Jessica Townsend- Ingenlund: Morrigans forbannelse (anmeldelse)

• Jessica Townsend- Ingenlund: Morrigans forbannelse
• Vigmostad & Bjørke 2018 (Little, Brown Books for Young Readers 2017)
• 413 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Morrigan Kråkh lever med en forbannelse hvilende over seg: Ved midnatt på elleveårsdagen sin vil hun dø. Rett før klokken slår siste slag, reddes hun av Jupiter Nord. Med glefsende røyk-og-skygge-jegere i hælene legger de på flukt og lander trygt i den skjulte byen Ingenlund.

Jupiter har valgt Morrigan som sin aspirant og deltaker i konkurransen om en plass i Det Vunderlige Selskap. Men i motsetning til de andre kandidatene har Morrigan ingen spesielle evner eller ferdigheter å skryte av.

---

Den første boka i den pågående serien Nevermoor, på norsk Ingenlund, kom på norsk tidligere i år og har fått gode anmeldelser og skapt stor interesse internasjonalt og her til lands. Morrigans forbannelse er Jessica Townsends første roman, og har av mange blitt sammenlignet med Harry Potter. Ganske store sko å fylle! Slike sammenligninger har man jo hørt dukker opp en god del ganger før når det kommer nye fantastyromaner for unge, og det er litt synd, for det er jo aller best at de får stå på egne ben – og dessuten blir jeg rett og slett lei “Den nye Harry Potter”-vinklingen for å selge bøker.

Når det er sagt vil jeg starte med å si at Ingenlund: Morrigans forbannelse står veldig godt på egne ben. Ja, her finner man mange referanser og tydelige inspirasjonskilder fra mange magiske klassikere, men Jessica Townsend har klart å skape et originalt, kreativt og magisk univers som føles unikt og nytt. Vi møter Morrigan, som allerede fra start lever i en verden annerledes enn vårt egen. Hun har gjennom hele livet med en forbannelse over seg, og med den visshet at hun vil dø ung. I tillegg får hun som et forbannet barn skylden for alt som går galt i samfunnet rundt henne, og opplever lite kjærlighet fra familien.

Når hun dagen før sin dødsdag blir, på både heroisk og forvirrende vis, reddet av en mystisk mann som tar henne med til et skjult og hemmelig sted kjenner vi godt igjen oppsettet. Det er en godt brukt oppskrift i sjangeren, men de originale detaljene og  den fantastiske verdenen Jessica Townsend har skapt er det som gjør boka såpass fornøyelig. Stedet Ingenlund som Morrigan blir tatt med til er et virkelig magisk og forunderlig sted, og som jeg gleder meg til å lese mer om i bøkene videre.

Karaktergalleriet er også sterkt, selv om noen bikarakterer kan helle litt mot overdrevne stereotypier. Morrigan blir man fort glad i, og selv om den gåtefulle Jupiter Nord er litt vel gåtefull til tider likte jeg godt karakterstilen hans.

Mesteparten av problemene mine med boka er for det meste pirk. Av og til så føles ikke tempoet helt passende, noen passasjer er viet for mye plass, mens andre for lite. Morrigans totale kultursjokk i møte med Ingenlund kunne vært spilt enda mer på, og i en fantasyverden helt separert fra vår egen, hvorfor feirer de “christmas” (jeg vet ikke hva den norske oversettelsen har brukt her, siden jeg leste boka på engelsk)?

Alt i alt veier det positive mye sterkere enn det negative småpirket, og jeg koste meg virkelig med boka. Den er full av magi, spennende passasjer, originale ideer og varm humor. Ingenlund-serien kan bli et skikkelig godt tilskudd i fantasysjangeren for unge, så jeg håper de neste bøkene fortsetter i samme spor.

Anbefales, og kan leses av sterke lesere fra 10-årsalderen og gjennom hele ungdomstiden, men også av nysgjerrige voksne 🙂

 

 

Linn Skåber- Til Ungdommen (anmeldelse)

• Linn Skåber – Til Ungdommen
  
• Pitch forlag 2018
• 254 sider (innbundet)
• Illustrert av Lisa Aisato

Forlagets omtale:
Linn Skåber har intervjuet ungdommer og spurt dem om livet, kviser, fred og savn. Om det å være litt barn og litt voksen. Hva er det beste med å være ungdom? Verste? Hva burde vært annerledes? Hvorfor er de voksne så kjipe? Hva er du redd for? Materialet har hun brukt til å skrive fiktive monologer der hun forsøker å si noe om denne fine og håpløse tiden – fra barn til voksen. Alt sett fra en ungdoms perspektiv. Kjennetegnet for alle de små historiene – monologene – er at man kjenner seg igjen, enten du selv er ung og søkende eller fra den gang du nettopp var det.

Linn Skåber debuterer med en samling monologer, Til ungdommen. Tekstene er skrevet etter samtaler med ungdom om store og små tema, men det er til slutt Linn Skåbers ord vi leser. Resultatet er til tider overraskende poetisk, Skåber skriver veldig bra. Tekstene er hverdagsfilosoferende, og til tider kanskje litt cheesy – men på et måte som kler materialet. Kanskje kan et veldig lite fåtall av tekstene skli over i banaliteter, men de delene er såpass underrepresenterte at det fint kan tilgis.

Boka er delt opp i 31 tekster, samt noen frittstående sitater mellom tekstene. Noen er morsomme, noen triste – alle er tankevekkende. Alle tekstene er nydelig illustrert av Lisa Aisato. Her finner vi frustrerte henvendelser til uforstående voksne, filosoferinger over hva ungdomstiden faktisk er, forvirringen over det at dine jevnaldrende forandrer seg så fort rundt deg mens du selv vil bremse litt. Vi leser om jenta som later som hun er skadet og bandasjert så hun har en unnskyldning for ikke å ta på seg badetøy og svømme om sommeren.  Vi leser om hun som har treer i norsk og matte, men en sekser i livet.

For å gi et lite inntrykk av tekstene må jeg rett og slett sitere litt fra boka. Her fra teksten “Hva jeg ønsker meg til konfen”:

Hva jeg ønsker meg til konfen, onkel Roar?

At du ikke avbryter tante når hun snakker, eller driter henne ut foran alle i familien.

At du ikke ler av mamma som sorterer søppel.

At du ikke slår meg så hardt i skulderen når du møter meg, og spør om jeg har fått meg dame i det siste, eller om jeg kanskje er en liten homogutt (s. 26).

Fra “Jeg vil ikke mer”:

Hvem sier at man må? Hvem bestemmer det? Jeg vil ikke ha denne ungdomstida. Jeg tror den vil få det bedre hos noen andre. Den står og ser på meg som en engelsk, tjukk bulldog, med sikkel ut av kjeften og forventningsfulle øyne: “Kan vi gå tur? Kan vi gå på morsom tur? Skjer det noe snart? Skal det ikke skje noe snart?” (s. 222).

Selv om boka bokstavelig talt heter Til ungdommen så vil voksne i alle aldre ha godt av å lese den. Jeg håper også at mange ungdom vil plukke den opp, men vet at slike verk skrevet av voksne som skal ned på de unges nivå ofte kan bli møtt med oppgitthet og lett himling med øyne. Jeg håper det ikke er tilfellet her, for Skåber kommer ungdommen i møte med stor ydmykhet.

Noen få banaliteter til tross, Linn Skåber og Lisa Aisato har laget en kjempefin bok som jeg virkelig anbefaler å sjekke ut.

 

Hasse Hope- COMPis (anmeldelse)

• Hasse Hope- COMPis
• Aschehoug 2018
• 304 sider (innbundet)

Forlagets omtale:

Året er 2057, og fremtiden har innhentet Norge. Selskapet PrivatOil skal lansere COMPis, verdens første 100 % menneskelignende robot, og den skal selges til unge, ensomme mennesker som trenger en robotvenn. Men selskapet fortviler, det viser seg nemlig at roboten er tidenes største nerd, så nerd at ingen vil bli venn med den. Da forskerne innser at kulhet ikke kan programmeres, bestemmer de seg for at den må læres opp på gamlemåten. Slik ender COMPis opp på Oslos kuleste skole sammen med skolens kuleste fyr. Nå må roboten lære seg å bli kul, og det kjapt.

Hasse Hope er jo en artig fyr som vi for det meste forbinder med TV og radio, men i høst er han også aktuell med sin første bokutgivelse: ungdomsboka COMPis. Den har et artig og originalt konsept, og er kjempemorsom til tider. Dessverre ble den også litt rotete for meg, den prøver litt for mange forskjellige ting på en gang, som gjør at den ikke er så tight som jeg skulle ønsket. I tillegg til historien om en nerderobot som må læres opp i kulhet før den skal ut på markedet får vi en sidehistorie med overdrevent onde forretningsselskap og politikere som ikke har noen problemer med å true og skade barn for å få det som de vil. Akkurat denne historien kunne blitt tonet ned kraftig, jeg tror boka hadde blitt enda bedre om den fokuserte på robotens vei til kulhet uten den konstante trusselen bak.

Boka er fullspekket med morsomme og satiriske referanser til diverse populærkultur, som resulterte i flere lattersnøft fra meg under lesningen. Jeg lurer på om noen av de kanskje ikke helt vil treffe målgruppen dog, det følte nesten som det var rettet mer mot min generasjon, og ikke de unge ungdomsleserne.

Der Hasse Hope virkelig briljerer er i dialogen. Den er til tider hysterisk morsom, og akkurat passe overdreven. Jeg hørte også Hope lese høyt fra boka forleden, som ga boka en ekstra dimensjon, så å høre boka på lydbok er noe jeg vil anbefale for de som er nysgjerrige.

Alt i alt er COMPis en morsom, original og satirisk bok som lider av noen feil som gjør den litt rotete. Målgruppen virker litt sprikende – men jeg tror den kan falle i god smak hos de yngre ungdommene som vil ha noe lettlest og humoristisk.

Bokhøsten 2018 – del 3

I del tre av presentasjon av årets bokhøst vil jeg dra frem noen titler innen barne- og ungdomslitteratur som har kommet ut, eller som snart vil utgis. Det lurer seg nok absolutt noen potensielle bestselgere og fine julegaver blant disse! 🙂

For de minste

Jakob og Neikob-serien er en av de kuleste barnebokseriene vi har i Norge for tida, og nå er nr. 5 ute for salg. Disse fine, humoristiske og dype billedbøkene kan fint leses uavhengig av hverandre. I Jakob og Neikob og Alle Andre er Neikob blitt lei av seg selv, hvorfor er han ikke som Alle Andre? Men hvem er egentlig Alle Andre, og hvordan blir man sånn? Jakob og Neikob-bøkene passer fint for barn i alder 3-6.

 

6+

Jeg tør spå at Snøsøsteren av Maja Lunde vil bli en av førjulstidens største selgere. Boka er en julefortelling i 24 deler, og fungerer dermed perfekt som bokadventskalender. Her møter vi 10 år gamle Julian og familien, som er i sorg etter storesøsters dødsfall. Ingenting føles riktig lengre, naturlig nok. Når Julian møter den livsglade juleelskeren Hedvig (!) kommer likevel julehåpet tilbake. Boka er illustrert av Lisa Aisato – og forsidebildet alene gjør at jeg gleder meg til desember! Snøsøsteren utgis litt senere i oktober, og passer fra 6-100 år.

9-12

En av høstens mest omtalte barnebøker er Jessica Towsends Ingenlund – Morrigans forbannelse. Den er av mange døpt “den nye Harry Potter”, og har fått fantastiske anmeldelser og leserresponser. Jeg står på venteliste på biblioteket, og selv om jeg er mange år over målgruppen gleder jeg meg virkelig til å lese. Selv om jeg er i mot at alt av ny fantasy skal sammenlignes med Harry Potter 😉 I Ingenlund-serien blir vi introdusert for Morrigan som har en forbannelse hvilende over seg; på elleveårsdagen sin vil hun dø. Men rett før forbannelsen skal inntre blir hun reddet av Jupiter Nord, og deres flukt fører dem til den skjulte byen Ingenlund.

Ungdomsbøker

Til Ungdommen er Linn Skåbers debutbok, og er en samling med monologer. Fra forlaget: “Linn Skåber har intervjuet ungdommer og spurt dem om livet, kviser, fred og savn. Om det å være litt barn og litt voksen. Hva er det beste med å være ungdom? Verste? Hva burde vært annerledes? Hvorfor er de voksne så kjipe? Hva er du redd for? Materialet har hun brukt til å skrive fiktive monologer der hun forsøker å si noe om denne fine og håpløse tiden – fra barn til voksen. ” Også denne er illustrert av Lisa Aisato. Jeg har allerede rukket å lese Til Ungdommen, og en grundigere anmeldelse vil komme i et eget innlegg, men jeg kan trygt si at dette er en av høstens fineste og viktigste utgivelser, og illustrasjonene er selvfølgelig nydelige!

Linn Skåber er ikke den eneste humoristen som gir ut ungdomsbøker denne høster, Hasse Hope debuterer også med boka COMPis, en sci-fi-bok satt i Norge i 2057, der selskapet “PrivatOil skal lansere COMPis, verdens første 100 % menneskelignende robot, og den skal selges til unge, ensomme mennesker som trenger en robotvenn.” Problemet er at roboten viser seg å være max nerd, og må læres opp på gamlemåten i kulhet – det kan nemlig ikke programmeres. COMPis vil det også komme et grundigere innlegg om i nær fremtid – i korte trekk kan det sies at den vil passe for de yngre ungdommene, eller såkalte “tweens“.

 

The Hate U Give – anmeldelse

• Angie Thomas – The Hate u Give
  
• Walker Books 2017 (Gyldendal 2017)
• 437 sider (pocket)

Gyldendals omtale:

Starr Carter er 16 år og beveger seg hver dag mellom to verdener: det fattige svarte lokalmiljøet, der hun bor, og den finere privatskolen i forstaden, som hun går på. Det er en ustabil balanse som går i stykker den kvelden Starr blir vitne til at barndomsvennen, Khalil, blir skutt og drept av en hvit politimann. Khalil var ubevæpnet.
Da Khalils død blir forsidestoff over hele landet, og nabolaget bryter ut i voldsomme demonstrasjoner, blir Starr nødt til å ta et valg, spesielt siden noen av vennene hennes på skolen antyder at Khalil kanskje fortjente det. Alle vil vite hva som skjedde, men det Starr velger å si – eller ikke si – kan ødelegge lokalsamfunnet, vennskap og sette hennes eget liv i fare.

The Hate U Give er et uttrykk fra Tupac-låta Thug Life, der hele linja går “The Hate U Give Little infants Fucks Everybody” – og er sentral gjennom hele debutromanen til Angie Thomas. Og ja, debutroman, det er nesten litt vanskelig å tro, for Angie Thomas har virkelig full kontroll på skrivingen her. Dette er en ungdomsbok, og i motsetning til så mange andre middels-ok ungdomsbøker har Thomas klart det aller vanskeligste: å skrive på et autentisk, naturlig ungdomsspråk, uten den overdrevne og nesten nedlatende voksenstemmen som så tydelig prøver å utgi seg for noe den ikke er. Jeg leste boka på engelsk, og vil anbefale det til alle som har muligheten – språket er ikke spesielt komplisert, selv om det er krydret med mye slanguttrykk. Uansett er boka også oversatt til norsk, så den skal ikke være vanskelig å få tak i.

Det viktigste med denne boka er likevel ikke språket. The Hate U Give er superaktuell, og handler om vonde og forferdelige opplevelser – som dessverre er alt for virkelig for alt for mange mennesker. Rasisme, politivold, tilhørighet, endrede vennskap og vonde valg er vanskelige tema, men Thomas skildrer det hele på en utrolig bra måte. Hun skyr aldri vekk fra dem, uansett hvor fælt det blir, og prøver ikke skjerme de unge leserne, noe jeg tror mange vil sette pris på. Karakterene er aldri perfekte og ingen vet selv hvordan de skal handle riktig – alt virker realistisk, noe som gjør historien enda vondere.

Dette er en ungdomsbok, men som mange burde lese uansett alder. Lærere og foreldre, anbefal den for ungdommen dere kjenner da den er viktig og velskrevet. Hvis man er av typen som bryr seg om det så er det en del banning og skjellsord i boka, men aldri for sjokkfaktorens skyld – bare som en del av det naturlige språket. Anbefales sterkt.

PS. Også The Hate U Give skal filmatiseres, med Amandla Stenberg i hovedrollen, kjent for mange som Rue fra Hunger Games. Filmen skal regisseres av George Tillman Jr.