Tag Archives: Utenlandsk litteratur

Chigozie Obioma – An Orchestra of Minorities (anmeldelse)

  • Chigozie Obioma – An Orchestra of Minorities (Et kor av minoriteter)
  • Little, Brown and Company 2019 (Cappelen Damm 2019)
  • 528 sider (heftet)

Forlagets omtale:

På den nigerianske landsbygda oppdager den unge hønsebonden Chinonso en dag en kvinne som prøver å kaste seg utfor en bro. Den forskrekkede mannen hiver to av sine fineste fugler ned i elven for å vise jenta hvor farlig et fall kan være. Det blir innledningen til et kjærlighetsforhold mellom Chinonso og Ndali. Men Ndali sliter med å se for seg en fremtid omgitt av høns, og hennes velstående familie motsetter seg forholdet fordi Chinonso mangler utdannelse. Den avvisningen inspirerer ham til å selge alt han eier for å dra fra Nigeria til en annen del av verden og lære – bare for å oppleve at han blir lurt, og at drømmen om en fremtid sammen med Ndali blir stadig mer uoppnåelig.

Et kor av minoriteter er fortalt av Chinonsos chi. Det er i igbo-kulturen en voktende ånd som har levd å hundrevis av år. Romanens sammenveving av nigerianske igbo-tradisjoner og elementer av gresk drama, gjør at den kan leses som en moderne variant av Homers Odysseen. En hjerteskjærende beretning om skjebne – og om viljen til å utfordre skjebne.


Debutromanen The Fishermen (Den forbudt elven) av Chigozie Obioma var en av mine favoritter av bøker jeg leste i fjor, og det har derfor vært store forventninger fra min side når det gjaldt hans neste roman, “den vanskelige andreboka”. Hans andre roman, An Orchestra of Minorities kom ut tidligere i år, og jeg hadde den faktisk stående en god stund i hylla før jeg fikk begynt på lesingen – litt skremt av bokas størrelse!

Jeg fikk endelig begynt på lesinga for nesten akkurat en måned siden – sidene har altså ikke flydd forbi i lysets hastighet, men det er heldigvis ikke hvor fort man leser en bok som indikerer hvor bra den er. For An Orchestra of Minorities er virkelig utrolig, fantastisk bra!

Som med The Fishermen er denne boka en sterk nigeriansk fortelling. Der Obiomas første bok ga meg nye innblikk i Nigeriansk politisk historie er dette mer fraværende i Orchestra, mens det kulturelle kanskje står enda sterkere – med utgangspunkt i igbo-kosmologi. Ibgo-kulturen kom også godt frem i The Fishermen, men spiller en enda sterkere rolle i denne fortellingen.

Fortelleren i boka er hovedkarakterens chi, en skytsånd i igbo-folktero. En chi er alltid med sin menneskelige vert, og kan tilby en form for trøst og tilstedeværelse, oppmuntre og fraråde – men kan aldri gjøre seg tydelig kjent eller overstyre sin verts avgjørelser og tanker. Selv om en chi ikke kan se fremtiden har den levd i mange sykluser, og vet at historier og menneskers skjebner alltid har en tendens til å gjenta seg. Dermed er chien ofte en hjelpeløs tilskuer – visere og mer intuitiv enn sin naive vert. Og Chinonso er dessverre mer naiv enn de fleste, han har de siste årene levd litt isolert, mest i selskap med sine høns på gården han driver for seg selv.

Den narrative oppbyggingen skaper spenning og en viss anspenthet fra første side – Chinonsos Chi er i en slags vitnesituasjon for de høyerestående ånder, og og forteller om hva som har ledet hans vert frem til punktet hvor vi nå befinner oss. Hva som har skjedd som har ført oss hit vet vi ikke, men vi aner en dysterhet og desperasjon, som har ført til en uviss tragedie.

Det er nettopp denne desperasjonen som er så gjennomgående i boka som har gjort at jeg til tider har måtte lagt den fra meg – jeg har trengt en pustepause fra mørket før jeg har kunne fortsette videre. Det har forsåvidt egentlig bare vært bra for leseopplevelsen, boka har virkelig fått synke inn, og jeg vet den kommer til å sitte i meg lenge.

Språket er som i The Fishermen krydret med igbo-uttrykk og referanser, noe som selvfølgelig er uvant. Det gjør at det krevdes en god dose konsentrasjon for å lese, men er på ingen måte ødeleggende for bokas flyt – og som med det meste som er nytt og uvant kommer man raskt inn i det etter en stund. Dialogene er ofte lydhermende, for å få frem den nigeriansk-engelske dialekten, og får godt frem den vekslende bruken av nigeriansk-engelsk, pidgin og igbo.

Om det er noe jeg vil pirke på i denne boka må det være at den brukte litt tid på å virkelig komme i gang. Jeg hadde jo lest på baksiden at historien på noen måter ble sammenlignet med Odysseen, og det tar litt tid før Chinonso legger ut på sin reise. Men alt i alt er dette virkelig småpirk, jeg har mest lyst å erklære boka et mesterverk. Obioma er virkelig en forfatter jeg gleder meg til å følge med fremover, at hans to romaner begge har blitt kortlistet til Booker-prisen er fullt fortjent.

Booker-priser blir forøvrig kunngjort 14. oktober – der er Obioma i konkurranse med Salman Rushdie, Margaret Atwood, Lucy Ellmann, Bernardine Evaristo og Elif Shafak.

 

 

 

 

 

 

Den forbudte elven – anmeldelse

  • Chigozie Obioma – Den forbudte elven
  • Font forlag 2017 (org. 2015)
  • 299 sider (innbundet)

Forlagets omtale (noe endret av meg, da jeg følte den ga vekk for mye):
Nigeria i 1990-årene. Fire brødre i den lille byen Akure benytter farens fravær til å dra på fisketur i en elv som de har fått streng beskjed om å holde seg unna. På vei hjem med fangsten støter de en dag på Abulu, en galning som er beryktet for sine spådomskunster. De terger ham på gutters vis, like vågale som de er skremte, men han kommer mot dem som en gammeltestamentlig profet og forkynner en rystende spådom. Denne spådommen skal forfølge guttene og gradvis tære på de skjøre familiebåndene..

Den forbudte elven kom ut her i Norge i 2017, men er orginalt utgitt i 2015 under tittelen The Fishermen, og jeg valgte også å lese den på originalspråket. Dette er den nigerianske forfatteren Chigozie Obiomas debutbok, og den ble kortlistet til Bookerprisen da den kom. Basert på dette pirret den interesseren min sterkt: debutant, kritikerrost og skrevet av en forfatter fra et område jeg har lest lite i fra.

Heldigvis ble jeg ikke skuffet, Den forbudte elven er utrolig velskrevet, engasjerende, rå og til tider rystende. Familien står i historiens sentrum, og vi følger unge Benjamin og hans eldre brødre. I starten av boka er det en nesten koselig stemning – vi følger 4 unge gutters litt rampete hverdag, og skildringen av barndom er faktisk ganske så gjenkjennbar, selv for en 27 år gammel student i Norge. Det er dog når bokas konflikt settes i gang at leseopplevelsen virkelig tar seg opp, og da blir det vanskelig å legge den fra seg.

Guttenes hverdag forandrer seg, og relasjonene mellom dem blir endret for alltid. Mistenksomhet, tap og hat fører til sprekker i hele familien, og det blir skildret på en hjerteskjærende måte. Bokas begivenheter utspiller seg som en klassisk tragedie der ballen fortsetter å rulle, mens vår hovedperson er maktesløs. Kampen mot det vi tror er vår skjebne er alltid fremtredende. Jeg vil helst ikke si så mye mer om selve historien, og jeg anbefaler egentlig å ikke lese bak på boka, da jeg synes baksideteksten røper for mye. Det er ikke veldig ødeleggende for leseopplevelsen, for det er mest hvordan ting utspiller seg, og ikke akkurat hva som skjer som er det viktigste, men det er likevel greit å ikke vite alt.

Obioma forteller en historie med mystiske overtoner, og det er også rikelig med henvisninger til mytologi – mye som jeg kan kjenne igjen, men sikkert mye som også går over hodet på meg siden jeg har ekstremt lite kjennskap til nigeriansk kultur. Det skal sies at Obioma forklarer en del, det er tydelig at boka er skrevet med tanke på et internasjonalt publikum, så man føler seg ikke fortapt i noe alt for fremmed.

Språklig sett er boka nydelig – Obioma krydrer med metaforer og symbolisme, men det blir aldri overdrevet eller for mye av det gode. Jeg kan fort få litt avsmak hvis jeg synes forfatteren prøver for hardt å ha et “blomstrende språk”, men Den forbudte elven er en bok som klarer balansegangen godt – gode bruk av språklige hjelpemidler samtidig som språket er klart og tydelig.

Hatred is a leech:
The thing that sticks to a person’s skin; that feeds off them and drains the sap out of one’s spirit. It changes a person, and does not leave until it has sucked the last drop of peace from them. It clings to one’s skin, the way a leech does, burrowing deeper and deeper into the epidermis, so  that to pull the parasite off the skin is to tear out that part of the flesh, and to kill it is self-flagellating.

Av nigerianske forfattere har jeg såvidt vært borte i Chinua Achebe før, men ellers er jeg ganske så blank. Chigozie Obioma har av flere blitt spådd til å bli Achebes “etterfølger”, og jeg kommer til å følge spent med på forfatterskapet videre. Han arbeider for tiden med en ny bok, som etter planen skal komme ut i år.

Den forbudte elven anbefales sterkt, og er et fint forslag til alle dere som har nyttårsforsett om å lese flere ikke-vestlige forfattere. Eller til de som bare vil ha en virkelig god bok.