Bokåret 2017

Riktig godt nyttår til alle sammen!

Jeg liker å følge bokåret mitt på Goodreads, alt som leses registreres der og jeg setter selvfølgelig også leseutfordringer for meg selv. I år lå utfordringen på 32 bøker – jeg trengte mindre enn én bok i uka dette året. Leseåret startet faktisk litt sakte, det har vært hektiske måneder med skolearbeid og jobbing, men så tok det seg heldigvis skikkelig opp fra senvåren av.

Jeg ser frem til et nytt år med enda flere gode leseopplevelser, men først vil jeg ta et lite tilbakeblikk på noen av fjorårets! Det har vært en god blanding av nytt og gammelt, skjønnlitteratur og sakprosa – akkurat som jeg liker det.

Lengste bok: Alexander Hamilton av Chernow troner på første plass med 832 sider. Dog leste jeg også Krig og fred i år, men den var oppdelt i to volum der jeg tok en liten pause i mellom. Slår man disse sammen blir det 903 sider.

Klassikere: Krig og fred av Tolstoj er vel den aller største av klassikerne jeg har lest i år – og det var en fantastisk leseopplevelse. Bokas størrelse og rykte kan virke avskrekkende, men jeg anbefaler sterkt å plukke den opp – språket er ikke særlig vanskelig og historien ikke særlig innviklet, men det store karaktergalleriet kan ta litt tid å sette seg inn i. Det er uansett verdt det! Ellers har jeg faktisk lest en del annet russisk i år og, jeg fikk mitt første møte med Tsjekhov ved å lese hans tidligste noveller, samt at jeg avsluttet året med Dostojevskijs lille bok Hvite Netter.

Beste utenlandske romaner: Tidlig i år avsluttet jeg Ferrantes Napoli-kvartett med Historia om det tapte barnet, og hele den serien er en av mine beste leseopplevelser noensinne. Ferrante skriver såpass gripende og rått – jeg blir helt trekt inn i historien og den kommer til å være med meg lenge fremover. Ellers vil jeg også trekke frem Exit West av Mohsin Hamid og The Underground Railroad av Colson Whitehead som sterke verk.

Beste norske romaner: Her har jeg fortsatt mye på “skal lese”-lista mi fra bokhøsten som jeg skulle ønske jeg hadde rukket å lest før årets slutt, men av de jeg har lest holder jeg en knapp på Lars Saabye Christensens Byens spor som årets beste for meg. Det var en bok jeg virkelig koste meg med, og særlig karakterskildringene- og utviklingene satte jeg pris på. Jeg vil også nevne Eikehaugs debutroman James Franco spytter når han snakker som et utrolig vittig og godt skrevet – som trekker opp for at den er en smule lang og mister litt momentum mot slutten. Uansett verdt å sjekke ut!

Beste sakprosa: Jeg har fått lest mye god sakprosa i år, og har enda en stabel igjen som jeg planlegger å gå gjennom nå i januar. Årets beste er likevel lett å velge, det kan ikke bli annet enn Erika Fatlands Grensen. Selv med såpass store forventninger som jeg hadde innfridde den sterkt, og er kanskje den boka jeg med størst entusiasme har formidlet til kundene innom i årets julerush! Ellers var Stien tilbake til livet en positiv liten overraskelse – en fin og spesiell bok som sorg og sopp.

Beste sene oppdagelse: Da jeg leste Tove Nilsens Himmelske tilstander tenkte jeg umiddelbart at dette forfatterskapet må jeg utforske mer!!. Nilsen har jo vært aktig og produktiv siden 70-tallet, men likevel har jeg aldri virkelig registrert noen av bøkene hennes, og det angrer jeg på nå. Himmelske tilstander når ikke opp blant de beste bøkene jeg har lest i år, men skrivestilen fenget meg umiddelbart og jeg gleder meg til å lese mer!

De som unnslapp: Det er mange bøker jeg ikke har rukket å lese ennå, men som er på den eviglange “skal lese”-lista mi. De som lokker sterkest fra i år er Jan Kjærstads Berge, debutant Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei og Matias Faldbakkens The Hills. Jeg lover å få lest dere så snart som mulig!

Legg gjerne igjen en liten kommentar om hva som har vært dine beste eller mest spesielle leseopplevelser i år 🙂

Advertisement

Himmelske tilstander – anmeldelse

• Tove Nilsen – Himmelske tilstander
  
• Oktober 2017
  
• 328 sider

Forlagets omtale:

Å bli ærlig betydde å bryte opp nok en gang.
    Hun er tilbake på Kreta. Den varme øya er som et annet hjem for henne. Hun går turer i timianduft, og hun møter stadig den pur unge kattemoren med et kull på sju små.
Denne reisen er ikke som de tidligere. Hun har nylig mistet sin far. Hun har brutt med han hun var sammen med i mange år. Hun har møtt en mann som hun er i ferd med å bli kjent med. Er det noe ved tanken på voksen kjærlighet som gjør henne ekstra sårbar?
    På Kreta er lyset og de klare fargene som før, men hun legger merke til at det fins færre jobber og mindre penger her nå. I havet omkring den vakre øya synker båter fullastet med flyktninger. Da hun møter sin gamle venn Manolis, ser hun at ansiktet hans er merket av sykdom.
    Himmelske tilstander er en rik roman om dødelighet og skaperkraft, om brudd og ny kjærlighet.

Himmelske tilstander er faktisk mitt første møte med Tove Nilsens forfatterskap, noe som nesten er litt småflaut når vi snakker om en kritikerrost norsk forfatter som har vært svært produktiv siden 1974. Nevnte roman er fra årets bokhøst, og jeg fikk endelig tid til å lese den nå i jula. Og den frister så absolutt til videre utforskning av Nilsens bøker!

Boka er først og fremst god lesning på grunn av Tove Nilsens vakre språk og alle de interessante avsporingene – heller enn den egentlige historien i bunn. Ikke misforstå, det er en fin, sår og hjertevarm historie, men det jeg virkelig koste meg med var de assosiative krumspringene Nilsen tar. I mellom historiene av hva som foregår nå, hennes tur (eller “flukt”) til Kreta, og tilbakeblikkene mot sin fars siste øyeblikk, får vi servert hyppige avstikkere bestående av Nilsens essayistiske tanker om livet, kunsten, skrivingen og litteraturen, kjærligheten og mer. Alle som har lest Knausgård kjenner igjen denne type skrivestil, men Tove Nilsen begynte med dette lenge før Karl Ove.

Kanskje kunne historien i seg selv hatt enda mer ved seg, til tider følte jeg at mye endte opp med å skrape på overflaten – fortelleren har så sterkt og intenst forhold til det hun skildrer, mens jeg som leser av og til ender opp med å dalte litt etter; jeg merker hvor personlig fortellerens opplevelse er, men får ikke helt levd meg inn i det.

Uansett gjør språket og alle de fine tankeskildringene mer enn nok opp for det. Himmelske tilstander gjør meg kjempeinteressert i Tove Nilsens forfatterskap, og jeg gleder meg til å utforske hennes tidligere verker. Avslutningsvis vil jeg legge med et avsnitt fra boka, som jeg særlig lot meg begeistre av:

At jeg husker detaljen med tobakksspyttet, er ikke min, men Hemingways fortjeneste fordi han kunne fortelle på en måte som noen liker å kalle gudbenådet, men som jeg innbiller meg handler om alt annet enn nåde fra gudene, det handler om å vite at det er evnen til å huske konkret og så løfte det man husker, til et sted som andre kan gjenkjenne selv om de ikke har vært der, det er evnen til å dra linjen fra det konkrete og lokale til det allmenne og universelle som skaper en stor forteller.