaving their homeland and their old lives behind, they find a door and step through.

Exit West er en av de 6 nominerte bøkene for årets Man Booker Prize, og så langt den eneste jeg har lest. Vinneren blir annonsert 17. oktober, så jeg håper på å få tid til i hvert fall én til tittel. Uansett; Hamids fjerde roman skuffer absolutt ikke, den er en fryd å lese.

Boka handler i store trekk om emigrering og flyktningskrise, et veldig dagsaktuelt tema – men aller mest handler den om mennesker. Via karakterne Nadia og Saeed får vi oppleve deres desperate reise fra en hjemby i ruiner, til ukjente steder og usikre fremtider. De vet aldri hvor de ender opp, bokstavelig talt. Hamid har nemlig valgt det interessante valget å trekke inn et fantastisk element når det gjelder reisemetode – svarte, hemmelige dører som karakterene går gjennom for å ende opp på et ukjent sted den andre siden. Det blir ikke gjort noe videre poeng ut av dette i den ellers realistiske boka, og det funker godt. På denne måten er det ikke reisemetoden som er det viktigst. De må flykte fra et kjent, men farlig sted, og har ikke mye til valg når det gjelder hvor de ender opp, men selv et helt ukjent sted er tryggere enn hjemme.

Konkretiseringen av metaforen om “skjulte dører” som flyktninger bruker for å forflytte seg rundt omkring minner meg om Den underjordiske jernbanen som jeg leste tidligere i høst. Kanskje dette er på vei til å ble en litterær trend? Og i likhet med Jernbanen vil jeg også trekke frem den språklige stilen i Exit West – også her er det en veldig  språkbruk verdt å trekke frem, stilen er stakkato til tider, men på en bevisst og smakfull måte. Den rett-frem-aktige fortellermåten gjør at ingenting ved historien blir svulmende eller oversentimental, som jo er så enkelt når man skriver om slike tema. Det er også noe litt gammeldags ved det hele, av og til var det som å lese en slags mellomting av Hemingway og Steinbeck – og det er virkelig ment som et kompliment. For å gi en liten pekepinn må jeg nesten legge ved et lite utdrag fra den første siden. Boken er ikke oversatt til norsk ennå, så utdraget er på engelsk, som også er originalspråket:

In a city swollen by refugees but still mostly at peace, or at least not yet openly at war, a young man met a young woman in a classroom and did not speak to her. For many days. His name was Saeed and her name was Nadia and he had a beard, not a full beard, more a studiously maintained stubble, and she was always clad from the tips of her toes to the bottom of her jugular notch in a flowing black robe. Back then people continued to enjoy the luxury of wearing more or less what they wanted to wear, clothing and hair wise, within certain bounds of course, and so these choices meant something.
It might seem odd that in cities teetering at the edge of the abyss young people still go to class – in this case an evening class on corporate identity and product branding – but that is the way of things, with cities as with life, for one moment we are pottering about our errands as usual and the next we are dying, and our eternally impending ending does not put a stop to our transient beginnings and middles until the instant when it does.

Boka er rett og slett full av avsnitt og setninger jeg har lyst å sitere her, men det er jo alltid best å oppdage slike ting selv etter som man leser. Det er uansett ingen tvil om at jeg anbefaler denne på det sterkeste.

En liten fun fact, filmrettighetene til boka har blitt solgt, og så langt ser det ut til at Morten Tyldum skal regissere. Det er ikke satt noen dato for prosjektet ennå, men det blir jo artig for oss nordmenn å følge med på 🙂

 

Ting vi mistet i brannen (noveller) – anmeldelse

  • Mariana Enriquez – Ting vi mistet i brannen
  • Gyldendal 2017 (org. 2016)
  • 224 sider

Forlagets omtale:
Kvinner som setter fyr på seg selv i protest mot vold i hjemmet, tenåringer under press, venner inntil døden, gatebarn, svart magi og en kvinne besatt av en hodeskalle. Alt dette møter vi i Mariana Enriquez’ noveller, som med en sugende kraft drar leseren inn i overraskende hendelsesforløp og uhåndgripelige stemningsleier.

 

Det er alltid gøy å prøve ut helt ukjente forfattere og titler man aldri har hørt om før. Mariana Enriquez er en populær samtidsforfatter i hjemlandet Argentina, men det er ikke før med denne novellesamlingen, Ting vi mistet i brannen, at hun har fått sitt virkelige internasjonale gjennombrudd. Boka består av 12 noveller.

Samlingen både begynner og avslutter fantastisk, den første historien setter den dypt ubehagelige tonen som er å finne i alle de tolv novellene. Avslutningen er tittelnovellen, som også er den beste av dem alle. Enriquez har klart å skrive alle historiene med distinkt særpreg, de er klart separerte og flyter ikke over hverandre. Ofte når jeg har lest en novellesamling har jeg faktisk problemer med å separere historiene fra hverandre i ettertid, og det er absolutt ikke er problem her.

Som nevnt har alle novellene en ytterst ubehagelig tone over seg, på best mulig måte. Alle karakterene går gjennom negative episoder, noen blir beskrevet med høy realisme, mens i andre episoder er mer mystiske, og noen rett ut overnaturlig. Ingen av dem kan bli beskrevet som koselig lesing, men de er alle gode og gripende.

Når jeg leser novellesamlinger blir det alltid til at jeg setter historiene opp mot hverandre, sånn a det alltid blir noen jeg liker best og dermed noen jeg liker mindre, selv om de ikke er dårlige. Sånn er det også her, så leseopplevelsen blir jo farget av “denne likte jeg ikke like godt som den jeg nettopp leste” – som jo er litt urettferdig, men vanskelig å kontrollere. Men alt i alt er boka jevnt over god, og en annen leser enn meg vil sikkert ha andre favoritter av historiene – det hadde vært gøy å høre hva andre trekker frem som det beste!

Anbefales for å gjøre seg kjent med Enriquez’ skriving, som tar for seg dystre og makabre tema på en gripende måte.